Man må noen ganger tåle det man ikke aksepterer, eller gå ut av kjøkkenet.

If you can’t stand the heat, get out of the kitch­en”, sa Har­ry Tru­man. Ikke alle er eni­ge, og insis­te­rer på det ikke skal være varmt på et kjøk­ken. I det sis­te har den­ne dis­ku­sjo­nen duk­ket opp i for­bin­del­se med blog­ging, etter at rosa­b­log­ger nr  1, Voe, skrev at hun la ned sin blogg. Hun var blant annet lei av alle de neg­a­ti­ve til­bake­mel­din­ge­ne.

Man bør tåle neg­a­ti­ve kom­men­ta­rer når man for­tel­ler om livet sitt gjen­nom en blogg på den måten «Voe» har gjort, sier Hei­di Nord­by Lun­de, kjent som “Vampus”, til nrk.no. “Du skal ikke tåle ste­ken, selv om du er med på leken”, skrev Liv Skot­heim i Aften­pos­ten.

Man snak­ker for­bi hver­and­re og fyrer løs på hver­and­re fra hver sin skyt­ter­grav. Vi ser det sam­me hver gang noen adva­rer mot i seg selv grei opp­tre­den som kan føre til uøns­ke­de reak­sjo­ner og kon­se­kven­ser. Leder av vold- og sede­lig­hets­sek­sjo­nen i Oslo-poli­ti­et, Hanne Kris­tin Rohde, får kjeft når hun adva­rer mot vold­tekts­fare. Tor­bjørn Søls­nes skrev det­te:

Det er direk­te opp­rø­ren­de – ja, en falitt­er­klæ­ring for Nor­ge som en sivi­li­sert retts­stat – når sek­sjons­le­der i Oslo-poli­ti­et, Hanne Kris­tin Rohde, må gå ut i media og si “det er ikke trygt for kvin­ner å gå hjem fra byen ale­ne”, for­di man da risi­ke­rer å bli over­falt og vold­tatt. Hva slags sam­funn har vi fått, når lovens hånd­he­ver – den myn­dig­he­ten vi fri­vil­lig avgir vår per­son­li­ge fri­het til for fel­les beskyt­tel­se – kan gå ut og kapi­tu­le­re på veg­ne av halve befolk­nin­gen? Hva slags sam­funn er det vi øns­ker, når vi angri­per pro­ble­met med at det fin­nes noen – få – menn med sær­de­les avstum­pet respekt for livet og and­re men­nes­ker, på den­ne måten?”

Pene jen­ter bør kle seg ned på jobb skrev Elin Ørja­sæ­ter i Leder­boka, hode­je­ge­rens bes­te tips”, og fikk selv­føl­ge­lig mas­se kjeft. Som presse­men­nes­ke bur­de hun vel ha for­ut­sett at det var det­te media vil­le hen­ge seg opp i, og at res­ten av det hun had­de på hjer­tet vil­le druk­ne i en dis­ku­sjon om pene piker og mid­del­ald­ren­de menn. Man må kun­ne være den man er og kle seg som man selv øns­ker, var en type reak­sjon.

Vi kan ta med Muham­med-kari­ka­tu­re­ne. De som tryk­ket dis­se teg­nin­ge­ne måt­te vite, og viss­te at det vil­le føre til bråk.

Nå har spørs­må­let duk­ket opp kledd som en rosa blog­ger. Skal vi aksep­te­re sji­ka­ne og mob­bing på nett? Nei. Skjer det sji­ka­ne og mob­bing på nett, blant annet i form av kom­men­ta­rer på diver­se blog­ger? Ja. Bør den som kas­ter seg ut i blogg­sfæ­ren være for­be­redt på at det­te kan skje og være inn­stilt på å måt­te tåle uøns­ke­de reak­sjo­ner? Ja.

