Fredsprisen, ytrings- og informasjonsfrihet, Wikileaks

I dag deles i prin­sip­pet Nobels freds­pris ut til Liu Xia­o­bo. Liu Xia­o­bo sit­ter fengs­let i Kina. Han får ikke være til ste­de for å mot­ta pri­sen og ingen and­re kom­mer til å ta den imot på hans veg­ne. Der­for deles pri­sen bare i prin­sip­pet ut.

I ves­ten synes vi det er for­fer­de­lig at han som bare vil ha ytrings­fri­het og demo­kra­ti sper­res inne på den­ne måten. I Kina betrak­tes han som kri­mi­nell. Mens utde­lin­gen skjer sit­ter grunn­leg­gere­ne av Wikile­aks, Juli­an Assan­ge, fengs­let i Eng­land. Han er fengs­let for påståt­te sek­su­el­le over­grep. Men USA vil også ha ham utle­vert, og det er ikke på grunn av de påståt­te over­gre­pe­ne.

USA har ambi­sjo­ner om å ta ledel­sen i kam­pen for infor­ma­sjons­fri­het og et fritt internett.USAs uten­riks­mi­nis­ter, Hilla­ry Clin­ton sa bl.a. det­te i en tale i Wash­ing­ton:

In many respects, infor­ma­tion has never been so free. The­re are more ways to spre­ad more ideas to more peop­le than at any moment in his­tory. Even in aut­ho­ri­ta­ri­an countries, infor­ma­tion networks are hel­ping peop­le dis­cover new facts and making govern­ments more accoun­tab­le.”

Hun fort­sat­te med å vise hvor vik­tig det­te for sin sjef, pre­si­dent Barack Oba­ma, og sa:

During his visit to Chi­na in Novem­ber, Pre­si­dent Oba­ma held a town hall meeting with an online com­po­nent to high­light the impor­tan­ce of the inter­net. In respon­se to a ques­tion that was sent in over the inter­net, he defen­ded the right of peop­le to free­ly access infor­ma­tion, and said that the more free­ly infor­ma­tion flows, the stron­ger socie­ties become. He spo­ke about how access to infor­ma­tion helps citizens to hold their govern­ments accoun­tab­le, gene­ra­tes new ideas, and encoura­ges crea­ti­vity. The Uni­ted Sta­tes’ belief in that truth is what brings me here today.”

Inter­nett­sen­sur er en uting, i føl­ge Hilla­ry Clin­ton:

In the last year, we’ve seen a spike in threats to the free flow of infor­ma­tion. Chi­na, Tuni­sia, and Uzbek­istan have step­ped up their cen­sor­ship of the inter­net. In Viet­nam, access to popu­lar soci­al networ­king sites has sud­den­ly dis­appea­red.”

Men det­te var 21. janu­ar 2010, før ver­den og USA vir­ke­lig lær­te hva Wikile­aks er. I dag er det ikke vans­ke­lig å slut­te seg til John Naugt­hons kom­men­tar i The Guar­di­an om bl.a. noen av dis­se utta­lel­se­ne, hvor han skri­ver:

Given what we now know, that Clin­ton speech reads like a sati­ri­cal mas­ter­pie­ce.”

Det er gans­ke inter­es­sant å lese den­ne talen nå, med USA og Hilla­ry Clin­tons vold­som­me angrep på Wikile­aks i bak­ho­det. Ytrings­fri­het er en ver­di som står sen­tralt, fort­set­ter hun:

As I speak to you today, govern­ment cen­sors are wor­king furious­ly to erase my words from the records of his­tory. But his­tory itself has alre­ady condemned these tac­tics.”

Det er uak­sep­ta­belt at noen land for­sø­ker å hind­re til­gang til deler av nett­ver­ket. Hilla­ry Clin­ton pre­sen­ter­te “The right to con­nect” som en ny, grunn­leg­gen­de ret­tig­het:

Some countries have erected electro­nic bar­rie­rs that pre­vent their peop­le from acces­sing portions of the world’s networks. They have expun­ged words, names and phra­ses from search engi­ne results. They have vio­la­ted the pri­vacy of citizens who enga­ge in non-vio­lent poli­ti­cal speech. These actions con­tra­ve­ne the Uni­ver­sal Decla­ra­tion on Human Rights, which tells us that all peop­le have the right “to seek, rece­i­ve and impart infor­ma­tion and ideas through any media and regard­less of fron­ti­ers.” With the spre­ad of these rest­ric­ti­ve prac­tices, a new infor­ma­tion cur­tain is descen­ding across much of the world. [min uth.] Beyond this partition, viral videos and blog posts are becoming the samiz­dat of our day.”

