Klagesang fra en myk sofa — Jan Arild Snoen hører opera

Jan Arild Sno­en har vært på ope­ra, og skri­ver i Miner­va at ope­ra er best i stua. Han står selv­sagt fritt til å mene hva han vil. At han ikke blir fasci­nert av ope­ra er en ærlig sak. Men smak og behag både kan og bør dis­ku­te­res, selv om alle suve­rent kan avgjø­re hva de selv liker og ikke liker.

Sno­en berøm­mer ope­ra­ens teks­tings­sys­tem, selv om det kon­fron­te­rer ham med det han ikke liker: Teks­ten. Han mis­li­ker tyde­lig­vis også at den gjen­tas. Man får inn­trykk av at Jan Arild Sno­en har gått til ope­ra­en for å opp­le­ve tekst­tea­ter med musikk til, ispedd noen flot­te arier. Da må det gå galt.

I ope­ra, eller i alle fall i god ope­ra lig­ger dra­ma­et i musik­ken, ikke i teks­ten. Teks­ten er et utgangs­punkt. Skal en ope­ra bli god må man ha en god libret­to å byg­ge på. Men den skal være god som libret­to, ikke nød­ven­dig­vis som tea­ter­tekst. En libret­to er ikke ment å skul­le frem­fø­res som tekst­tea­ter. Den skal gi kom­po­nis­ten et godt utgangs­punkt for å kom­po­ne­re musik­ken. Dem å være en his­to­rie og en hand­ling. Men det er gjen­nom musik­ken den får liv og blir til et dra­ma. Det er ikke til­fel­dig at de fles­te ved at dagens burs­dags­barn, Wolf­gang Ama­deus Mozart, kom­po­ner­te “Figa­ros bryl­lup”. Men bare de spe­si­elt inter­es­ser­te vet at Loren­zo Da Pon­te skrev libret­to­en. Det er kom­po­nis­ten, ikke libret­tis­ten som er hoved­per­sonen.

Ope­ra er en for­el­det kunst­form, skri­ver Sno­en, men refe­ran­se til at de fles­te ope­ra­er som spil­les i dag ble kom­pon­ret på 1800-tal­let. De ble alt­så kom­po­nert i den sam­me peri­oden da blant and­re Tsje­khov og Ibsen skrev sine skue­spill. Sno­en hyl­ler Shake­spea­re som den størs­te av de sto­re. Men den elds­te av de ope­ra­er som fort­satt av og til spil­les (Mon­te­ver­dis “Orp­heo” fra 1607) er kom­po­nert etter at Shake­spea­re skrev de vik­tigs­te av sine verk. Så med Sno­ens logikk må tea­ter være en enda mer for­el­det kunst­form enn ope­ra.

Det er ikke vans­ke­lig å bana­li­se­re en his­to­rie. To unge men­nes­ker blir for­els­ket i hver­and­re. Men sosia­le for­hold gjør at de ikke kan få hver­and­re. Omgi­vel­se­ne aksep­te­rer ikke for­hol­det. Det kan være for­di de kom­mer fra to riva­li­se­ren­de adels­fa­mi­li­er, at de til­hø­rer to uli­ke gjen­ger i New York, uli­ke etnis­ke grup­per, uli­ke reli­gio­ner osv. Eller de kan kom­me fra (sub)kulturer for det er for­eld­re­ne som avgjør hvem bar­na skal få gif­te seg med. Man kan sik­kert også lage en moder­ne vari­ant hvor to homo­fi­le nek­tes å inn­gå ekte­skap av sine respek­ti­ve fami­li­er. De unge vil leve ut sin kjær­lig­het, røm­mer, men blir inn­hen­tet. I sin for­tvi­lel­se tar de livet av seg. De riva­li­se­ren­de møtes over de dødes grav, og i sor­gen blir de for­so­net. Så flat og kje­de­lig kan man gjø­re “Romeo og Julie”, og de man­ge and­re ver­sjo­ner av det sam­me tema­et som er skre­vet både før og etter Shake­spea­re. Enhver opera­hand­ling kan gjø­res like banal. Vi kan redu­se­re det til en novel­le i “Roman­tikk” eller en epi­so­de av Hann­ah Mon­ta­na, beg­ge deler noe som Jan Arild Sno­en synes å kjen­ne bed­re enn han kjen­ner ope­ra.

