Fedme og forklaringsmodeller

Jeg had­de ikke tenkt å kas­te meg debat­ten med Kari Jaques­son og de and­re om fed­me. Men de for­kla­rin­ge­ne som Kris­ti­an Fjell­an­ger pre­sen­te­rer i Dags­avi­sen under over­skrif­ten “Far­lig fete fat­ti­ge” gjør meg opp­gitt. Så da gri­per jeg til tas­ta­tu­ret like­vel.

Utgangs­punk­tet: Jeg og de fles­te and­re som bærer på en del eks­tra kilo død­vekt har fullt og helt ansvar for at vi er der vi er. For noen skyl­des det nok gen­etis­ke for­hold eller syk­dom, men det er et lite mindre­tall. For de aller fles­te av oss er for­kla­rin­gen vel­dig enkel: Vi spi­ser for mye og beve­ger oss for lite.

Syke­lig­gjø­rin­gen er en ansvars­fra­skri­vel­se. Man kan set­te seg ned med sin nyer­ver­ve­de dia­gno­se, synes synd på seg selv, si til seg selv at det ikke er min skyld, og mene at sam­fun­net må ord­ne opp i mine pro­ble­mer. Det er sik­kert mulig å fin­ne for­kla­rin­ger på hvor­for noen spi­ser for mye, trang til å spi­se søtt, osv. Det er også man­ge grun­ner til at man ikke vil begyn­ne å tre­ne — i alle fall ikke i dag. Jeg kjen­ner den følel­sen at man ikke har lyst til å vise seg blant spre­ke folk når man er feit og i dår­lig form. Så man blir hel­ler sit­ten­de og håpe på at det skal bli let­te­re en annen gang — noe det ikke blir. Men det end­rer ikke det fun­da­men­ta­le: Det er vi selv og ingen and­re som må ta tak i liv­e­ne våre og gjø­re noe med situa­sjo­nen.

Jeg til­la­ter meg her en paren­tes om at vi kan­skje tren­ger and­re for­bil­der enn Kari Jaques­son og and­re med flot­te og vel­tren­te krop­per. Han som i sin tid fikk meg opp av sofa­en var Tan­de-P. Dag­bla­det had­de på 80- eller 90-tal­let — jeg hus­ker ikke helt — en serie hvor Tan­de-P ved hjelp av tre­ner Gre­te Waitz skul­le bli sprek nok til løpe halv­ma­ra­ton, og sene­re New York mara­ton. Min tan­ke var at kan han, så kan jeg også. Jeg har hatt man­ge til­bake­fall siden den gang, ikke minst etter å ha sat­set for mye på å opp­nå ras­ke resul­ta­ter, med pas­si­vi­se­ren­de belast­nings­ska­der som resul­tat. Mens man ven­ter på at ska­den skal leges syn­ker for­men og kilo­ene kom­mer til­ba­ke, og det er tungt å kom­me i gang igjen. I dag pas­ser jeg der­for på ikke å over­dri­ve, og så len­ge det går i rik­tig ret­ning er jeg for­nøyd med det, selv om det ikke går så fort. Jeg tror inn­legg som Jon Liens “Ut å løpe – en tjuk­kas i vei­en” kan bidra mer til å få and­re tjuk­ka­ser ut i vei­en enn all ver­dens tre­nings­si­der for de spre­ke og tyn­ne. Og jeg kan vel her også nev­ne mitt eget inn­legg Tre­ning og den gode følel­sen. Paren­tes slutt.

Det er måten Kris­ti­an Fjell­an­ger kob­ler øko­no­mi og fed­me som får meg til å rea­ge­re. Man kan opp­sum­me­re hans bud­skap omtrent slik: Gi folk mer pen­ger og kan­skje utdan­nel­se, så blir de slan­ke og sun­ne. At fed­me er et øken­de pro­blem blant folk med lav sosio­øko­no­misk sta­tus betyr ikke nød­ven­dig­vis at det skyl­des dår­lig øko­no­mi.

