Trangere kår for ytringsfrihet i Europa?

Det har i det sis­te kom­met to retts­li­ge avgjø­rel­ser i Euro­pa som gir grunn til bekym­ring for ytrings­fri­he­tens kår. Det er en avgjø­rel­se fra Frank­ri­ke og en fra Neder­land, to land som man van­lig­vis for­bin­der med fri­het, ikke sen­sur.

18. febru­ar ble den frans­ke jour­na­lis­ten Éric Zem­mour i Chamb­re du tri­bu­nal cor­rec­tion­nel de Paris dømt for rasis­tis­ke utta­lel­ser. I et TV-pro­gram 6. mars 2010 had­de han kom­met med utta­lel­ser som Aften­pos­ten har over­satt slik (det må være litt pin­lig for Aften­pos­ten å bru­ke engels­ke The Guar­di­an som kil­de for nyhe­ter om Frank­ri­ke. Leser ingen i Aften­pos­tens uten­riks­re­dak­sjon fransk?):

Men hvor­for ble dis­se men­ne­ne stop­pet syt­ten gan­ger? Hvor­for? For­di de fles­te narko­lan­ge­re enten er afri­ka­ne­re eller ara­be­re. Det er et fak­tum.”

(“Mais pourquoi on est con­trôlé 17 fois? Pourquoi? Par­ce que la plu­part des tra­fiquants sont noirs et ara­bes, c’est com­me ça, c’est un fait”, gjen­gitt etter Le Figa­ro. Jeg har ikke klart å fin­ne selve avgjø­rel­sen.)

Sam­me dag had­de han som svar på et spørs­mål sagt at en arbeids­gi­ver har rett til å nek­te anset­tel­se av svar­te og ara­be­re.

Den frans­ke ret­ten har kon­klu­dert med at Érik Zem­mour har over­skre­det sin ytrings­fri­het.

Det er fris­ten­de å sam­men­lig­ne den frans­ke dom­men med den sene­re tids fokus på trygde­mis­bruk blant soma­liere i Nor­ge. Om dom­men mot Éric Zem­mour er repre­sen­ta­tiv, da vil­le man ikke kun­ne man nep­pe ha sendt den saken i Frank­ri­ke. Man må selv­føl­ge­lig kun­ne pre­sen­te­re fak­ta, også fak­ta som kan være ube­ha­ge­li­ge for den poli­tis­ke kor­rekt­het. Skul­le det vise seg at påstan­de­ne er feil, så får man imøte­gå og kor­ri­ge­re dem, ikke for­by dem. Men i Frank­ri­ke er det i føl­ge The Guar­di­an ikke til­latt å lage sta­ti­stikk som f.eks. kob­ler kri­mi­na­li­tet og etni­si­tet. Når man pak­ker inn ube­ha­ge­li­ge rea­li­te­ter på den­ne måten er det kan­skje ikke så over­ras­ken­de at Mari­ne Le Pen fra rasist­par­ti­et Front Natio­nal leder på en menings­må­ling om frans­ke pre­si­dent­kan­di­da­ter.

I saken fra Neder­land har en dom­stol gitt det jeg opp­fat­ter som en form for mid­ler­ti­dig for­føy­ning om at den dans­ke kunst­ne­ren Nai­da Plesners bruk av en Louis Vuit­ton ves­ke i sitt bil­de Dar­fur­ni­ca kren­ker Louis Vuit­tons design­rett, og at Nadia Plesner må beta­le en dag­bot på 5.000 € pr dag. Jeg har tid­li­ge­re omtalt saken, før retts­av­gjø­rel­sen var kjent.

Bil­det er utstilt i Dan­mark, så i til­legg til det mate­ri­el­le i den­ne avgjø­rel­sen er det vir­ke­lig grunn til å spør­re hvor­for en neder­landsk dom­stol anser seg kom­pe­tent til å behand­le en sak hvor en dansk kunst­ners sak­sø­kes av en fransk luk­sus­vare­pro­du­sent for å ha stilt ut et bil­de i Dan­mark. For de som leser neder­landsk fin­nes dom­men her. Jeg har for­søkt å kom­me meg gjen­nom dom­men og har brukt Goog­le Trans­late til å over­set­te avgjø­rel­sen — men det­te er nok ikke godt nok til å få med alle detal­jer.

[Ret­tel­se: Sun­ga­me, som kan mer neder­landsk enn meg (det skal ikke mye til …), har i en kom­men­tar pekt på at det frem­går av dom­men at hun er bosatt i Neder­land. En litt grun­di­ge­re les­ning av hen­nes nett­sted sier også at hun er “a Danish artist wor­king and living in the Nether­lands”. Da må Neder­land være rett forum, alt­så at hun kan og skal sak­sø­kes i Neder­land. Min kri­tikk på det punk­tet byg­get på feil fak­tisk grunn­lag. Men res­ten består.]