Vi får vel ikke vite hva slags opp­ford­rin­ger, ord­rer, trus­ler etc som har gått til Libra­ry of Con­gress, Ama­zon, navne­tje­ne­re m.m. for å hind­re til­gang til Wikile­aks før også dis­se doku­men­te­ne gjø­re til­gjen­ge­lig gjen­nom Wikile­aks. Men Wikile­aks er åpen­bart en del av net­tet gjer­ne vil rei­se et elekt­ro­nisk gjer­de rundt.

Visa, Mas­ter­Card og Visa har opp­trådt skam­me­lig når de har stengt for over­fø­rin­ger til Wikile­aks. Myn­dig­he­te­ne i USA skal visst­nok ha sagt at det Wikile­aks gjør er ulov­lig. Så man kan lure på hva det nes­te er. Vil de stan­se over­fø­rin­ger til Amne­sty Inter­na­tio­nal for­di kine­sis­ke myn­dig­he­ter sier at de dri­ver ulov­lig virk­som­het? Ledel­sen som har tatt dis­se avgjø­rel­se­ne er noen ynke­li­ge kne­hø­ner som ikke er voks­ne for opp­ga­ven. Det selv­sag­te sva­ret bur­de ha vært at det må fore­lig­ge en retts­lig avgjø­rel­se eller en klar lov­be­stem­mel­se for å stan­se over­fø­rin­ger, og at man bare vil stan­se over­fø­rin­ger innen­for det områ­det avgjø­rel­se gjel­der for. En even­tu­ell dom i USA kan f.eks. ikke gjø­res gjel­den­de i Nor­ge.

For USA er ytrings- og infor­ma­sjons­fri­het så vik­tig at man gjer­ne med­vir­ker til lov­brudd i and­re land hvor det­te ikke respek­te­res, fort­satt i føl­ge Hilla­ry Clin­ton:

We are also sup­por­ting the devel­op­ment of new tools that enab­le citizens to exer­ci­se their right of free expres­sion by cir­cum­ven­ting poli­ti­cal­ly moti­vated cen­sor­ship. We are wor­king glo­bal­ly to make sure that those tools get to the peop­le who need them, in local lan­gua­ges, and with the tra­i­ning they need to access the inter­net safe­ly. The Uni­ted Sta­tes has been assisting in these efforts for some time. Both the Ame­ri­can peop­le and nations that cen­sor the inter­net should under­stand that our govern­ment is proud to help pro­mote inter­net free­dom.”

Har Wikile­aks kun­net benyt­te seg av noen av dis­se verk­tøy­ene?

Infor­ma­tion free­dom sup­ports the peace and security that pro­vi­de a foun­da­tion for glo­bal pro­gress. His­to­ri­cal­ly, asym­met­ri­cal access to infor­ma­tion is one of the lead­ing cau­ses of inter­sta­te con­flict. When we face serious dis­pu­tes or dan­gerous inci­dents, it’s cri­ti­cal that peop­le on both sides of the pro­blem have access to the same set of facts and opi­nions.”

Det­te gjel­der ikke bare for myn­dig­he­ter, men også for pri­va­te sel­ska­per:

For com­pa­nies, this issue is about more than clai­ming the moral high ground; it comes down to the trust betwe­en firms and their custo­mers. Con­su­mers eve­rywhe­re want to have con­fi­den­ce that the inter­net com­pa­nies they rely on will pro­vi­de com­pre­hen­si­ve search results and act as respon­s­ib­le stew­ards of their infor­ma­tion. Firms that earn that con­fi­den­ce will pro­s­per in a glo­bal mar­ket­place. Those who lose it will also lose custo­mers. I hope that refu­sal to sup­port poli­ti­cal­ly-moti­vated cen­sor­ship will become a trade­mark cha­rac­te­ri­s­tic of Ame­ri­can tech­no­lo­gy com­pa­nies. It should be part of our natio­nal brand. I’m con­fi­dent that con­su­mers world­wi­de will rew­ard firms that respect these prin­cip­les.”

Ama­zon, Pay­Pal, Mas­ter­Card og Visa er nok blant dem som nå vil tape kun­der, etter at de lot seg bru­ke av poli­tis­ke myn­dig­he­ter i et for­søk på å sen­su­re­re pro­ble­ma­tisk infor­ma­sjon.

