Av barn, fulle folk og de som tror ingen lytter

Av barn og ful­le folk får vi høre sann­he­ten, sies det. Barn har ikke lært å for­stil­le seg, mens ful­le folk har mis­tet hem­nin­ge­ne og glem­mer å for­stil­le seg. Vi kan leg­ge til de som tror at ingen lyt­ter, og som der­for tror det ikke er nød­ven­dig å for­stil­le seg. Vi hus­ker Sve­ri­ges tid­li­ge­re nærings­mi­nis­ter Bjørn Rosen­gren som sa at “Nor­ge er den sis­te sov­jet­stat”. Fra årets valg i Stor­bri­tan­nia hus­ker vi at Geor­ge Brown bak­tal­te 66 år gam­le Gil­li­an Duf­fy — da han trod­de mik­ro­fo­nen var slått av. Nå er det ikke mik­ro­fo­ner poli­ti­ke­re og and­re fryk­ter, de fryk­ter Wikile­aks.

Vi får høre sann­he­ten, sies det. Men er en sann­het med bety­de­li­ge modi­fi­ka­sjo­ner. Vi får nok sånn noen­lun­de vite hva dis­se fol­ke­ne egent­lig mener. Men vi er i modus kon­junk­tiv. Utsag­net sier noe om avsen­de­ren, ikke nød­ven­dig­vis noe om ver­den ellers. En ambas­sa­dørs vur­de­rin­ger er ambas­sa­dø­rens vur­de­rin­ger, ikke nød­ven­dig­vis en kor­rekt beskri­vel­se av ver­den.

Vi får vel tro at fak­tis­ke opp­lys­nin­ger stort sett er kor­rek­te, som f.eks. opp­lys­nin­gen om at Oslos fyl­kes­mann Hans Røs­jor­de skal ha til­budt den ame­ri­kans­ke ambas­sa­dø­ren hjelp ved å ta «dis­kret kon­takt» med plan- og bygings­eta­ten. Det er sik­kert også rik­tig at vak­te­ne ved atom­re­ak­to­ren i Hal­den ikke er bevæp­net. Det er også mye annet inter­es­sant som har kom­met fram gjen­nom Wikile­aks. The Tele­graphs lis­te over “Wikile­aks’ 10 grea­test sto­rieser ikke opp­da­tert med det aller sis­te, men er en påmin­nel­se om at det er langt mer enn tab­lo­id slad­der som har blitt kjent på den­ne måten.

Men når de kom­mer med sine vur­de­rin­ger, da er det nett­opp vur­de­rin­ger. Og da er det ingen grunn til å tro at vur­de­rin­ger bli bed­re bare for­di de er fore­tatt av en usansk diplo­mant.

Jeg er vel­dig glad for at sik­ker­he­ten ved atom­re­ak­to­ren “ikke er etter ame­ri­kansk stan­dard”, for vi vet at det er bevæ­pen­de vak­ter over alt. Det­te opp­sum­me­rer på man­ge måter USAs hold­ning til ver­den: Den skal enten være etter “ame­ri­kansk stan­dard” (som betyr usansk stan­dard, for Ame­ri­ka er mye mer enn USA), eller så er det får dår­lig. Evne til å for­stå at man and­re ste­der ten­ker og inn­ret­ter seg på and­re måter enn i USA er ikke noen frem­tre­den­de usansk egen­skap.

At repre­sen­tan­ter for en admi­ni­stra­sjon som del­te ver­den inn i “de som er med oss og fien­der”, som aksep­te­rer tor­tur i sin hel­li­ge saks tje­nes­te, som bevisst  bry­ter men­neske­ret­tig­he­te­ne, som har løy­et over­for hele ver­den og satt i gang kri­ger med de sam­me løg­ne­ne som påskudd, kri­ti­se­rer oss for ikke bare å log­re, det er det all grunn til å være for­nøyd med.

Selv­føl­ge­lig er det inter­es­sant å få et usmin­ket bil­de av hva de mener.  De kan nok ha et poeng når de sier at nord­menn er selv­gode mora­lis­ter med lav arbeids­mo­ral. Og Gro Har­lem Brundt­lands utsagn om at “det er typisk norsk å være god” må være noe av det dum­mes­te en norsk poli­tisk leder har sagt offent­lig. Men vi tren­ger vel ikke uten­lands­ke diplo­ma­ter for å se det­te.

Av barn og ful­le folk får vi vite sann­he­ten om hva barn og ful­le folk mener. Fra Wik­li­le­aks kan vi få vite sann­he­ten om hva en del diplo­ma­ter og poli­ti­ke­re egent­lig mener. Men usan­ske ambas­sa­dø­rer og Wikile­aks brin­ger oss ikke nær­me­re et svar på spørs­må­let om hvil­ken vir­ke­lig­het som er den vir­ke­li­ge.

