Politikere, menneskerettigheter og grunnlovsvern

Fre­dag avsa Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­dom­sto­len (EMD) en dom som sier at det er i strid med men­neske­ret­tig­he­te­ne å retur­ne­re asyl­sø­ke­re til Hel­las på grunn av den behand­ling de der blir utsatt for. Jeg har fore­lø­pig ikke lest dom­men, men det er ikke avgjø­ren­de for det jeg her skal ta opp.  I NRK Søn­dags­avi­sen i dag, 23. janu­ar, inter­vju­et man FrPs Per Wil­ly Amund­sen om den­ne saken.  Det­te var hva Per Wil­ly Amund­sen sa om Nor­ges for­hold til Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen og inter­na­sjo­na­le for­plik­tel­ser:

PWA: Det er en ting vi skal ha i bak­ho­det. Norsk asyl­po­li­tikk sty­res av Det nors­ke stor­ting, den sty­res ikke fra Stras­bourg. Det sty­res ikke av EU eller det juris­ter måt­te påbe­ro­pe seg eller mene.

(…)

Det at man da ut fra en juri­disk vink­ling for­sø­ker gjen­nom spis­fin­de­ri å angri­pe det [inn­stram­min­ger i inn­vand­rings­po­li­tik­ken] det synes jeg rett og slett blir tåpelig.Det er en vil­je man har hatt fra Stor­tin­get å stram­me inn …

Pro­gram­le­der: Er det vik­ti­ge­re med fær­re inn­vand­re­re til Nor­ge enn å respek­te­re men­neske­ret­tig­he­te­ne?

PWA: Vi gjør beg­ge deler. (Pro­gram­le­der: Det er jo det vi ikke har gjort her da).

PWA: Nei. Hvis noen påstår til meg at Nor­ge bry­ter men­neske­ret­tig­he­te­ne på det­te områ­det så vil jeg gjer­ne høre det. Alt­så, det at en eller annen jurist kan spa opp noen eksemp­ler …

Pro­gram­le­der: Det er jo Men­neske­retts­dom­sto­len i Stras­bourg da …

PWA: Nor­ge er ikke dømt i Strasbourg.La oss under­stre­ke det. Nor­ge er ikke dømt.

Pro­gram­le­der: Bel­gia er dømt for å ha gjort det Nor­ge gjør.

(…)

PWA: Nor­ge sty­rer sine egen asyl­po­li­tikk. Nor­ge bry­ter ikke inter­na­sjo­na­le kon­ven­sjo­ner i det hele tatt. Men jeg skal si deg en ting: Hvis det er sånn at Nor­ge skul­le bli dømt i Stras­bourg, der­som det gikk så langt at vi skul­le opp­le­ve å bli dømt i Stras­bourg for­di vi hånd­te­rer det jeg mener skal være et nasjo­nalt anlig­gen­de, ja så er det ikke norsk regje­ring, Stor­tin­get som gjør noe feil. Da er det EMD som fak­tis bør ta notam av at vi lever i et demo­kra­ti i Nor­ge og det er ikke sånn at noen dom­me­re i Stras­bourg skal kun­ne over­sty­re norsk inn­vand­rings­po­li­tikk.

(…) Nor­ge må føre en utlen­dings­po­li­tikk som er i tråd med Nor­ges inter­es­ser, ikke med hva dom­me­re i Stras­bourg eller noen juris­ter måt­te sit­te å syn­se seg fram til. Det­te hand­ler fak­tisk om et nasjo­nalt valgt, et nasjo­nalt anlig­gen­de, og Nor­ge bry­ter alt­så ikke inter­na­sjo­na­le kon­ven­sjo­ner.”

Man kan opp­sum­me­re Per Wil­ly Amund­sens syn til at han mener at men­neske­ret­tig­he­te­ne skal under­ord­nes norsk asyl­po­li­tikk, eller aller helst FrPs asyl­po­li­tikk. Som den hyk­le­ris­ke opport­u­nist Per Wil­ly Amund­sen er, trek­ker han gjer­ne fram men­neske­ret­tig­he­te­ne når de kan bru­kes mot and­re. Men han skal ha seg fra­bedt at han selv må inn­ret­te seg og sin poli­tikk etter dem.

Det er skrem­men­de, men egent­lig ikke over­ras­ken­de at en poli­ti­ker viser en slik hold­ning til Nor­ges inter­na­sjo­na­le for­plik­tel­ser. Men han er ikke den enes­te. Davæ­ren­de kul­tur­mi­nis­ter Trond Gis­ke var ikke noe bed­re da Nor­ge ble dømt for brudd på ytrings­fri­he­ten med sine reg­ler om poli­tisk rekla­me i fjern­syn. Hel­dig­vis had­de han ikke hele regje­rin­gen bak seg i sitt syn på EMD. Spo­ler vi tiden ca 40 år til­ba­ke var til­sva­ren­de hold­nin­ger sterkt frem­tre­den­de hos Arbei­der­par­ti­ets poli­ti­ke­re da de vil­le begren­se eks­pro­pria­sjons­er­stat­ning på en måte som Høy­este­rett i “Kløf­ta-saken” kom til at ikke var i sam­svar med Grunn­lo­vens § 105.

