Fedme og forklaringsmodeller

Jeg had­de ikke tenkt å kas­te meg debat­ten med Kari Jaques­son og de and­re om fed­me. Men de for­kla­rin­ge­ne som Kris­ti­an Fjell­an­ger pre­sen­te­rer i Dags­avi­sen under over­skrif­ten “Far­lig fete fat­ti­ge” gjør meg opp­gitt. Så da gri­per jeg til tas­ta­tu­ret like­vel.

Utgangs­punk­tet: Jeg og de fles­te and­re som bærer på en del eks­tra kilo død­vekt har fullt og helt ansvar for at vi er der vi er. For noen skyl­des det nok gen­etis­ke for­hold eller syk­dom, men det er et lite mindre­tall. For de aller fles­te av oss er for­kla­rin­gen vel­dig enkel: Vi spi­ser for mye og beve­ger oss for lite.

Syke­lig­gjø­rin­gen er en ansvars­fra­skri­vel­se. Man kan set­te seg ned med sin nyer­ver­ve­de dia­gno­se, synes synd på seg selv, si til seg selv at det ikke er min skyld, og mene at sam­fun­net må ord­ne opp i mine pro­ble­mer. Det er sik­kert mulig å fin­ne for­kla­rin­ger på hvor­for noen spi­ser for mye, trang til å spi­se søtt, osv. Det er også man­ge grun­ner til at man ikke vil begyn­ne å tre­ne — i alle fall ikke i dag. Jeg kjen­ner den følel­sen at man ikke har lyst til å vise seg blant spre­ke folk når man er feit og i dår­lig form. Så man blir hel­ler sit­ten­de og håpe på at det skal bli let­te­re en annen gang — noe det ikke blir. Men det end­rer ikke det fun­da­men­ta­le: Det er vi selv og ingen and­re som må ta tak i liv­e­ne våre og gjø­re noe med situa­sjo­nen.

Con­ti­nue read­ing Fed­me og for­kla­rings­mo­del­ler