Sta­tis­tisk sam­va­ria­sjon kan si noe om at det er en sam­men­heng. Men den sier ikke noe om årsak og virk­ning. Sta­ti­stik­ken viser helt klart at der det er man­ge brann­bi­ler, der er det også flest bran­ner. Den åpen­ba­re kon­klu­sjo­nen er at man må redu­se­re antal­let brann­bi­ler for å hind­re brann. Omtrent like smar­te slut­nin­ger trek­kes det sta­dig fra sta­ti­stikk, enten det er for å for­kla­re sam­men­heng mel­lom fed­me og bl.a. øko­no­mi, skjev kjønns­for­de­ling i man­ge sam­men­hen­ger, flytte­mønst­re, osv.

– Det var langt bil­li­ge­re å være tjukk. En stor kjeks­pak­ke eller en gigan­tisk chips­pose kos­ter 10 kro­ner, men for en liten brok­ko­li må du ut med 14,90. Det er sinns­sykt dyrt å spi­se salat hver dag, så det er ikke for hvem som helst. Pris­for­skjel­le­ne bidrar til å ska­pe en ny helse­mes­sig under­klas­se, sier Fjell­an­ger.”

Men en kilo gul­røt­ter kos­ter 17,50 og en kg epler ca 40kr. Et grovt brød kos­ter 25–30 kr, og varer nok len­ger enn en pak­ke kjeks. Hvor han fin­ner gigan­tis­ke chips­po­ser til 10 kr, vet jeg ikke. Min lil­le pris­sjekk sier at de lig­ger på rundt 30 kr for 250 gr, alt­så ca 7x pri­sen på gul­røt­ter.

Jan-Tom­my Kjøl­berg skri­ver noe lig­nen­de som Kris­ti­an Fjell­an­ger i blog­gen Tom­mys tan­ker:

Jeg opp­ford­rer til­slutt Jaques­son som Brekk til å ta seg en tur på Ica, Meny, Rema 1000 eller Kiwi. Da vil de beg­ge se at en brus er bil­li­ge­re enn juice og vann, at en sjo­ko­la­de snart er bil­li­ge­re enn en banan eller eple. Hva for­tel­ler det dere?”

Når pris på flaske­vann blir et fat­tig­doms­pro­blem, da har man hav­net langt ut i det absur­de. Har folk ikke opp­da­get at de har vann i sprin­gen? Er det en frem­med tan­ke at man godt kan fyl­le vann på en flas­ke om man skal ha med noe å drik­ke? Vann levert at vann­ver­ket i Oslo er i alle fall det jeg drik­ker mest av i løpet av dagen. Det er ikke for­di jeg tje­ner rela­tivt godt at jeg kan unne meg slikt vann.

Jeg lurer også på hva slags søp­pel­sjo­ko­la­de Jan-Tom­my Kjøl­berg spi­ser når han fin­ner sjo­ko­la­de som er bil­li­ge­re enn bana­ner og epler. 26 kr/kg ble resul­ta­tet av min pris­sjekk for bana­ner. Et par bana­ner er fak­tisk noe av det bil­ligs­te man kan vel­ge om man tren­ger et lite mel­lom­mål­tid, det kos­ter som regel mind­re enn en tier. For meg vir­ker det­te mer som eksemp­ler på myter folk ska­per for seg selv for å unn­skyl­de sin hang til å kjø­pe usunn snacks frem­for ordent­lig mat. Man inn­bil­ler seg at den er så bil­lig og det and­re er så dyrt, men jeg fin­ner i alle fall ikke holde­punk­ter for sli­ke påstan­der.

