Politikere, menneskerettigheter og grunnlovsvern

Fredag avsa Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) en dom som sier at det er i strid med menneskerettighetene å returnere asylsøkere til Hellas på grunn av den behandling de der blir utsatt for. Jeg har foreløpig ikke lest dommen, men det er ikke avgjørende for det jeg her skal ta opp.  I NRK Søndagsavisen i dag, 23. januar, intervjuet man FrPs Per Willy Amundsen om denne saken.  Dette var hva Per Willy Amundsen sa om Norges forhold til Den europeiske menneskerettskonvensjonen og internasjonale forpliktelser:

“PWA: Det er en ting vi skal ha i bakhodet. Norsk asylpolitikk styres av Det norske storting, den styres ikke fra Strasbourg. Det styres ikke av EU eller det jurister måtte påberope seg eller mene.

(…)

Det at man da ut fra en juridisk vinkling forsøker gjennom spisfinderi å angripe det [innstramminger i innvandringspolitikken] det synes jeg rett og slett blir tåpelig.Det er en vilje man har hatt fra Stortinget å stramme inn …

Programleder: Er det viktigere med færre innvandrere til Norge enn å respektere menneskerettighetene?

PWA: Vi gjør begge deler. (Programleder: Det er jo det vi ikke har gjort her da).

PWA: Nei. Hvis noen påstår til meg at Norge bryter menneskerettighetene på dette området så vil jeg gjerne høre det. Altså, det at en eller annen jurist kan spa opp noen eksempler …

Programleder: Det er jo Menneskerettsdomstolen i Strasbourg da …

PWA: Norge er ikke dømt i Strasbourg.La oss understreke det. Norge er ikke dømt.

Programleder: Belgia er dømt for å ha gjort det Norge gjør.

(…)

PWA: Norge styrer sine egen asylpolitikk. Norge bryter ikke internasjonale konvensjoner i det hele tatt. Men jeg skal si deg en ting: Hvis det er sånn at Norge skulle bli dømt i Strasbourg, dersom det gikk så langt at vi skulle oppleve å bli dømt i Strasbourg fordi vi håndterer det jeg mener skal være et nasjonalt anliggende, ja så er det ikke norsk regjering, Stortinget som gjør noe feil. Da er det EMD som faktis bør ta notam av at vi lever i et demokrati i Norge og det er ikke sånn at noen dommere i Strasbourg skal kunne overstyre norsk innvandringspolitikk.

(…) Norge må føre en utlendingspolitikk som er i tråd med Norges interesser, ikke med hva dommere i Strasbourg eller noen jurister måtte sitte å synse seg fram til. Dette handler faktisk om et nasjonalt valgt, et nasjonalt anliggende, og Norge bryter altså ikke internasjonale konvensjoner.”

Man kan oppsummere Per Willy Amundsens syn til at han mener at menneskerettighetene skal underordnes norsk asylpolitikk, eller aller helst FrPs asylpolitikk. Som den hykleriske opportunist Per Willy Amundsen er, trekker han gjerne fram menneskerettighetene når de kan brukes mot andre. Men han skal ha seg frabedt at han selv må innrette seg og sin politikk etter dem.

Det er skremmende, men egentlig ikke overraskende at en politiker viser en slik holdning til Norges internasjonale forpliktelser. Men han er ikke den eneste. Daværende kulturminister Trond Giske var ikke noe bedre da Norge ble dømt for brudd på ytringsfriheten med sine regler om politisk reklame i fjernsyn. Heldigvis hadde han ikke hele regjeringen bak seg i sitt syn på EMD. Spoler vi tiden ca 40 år tilbake var tilsvarende holdninger sterkt fremtredende hos Arbeiderpartiets politikere da de ville begrense ekspropriasjonserstatning på en måte som Høyesterett i “Kløfta-saken” kom til at ikke var i samsvar med Grunnlovens § 105.

Norske politikere liker å kritisere Kina og andre land for brudd på menneskerettighetene, men vil ha seg frabedt at Menneskerettighetsdomstolen “blander seg inn” i norske forhold. Å høre Per Willy Amundsen kritisere EMD er som å høre kinesiske eller tidligere sovjetiske ledere avvise kritikk med at det er innblanding i indre anliggender. Han er ikke det spor bedre enn dem.

Det har i de senere år vært mye diskusjon om “rettsliggjøring”. Politikerne liker ikke at deres handlingsrom begrenses, og det gjør heller ikke de jurister som skal forsvare staten overfor blant annet Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Realiteten i dette er ikke så mye annet enn at politikerne må stå ved det de har vedtatt. Menneskerettskonvensjonen (EMK), systemet med en europeisk menneskerettsdomstol, Grunnloven og norsk lov er om ikke skapt, så i alle fall vedtatt av våre politikere. Men politikere slutter visst aldri å bli overrasket over at det de vedtar faktisk også er bindende for dem selv.

Norske politikere kan bestemme at Norge skal tre ut av menneskerettskonvensjonen, og at vi ikke vil akseptere en overnasjonal domstol i Strasbourg. Det betyr kanskje at Norge må bryte med Europarådet og FN, jeg har ikke satt meg inn i detaljene her. Men mener et tilstrekkelig flertall av våre politikere at det i for stor grad begrenser den politiske handlefrihet, så får de vel ta konsekvensen av det. Det betyr selvfølgelig at man ikke lenger kunne være like selvgode og like store i kjeften overfor andre land, men akkurat det ville vel bare vært en fordel.

Trond Giske kan mene at ytringsfriheten, slik den følger av EMK og praktiseres av EMD, og våre politikere vil kunne innskrenke ytringsfriheten så mye de måtte ønske uten at det kommer i konflikt med våre internasjonale, rettslige forpliktelser. Da kan Trond Giske & co si som de kinesiske lederne sier: Det er full ytringsfrihet så lenge man holder seg innenfor nasjonal lov. Per Willy Amundsen kan mene at forbud mot umenneskelig behandling ikke skal gjelde for folk som har feil hudfarge og som snakker rart, og det kan gjennomføres om han klarer å mobilisere et tilstrekkelig flertall får å tre ut av tvangstrøyer som Menneskerettskonvensjonen. Tilsvarende kunne Arbeiderpartiet på 70-tallet ha bestemt at det offentlige skal kunne kreve av private avstår eiendom uten å få full erstatning, og de kunne åpnet for tilbakevirkende lover. Da hadde politikerne hatt et lagt større handlingsrom.

Det krever bare at politikerne er ærlige og tør stå fram, også med sine mørke sider. Men å servere politikken med søt saus og glanset innpakning, det passer politikerne så mye bedre — selv om det betyr at man er inkonsekvent grensende til det løgnaktige.

Demokrati uten rettssikkerhet kan lett bli vilkårlighet og flertallsdiktatur. Heldigvis har noen kloke politikere innsett at noe spørsmål er for viktige til at skiftende politiske flertall skal kunne hoppe fra den ene side til den andre med knappest mulig margin. De har bundet seg til masten. Grunnloven kan endres, men det er ikke så enkelt. Tilsvarende er det mulig å endre eller tre ut av internasjonale konvensjoner. Men det har nok politiske omkostninger.

Jeg ser med spenning fram til den dagen Trond Giske og Per Willy Amundsen går sammen om å foreslå at Norge skal tre ut av de internasjonale menneskerettskonvensjonene for å sikre nasjonal politisk handlefrihet.