Det er kom­po­nert 4–5.000 ope­ra­er. Av dis­se er det 40–50 som noen­lun­de jevn­lig set­tes opp og utgjør stan­dard­re­per­toa­ret. Ikke alle ope­ra­er, hel­ler ikke de som har over­levd i reper­toa­ret, er stor dra­ma­tikk. Noen av dem har his­to­ri­er som kan vir­ke like bana­le og utda­ter­te som en kome­die av Moliè­re eller Hol­berg. “Jep­pe på Bjer­get” har nep­pe så mye mer å si oss i dag enn “Cosi fan Tut­te”. Men selv om Hol­berg ikke en gang har flott musikk, set­tes styk­ket like­vel opp fra tid til annen.

Cosi fan Tut­te” er på man­ge måter en banal og gans­ke tåpe­lig his­to­rie. Jeg skal gi Sno­en rett i det. Jeg har ikke sett noen epi­so­der av Hann­ah Mon­ta­na, så jeg kan ikke kom­men­te­re Sno­ens refe­ran­se. Men den har nok mer dyb­de enn det Sno­en ser ut til å ha fått med seg. Det Sno­en kan­skje ikke har fått med seg er at alt det­te er i musik­ken, ikke i teks­ten. De to dame­ne går fra stand­haf­tig­het til tvil, før de gir etter. Men man­ge ind­re kon­flik­ter. De to men­ne­ne fan­ges av sitt macho-ego. De går gans­ke hjelpe­løst over fra å del­ta i et spill de er sik­re på å vin­ne, til å vir­ke­lig vil­le vin­ne og for­fø­re dis­se dame­ne — og å kun­ne gå ut av det hele med “jeg fikk din, men min var tro­fast”. På slut­ten står de til­ba­ke opp­gitt over seg selv og skuf­fet over hver­and­re — og hvem av dis­se er det egent­lig jeg els­ker? Bak står kyni­ke­ren Don Alfon­so og Colum­bi­na-skik­kel­sen Despina som har vært hen­holds­vis regis­sør og regi-assis­tent for spil­let. Jeg tror ikke at en novel­le i Roman­tikk eller en epi­so­de i Hann­ah Mon­ta­na skild­rer per­soner og deres utvik­ling på den­ne måten. Men vel­dig lite at den­ne utvik­lin­gen skjer i teks­ten, den skjer i musik­ken. Tror man at ope­ra er tea­ter med musikk til, da mis­ter man poen­get.

En liten his­to­rie om Mozart og Da Pon­te kan under­stre­ke det­te. I det habs­burgs­ke Wien var ytrings­fri­het et frem­med­ord, om det i det hele tatt eksis­ter­te. Skul­le noe set­tes på på en sce­ne måt­te det først god­kjen­nes av sen­su­ren. “Figa­ros bryl­lup” var et kon­tro­ver­si­elt styk­ke, slik det gjør narr av ade­len og lar tje­ner­ska­pet ta inner­svin­gen på dem. Sånt var ikke vel ansett hos makt­ha­ver­ne. Etter pre­mie­ren på Mozarts ope­ra spur­te man seg selv, også hos de som had­de god­kjent styk­ket, hvor­dan det var mulig at det­te kun­ne slip­pe gjen­nom sen­su­ren. Men sen­su­ren så ikke og kun­ne ikke se hvor biten­de den­ne ope­ra­en vil­le være. For de les­te bare libret­to­en, og den er ikke slik. Det er Mozarts musikk, ikke Da Pon­tes libret­to, som teg­ner per­sone­ne slik at over­klas­sen ble sjok­kert og and­re fry­det seg.

Som et eksem­pel på den for­el­de­de 1800-talls kunst­for­men trek­ker Sno­en fram Puc­ci­nis Turan­dot, og skri­ver at slutt­san­gen “Nes­sun Dor­ma” ble kjent blant folk for­di Pava­rot­tis ver­sjon ble brukt som kjen­nings­me­lo­di under fot­ball-VM i Ita­lia i 1990. Det kan godt hen­de at det­te gjor­de san­gen mer kjent blant de som kan mer om fot­ball enn om ope­ra, og at det er fle­re fot­ball­in­ter­es­ser­te enn opera­in­ter­es­ser­te i ver­den. Sno­en må gjer­ne mene at his­to­ri­en er tåpe­lig, slik så man­ge his­to­ri­er er. Den­ne er basert på et even­tyr fra “Tusen og en natt”, som først ble bear­bei­det av Car­lo Gozzi til en kome­die i 1762, og så igjen til ope­ra. Og det­te eksem­pe­let på for­el­det 1800-talls­k­unst had­de pre­miere i 1926.