Omtrent dob­belt så man­ge med lav sosio­øko­no­misk sta­tus drik­ker suk­ker­hol­dig brus hver dag, sam­men­lig­net med høy­sta­tus­grup­per. Alt i føl­ge Helse­di­rek­to­ra­tets årli­ge rap­port om arbei­det med å utjev­ne sosia­le helse­for­skjel­ler. Det er ikke dår­lig øko­no­mi i betyd­nin­gen man­gel på pen­ger som får folk til å vel­ge suk­ker­hol­dig drik­ke frem­for vann fra sprin­gen. Det er hel­ler ikke dår­lig øko­no­mi som gjør at også ande­len som spi­ser søt­sa­ker dag­lig er mye høy­ere hos folk med lav sosio­øko­no­misk sta­tus enn blant de med høy.

Om jeg skal ta sjan­sen på å sto­le på min hukom­mel­se, så kan over­vekt fed­me også være et resul­tat av feil­er­næ­ring. Man prop­per i seg tom­me kalo­ri­er i form av suk­ker og fett. Krop­pen får alt for mye ener­gi, men mang­ler like­vel vik­ti­ge stof­fer. Krop­pens sig­nal om at den mang­ler vik­ti­ge stof­fer er sult: Du må spi­se mer så jeg får det jeg har behov for. Mer suk­ker og fett hjel­per ikke, mens et mer balan­sert kost­hold gjør at krop­pen ikke på sam­me måte sig­na­li­se­rer den­ne for­men for sult.

Man kan sik­kert gjø­re noe med mat­vare­po­li­tik­ken for å frem­me et sun­ne­re kost­hold, og kan­skje er det dyre­re å spi­se sunt enn å spi­se usunn mat. Men da må man kom­me med noe bed­re enn fik­ti­ve snacks­pri­ser og at flaske­vann er dyrt.

I Dags­avi­sen site­res også Haa­kon Mey­er, pro­fes­sor og over­lege ved Nasjo­nalt folke­helse­in­sti­tutt og Uni­ver­si­te­tet i Oslo.  Han sier bl.a:

– Det kan gi man­ge posi­ti­ve helse­ef­fek­ter å ha god øko­no­mi. Ikke bare har man råd til sun­ne­re mat og til tre­nings­stu­dio. Det hand­ler også om mulig­he­ten til å kom­me seg ut av byen, på ferie. Mulig­he­ten for en tur i sko­gen er stør­re hvis man bor nær mar­ka enn om man bor i et blokk­om­rå­de midt i byen.”

Jeg lurer ærlig talt på hvil­ken by Mey­er snak­ker om. Blokk­om­rå­der lig­ger ikke midt i byen, i alle fall ikke i noen av de byene jeg kjen­ner. De blok­ker som lig­ger midt i byen er blant de dyres­te lei­lig­he­ter man kan vel­ge, så som Aker Bryg­ge, Tjuv­hol­men og Pile­stre­det park. Blokk­om­rå­der lig­ger for det mes­te uten­for sen­trum uten­for sen­trum, og stort sett gans­ke nær mar­ka. De fles­te dra­bant­by­be­bo­ere i Oslo har mye kor­te­re vei til mar­ka enn meg, som bor på Frog­ner. De fles­te har mar­ka innen gang­av­stand. Det kos­ter ingen ting å bru­ke mar­ka eller annet tur­ter­reng. Skal man lete etter årsa­ker til at folk som bor nær mar­ka ikke benyt­ter den, da må man lete etter and­re fak­to­rer enn øko­no­mi.

Kris­ti­an Fjell­an­ger kom­mer med noe av det som må være en av de aller dum­mes­te utta­lel­ser om yrkes­grup­per og tre­ning:

Han leg­ger til at folk som job­ber med tungt fysisk arbeid ikke all­tid er moti­ver­te for å tre­ne.

– Det er let­te­re å for­stå at de som sit­ter på et kon­tor har over­skudd til å tre­ne etter en arbeids­dag enn de som for eksem­pel vas­ker gulv, sier Fjell­an­ger.”

