Julemusikk

Det er ikke nes­te som­mer, men i julen vi syn­ger gam­le san­ger om igjen. Jul er tra­di­sjon. Jeg hen­ter fram gam­mel jule­pynt og gam­le jule­pla­ter. Men en tra­di­sjon skal hele tiden for­nyes, så det blir noen nye jule­pla­ter (og litt ny jule­pynt) hvert år.

Den tra­di­sjo­nel­le jule­mu­sik­ken er enkel og er spilt inn man­ge gan­ger. Der­for er den så vans­ke­lig. Den fin­nes i et utall av inn­spil­lin­ger. Det er et stort mar­ked og man­ge vil ha sin bit av det­te. Plate­kom­pa­ni­et had­de 383 jule­pla­ter på sine nett­si­der sist jeg sjek­ket. Det er ikke lett å lage en ny og inter­es­sant inn­spil­ling av “Gla­de Jul” eller “Litt­le Drum­mer Boy”. Enten må man gjø­re det bed­re enn det er gjort før, eller man må fin­ne på nytt. Men det mes­te blir “me too” inn­spil­lin­ger.  Jeg er ærlig talt ikke så vel­dig inter­es­sert i å høre Chris­ter Sjö­gren eller Kurt Nil­sen syn­ge dis­se san­ge­ne (jada, de er beg­ge ute med jule­pla­te i år). Noen nye san­ger blir jule­klas­si­ke­re, men de fles­te blir fort glemt. Det er de gam­le san­ge­ne som syn­ges om igjen.

Den som spil­ler inn “O hel­ga natt” må fin­ne seg i å bli målt mot Jus­si Björ­ling og det er ikke man­ge som tåler den sam­men­lig­nin­gen. Det er vans­ke­lig å “for­bed­re” den­ne musik­ken, enten man for­sø­ker seg med bass og trom­mer i en rock­ete ver­sjon, eller man har stort orkes­ter og en flott oper­san­ger. De fles­te fei­ler. Pop­s­an­ge­re fal­ler nes­ten uten unn­tak rett gjen­nom når de for­sø­ker seg på det tra­di­sjo­nel­le reper­toa­ret. Men man kan selv­føl­ge­lig gjø­re det på en helt annen måte, som The Source, som har spilt den inn for solo tuba. Man kan like en så spe­si­ell ver­sjon eller la det være. Men den blir i alle fall ikke målt mot Jus­si Björ­ling.

Julen er gle­dens høy­tid. Musi­kalsk er det en utford­ring. Det er vans­ke­lig å frem­stil­le gle­de uten at den blir banal. Det er det­te som gjør så mye “menig­hets­mu­sikk” full­sten­dig uin­ter­es­san­tant, enten menig­he­ten er reli­giøs eller poli­tisk. Den som har sett lyset og har kvit­tet seg med all tvil og alle mot­fore­stil­lin­ger er kan­skje lyk­ke­lig, men det blir ikke inter­es­sant musikk eller annen kunst av slikt.

Jeg er ingen spe­si­elt reli­giøs per­son. Like­vel: God jule­mu­sikk får fram det hel­li­ge og/eller mys­te­ri­et rundt julen, uten at musik­ken blir banal og over­fla­disk. Den enk­le over­fla­ten må gi res­so­nans i en dyp klang­bunn, sam­ti­dig som det enk­le ikke må druk­ne i arran­ge­men­tet. Musi­kalsk kan det­te skje på man­ge måter. Fra naken folke­mu­sikk til stor­slått kor­mu­sikk. Men det stil­ler sto­re krav til utøve­ren som må gi musik­ken en slik klang­bunn.

Den jule­pla­ten som spil­les mest hjem­me hos oss er Bug­ge Wes­sel­tofts “It’s Snowing om My Pia­no”. Bug­ge Wes­sel­toft vil­le gi folk en mot­vekt mot alt jule­stres­set. Han har lyk­tes per­fekt med sitt lav­mæl­te, men utsøk­te piano­spill. Pla­ten snek seg inn hos oss, akku­rat som den har gjort i mar­ke­det for jule­mu­sikk. Den ble en best­sel­ler fle­re år etter at den ble gitt ut, og synes å få en mer frem­tre­den­de plass i plate­bu­tik­ke­ne for hver jul som går. Nå kan man vel­ge mel­lom en van­lig CD-ver­sjon og en de luxe utga­ve som også inne­hol­der en DVD.