Nors­ke poli­ti­ke­re liker å kri­ti­se­re Kina og and­re land for brudd på men­neske­ret­tig­he­te­ne, men vil ha seg fra­bedt at Men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len “blan­der seg inn” i nors­ke for­hold. Å høre Per Wil­ly Amund­sen kri­ti­se­re EMD er som å høre kine­sis­ke eller tid­li­ge­re sov­je­tis­ke lede­re avvise kri­tikk med at det er inn­blan­ding i ind­re anlig­gen­der. Han er ikke det spor bed­re enn dem.

Det har i de sene­re år vært mye dis­ku­sjon om “retts­lig­gjø­ring”. Poli­ti­ker­ne liker ikke at deres hand­lings­rom begren­ses, og det gjør hel­ler ikke de juris­ter som skal for­sva­re sta­ten over­for blant annet Men­neske­retts­dom­sto­len i Stras­bourg. Rea­li­te­ten i det­te er ikke så mye annet enn at poli­ti­ker­ne må stå ved det de har ved­tatt. Men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen (EMK), sys­te­met med en euro­pe­isk men­neske­retts­dom­stol, Grunn­lo­ven og norsk lov er om ikke skapt, så i alle fall ved­tatt av våre poli­ti­ke­re. Men poli­ti­ke­re slut­ter visst ald­ri å bli over­ras­ket over at det de ved­tar fak­tisk også er bin­den­de for dem selv.

Nors­ke poli­ti­ke­re kan bestem­me at Nor­ge skal tre ut av men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen, og at vi ikke vil aksep­te­re en over­na­sjo­nal dom­stol i Stras­bourg. Det betyr kan­skje at Nor­ge må bry­te med Euro­pa­rå­det og FN, jeg har ikke satt meg inn i detal­je­ne her. Men mener et til­strek­ke­lig fler­tall av våre poli­ti­ke­re at det i for stor grad begren­ser den poli­tis­ke handle­fri­het, så får de vel ta kon­se­kven­sen av det. Det betyr selv­føl­ge­lig at man ikke len­ger kun­ne være like selv­gode og like sto­re i kjef­ten over­for and­re land, men akku­rat det vil­le vel bare vært en for­del.

Trond Gis­ke kan mene at ytrings­fri­he­ten, slik den føl­ger av EMK og prak­ti­se­res av EMD, og våre poli­ti­ke­re vil kun­ne inn­skren­ke ytrings­fri­he­ten så mye de måt­te øns­ke uten at det kom­mer i kon­flikt med våre inter­na­sjo­na­le, retts­li­ge for­plik­tel­ser. Da kan Trond Gis­ke & co si som de kine­sis­ke leder­ne sier: Det er full ytrings­fri­het så len­ge man hol­der seg innen­for nasjo­nal lov. Per Wil­ly Amund­sen kan mene at for­bud mot umen­nes­ke­lig behand­ling ikke skal gjel­de for folk som har feil hud­far­ge og som snak­ker rart, og det kan gjen­nom­fø­res om han kla­rer å mobi­li­se­re et til­strek­ke­lig fler­tall får å tre ut av tvangs­trøy­er som Men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen. Til­sva­ren­de kun­ne Arbei­der­par­ti­et på 70-tal­let ha bestemt at det offent­li­ge skal kun­ne kre­ve av pri­va­te avstår eien­dom uten å få full erstat­ning, og de kun­ne åpnet for til­bake­vir­ken­de lover. Da had­de poli­ti­ker­ne hatt et lagt stør­re hand­lings­rom.

Det kre­ver bare at poli­ti­ker­ne er ærli­ge og tør stå fram, også med sine mør­ke sider. Men å ser­ve­re poli­tik­ken med søt saus og glan­set inn­pak­ning, det pas­ser poli­ti­ker­ne så mye bed­re — selv om det betyr at man er inkon­se­kvent gren­sen­de til det løgn­ak­ti­ge.

Demo­kra­ti uten retts­sik­ker­het kan lett bli vil­kår­lig­het og fler­talls­dik­ta­tur. Hel­dig­vis har noen klo­ke poli­ti­ke­re inn­sett at noe spørs­mål er for vik­ti­ge til at skif­ten­de poli­tis­ke fler­tall skal kun­ne hop­pe fra den ene side til den and­re med kna­ppest mulig mar­gin. De har bun­det seg til mas­ten. Grunn­lo­ven kan end­res, men det er ikke så enkelt. Til­sva­ren­de er det mulig å end­re eller tre ut av inter­na­sjo­na­le kon­ven­sjo­ner. Men det har nok poli­tis­ke omkost­nin­ger.

Jeg ser med spen­ning fram til den dagen Trond Gis­ke og Per Wil­ly Amund­sen går sam­men om å fore­slå at Nor­ge skal tre ut av de inter­na­sjo­na­le men­neske­retts­kon­ven­sjo­ne­ne for å sik­re nasjo­nal poli­tisk handle­fri­het.

Print Friendly, PDF & Email