Det er ikke hos dem med tungt fysisk arbeid at over­vekt er noe pro­blem. Men dis­se er også stort sett mytis­ke figu­rer som i liten grad eksis­te­rer uten­for norsk sosial­po­li­tisk debatt. Jeg spur­te f.eks. i for­bin­del­se med AFP-dis­ku­sjo­nen om hvem dis­se “sli­ter­ne” egent­lig er, og fikk bare sve­ven­de svar. Det fin­nes nok yrker som har man­ge belast­nings­pro­ble­mer, ikke minst blant de kvinne­do­mi­ner­te “trøs­te og bære” yrke­ne. Men å gjø­re det­te til en årsaks­fak­tor i for­hold til dår­lig fysisk form og over­vekt blir gans­ke menings­løst.

Man tren­ger ikke bru­ke helse­stu­dio for å være i en bruk­bar hver­dags­form. Man kom­mer vel­dig langt ved å gå, kan­skje løpe, og syk­le — og en syk­kel behø­ver hel­ler ikke være dyr. Og selv om det kan være hyg­ge­lig å rei­se på ferie, så er ikke det nød­ven­dig for å hol­de seg noen­lun­de i form.

Det er fris­ten­de å lete etter and­re, og kan­skje mind­re poli­tisk kor­rek­te for­kla­rin­ger. Noen er i stand til å ten­ke og hand­le lang­sik­tig, and­re ikke. Den som ten­ker lang­sik­tig skaf­fer seg en utdan­nel­se, og alle har råd til utdan­nel­se. Det behø­ver ikke være noen aka­de­misk utdan­nel­se, men noe som kva­li­fi­se­rer en for en grei jobb. Den som kla­rer å se ut over øye­blik­ket kan også bed­re for­hol­de seg til at det du put­ter i deg eller lar være å put­te i deg i dag, får betyd­ning sene­re. Og man vet at resul­ta­te­ne ikke kom­mer umid­del­bart — enten det gjel­der utdan­nel­se, kar­rie­re eller helse.

Jeg hol­der det for mer sann­syn­lig at det hel­ler er noen baken­for­lig­gen­de karak­ter­trekk som drar i sam­me ret­ning, uten at jeg her vil gå inn i dis­ku­sjo­nen om hva som for­mer dis­se karak­ter­trek­ke­ne. Man søker ikke utdan­nel­se, noe som stort sett gir dår­li­ge­re øko­no­mi — i alle fall på litt sikt. Man gjør hel­ler ikke så mye for å ta vare på seg selv, ver­ken i kost­hold eller ved tre­ning. Og der­med får man en grup­pe som kjenne­teg­nes ved lav utdan­nel­se, dår­lig øko­no­mi og dår­lig helse, uten at man kan kon­klu­de­re med at det ene er resul­tat av det and­re.

Det bur­de hel­ler ikke over­ras­ke noen at folk med dår­lig øko­no­mi gjer­ne bor der det er bil­ligst å bo. De bil­ligs­te områ­de­ne er de minst attrak­ti­ve områ­de­ne. De er bil­li­ge for­di de er lite attrak­ti­ve, ikke omvendt. At man får kon­sen­tra­sjon av lav­sta­tus­grup­per i vis­se områ­der, bør der­for ikke over­ras­ke noen. Det er selv­føl­ge­lig også en del selv­for­ster­ken­de effek­ter her, som jeg ikke går nær­me­re inn på her.

Vi lever under de kren­ke­des tyran­ni, enten det er mus­li­mer som føler seg kren­ket av Muham­med­teg­nin­ger eller over­vek­ti­ge som føler seg kren­ket av at noen våger å si at de selv har ansva­ret for sitt liv, både for at det har hav­net der de er og for å kom­me seg ut av situa­sjo­nen. Å se vir­ke­lig­he­ten i øyne­ne, selv om den er ube­ha­ge­lig, er førs­te betin­gel­se for at man skal kun­ne gjø­re noe med situa­sjo­nen — også for den som er over­vek­tig og i dår­lig form.

Print Friendly, PDF & Email