Pla­ten kom ut i 1997, men utgi­vel­sen gikk meg og man­ge and­re hus for­bi. Jeg hør­te et av spo­re­ne spilt på radio. Det må ha vært i 2004, det året Iver Klei­ve ga ut pla­ten “Hyr­dens til­be­del­se”, en pla­te som fikk gans­ke mye opp­merk­som­het. Jeg hus­ker at jeg først tenk­te det måt­te være Iver Klei­ve som ble spilt siden det var jule­mu­sikk på solo pia­no. Men jeg fikk det ikke til å stem­me. Iver Klei­ve får ha meg unn­skyldt, men jeg synes han er langt bed­re på orgel enn på pia­no. Jeg synes han er litt for tung på lab­ben når han spil­ler den­ne musik­ken på pia­no, og klan­gen blir litt for hard etter min smak. Det jeg hør­te på radio had­de en helt annen klang. Musik­ken grep meg. Jeg stop­pet opp og lyt­tet. Da de i utan­non­se­rin­gen sa at det var Bug­ge Wes­sel­toft, viss­te jeg at jeg bare måt­te ha den pla­ten. Jeg vet ikke rik­tig når den begyn­te å klat­re blant best­sel­ler­ne. Men måten den har vokst på i mar­ke­det, viser at den har gre­pet man­ge and­re på den sam­me, still­fer­di­ge måten som den grep meg. Den har nå blitt Nor­ges mest solg­te jazz­pla­te og run­der snart 100.000 solg­te pla­ter. Ethvert dan­net hjem bør ha den pla­ten. Hvis du ikke alle­re­de har den CDen: Løp og kjøp.

Jeg er glad i folke­mu­sikk, både fra Nor­ge og and­re land. Til jul er det noe med den nak­ne inder­lig­he­ten i folke­mu­sik­ken som gri­per meg. Folke­san­ge­ne ble tra­di­sjo­nelt sun­get uten akkom­pag­ne­ment og uten sofis­ti­ker­te kor­ar­ran­ge­men­ter. Der­for var det de vir­ke­lig sang­ba­re melo­di­ene som over­lev­de og har blitt ført vide­re i tra­di­sjo­nen. Det blir ikke jul uten Sond­re Brat­land og Kir­sten Brå­ten Berg, to av våre frems­te folke­san­ge­re. Deres uttrykk er ulikt. Sond­re Brat­land had­de med musi­ker­ne Iver Klei­ve, Knut Rei­ers­rud og Paolo Vinachi til fød­sels­kir­ken i Bet­le­hem. De for­mid­ler mys­te­ri­et og magi­en.

Kir­sten Brå­ten Berg har med seg Hall­vard T Bjør­gum på har­ding­fele og Eilert Hægland på orgel. Hos dem er det folke­tro­en som skin­ner gjen­nom pla­ten. Når jeg står på kjøk­ke­net lil­le jul­af­ten og for­be­re­der jule­ma­ten, da er det som oftest Kir­sten Brå­ten Berg som gir meg tone­føl­ge. Det blir ikke jul uten hen­nes ver­sjon av “I den­ne søte jule­tid”. Den er for tiden ikke å få som CD, et for­mat som gam­mel­dag­se men­nes­ker som jeg fort­satt fore­trek­ker. Men den er til­gjen­ge­lig i mp3-for­mat.

Både Sond­re Brat­land og Kir­sten Brå­ten Berg syn­ger “Et barn er født i Bet­le­hem” på sine pla­ter, med uli­ke melo­di­er. Det fin­nes så man­ge flot­te melo­di­er til den san­gen. På en kon­sert hør­te jeg Øyonn Gro­ven Myh­ren syn­ge den­ne med fle­re uli­ke melo­di­er — hun skif­tet melo­di fra vers til vers. En av melo­di­ene var fra Mari­da­len (!). Dess­ver­re fin­nes ikke dis­se ver­sjo­ne­ne inn­spilt på pla­te — og dess­ver­re er den melo­di­en som alle kjen­ner en av de kje­de­ligs­te jeg har hørt til den san­gen.

