Lytte til “klassisk” musikk 2 — opera del 1.

Ope­ra blir sta­dig mer popu­lært. Vårt nye, flot­te opera­bygg i Oslo har bidratt til en sterkt øken­de inter­es­se i Nor­ge, men vi er her i en inter­na­sjo­nal trend. I den­ne førs­te delen om ope­ra tar jeg for meg over­sik­ter over opera­his­to­ri­en. Jeg skal kom­me til­ba­ke til enkel­te kom­po­nis­ter og enkelt­ope­ra­er.

Det er man­ge for­dom­mer mot ope­ra, og jeg har hatt man­ge av dem: Hylen­de damer med hjelm på hodet som får glass til å knu­ses, usann­syn­lig fjol­le­te his­to­ri­er, osv. Mitt stan­dard­spørs­mål til folk som mål­bæ­rer sli­ke for­dom­mer mot ope­ra er om de har sett en ope­ra — og da mener jeg om de har sett en ope­ra live. De fles­te har ikke det, og mitt svar er da at de ikke har noe grunn­lag for å mene noe om det­te, akku­rat som jeg selv ikke had­de noe grunn­lag for mine menin­ger da jeg var bærer av sli­ke for­dom­mer.

I ope­ra er det musik­ken som ska­per dra­ma­tik­ken. Man må ha en god libret­to (tekst). Libret­to­en er utgangs­punk­tet, den er ikke ment å skul­le leses som lit­te­ra­tur. En god kom­po­nist kan gi liv til en god libret­to. Gans­ke plat­te ord kan få dra­ma og dyb­de når det set­tes god musikk til. Men med et dår­lig utgangs­punkt blir det ikke noen god ope­ra — selv ikke med de bes­te kom­po­nis­ter. Franz Joseph Haydn og Franz Schu­bert skrev beg­ge fle­re ope­ra­er. Men selv om de beg­ge er blant musikk­his­to­ri­ens vir­ke­lig sto­re kom­po­nis­ter og beg­ge har vist at de kun­ne kom­po­ne­re musikk til san­ger, så spil­les ikke deres ope­ra­er i dag. De had­de dår­li­ge libret­to­er og da blir det ikke noen stor ope­ra.

Ope­ra live er noe helt annet enn ope­ra på boks. Det er noe med magi­en i den men­nes­ke­li­ge stem­me som ingen høy­ta­le­re kla­rer å for­mid­le. Men her som ellers gjel­der at den som er for­be­redt får stør­re utbyt­te. Det er en for­del å kjen­ne his­to­ri­en når man skal se en ope­ra. Musik­ken hen­ven­der seg til under­be­visst­he­ten og god musikk fun­ge­rer selv om vi ikke for­står hvor­dan den hen­ven­der seg til oss. Men  utbyt­tet blir stør­re om vi også kjen­ner og for­står musik­ken.

Det førs­te tip­set er helt gra­tis. NRKs Nina Krohn laget radio­se­ri­en Operaguid­en i for­bin­del­se med åpnin­gen av det nye opera­hu­set i Oslo. Det er en radio­se­rie i 33 epi­so­der om ope­ra­ens utvik­ling og den er fort­satt til­gjen­ge­lig som nett­ra­dio — i alle fall var den det sist jeg sjek­ket.

Nina Krohn og Per Olav Rein­ton har også gitt ut boken “Ope­ra! En hånd­bok”, som også er til­gjen­ge­lig som lyd­bok. Men jeg fore­trek­ker radio­ver­sjo­nen. Radio­ver­sjo­nen er pro­du­sert for lyd­me­di­et, og inte­gra­sjo­nen mel­lom tekst og musikk er mye bed­re enn lyd­bo­ken. Lyd­bo­ken er høyt­le­sing av en tekst hvor noen musikk­ek­semp­ler er flet­tet inn, uten egent­lig å være en del av ver­ket. Radio­ver­sjo­nen inne­hol­der også inter­vju­er og inn­slag med man­ge and­re per­soner enn de to pro­gram­le­der­ne.

Fra det­te går jeg igjen til Robert Gre­en­berg, den­ne gang til hans serie “How to Lis­ten to and Under­stand Ope­ra”. Den­ne seri­en består av 32 deler à 45 minut­ter. Igjen går han inn i musik­ken på en måte som ingen and­re gjør, i alle fall ingen and­re som jeg har opp­da­get.