Hilla­ry Clin­ton vil også ha en grunn­leg­gen­de right to con­nect, og sier:

The free­dom to con­nect is like the free­dom of assem­bly in cyber space. It allows indi­vi­duals to get online, come together, and hope­fully coope­ra­te in the name of pro­gress. Once you’re on the inter­net, you don’t need to be a tyco­on or a rock star to have a huge impact on socie­ty.”

Juli­an Assan­ge er et klart eksem­pel på at hun har rett: Man behø­ver ikke være en tyco­on eller rocke­stjer­ne for å ha stor inn­fly­tel­se på sam­fun­net.

Nå er det ikke len­ger infor­ma­sjon om Kina, men om den admi­ni­stra­sjon Hilla­ry Clin­ton selv er en del av og det er den­ne admi­ni­stra­sjo­nen som kun­ne bli krevd til regn­skap. Nå har pipen fått en annen lyd. Prin­sip­pet om infor­ma­sjons­fri­het og betyd­nin­gen av at folk kan vite hva deres regje­rin­ger gjør har blitt borte. Sli­ke prin­sip­per er som regel for­be­holdt fest­ta­ler og ikke prak­tisk poli­tikk. Nå er det bare for­døm­mel­se av de som i prak­sis kjem­per for infor­ma­sjons­fri­het.

Media mot­tar hele tiden lek­ke­de doku­men­ter som noen av uli­ke grun­ner vil hol­de hem­me­lig. Det er en vik­tig del av kri­tisk og under­sø­ken­de jour­na­lis­tikk. Ulov­lig­he­ter fra folk med makt avslø­res på den­ne måten. Det er sli­ke lek­ka­sjer som før­te til Water­gate-saken og til avslø­rin­gen av Tra­fi­gu­ras hånd­te­ring av miljø­far­lig avfall, for bare å nev­ne to.

Det påstås at offent­lig­gjø­rin­ge­ne gjen­nom Wikile­aks kan set­te folks liv i fare. Men så langt jeg har fulgt med, har man ikke kun­ne påvi­se et enes­te til­fel­le hvor noen har blitt drept eller ska­det som føl­ge av dis­se lek­ka­sje­ne. Om jeg har for­stått det rett, har mate­ria­let fra Wikile­aks blitt stilt til dis­po­si­sjon for redak­sjo­ner i kva­li­tets­me­di­er som The New York Times, The Guar­di­an, Der Spie­gel, Le Mon­de og El Pais, som har gått gjen­nom og vur­dert hva som kan og bør offent­lig­gjø­res.

Vi ser at USA og deres ser­vi­le klakk­ører tar i bruk alle skit­ne triks i sin kamp mot Wikile­aks. De sør­ger for at dome­ne­navn ikke blir for­ny­et, kas­tes ut av Ama­zons nett­sky som der­med ble til en regn­tung uværs­sky, penge­over­fø­rin­ger blok­ke­res, osv. Alt for å hind­re det som Barack Oba­ma og Hilla­ry Clin­ton så varmt for­svar­te for mind­re enn et år siden: At folk får til­gang til infor­ma­sjon som ikke set­ter liv i fare, men som kan set­te poli­tis­ke kar­rie­rer i fare.

Det er full ytrings­fri­het i USA så len­ge man føl­ger ame­ri­kansk lov”, sier Hilla­ry Clin­ton i en kom­men­tar til at Juli­an Assan­ge. Eller vent litt… Det var visst kine­sis­ke myn­dig­he­ter som sa det­te i en kom­men­tar til til­de­lin­gen av freds­pri­sen til Liu Xia­o­bo. Men prin­sip­pet er visst det sam­me, og det grunn­leg­gen­de prin­sip­pet er at det mes­te er greit bare det ikke blir for plag­somt for makt­ha­ver­ne.

Hvis Juli­an Assan­ge had­de blitt for­fulgt av kine­sis­ke myn­dig­he­ter for å ha avslørt kine­sis­ke stats­løg­ner og krigs­for­bry­tel­ser vil­le han ha vært en av ves­tens hel­ter. Kine­sis­ke myn­dig­he­ter kun­ne ha kom­met med fra­ser om full ytrings- og infor­ma­sjons­fri­het så len­ge man føl­ger kine­sisk lov, og vi had­de møtt dem med hån­flir. Kan­skje vil­le han i dag mot­tatt Nobels freds­pris. Men når det er våre eller våre nære alli­er­tes stats­løg­ner og krigs­for­bry­tel­ser som avslø­res, da kan vi bare by på for­døm­mel­se og ingen pri­ser. For hos oss er det full ytrings- og infor­ma­sjons­fri­het, men bare så len­ge man hol­der seg innen­for vår lov­giv­ning.