Jeg skul­le også så gjer­ne ha anbe­falt Elias Aksel­sens “Her kom­mer dine arme små”. Tate­ren Elias Aksel­sen syn­ger rått og nakent, og pla­ten har fått vel­dig gode kri­tik­ker. Det sies at det er den mest kri­ti­ker­ros­te jule­pla­ten som er gitt ut i Nor­ge. Jeg bur­de like Elias Aksel­sens pla­ter, og får et stikk av dår­lig sam­vit­tig­het når jeg må inn­røm­me at jeg ald­ri har klart å like hans måte å syn­ge på. Jeg har prøvd å like hans inn­spil­lin­ger, men jeg får det bare ikke til.

Mens vi er i folke­mu­sik­ken vil jeg også nen­v­ne den svens­ke pla­ten “Jul i folk­ton”, og den førs­te av årets pla­ter som jeg vil nev­ne: “Jul i folk­ton live”. Det er svensk folke­mu­sikk og jule­mu­sikk i svensk folke­drakt.

De har på sin live-pla­te tatt med noe for de språk­in­ter­es­ser­te: Jule­evan­ge­li­et lest på älv­dals­mål. Älv­dals­mål snak­kes nord i Dalar­ne i Sve­ri­ge, og er nå aner­kjent som et eget språk som har man­ge gam­mel­nor­dis­ke trekk. Jeg må inn­røm­me at førs­te gang jeg hør­te pla­ten trod­de jeg de les­te på en vari­ant av samisk, men der tok jeg alt­så helt feil. Jeg set­ter et spørs­måls­tegn ved å inklu­de­re det­te. Når man tar med tekst­le­sing på en pla­te må poen­get være at bud­ska­pet skal nå fram, og det opp­når man ikke når teks­ten leses på et språk som nes­ten ingen for­står, hel­ler ikke i Sve­ri­ge. Det antas at ca 3.000 per­soner behers­ker älv­dals­mål.

Vil man ha noen av julens bibel­teks­ter sam­men med musikk, vil jeg nok hel­ler vel­ge Iver Klei­ves “Jule­evan­ge­li­et”, hvor Iver Klei­ve spil­ler orgel og fly­gel, Anne Gra­vir, Ron­nie Johan­sen og Oslo Bach-Kor syn­ger, Jon Eike­mo for­tel­ler og Paolo Vinac­cia er med på per­ku­sjon.

Når vi først er inn­om Jule­evan­ge­li­et: Under en jule­kon­sert med Sond­re Brat­land for noen år siden les­te Svein Tind­berg jule­evan­ge­li­et. Han er en utro­lig for­mid­ler. Jeg har hørt Jule­evan­ge­li­et man­ge gan­ger, også lest av gode opp­le­se­re. Men Svein Tind­berg fikk det til å bli noe jeg ald­ri had­de hørt før: Det ble en spen­nen­de og dra­ma­tisk for­tel­ling, ikke bare ritu­ell tekst­le­sing. Den frem­fø­rin­gen kun­ne jeg godt hatt på en CD.

Rolv Lis­le­vand har gitt ut en per­le som heter Jul i gam­mel tid.  Rolv Lis­le­vand er en av ver­dens frems­te lutt­spil­le­re. Hans pla­te er solo lutt og han spil­ler for det mes­te musikk fra renes­san­sen. Også den spil­les hyp­pig ved jule­ti­der.

Kor hører julen til. En CD som vi ofte set­ter på er Kings Col­le­ge Choir: O Come All Ye Fai­th­ful. Det kan kan­skje hen­de at det lig­ger litt nos­tal­gi i det­te, for det var en av de førs­te CDene av den­ne typen som jeg kjøp­te. En uhil­det kor­kjen­ner vil­le kan­skje ha valgt noe annet.