Saken er en haste­av­gjø­rel­se avsagt uten at Nadia Plesner var til ste­de eller repre­sen­tert, og i føl­ge hen­ne selv var hun hel­ler ikke vars­let om saken og hør­te først om den da hun fikk avgjø­rel­sen. Alle­re­de det­te gir grunn til å set­te sto­re spørs­måls­tegn ved den­ne avgjø­rel­sen. Det kan umu­lig has­te slik med å hind­re vis­ning av det­te bil­det at man ikke kun­ne ven­te på en van­lig retts­av­gjø­rel­se. I den grad det har skjedd noen ska­de for Louis Vuit­ton, så vil den opp­merk­som­het saken får ska­de dem langt mer enn bil­det i seg selv. Og for å være helt ærlig: Når Louis Vuit­ton opp­trer på den­ne måten og vil true en kunst­ner til taus­het og inn­skren­ke ytrings­fri­he­ten og den kunst­ne­ris­ke fri­het, da håper på størst mulig ska­de for dem.

Det nes­te spørs­må­let til behand­lin­gen er hvor­dan en neder­landsk dom­stol kan anse seg kom­pe­tent til å behand­le saken. Et fransk sel­skap sak­sø­ker en dansk kunst­ner for å stil­le ut et bil­de i Dan­mark. Den saken har ingen til­knyt­ning til Neder­land. Etter Coun­cil Regu­la­tion (EC) No 44/2001 art 2 sub­pa­ra­graph 1 skal en bor­ger i et EU-land sak­sø­kes i det land hvor ved­kom­men­de er bosatt (domi­sil). Det er noen unn­tak fra det­te i artik­le­ne 2 til 7, men jeg kan ikke se at noen av dis­se kan kom­me til anven­del­se i den­ne saken. Så langt jeg kla­rer å lese avgjø­rel­sen, har ret­ten bare hen­vist til regu­le­rin­gen gene­relt, uten å angi hvil­ken artik­kel de mener kan kom­me til anven­del­se og hvor­for de mener den kan kom­me til anven­del­se.

Jeg mener at den neder­lands­ke dom­sto­len bur­de ha avvist saken og hen­vist Louis Vuit­ton til even­tu­elt å sak­søke Nadia Ple­se­ner i Dan­mark. Og skul­le man først ta den til behand­ling bur­de den ikke vært hånd­tert som en haste­sak hvor helt grunn­leg­gen­de retts­sik­ker­hets­hen­syn synes å være til­side­satt.

Når det gjel­der sakens rea­li­tet har jeg ikke så mye å leg­ge til i for­hold til det jeg tid­li­ge­re har skre­vet om den­ne saken. Louis Vuit­ton kan, like lite som Coca Cola, McDo­nald og and­re, bestem­me hva folk vil asso­si­ere med dem. Kunst­ne­re og and­re kan selv­føl­ge­lig bru­ke deres pro­duk­ter og sym­bo­ler i bil­der, roma­ner, osv. Design­ver­net, som er påbe­ropt i den­ne saken, ver­ner mot kon­kur­re­ren­de pro­duk­ter. Men det ver­ner ikke mot omta­le som pro­du­sen­ten ikke set­ter pris på.

Jeg er ikke sær­lig over­ras­ket over at Louis Vuit­ton opp­trer som de gjør. De føy­er seg inn blant sto­re sel­ska­per som bru­ker øko­no­misk makt til å true kunst­ne­re og and­re enkelt­per­soner. Men at den neder­lands­ke dom­sto­len lar seg bru­ke av Louis Vuit­ton på den­ne måten, det over­ras­ker og skuf­fer meg.

Louis Vuit­ton er del av det sto­re frans­ke luk­sus­vare­kon­ser­net LVMH Moët Hen­nes­sy • Louis Vuit­ton S.A. De er slett ikke et “lite fami­lie­sel­skap”, slik de i en tid­li­ge­re kon­flikt skal ha hev­det over­for Nadia Plesner. Kon­ser­net har man­ge luk­sus­mer­ker i sin por­te­føl­je, her er en over­sikt over de mest kjen­te. De som støt­ter ytrings­fri­het og kunst­ne­risk fri­het bør kan­skje fin­ne and­re mer­ker om de skal ha pro­duk­ter innen dis­se kate­go­ri­er.

 

Print Friendly, PDF & Email