Nor­ge har sine svin på sko­gen. I 1977 var “Liste­sa­ken” den størs­te nyhets­sa­ken i Nor­ge. Ivar Johan­sen had­de sam­let inn navn på 600 ansat­te i over­våk­nings­po­li­ti­et. Han had­de benyt­tet åpne kil­der som tele­fon­ka­ta­lo­gen, Politi­bla­det m.m. Poli­ti­et stor­met redak­sjons­lo­ka­le­ne til avi­sen “Ny Tid” og beslag­la mate­ria­let. Ivar Johan­sen ble dømt til et års del­vis betin­get feng­sel. Han måte sone 60 dager.

Den nå meget respek­ter­te fors­ke­ren Nils Petter Gleditch sam­let fra 1977 inn opp­lys­nin­ger om etter­ret­nings­sta­sjo­ner i Nor­ge. Han opp­tråd­te åpent og baser­te seg bare på åpne kil­der. For det­te ble han dømt for over­tre­del­se av “spion­pa­ra­gra­fen”, strl § 90. Annen­vo­te­ren­de i Høy­este­rett (Rt-1982–436 ) utta­ler:

Selv om jeg har vans­ke­lig for å inn­se at det av hen­syn til fri infor­ma­sjon om vik­ti­ge sam­funns­spørs­mål og av hen­syn til forsk­nin­gens fri­het skul­le være av vesent­lig betyd­ning å kun­ne sam­le og pub­li­se­re sli­ke detalj­opp­lys­nin­ger om mili­tæ­re instal­la­sjo­ner som det er tale om i den­ne saken, må jeg erkjen­ne at det kan opp­stå i og for seg bekla­ge­li­ge kol­li­sjo­ner mel­lom det sam­funns­mes­si­ge behov for hem­me­lig­hold som straffe­lo­ven § 90 og § 91 hvi­ler på, og and­re vesent­li­ge hen­syn. Den­ne sak er den hit­til enes­te sak her i lan­det hvor det har vært spørs­mål om hvor­vidt et forsk­nings­ar­beid ram­mes av de nevn­te straffe­be­stem­mel­ser. Etter min opp­fat­ning er det i den­ne sak vik­tigst at det blir fast­slått at den virk­som­het de dom­fel­te har dre­vet, er ulov­lig og straff­bar.”

Vi har i Nor­ge fått det som kal­les “pus­le­spill­dok­tri­nen”, som inne­bæ­rer at selv om man har lov­lig til­gang til alle brik­ke­ne i pus­le­spil­let kan det være straff­bart å set­te dis­se brik­ke­ne sam­men.

Ut fra fore­lig­gen­de retts­prak­sis kan det se ut som om Juli­an Assan­ge vil stå ster­ke­re i USA enn i Nor­ge. Men det får leg­ges til at kilde­ver­net har blitt styr­ket siden dis­se nors­ke dom­me­ne ble avsagt og ytrings­fri­he­ten er styr­ket gjen­nom revi­sjo­nen av Grunn­lo­vens § 100, så situa­sjo­nen er kan­skje bed­re i dag.

For snart 40 år siden, i 1971, begyn­te New York Times å pub­li­se­re en serie artik­ler basert på The Pen­ta­gon Papers — en topp­hem­me­lig rap­port om USAs  poli­tis­ke og mili­tæ­re inn­blan­ding i Viet­nam fra 1945–1967. Som doku­men­te­ne fra Wikile­aks, avslør­te rap­por­ten og artik­le­ne basert på den­ne at myn­dig­he­te­ne i USA ikke bare had­de løy­et over­for fol­ket, men også over­for Kon­gres­sen.

Myn­dig­he­te­ne gikk til sak mot New York Times og Wash­ing­ton Post. Saken end­te i Supre­me Court, hvor avi­se­ne ble fri­kjent, se “New York Times Co. v. Uni­ted Sta­tes, 403 U.S. 713” . Det er den­ne avgjø­rel­sen som er hoved­grun­nen til at eks­per­ter i USA mener at myn­dig­he­te­ne vil ha en dår­lig sak mot Wikile­aks. Man reis­te også til tale mot Dani­el Ells­berg, som had­de lek­ket doku­men­te­ne. Også han ble fri­fun­net, men om jeg har for­stått det rett skyl­des det­te mer dår­lig hånd­te­ring av saken fra påtale­myn­dig­he­te­ne enn at han fikk med­hold i rea­li­te­ten.

