Anonyme verk og opphavsrett

I dag avslø­rer lit­te­ra­tur­vi­ter Jan­ne Rygg hvem som har gitt ut bøker om det nors­ke poli­tis­ke mil­jø­et under pseu­do­ny­met Ano­nym. I føl­ge hen­ne er for­tat­te­ren John Olav Ege­land, men John Olav Ege­land benek­ter at det er ham.

Kan­skje har Dag­bla­dets poli­tis­ke redak­tør Marie Simon­sen den mest treff­sik­re kom­men­ta­ren når hun på Twit­ter skri­ver: “Jeg tror Jan­ne Rygg er kjøpt og betalt av Kag­ge.” I alle fall har de uten tvil fått mye gra­tis PR gjen­nom dis­se opp­sla­ge­ne. Det er i alle fall inter­es­sant å mer­ke seg at man­ge omta­ler det­te som “Konge­pud­del-trio­lo­gi­en”, mens det fak­tisk er fire bøker. Til­fel­dig­vis(?) glem­mer man den fjer­de boken, “Trond­prin­sen”, som ikke er gitt ut av Kag­ge.

Jeg skal ikke spe­ku­le­re i hvem for­fat­te­ren er, men benyt­ter anled­nin­gen til å se på noen opp­havs­retts­li­ge spørs­mål når for­fat­te­ren er ano­nym eller opp­trer under pseu­do­nym.

Den som ska­per ver­ket har opp­havs­ret­ten. Det­te utgangs­punk­tet end­res ikke selv om vi ikke vet hvem opp­havs­man­nen er. Men i noen sam­men­hen­ger må vi for­hol­de oss til hvem som er opp­havs­mann. For litt mer om hvem som er opp­havs­mann viser jeg til del 6 av min “Opp­havs­rett — en intro­duk­sjon”.

Hvis noen skul­le øns­ke å lage film basert på en roman må man ha sam­tyk­ke fra opp­havs­man­nen. Hvis man ikke fin­ner ut hvem det­te er, så er det i utgangs­punk­tet ikke noe retts­lig pro­blem. Man får ikke laget fil­men hvis sam­tyk­ket ikke lar seg inn­hen­te, f.eks. for­di man ikke vet hvem man skal spør­re. Men hvis man får sam­tyk­ke fra en som hev­der å være eller repre­sen­te­re opp­havs­man­nen, hvor­dan skal vi da for­hol­de oss?

Utgangs­punk­tet fin­ner vi i ånds­verk­lo­ven § 7 førs­te ledd:

Som opp­havs­mann anse­es, når ikke annet godt­gjø­res, den hvis navn eller alment kjen­te dekk­navn eller mer­ke på sed­van­lig måte er påført eksemp­lar av ver­ket eller blir opp­gitt når det gjø­res til­gjen­ge­lig for almen­he­ten.”

Vi skal mer­ke oss at det står som opp­havs­mann anses … Det står ikke at ved­kom­men­de er opp­havs­mann, men at ved­kom­men­de anses som opp­havs­mann, alt­så at omver­den kan for­hol­de seg til ved­kom­men­de og til ver­ket som om den­ne per­sonen er opp­havs­mann.

Man­ge verk er utgitt under pseu­do­nym. Et av de mer kjen­te er John Le Car­ré. For­fat­te­ren heter ikke John Le Car­ré. Det er et pseu­do­nym for for­fat­te­ren David John Moore Corn­well. Det­te er ingen hem­me­lig­het, og for­fat­te­rens reel­le iden­ti­tet frem­kom­mer bl.a. på John Le Car­res offi­si­el­le nett­sted.

Vi skal også mer­ke oss orde­ne “når ikke annet godt­gjø­res”. Det er det réel­le for­hol­det som er avgjø­ren­de, ikke hva som står på f.eks. bok­om­sla­get. Det er ghost-wri­te­ren som er opp­havs­mann til en kjen­dis­bok som ikke er “ført i pen­nen” av den kjen­dis hvis navn står på omsla­get.

