Blind klage på eksamenssensur?

Leder av Stu­dent­par­la­men­tet ved UiO, Aksel Braa­nen Ster­ri, vil ha blind saks­be­hand­ling ved kla­ge på eksa­mens­sen­sur, og mener at dagens ord­ning tru­er retts­sik­ker­he­ten. Det er Aften­pos­ten som har saken, men bare på papir. NRK Øst­lands­sen­din­gen refe­re­rer den på nett.

I dag får kla­ge­sen­so­rer vite resul­ta­tet fra ordi­nær sen­sur, og stu­den­ten kan begrun­ne sin kla­ge. Man får også vite nav­net på for­ri­ge sen­sor.

Her er jeg helt enig med Aksel Braa­nen Ster­ri. Dagens klage­ord­ning er strengt tatt ikke klage­ord­ning, men ny sen­sur.

En klage­ord­ning betyr at den opp­rin­ne­li­ge sen­su­ren vur­de­res og even­tu­elt end­res. Slik var det tid­li­ge­re, i alle fall ved Det juri­dis­ke fakul­tet. Da kun­ne man kre­ve skrift­lig begrun­nel­se av opp­rin­ne­lig sen­so­rer, og sen­so­re­ne kun­ne også omgjø­re sitt sen­sur­ved­tak (slik man kan omgjø­re and­re for­valt­nings­av­gjø­rel­ser, som sen­sur ved offent­lig eksa­men er). Kan­di­da­ten kun­ne skri­ve kla­ge, hvor han også kun­ne hol­de seg til sen­so­re­nes begrun­nel­se. Alt gikk vide­re til klage­komi­sjo­nen.

I en bedøm­mel­se av en eksa­mens­be­sva­rel­se vil det all­tid være et ele­ment av skjønn. I klage­be­hand­lin­gen skul­le vi vur­de­re om sen­su­ren var feil. I prak­sis var det slik at det måt­te være avvik ut over det som lig­ger innen­for nor­ma­le skjønns­mar­gi­ner før vi even­tu­elt sat­te ny karak­ter, dog slik at man all­tid kun­ne end­re fra ikke bestått til en bestått karak­ter. Det hører med i det­te bil­det at vi den gang had­de en langt mer fing­ra­dert karak­ter­ska­la, slik at mar­gi­ne­ne kun­ne være gans­ke små for å gå et trinn opp eller ned på den­ne. Jeg liker ikke dagens karak­ter­sys­tem, men det er en annen dis­ku­sjon.

Nå er det som nevnt ingen egent­lig klage­be­hand­ling, men ny sen­sur. Man kre­ver gans­ke enkelt å få besva­rel­sen bedømt på nytt. Det skal være en full­sten­dig ny prø­ving — også slik at det skal utøves et nytt skjønn. (Og selv om karak­ter­ska­la­en er gro­ve­re, så vil det fort­satt kun­ne være tvil om hvor­vidt en besva­rel­se f.eks. er en god C eller en svak B.)

Jeg har bare erfa­ring fra Det juri­disk fakul­tet, og vet ikke om prak­sis er en annen ved and­re fakul­te­ter. Det er også noen år siden sist jeg del­tok i klage­be­hand­ling (hel­dig­vis — det er kje­de­lig arbeid). Så jeg må ta noen for­be­hold.

Ved van­lig eksa­mens­se­sur gis ikke kan­di­da­te­ne anled­ning til å kom­me med en lang begrun­nel­se for hvor­for de mener de bør ha en god karak­ter — eller i alle fall en bed­re karak­ter enn ved ordi­nær sen­sur. Hvis begrun­nel­sen er god vil den kun­ne påvir­ke resul­ta­tet i klage­om­gan­gen. Det er fak­tisk der­for man skri­ver en begrun­nel­se. I en klage­be­hand­ling i egent­lig for­stand er det­te helt greit, men ikke når det er ny sen­sur. De som kla­ger får da en for­del i for­hold til stu­den­ter som ikke kla­ger og der­med ikke gis anled­ning til å argu­men­te­re for hvor­for de bør få en god karak­ter.

I Aften­pos­ten vises det til noen for­søk hvor man had­de sendt eksa­mens­be­sva­rel­ser som had­de blitt bedømt til D inn i klage­om­gan­gen med beskjed om at de had­de blitt bedømt til B og noen uten infor­ma­sjon om karak­ter, og kla­ge­sen­so­re­ne var mer til­bøye­lig til å gi B når de viss­te at det­te var den opp­rin­ne­li­ge karak­te­ren.

Min erfa­ring er at man kvi­er seg for å gi stu­den­ten en dår­li­ge­re karak­ter i klage­om­gan­gen enn den som ble gitt ved ordi­nær sen­sur, selv om man skul­le mene at den opp­rin­ne­li­ge karak­te­ren er for god. Det skal være kla­re avvik før man vil end­re karak­te­ren den vei­en. Der­for er jeg egent­lig ikke så vel­dig over­ras­ket, og det had­de sann­syn­lig­vis vært enda kla­re­re om spri­ket had­de vært mind­re: Om de had­de fått beskjed om at besva­rel­sen var bedømt til C og ikke til D.

Ut fra min erfa­ring betyr det mind­re om man får vite hvem som har hatt sen­sur i førs­te omgang, men det er kan­skje et stør­re pro­blem i mind­re fag. I prak­sis benyt­tes meget erfar­ne sen­so­rer i klage­be­hand­lin­gen. Man lar seg nok nep­pe påvir­ke av hvem som opp­rin­ne­lig sen­su­rer­te opp­ga­ven. På den annen side er det ingen grunn til at kla­ge­sen­so­re­ne skal få vite hvem sen­so­re­ne var. Det er en opp­lys­ning man ikke har behov for eller noen nyt­te av, så da kan det like godt drop­pes.

I prak­sis er det gans­ke risiko­fritt å kla­ge. Man får en sjan­se til og i prak­sis vil man enten opp­nå sta­tus quo eller en for­bed­ring. Der­med får man man­ge helt grunn­løse kla­ger. Kan­di­da­te­ne er mis­for­nøyd med karak­te­ren og kla­ger, uten at det­te er basert på en ordent­lig vur­de­ring av om  resul­ta­tet var rik­tig eller fiel i utgangs­punk­tet. Man kan all­tids prø­ve seg.

Feil kan fore­kom­me, også ved eksa­mens­sen­sur. Der­for er det bra at det fin­nes en klage­ord­ning. Men klage­be­hand­ling er res­surs­kre­ven­de, og det er bed­re å bru­ke res­sur­ser til under­vis­ning enn til eksa­mens­sen­sur i fle­re omgan­ger. Det er der­for også vik­tig å begren­se klage­be­hand­ling til de til­fel­ler hvor det kan være reell grunn til å kla­ge.

Selv lik­te jeg bed­re den tid­li­ge­re ord­nin­gen. Men når man har valgt ny sen­sur frem­for klage­be­hand­ling, da får man også ta kon­se­kven­sen av det. Da må det være ny sen­sur på vil­kår som til­sva­rer van­lig eksa­mens­sen­sur: Ano­nym, uten infor­ma­sjon om tid­li­ge­re karak­ter og uten at kla­ger skal kun­ne leg­ge ved et pro­se­dyre­skriv.

Print Friendly, PDF & Email