To kor­fa­vo­rit­ter er Grex Voca­lis: “Mag­num Mys­te­ri­um” og Tallis Scholars: “Chris­t­mas with Tallis Scholars. Grex Voca­lis gir oss noe av det yppers­te vi kan høre av kor­sang. Jeg er fasci­nert av  deres inn­spil­ling av “Jeg syn­ger jule­kvad”. Det­te er en norsk ver­sjon av den tysk-latins­ke sal­men “In Dul­ci Jubi­lo” fra 1300-tal­let.  Grex Voca­lis star­ter med Praeto­ri­us’ renes­sanse­ver­sjon, skif­ter til Per Ste­en­bergs ver­sjon (norsk kom­po­nist 1870–1947), før de avslut­ter med Farte­in Valens spen­nen­de har­mo­ni­er.

Kan­skje er det Sølv­gut­te­ne som har gjort at gutte­kor er noe som hører julen til. Men Oslo dom­kir­kes gutte­kor og Nidaros­do­mes Gutte­kor har også spilt inn utmer­ke­de jule-CDer.  Vi kan også ta med Oslo dom­kor, som er et vok­sen­kor.

Jeg vil også nev­ne SKRUK — Sunn­mø­re kris­te­li­ge ung­doms­kor, under ledel­se av den ener­gis­ke og farge­rike Per Odd­var Hild­re. Om jeg har opp­fat­tet his­to­ri­en rett, så vil­le lede­ren for Kir­ke­lig kul­tur­verk­sted, Erik Hille­stad, at de skul­le spil­le inn “Gla­de jul”. Per Odd­var Hild­re svar­te at det vil­le de bare gjø­re hvis Erik Hille­stad laget en ny over­set­tel­se av san­gen. Der­med gjor­de SKRUK den førs­te inn­spil­lin­gen av “Stil­le Natt”, med Erik Hille­stads nors­ke tekst. Den lig­ger langt nær­me­re ori­gi­na­len, og får fram mys­te­ri­et og magi­en på en måte som er helt borte i jule­tre­fest-san­gen “Gla­de jul”. Siden har man­ge spilt inn den­ne ver­sjo­nen, og Sond­re Brat­lands inn­spil­ling er en av mine favo­rit­ter. Jeg håper at “Stil­le natt” etter hvert kan sky­ve “Gla­de jul” (som er gans­ke fjern fra ori­gi­na­len) mer i bak­grun­nen.

SKRUK tar oss til­ba­ke til Det hel­li­ge lan­det på en spe­si­ell måte på pla­ten “Kryb­be­rom”,  som de har laget sam­men med den pale­stins­ke san­ge­ren Rim Ban­na fra Nasa­ret. Blant mer kjen­te jule­san­ger hører vi også pale­stins­ke og ara­bis­ke san­ger. De har føl­ge av Tord Gus­tav­sen på pia­no, som også står for arran­ge­men­te­ne.

En jule­klas­si­ker vi ikke kom­mer uten­om er Johann Sebas­ti­an Bachs “Jule­ora­to­ri­et”. Jeg har den i en inn­spil­ling med John Eliot Gar­di­ner og hans Mon­te­ver­di Choir. Det fin­nes man­ge and­re utgi­vel­ser, men det­te er en inn­spil­ling som trygt kan anbe­fa­les. Ta gjer­ne med en inn­spil­ling av Hän­dels “Mes­sias” også. Jeg har den i en inn­spil­ling diri­gert av Colin Davis. Det er ikke noen dår­lig inn­spil­ling. Men jeg vil­le nok ha ori­en­tert meg på nytt om jeg skul­le kjø­pe den nå.

Av årets jule­pla­ter har jeg alle­re­de nevnt en: “Jul i folk­ton — Live”, som varmt kan anbe­fa­les. Og mens vi hol­der oss i Sve­ri­ge kan vi ta med “Jul på svens­ka”, med Georg Wade­ni­us (gitar), Jan Lund­gren (pia­no), og vår egen Arild Ander­sen på bass. At tit­te­len min­ner om Jan Johan­sons “Jazz på svens­ka er nok ingen til­fel­dig­het. Jeg tar det som en hyl­dest til den gam­le mes­ter. Her er fine jazz­ar­ran­ge­men­ter av kjen­te jule­to­ner — kan­skje en kon­kur­rent til Bug­ge Wes­sel­toft. Det er “Jul på svens­ka”, men den er spilt inn i Nor­ge. I like­het med Bug­ge Wes­sel­tofts “It’s snowing on my pia­no” er den spilt inn i Rain­bow stu­dio i Oslo med Jan Erik Kongs­haug bak spa­ke­ne. Musi­ke­re kom­mer fra hele ver­den for å gjø­re sine inn­spil­lin­ger i det­te stu­dio­et. Få, om noen kla­rer å få like god piano­lyd på pla­te som det Jan Erik Kongs­haug får til i sitt stu­dio.