John Len­non og Paul McCart­ney inn­gikk tid­lig en avta­le om at alt de skrev skul­le skul­le stå som skre­vet av Len­non & McCart­ney, uan­sett hvem som reelt skrev san­gen. Det holdt så len­ge The Beatles holdt. I dag vet vi at f.eks. “Yester­day” er skre­vet av Paul McCart­ney ale­ne, mens “A Hard Day’s Night” er John Len­nons sang. Jeg skal kom­me til­ba­ke til noen muli­ge kon­se­kven­ser av det­te.

Hvis vi ikke vet hvem opp­havs­man­nen er, blir spørs­må­let om hvem som even­tu­elt kan hand­le på den­nes veg­ne. Det­te føl­ger av åvl § 7 annet ledd:

Er et verk utgitt uten at opp­havs­mann er navn­gitt i sam­svar med førs­te ledd, kan utgi­ve­ren eller, hvis hel­ler ikke han er navn­gitt, for­leg­ge­ren hand­le på opp­havs­man­nens veg­ne inn­til den­ne blir navn­gitt på en ny utga­ve eller ved mel­ding til ved­kom­men­de depar­te­ment.”

Hvis noen skul­le øns­ke å lage film av “Konge­pud­ler”, så må man alt­så inn­hen­te til­la­tel­se fra Kag­ge. Dis­se er ikke opp­havs­ret­ten, men bestem­mel­sen sier at Kag­ge vil være legi­ti­mert til å hand­le på opp­havs­man­nens veg­ne. Hvis det i etter­tid skul­le vise seg at opp­havs­man­nen slett ikke vil­le til­la­te det­te, så har man like­vel sitt på det tør­re med sam­tyk­ke fra den som kan hand­le på opp­havs­man­nens veg­ne etter § 7 annet ledd.

Hvis opp­havs­man­nen navn­gis på ny utga­ve eller ved mel­ding til Kul­tur­de­par­te­men­tet, vil det være den­ne per­sonen som skal reg­nes som opp­havs­mann. En navn­gi­vel­se på ny utga­ve vil flyt­te saken over i førs­te ledd, ved at nav­net er påført eksemp­la­re­ne.

Om noen skul­le påstå at de er opp­havs­mann, vil ikke være til­strek­ke­lig. Om Jan­ne Rygg skul­le ha navn­gitt en per­son som var lite kjent uten­for de ind­re poli­ti­ker- og jour­na­list­kret­ser, da kun­ne det hen­de at den­ne per­sonen vil­le nyte sine “five min­utes of fame” og spil­le rol­len som for­fat­ter selv om det skul­le være helt feil. Men selv om det egent­li­ge nav­net ald­ri blir påført eksemp­la­re­ne vil pesu­do­ny­met kun­ne bli all­ment kjent, også om det ald­ri har vært sagt offi­si­elt.

Verne­ti­den, opp­havs­ret­tens varig­het er knyt­tet til opp­havs­man­nens døds­år, se åvl § 40, som lyder:

Opp­havs­ret­ten varer i opp­havs­man­nens leve­tid og 70 år etter utlø­pet av hans døds­år. For de verk som er nevnt i § 6, reg­nes de 70 år fra utlø­pet av den lengst­le­ven­de opp­havs­manns døds­år. For film­verk løper verne­ti­den fra utlø­pet av døds­året for den lengst­le­ven­de av hoved­re­gis­sø­ren, for­fat­te­ren av film­ma­nu­skript, dia­log­for­fat­te­ren og kom­po­nis­ten av musikk som er frem­bragt med hen­blikk på film­inn­spil­lin­gen.”