Sykkel er medisin!

At syk­ling (og annen fysisk akti­vi­tet) har posi­tiv helse­ef­fekt er vel­kjent. Men det kan også være behand­ling.

I for­ri­ge uke begyn­te et kne å krang­le. Det gjor­de litt vondt etter løping 4x4 inter­vall på trede­møl­le tors­dag kveld. Fre­dag var det hel­ler ikke bra, men ikke ver­re enn at jeg had­de tro på en ny tre­nings­økt lør­dag. Slik skul­le det ikke bli. Lør­dag var det blitt mye ver­re og jeg hal­tet rundt med vondt ben.

Det er greit å få under­søkt slikt raskt. Kan­skje kan det behand­les. Men det vik­tigs­te er egent­lig å få vite hva man kan gjø­re og hva man bør la være. Jeg øns­ker ikke å set­te meg ned og bli sit­ten­de til det blir bra. Men jeg vil selv­føl­ge­lig ikke gjø­re noe som gjør at det blir ver­re.

De rela­tivt får gan­ge­ne jeg har fått under­søkt uli­ke for­mer for belast­nings­ska­der har jeg gått til NIMI som i alle fall var Norsk Idretts­me­di­sinsk Insti­tutt. Nå er det kan­skje bare for­kor­tel­sen igjen av det nav­net, men kom­pe­tan­sen er der — hvil­ket selv­følg­leig er det vik­tigs­te. De er spe­sia­lis­ter på det­te, og har dess­uten kort vente­tid. Jeg ring­te man­dag og fikk time tirs­dag. Til gjen­gjeld kos­ter det en god del mer enn å gå til fast­le­gen, men jeg synes det er verdt pri­sen.

Jeg liker å få beskje­den om at det­te sann­syn­lig­vis vil kun­ne bli bra med tre­ning, i alle fall så len­ge tre­nin­gen ikke er for kre­ven­de på den ene eller and­re måten. I til­legg til et par and­re enk­le øvel­ser, så skul­le tre­nin­gen den­ne gang bestå av 20 min­uter på syk­kel hver dag. Det kan selv­føl­ge­lig godt være syk­ling på en ergo­me­ter­syk­kel, man behø­ver ikke gi seg i kast med vin­ter-Nor­ge på syk­kel. Og det skal være lett syk­ling. Styrke­tråkk er ikke noe jeg bør prø­ve meg på akku­rat nå.

Så “medi­si­nen” for å behand­le et krang­le­te kne er syk­kel!

Denne julen kan vi spille Jussi Björlings innspilling av “O helga natt” nesten fritt

Når tiden går fal­ler verk i det fri. Men ikke alt blir fritt på en gang. En av de sto­re jule­klas­si­ke­re er Jus­si Björ­lings inn­spil­ling av “O hel­ga natt”. Den ble spilt inn i febru­ar 1959. Jus­si Björ­ling had­de kort tid før blitt lagt inn på syke­hus til obser­va­sjon for hjerte­pro­ble­mer, og var selv klar over at han var alvor­lig syk. Det­te er nok med på å gi den­ne inn­spil­lin­gen den inten­si­te­ten som, ved siden av Jus­si Björ­lings stem­me­prakt, gjør den­ne inn­spil­lin­gen så spe­si­ell. Hans liv had­de vært en “berg og dal­bane” med enor­me suk­ses­ser avbrudt av vold­som­me fylle­ku­ler og natt­svart depre­sjon. Han døde i 1960, et og et halvt år etter den­ne inn­spil­lin­gen, 49 år gam­mel.

San­gen er opp­rin­ne­lig fransk, og er der kjent under de to tit­le­ne “Le Can­ti­que de Noël” (som jeg tror er den egent­li­ge tit­te­len) og “Minuit, Chré­ti­ens”. Musik­ken er kom­po­nert av Adolphe Adam, som ble født i 1803 og døde i 1856. Selv om den på svensk er mest kjent som “O hel­ga natt”, så er den egent­lig tit­te­len på svensk “Adams juls­ång”, etter kom­po­nis­ten. Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter ulø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. Og om vi skul­le late som om dis­se reg­le­ne har vært gjel­den­de siden midt­en av 1800-tal­let (hvil­ket de ikke har), så vil­le musik­ken ha falt i det fri 1. janu­ar 1927. Con­ti­nue read­ing Den­ne julen kan vi spil­le Jus­si Björ­lings inn­spil­ling av “O hel­ga natt” nes­ten fritt