Platebransjen bruker kanon for å skyte seg selv i foten

Plate­bran­sjen er opp­havs­ret­tens størs­te fien­de. De gjør sta­dig sitt ytters­te for å sør­ge for at media, poli­ti­ke­re og folk flest mis­ter det de måt­te ha igjen av respekt for opp­havs­ret­ten. Nå har de vir­ke­lig rig­get seg til med grovt skyts for å sky­te seg selv i foten: I USA har de frem­met et krav mot LimeWire på 75 bil­lio­ner dol­lar: 75.000.000.000.000 dol­lar

Det bor ca 6,8 mrd men­nes­ker på den­ne jor­den. Det plate­bran­sjen kre­ver er ca 11.000 dol­lar for hvert enes­te indi­vid. Hel­dig­vis fin­nes det dom­me­re med litt mer for­nuft i hodet enn plate­bran­sjens repre­sen­tan­ter, som avvis­te kra­vet bl.a. med hen­vis­ning til at det er mer enn hva den sam­le­de plate­bran­sje har tjent siden Edi­son fant opp pho­no­grap­hen.

[Edit: Reg­ner vi for enkel­hets skyld med at en CD kos­ter $15, så må regne­styk­ket bety at hver inn­byg­ger på den­ne jor­den som føl­ge av LimeWires virk­som­het har latt være å kjø­pe 633 Cder som de ellers vil­le ha kjøpt.]

Vi kan le av det. Had­de det­te vært det enes­te til­fel­let hvor den­ne bran­sjen had­de dum­met seg ut, kun­ne vi tatt det med et skjevt smil. Men musikk­bran­sjen, sam­men med film­bran­sjen, frem­mer det ene menings­løse kra­vet etter det and­re, enten det er å kre­ve at man må ha sam­tyk­ke for å len­ke, at UiO skal måt­te beta­le TONO-avgift for at jeg har inter­nett­til­gang og lyd­kort på min kon­tor-PC og alt­så absur­de krav. At svik­ten­de salg kan­skje skyl­des at deres pro­duk­ter gans­ke enkelt ikke er inter­es­san­te nok og at de kon­kur­re­rer med mye annet som vil ha folks opp­merk­som­het, vil de ikke inn­se. Det er mer grunn til å grå­te enn til å le.

Med sli­ke krav frem­står plate­bran­sjen som en gjeng grå­di­ge idio­ter totalt blot­tet for nor­malt gang­syn. Er and­re tall fra den kan­ten om hvor mye man taper like mye et resul­tat av fri fan­ta­si som kra­vet mot LimeWire er?

Vi tren­ger opp­havs­rett. En for­fat­ter eller en kom­po­nist må ha ret­tig­he­ter til egne arbei­der om det skal være mulig å leve av ska­pen­de virk­som­het. Men opp­havs­ret­ten har vært og må være basert på en rime­lig balan­se mel­lom opp­havs­man­nens inter­es­ser og all­menn­he­tens inter­es­ser. Og det er opp­havs­man­nen som er vik­tig, ikke noen grå­di­ge dino­sau­rer som lever av å utnyt­te and­res verk kom­mer­si­elt. Vi tren­ger kom­po­nis­ter og musi­ke­re, og deres inter­es­ser må iva­re­tas. Men vi tren­ger kan­skje ikke dagens plate­sel­ska­per. Kla­rer ikke plate­slska­pe­ne og and­re i dis­tri­bu­sjons­kje­den å til­pas­se seg dagens vir­ke­lig­het, så la dem bare dø og la and­re ta deres plass. Med sine absur­de krav frem­står plate­bran­sjen mer og mer som en veps som sur­rer intenst i sine sis­te dager om høs­ten.

Vi kan glem­me de som mener at de skal ha rett til å fritt kopiere and­res verk. Folk som kre­ver å få, men som ikke vil beta­le er para­sit­ter som ikke for­tje­ner sym­pa­ti. Men vi må kun­ne bru­ke det som and­re har skapt som grunn­lag for ska­pe noe nytt. Det er slik kuns­ten og kul­tu­ren all­tid har utvik­let seg, og grå­di­ge idio­ter må ikke kun­ne få hev­de at de “eier” hele kul­tur­ar­ven. Vi skal ver­ne kunst­ner­ne og deres verk, men vi skal også ver­ne den kunst­ne­ris­ke fri­het og ret­ten til å ska­pe.

Skal vi få en opp­havs­rett som er til­pas­set dagens og mor­gen­da­gens vir­ke­lig­het må den ha poli­tisk støt­te, som igjen kre­ver støt­te i fol­ket. I sitt kort­sik­ti­ge pro­fitt­jag synes plate­bran­sjen å være full­sten­dig blind for litt mer lang­sik­ti­ge inter­es­ser. De synes å gjø­re sitt ytters­te for å under­gra­ve det man fort­satt måt­te ha av støt­te og slik sett mot­ar­bei­der den­ne delen av musikk­bran­sjen alle opp­havs­menns inter­es­ser.

Tiden for dino­sau­rer er for­bi.

Print Friendly, PDF & Email