Åvl § 6 gjel­der fel­les­verk med fle­re opp­havs­menn. De har opp­havs­rett i fel­les­skap, og av bestem­mel­sen over føl­ger at 70-års­fris­ten begyn­ner å løpe ved lengs­le­ven­des døds­år. Her kan det få betyd­ning at det er det réel­le for­hol­det som gjel­der. John Len­non døde i 1980 og hans san­ger vil være fri fra 1. janu­ar 2051. Så len­ge san­ge­ne fak­tisk er skre­vet at John Len­non ale­ne vil det­te gjel­de selv om de er utgitt som skre­vet av Len­non & McCart­ney. Når det­te skri­ves er det ennå drøye to uker igjen av 2010. Paul McCart­neys san­ger vil tid­ligst kun­ne bli fri 1. janu­ar 2081. Men vi får håpe at det ikke skjer, da det for­ut­set­ter at han ikke lever ut det­te året. Verne­ti­den for san­ger som John Len­non og Paul McCart­ney fak­tisk skrev sam­men vil være 70 år etter utlø­pet av lengs­len­ven­des, alt­så Paul McCart­neys døds­år — når det måt­te bli. Om noen vil utford­re det­te fra 2051 og base­re seg på at Len­non & McCart­ney san­ger skre­vet av John Len­non ale­ne da er fri, gjen­står å se.

Hvis vi ikke vet hvem opp­havs­man­nen er, da kan vi hel­ler ikke vite om han er i live og even­tu­elt når han døde. Da vil det hel­ler ikke være mulig å vite når 70-års­fris­ten begyn­ner å løpe. For å fan­ge opp den­ne situa­sjo­nen har vi bestem­mel­sen i åvl § 41 førs­te ledd, som lyder:

Når et verk er offent­lig­gjort uten opp­havs­man­nens navn, all­ment kjen­te dekk­navn eller mer­ke, varer opp­havs­ret­ten i 70 år etter utlø­pet av det år da ver­ket først ble offent­lig­gjort. Består ver­ket av fle­re deler, reg­nes verne­ti­den sær­skilt for hver enkelt del. Opp­havs­ret­ten til verk av ukjent opp­havs­mann varer i 70 år etter utlø­pet av det år ver­ket ble skapt, der­som ikke ver­ket offent­lig­gjø­res i løpet av det­te tids­rom.”

Ver­ke­ne til Ano­nym vil etter den­ne bestem­mel­sen fal­le i det fri i føl­gen­de år, alle 1. janu­ar “Konge­pud­ler” i 2077, “Trond­prin­sen” og “Kin­deregg-effek­ten” i 2079 og  “Klasse­ka­me­ra­ter” i 2080. Men skul­le for­fat­te­ren vel­ge å stå fram vil hoved­re­ge­len om 70 år fra utlø­pet av opp­havs­man­nens døds­år gjel­de. Det­ter føl­ger av § 41 annet ledd:

Hvis opp­havs­man­nen i løpet av det­te tids­rom blir navn­gitt i sam­svar med § 7, eller hvis det blir opp­lyst at han er død før ver­ket ble offent­lig­gjort, bestem­mes verne­ti­den efter § 40.”

Vi skal her mer­ke oss at opp­havs­man­nen må navn­gis før det har gått 70 år fra det ble offent­lig­gjort. Det kun­ne ten­kes at en per­son i langt frem­skre­det alder erkjen­ner noen “ung­doms­syn­der” som han eller hun begikk for mer enn 70 år siden under et pseu­do­nym som ald­ri ble avslørt. Men da vil det være for sent. Ver­ke­ne vil ha falt i det fri, og ver­net gjen­opp­står ikke om opp­havs­man­nen navn­gis. Men navn­gis opp­havs­man­nen før 70 år har gått, vil døds­året være avgjø­ren­de for verne­ti­den. Så for even­tu­el­le ano­ny­me eller pseu­do­ny­me verk offent­lig­gjort i 1940 har man ennå et par uker til å navn­gi opp­havs­man­nen, om man vil hind­re at de blir fri fra 1. janu­ar 2011.

Hvis opp­havs­man­nen var død før ver­ket ble offent­lig­gjort vil verne­tid med utgangs­punkt i ver­ket føre til leng­re verne­tid. Blir det kjent hvem opp­havs­man­nen var før det har gått 70 år fra offent­lig­gjø­rin­gen vil det føre til at verne­ti­den for­kor­tes.

Print Friendly, PDF & Email