Sil­je Nergård har kom­met med en god, men sam­ti­dig litt for­vir­ren­de jule­pla­te. Det blir et mar­kert stil­brudd når hun går fra Joni Mitch­els “River” til “Son­jas sang til jule­stjer­nen”. Det er da den som hører den uten å vite hva det er, utbry­ter: Hva slags pla­te er det egent­lig du spil­ler nå? Og bort­sett fra at det er Sil­je Nergårds jule­pla­te, så er det ikke så lett å besva­re det spørs­må­let.

Den fjer­de og sis­te jule­pla­ten jeg har kjøpt det­te året er Bela Fleck: “Jing­le All the Way”. Bela Fleck er en ban­jo­vir­tuos som jeg sær­lig for­bin­der med sofis­ti­kert blue­grass og new­grass musikk. På den­ne pla­ten er det en blan­ding av blue­grass og jazz, med en del afri­kansk kryd­der. Jeg er fris­tet til å kal­le det blueg­jazz.  Det­te er nok en pla­te for de spe­si­elt inter­es­ser­te. De som liker The Source vil kan­skje også like Bela Fleck.

Om man liker folke­mu­sikk, så er det mer å vel­ge i som jeg liker å høre på. Men da må det kan­skje inn­røm­mes at noe av det blir litt for de spe­si­elt inter­es­ser­te. “I Jolo — jul på gam­le­må­ten” med Øyonn Gro­ven Myh­ren, Eilert M. Hægland og Alf  Tveit er den mest tra­di­sjo­nel­le.  Buk­ke­ne Bru­se og Major­stu­en er litt mer moder­nis­tis­ke i sitt folke­mu­sikk­ut­trykk. En fin pla­te er Åsne Val­land Nord­lis “Jule­kvad”. Hele­ne Bøks­le beve­ger seg i grense­lan­det mel­lom viser og folke­mu­sikk.

Jeg nev­ner noen fler. De av oss som har vokst opp med Alf Prøy­sen i Barne­ti­men, og kan­skje en del and­re, vil like “Alf Prøy­sens jul”, som inne­hol­der “Jule­kvelds­visa” og and­re Prøy­sen-san­ger om jul, samt en del and­re av hans san­ger.

Nidaros­do­men er ikke så impo­ne­ren­de som vi nord­menn liker å tro (det er menings­løst at gui­de­de turer i Trond­heim bru­ker så mye at tiden på å vise den res­tau­rer­te og rekon­stru­er­te Nidaros­do­men til folk som kom­mer fra land med fle­re og langt mer impo­ne­ren­de kate­dra­ler). Men Nidaros­do­men har et unikt orgel. Det ble byg­get av den tys­ke orgel­byg­ge­ren Joa­chim Wag­ner i peri­oden 1738–41. Også det­te ble byg­get om og “for­bed­ret”. Til gjen­åp­nin­gen etter res­tau­re­rin­gen av Nidaros­do­men i 1930 ble det erstat­tet av et da moder­ne og mye stør­re Stein­mey­er orgel. Fasa­den fra Wag­ner-orge­let ble satt foran det nye, men ellers ble det demon­tert og stu­et bort. Det­te er nå res­tau­rert — den tys­ke orgel­byg­ge­ren Jür­gen Ahrend bruk­te et år på den job­ben (det tar tid å byg­ge sto­re org­ler). Det nyres­tau­rer­te orge­let ble inn­viet i 1994. Det reg­nes som et av de bes­te barokk-org­le­ne som fin­nes, og som sam­men med akus­tik­ken i Nidaros­do­men gjør det­te meget godt egnet til inn­spil­ling av barokk­mu­sikk.

