At sykling (og annen fysisk aktivitet) har positiv helseeffekt er velkjent. Men det kan også være behandling.

I forrige uke begynte et kne å krangle. Det gjorde litt vondt etter løping 4×4 intervall på tredemølle torsdag kveld. Fredag var det heller ikke bra, men ikke verre enn at jeg hadde tro på en ny treningsøkt lørdag. Slik skulle det ikke bli. Lørdag var det blitt mye verre og jeg haltet rundt med vondt ben.

Det er greit å få undersøkt slikt raskt. Kanskje kan det behandles. Men det viktigste er egentlig å få vite hva man kan gjøre og hva man bør la være. Jeg ønsker ikke å sette meg ned og bli sittende til det blir bra. Men jeg vil selvfølgelig ikke gjøre noe som gjør at det blir verre.

De relativt får gangene jeg har fått undersøkt ulike former for belastningsskader har jeg gått til NIMI som i alle fall var Norsk Idrettsmedisinsk Institutt. Nå er det kanskje bare forkortelsen igjen av det navnet, men kompetansen er der — hvilket selvfølgleig er det viktigste. De er spesialister på dette, og har dessuten kort ventetid. Jeg ringte mandag og fikk time tirsdag. Til gjengjeld koster det en god del mer enn å gå til fastlegen, men jeg synes det er verdt prisen.

Jeg liker å få beskjeden om at dette sannsynligvis vil kunne bli bra med trening, i alle fall så lenge treningen ikke er for krevende på den ene eller andre måten. I tillegg til et par andre enkle øvelser, så skulle treningen denne gang bestå av 20 minuter på sykkel hver dag. Det kan selvfølgelig godt være sykling på en ergometersykkel, man behøver ikke gi seg i kast med vinter-Norge på sykkel. Og det skal være lett sykling. Styrketråkk er ikke noe jeg bør prøve meg på akkurat nå.

Så “medisinen” for å behandle et kranglete kne er sykkel!