Det kom­po­ners ope­ra­er også i dag. Men akku­rat som teat­re­ne drøv­tyg­ger Shake­spea­re, Ibsen, Tsje­khov og annet for­el­det stoff, er det Mozart, Ver­di, Bizet, Wag­ner, Puc­ci­ni, Richard Strauss, og noen and­re som oftest set­tes opp på opera­sce­ne­ne. I lik­het med så mye annen sam­tids­mu­sikk og sam­tids­dra­ma blir også det mes­te av sam­tids­ope­ra­en satt opp en gang, og så mer eller mind­re glemt. 1% av det his­to­ris­ke opera­re­per­toa­ret spil­les fort­satt, og fort­satt er nok ande­len som arki­ve­res i glem­se­len gans­ke stor.

Jan Arild Sno­en mener at dagens ope­ra heter musi­kal.

Blant annet for­di de ofte er aktu­el­le og spei­ler vår tid, men også for­di de er moder­ni­ser­te i form­språ­ket, er musi­ka­le­ne også kom­mer­si­el­le.”

Jeg er ikke så sik­ker på i hvor stor grad “The Wizart of Oz”, “Les Mise­rab­les”, “The Pha­nom of the Ope­ra” eller “Jesus Christ Super­star” spei­ler vår tid, eller om “Miss Sai­gon” spei­ler den noe bed­re enn “Mada­me But­ter­fly”. Men det kan kan­skje Jan Arild Sno­en for­tel­le. Form­språ­ket er nok mer kom­mer­si­elt, og kan­skje mer flyk­tig enn i de ope­ra­er som set­tes opp i dag. Opera­his­to­ri­en har også hatt sin And­rew Lloyd Web­ber. Han het Gia­como Meyerbe­er. Egent­lig het han Jacob Lieb­mann Beer, men det er under nav­net Gia­como Meyerbe­er. Han skrev stor­slått og pub­li­kums­venn­lig, og var meget popu­lær i sin sam­tid. I Wiki­pe­dia beskri­ves hans verk som “dati­dens mot­styk­ke til nåti­dens påkos­te­de action­fil­mer og musi­ka­ler”, og det er vel gans­ke tref­fen­de. I dag spil­les hans ope­ra­er kna­pt, om de set­tes opp i det hele tatt. Men han spei­let nok sin tid og had­de et kom­mer­si­elt form­språk.

Sno­en vil høre high­lights og slip­pe den tåpe­li­ge his­to­ri­en. Det må han gjer­ne gjø­re, selv om det blir litt som å si at er alt for mye prat i “Peer Gynt”. La oss få bukke­rit­tet, Åses død, bruder­ovet og en litt juicy Anitra, kan­skje også Dovre­gub­ben, og glem res­ten. Det kan gi noen fine epi­so­der, men his­to­ri­en blir borte. Men den vil visst Sno­en uan­sett ikke ha når det gjel­der ope­ra. Kan­skje liker han hel­ler musi­ka­ler hvor man har laget en syl­tynn his­to­rie rundt gam­le hits, slik at det blir en hit­pa­ra­de med litt dra­ma som erstat­ter kon­fe­ran­sie­ren — som “Mam­ma Mia”, “We Will Rock You” og gans­ke man­ge and­re av dagen musi­ka­ler. Jeg hører gjer­ne både Abba og Que­en, har sett “Mam­ma Mia” og vil kan­skje også se “We Will Rock You”. Men stor dra­ma­tikk er det ikke.

Ope­ra er best live. En god, leven­de stem­me, uten at den er fil­trert gjen­nom et høyt­ta­ler­an­legg, er magisk. Der­for gle­der jeg meg til i kveld, når jeg skal se “The Rape of Lucre­tia” på ope­ra­en. Det er en gam­mel his­to­rie, men med rela­tivt ny musikk av Ben­ja­min Brit­ten. Den had­de pre­miere i 1948, sam­me år som Samu­el Beck­ett skrev “Mens vi ven­ter på Godot”.

Print Friendly, PDF & Email