Dom­or­ga­nist Per Frid­tjov Bonsak­sen, som var den vik­tigs­te pådri­ve­ren for å få res­tau­rert Wag­ner-orge­let, har spilt inn barokk­mu­sikk for julen på det­te orge­let, som er utgitt på “Baroque organ music for Chris­t­mas”. Pla­ten er etter det jeg for­står ikke len­ger å få kjøpt sepa­rat, men er den ene av to CDer i “Baroque Organ Music — At The Wag­ner Organ From 1741” (den and­re er “Organ Works”). Jeg har bare CDen med jule­mu­sikk og har ikke hørt den and­re. Men jeg tar nep­pe noen stor sjan­se om jeg sier at  liker man orgel er det­te et godt valg.

Jule­gløg­gen”, med de nors­ke stjerne­mu­si­ker­ne Fro­de Alnæs (gitar), Arild Ander­sen (bass) og Sti­an Cars­tensen (trekk­spill) er, som tit­te­len anty­der, jule­fest mer enn jule­høy­tid. Det er kjen­te jule­san­ger spilt av lek­ne og dyk­ti­ge jazz­mu­si­ke­re — eller kan­skje man for dis­se skal nøye seg med å si lek­ne og dyk­ti­ge musi­ke­re, de lar seg ikke pres­se inn i noen båser.

Litt mer jazz: Solveig Sletta­hjells “Natt i Bet­le­hem”, som kom for to år siden, er fort­satt verdt å høre på. The Real Group er en svensk vokalk­vin­tett som ikke lar seg plas­se­re i noen bås. “Julen er her” er deres nors­ke jule­pla­te (men ikke nød­ven­dig­vis sun­get på norsk). Lån øre til den også.

Noen av oss har hatt radio­pro­gram­met “Som jule­kvel­den på kjer­rin­ga” som fast føl­ge til de sis­te jule­for­be­re­del­se­ne lil­le jul­af­ten. Først var det ved to av dem (Else Mich­let og Ing­rid Salin Sve­berg), sene­re bare med en. I fjor var pro­gram­met tatt av sende­pla­nen, og beg­ge kjer­rin­ge­ne er vel pen­sjo­nert. “Jule­kveld i sko­gen” og “Lil­le Jen­sen” er to klas­si­ke­re som all­tid ble spilt i det pro­gram­met (bort­sett fra i den peri­oden NRK ble nek­tet å spil­le “Jule­kveld i sko­gen”). Beg­ge ble sun­get av Rolf Just Nil­sen. Dess­ver­re er det for tiden vans­ke­lig å få tak i dis­se inn­spil­lin­ge­ne. Pro­gram­met ble all­tid avslut­tet med Maha­lia Jack­sons mek­ti­ge inn­spil­ling av “Silent Night”. Det blir ikke jul uten at den er spilt, og hel­dig­vis fin­nes den på pla­ten “Maha­lia sings songs of Chris­t­mas” — og på en del sam­le­pla­ter.

Jeg tar med en pla­te som er mer vin­ter­mu­sikk enn egent­lig jule­mu­sikk. Men jeg liker å høre på den på den­ne års­ti­den: Lore­ena McK­en­nitt: “A Mid­win­ter Night´s Dream”. Lore­ena McK­en­nitt er en cana­disk san­ger­in­ne som er sær­lig opp­tatt av kel­tisk musikk og musikk fra Midt-Østen. Den­ne pla­ten er mest pre­get av kel­tisk musikk. Hun var for meg helt ukjent til jeg hør­te hen­nes inn­spil­ling av “God Rest Ye Mer­ry Gent­le­men” spilt på radio, og da ble også det­te en pla­te jeg bare måt­te ha.

Jeg har ikke tatt med noen av pop-klas­si­ker­ne som Bing Crosby’s “Whi­te Chris­t­mas”, John Len­non og Yoko Ono “Happy Xmas (War is Over)” eller The Pogues og Kir­sty MacKoll’s “A Fai­ry­ta­le Of New York”. Dis­se og fle­re and­re har laget enkel­te san­ger eller har inn­spil­lin­ger som har blitt klas­si­ke­re. Men det er ikke man­ge som har gjort nok til å fyl­le en hel CD med inter­es­sant inn­hold. De er repre­sen­tert på utal­li­ge sam­le­pla­ter. Kjøp en av dis­se for å få det­te reper­toa­ret.

Print Friendly, PDF & Email