Man kan mene mye om Wikile­aks og om Juli­an Assan­ge. Men det rett­fer­dig­gjør ikke de vold­som­me reak­sjo­ne­ne.

Det kan godt hen­de at Juli­an Assan­ge er en dritt­sekk som har behand­let noen damer dår­lig. Men det står ikke til tro­en­de at saken fra Sve­ri­ge ikke er påvir­ket av dis­ku­sjo­nen rundt Wikile­aks. Juli­an Assan­ge har hatt sex med to damer, men de er ueni­ge om hvor­vidt det skjed­de fri­vil­lig eller ikke. Det står påstand mot påstand. Og i den­ne situa­sjo­nen vil nok gjer­ne sam­tyk­ke gis ved det som i jusen kal­les kon­klu­dent adferd. En del av spil­let kan være at man gjør seg litt kost­bar og ikke vil vir­ke “bil­lig”, og sig­na­le­ne kan være gans­ke tve­ty­di­ge.

Det er vans­ke­lig å vite hva som fak­tisk skjed­de. Men den ene av de som mener seg kren­ket har ikke akku­rat styr­ket sin tro­ver­dig­het når hun et døgn etter at den angi­ve­li­ge vold­tek­ten skal ha fun­net sted skri­ver på Twit­ter at hun og Juli­an Assan­ge skal på kräft­ski­va, og at hun er sam­men med ver­dens kules­te men­nes­ker. Dis­se mel­din­ge­ne har hun sene­re for­søkt å slet­te — men Inter­nett glem­mer ikke. Man skal ha sam­tyk­ke. Men om man etter­på skul­le ang­re, så kan ikke sam­tyk­ket trek­kes til­ba­ke med til­bake­vir­ken­de kraft.

Uan­sett rea­li­te­ten i den­ne saken, så er det ikke van­lig at en som er ankla­get for noe slikt blir gjort til en av ver­dens mest etter­søk­te per­soner. Og det er nep­pe en plut­se­lig omsorg for kvin­ner som har vært utsatt for sek­su­el­le over­grep som gjør at USAs for­svars­mi­nis­ter uttryk­te til­freds­het med at Juli­an Assan­ge ble arres­tert i Eng­land.

Etter “Debat­ten” i går, 9. desem­ber 2010, er jeg litt mer bero­li­get når det gjel­der Nor­ge. Det var ikke noe av den “kors­fest — kors­fest” stem­nin­gen som vi leser om fra USA. Jeg håper at stem­nin­gen i Eng­land og Sve­ri­ge er mer lik det vi fikk se i “Debat­ten” enn det vi ser fra USA.

[Et inskudd som jeg had­de tenkt å ta med, men glem­te i førs­te omgang: Bård Vegar Sol­hjell har en meget godt kom­men­tar på sin blogg:

Er vi totalt ute av stand til å hal­de ein spe­gel opp foran oss sjøl­ve og sjå kor­leis det­te ser ut, ber­re dagar før vi skal dele ut freds­pri­sen til Liu Xia­bo?”

Jeg tar også med en hen­vis­ning til dagens leder i Mor­gen­bla­det: Wikile­aks må for­sva­res.  Og jeg skul­le selv­føl­ge­lig hatt med en hen­vis­nings til Jon Wes­sel-Aas’ utmer­ket blogg­inn­legg “Når “krig er fred” opp­le­ves infor­ma­sjons­fri­het som ter­ror”. ]

Vi lever i et slags demo­kra­ti, selv om noen synes å vil­le glem­me det fra tid til annen. Sys­te­met kan ha man­ge svak­he­ter. Men det er i alle fall ikke mulig — eller i alle fall svært vans­ke­lig — for våre myn­dig­he­ter å put­te en bry­som per­son i et feng­sel og sør­ge for at folk flest ikke får høre om det. Panis­ke makt­po­li­ti­ke­re, med USA i spis­sen, er i ferd med å gjø­re Juli­an Assan­ge til mar­tyr.

Vi kan nå lese at det plan­leg­ges fle­re tjenster som vil være alter­na­ti­ver til Wikile­aks. Og det plan­leg­ges sik­kert tje­nes­ter som vi ikke kan lese om i Aften­pos­ten. Wikile­aks vil være som et mange­ho­det troll. Hug­ger man av et hode vokser to nye ut. Myn­dig­he­te­ne vil kan­skje vin­ne noen slag, men de vil tape kri­gen.

Print Friendly, PDF & Email