Robert Gre­en­bergs stra­te­gi er å vel­ge ut noen sen­tra­le tema­er og verk og behand­le dis­se grun­dig. Hvis man skal for­mid­le inn­sikt og ikke bare over­sikt er det slik man må nær­me seg stof­fet. Han bru­ker de førs­te fire lek­sjo­ne­ne til å dis­ku­te­re for­hol­det mel­lom ord og musikk, og om his­to­ri­en om hvor­dan man har satt musikk til ord. Vi får der­med en slags verk­tøy­kas­se før han i lek­sjon fem tar for seg hvor­dan opera­for­men voks­te fram og ope­ra­en førs­te mes­ter­verk: Clau­dio Mon­te­ver­dis “Orfeo”. Det øvri­ge ope­ra­er som gis en grun­dig behand­ling er Mozarts Ido­mi­neo som et eksem­pel på ope­ra seria og Figa­ros bryl­lup som eksem­pel på ope­ra buf­fa. Vide­re Ros­sinis Bar­be­re­ren i Sevil­la og Ver­dis Othel­lo. Fransk ope­ra behand­les sam­let før Gre­en­berg beve­ger seg til Tysk­land med Wag­ners Tristan og Isol­de og Richard Strauss’ Salo­me. Vi får så to lek­sjo­ner om rus­sisk ope­ra, før de to sis­te vies til Puc­ci­nis Tos­ca som eksem­pel på ita­li­ensk veris­si­mo. Jeg er vel nerd, men i den grad jeg kun­ne ha noen “kri­tikk” er det at jeg øns­ker meg mer, både mer om de tema­er og verk som behand­les, samt fle­re verk. Men hel­dig­vis fin­nes mer, som jeg skal kom­me til­ba­ke til.

Naxos har også en gjen­nom­gang av ope­ra, The His­tory of Ope­ra, nok en gang en boks med 4 CDer. Men det er litt vans­ke­lig å fin­ne plass til den­ne mel­lom NRK-seri­en og Robert Gre­en­berg. Det kan se ut som om den­ne seri­en for tiden bare er til­gjen­ge­lig i kom­bi­na­sjon med “The His­tory of Clas­si­cal Music”.

Ope­ra er en del av musikk­his­to­ri­en og blir selv­føl­ge­lig behand­let som en del av den­ne. I “How to Lis­ten to and Under­stand Great Music” er to lek­sjo­ner viet til barokk­ope­ra, to til ope­ra buf­fa og Mozart, fire til tema­ene ita­li­ensk Bel Can­to, Ver­di, tysk nasjo­na­lis­me og Wag­ner. Det er også grunn til å min­ne om annen vokal­mu­sikk, som mes­ser, mad­ri­ga­ler, ora­to­ri­er og kan­ta­ter, som også behand­les i den­ne seri­en.

Jeg skal sene­re kom­me til­ba­ke til pre­sen­ta­sjo­ner av epo­ker, noen opera­kom­po­nis­ter og enkelt­ver­ker. Men siden det­te leg­ges ut like før Den norsk Ope­ra set­ter opp Mozarts “Cosi fan tut­te” og Chris­toph Wil­li­bald Glu­cks “Orfeo”, fore­gri­per jeg dis­se to.

Vi kan star­te med NRKs Operaguid­en. Pro­gram 10 hand­ler om Glu­ck og hans ope­ra­er.

Glu­cks “Orfeo” behand­les i “How to Lis­ten to and Under­stand Ope­ra” som en del av utvik­lin­gen av ope­ra seria, hvor Mozarts “Ido­mi­neo” pre­sen­te­res som hoved­verk og høyd­punkt for sjan­ge­ren. Gre­en­berg sam­men­lig­ner den­ne med Mon­te­ver­dis ope­ra basert på den sam­me myten og viser hvor­dan opera­for­men har end­ret seg fra bare å resi­ta­ti­ver (som hos Mon­te­ver­di) til også å få arier.

Naxos har en CD om Chris­toph Wil­li­bald Glu­cks “Orfeo”. Siden den ellers så grun­di­ge Robert Gre­en­berg bare nev­ner den­ne som en del av inn­led­nin­gen til en mer inn­gå­en­de gjen­nom­gang av “Ido­mi­neo”, er det Naxos CDen som gir den mest grun­di­ge inn­fø­rin­gen til den­ne ope­ra­en. Vil man inn i opera­ut­vik­lin­gen er Gre­en­berg grun­di­ge­re.

Cosi fan tut­te” behand­les, sam­men med de to and­re av Mozarts ope­ra­er som har libret­to av Loren­zo Da Pon­te (“Figa­ros bryl­lup” og “Don Gio­van­ni”) i NRKs Operaguid­en del 13.

Robert Gre­en­berg har laget en egen serie om “Ope­ras of Mozart”, en serie på 24 lek­sjo­ner à 45 minut­ter som jeg skal kom­me til­ba­ke til i et sene­re inn­legg. I den­ne bru­ker han syv lek­sjo­ner á 45 minut­ter på “Cosi fan Tut­te”. Her får vi en grun­dig inn­fø­ring i his­to­ri­en, om musik­ken og om ope­ra buf­fa med type­gal­le­ri etc.

Det er kan­skje ikke alle som er som meg, og kna­pt kan få nok. Noen mener kan­skje at 7x45min om “Cosi fan Tut­te” kan bli litt i over­kant. Igjen kan Naxos by på et alter­na­tiv, med en CD om den­ne ope­ra­en.

[Klas­sisk musikk]

Print Friendly, PDF & Email