Det hand­ler om rea­li­tets­ori­en­te­ring og om å for­hol­de seg til ver­den slik den er, og ikke insis­te­re på at vi all­tid skal kun­ne opp­fø­re oss som om ver­den var slik vi synes den bur­de være. Vi kan tref­fe til­tak for å unn­gå det som vi ikke vil aksep­te­re eller vi kan for­be­re­de oss på å ta det som måt­te kom­me. Og vi kan gjø­re beg­ge deler.

Hva slags stra­te­gi vi vel­ger kom­mer an på hvor alvor­li­ge kon­se­kven­se­ne er og hvor mye vi må ofre for å unn­gå dem. Vi kan gjer­ne mene at alle bør kun­ne være tryg­ge når de går beru­set og ale­ne hjem i mør­ke bak­ga­ter og på ensom­me sti­er. Men det er ikke dumt å ta hen­syn til at ver­den dess­ver­re ikke er slik, og unn­gå risiko­si­tua­sjo­ner. And­re gan­ger tar vi hel­ler det som måt­te kom­me, frem­for f.eks. å la seg kneb­le og utset­te seg selv for selv­sen­sur. Vi hyl­ler Liu Xia­o­bo, Aung San Suu Kyi og Juli­an Assan­ge som står opp for det de tror på, selv om pri­sen kan bli meget høy.

Man­ge kom­men­ta­rer man kan få på blog­ger og i and­re nett­fora har en form og et inn­hold som vi ikke bør aksep­te­re. Men det betyr ikke at vi kan late som om de ikke eksis­te­rer og insis­te­re på at vi må kun­ne opp­tre som om de ikke gjør det. Den som beve­ger seg ut i vir­ke­lig­he­ten med det utgangs­punkt at ver­den er slik man synes den bur­de være og opp­fø­rer seg der­et­ter, kan få en hard hard med­fart. Den som går inn i bokse­rin­gen kan ikke kla­ge over at mot­stan­de­ren slår.

Man kan og bør tref­fe til­tak for å avver­ge de mest uøns­ke­de kom­men­ta­re­ne på net­tet, og sam­ti­dig arbei­de for det gans­ke lang­sik­ti­ge og kan­skje uto­pis­ke mål at alle skal til­eg­ne seg almin­ne­lig folke­skikk. Anne Viken har nylig sagt at hun ikke len­ger vil aksep­te­re kom­men­ta­rer på sin blogg som ikke er skre­vet under fullt navn. En del nett­avi­ser har skjer­pet kon­trol­len med hvem som ytrer seg på deres debatt­si­der for å unn­gå at det blir rene søp­pel­dis­ku­sjo­ner, eller sna­re­re som et for­søk på å ryd­de opp i søp­pel­dis­ku­sjo­ne­ne.

En må reg­ne med å få kom­men­ta­rer på det man skri­ver om. Den som skri­ver om seg og sin per­son må reg­ne med at det også vil være det­te som and­re vil kom­men­te­re — og at det ikke bare vil være posi­ti­ve kom­men­ta­rer. Jeg er lite utle­ve­ren­de når det gjel­der meg som per­son, og er der­med også stort sett for­skå­net for kom­men­ta­rer om det­te. Men jeg slip­per ikke gjen­nom kom­men­ta­rer som jeg ikke har god­kjent eller som ikke kom­mer fra per­soner jeg har god­kjent. Jeg lar Akis­met ta seg av spam og set­ter stort sett alle som har sak­li­ge kom­men­ta­rer (som slett ikke behø­ver å bety at jeg er enig i dem) på en “white­list”, slik at det ikke blir så mye å redi­ge­re.

Man behø­ver ikke like det som skjer og må gjer­ne mene at man­ge går langt ut over hva som er aksep­ta­belt. Men vi må for­hol­de oss til ver­den slik den fak­tisk er. En skik­ke­lig sjø­mann ber ikke om med­vind, han lærer seg å sei­le.

Print Friendly, PDF & Email