Opphavsrett på 1. april

Fant Alex­an­der Rybaks «Fai­ry­ta­le» på 75 år gam­melt musikk­opp­tak” kan NRK Nord­land mel­de i dag, 1.4.2011. I ingres­sen kan vi lese:

På en umer­ket voks­rull med gam­le vise­slåt­ter fra 1936 fant en lyd­tek­ni­ker ved Nasjo­nal­bi­blio­te­ket en gam­mel vise­slått som lig­ner mis­ten­ke­lig på MGP-vin­ne­ren «Fai­ry­ta­le».”

Det skal ha vært pro­duk­sjons­ko­or­di­na­tor Tho­mas Bård­sen som skal ha kom­met over det­te på en umer­ket voks­rull ved Najo­nal­bi­blio­te­kets avde­ling i Mo i Rana. Per Sud­nes mener det er trist hvis det stem­mer. Det som å blitt tatt i juks i idret­ten og man kan mis­te gul­let. NRK hev­der å ha vært i kon­takt med den islands­ke grand prix komi­te­en, som vur­de­rer å leg­ge inn pro­test. Alex­an­der Rybak avvi­ser pla­giat­be­skyld­nin­ge­ne og sier på sin side at det hel­ler er den gam­le slåt­ten som er et pla­giat av hans “Fai­ry­ta­le”. Sann­syn­lig­vis har Alex­an­der Rybak helt rett. For det mes­te taler for at det “gam­le” opp­ta­ket er fra 2011, ikke fra 1936.

Men hva hvis det had­de vært sant? Det­te blir en slags kon­tra­fak­tisk opp­havs­retts­ana­ly­se.

Først et lite side­spor. NRK kan også for­tel­le det de tror er årets bes­te april­spøk, pre­sen­tert i Har­stad Tiden­de. De kan for­tel­le om Knut Gaasvik som i løpet av kort tid ble far til tre barn, med tre for­skjel­li­ge mød­re.  Knut Gaasvik skul­le ha hatt det fint under Fest­spil­le­ne i Nord-Nor­ge sist som­mer. Jeg la ut en mel­ding på Twit­ter, og det tok ikke lang tid før noen kun­ne for­tel­le at de had­de sett den sam­me spø­ken i en Nord-Svensk lokal­avis i fjor. Ide­er er fri, også ide­er til gode april­spø­ker. Så selv om Har­stad Tide­ne avslø­res, så kan de fritt resir­ku­le­re ide­er.

Til­ba­ke til Alex­an­der Rybak og “Fai­ry­ta­le”. I artik­ke­len står det bare om muli­ge kon­se­kven­ser for hans Grand Prix sei­er. Det er ikke noen beskyld­ning om opp­havs­retts­kren­kel­se. Like­vel: Hvis det nå skul­le duk­ke opp en ukjent voks­rull fra 1936 med noe som til for­veks­ling lig­ner “Fai­ry­ta­le”?

Opp­havs­ret­ten har ikke noe nyhets­krav. At noe har vært gjort før hind­rer ikke opp­havs­rett når noen ska­per noe som lig­ner. Det skal vi nok være gla­de for. Det er ikke man­ge opp­havs­menn som vir­ke­lig gjør noe som ingen har gjort før. Om to per­soner helt uav­hen­gig av hver­amdre skul­le kom­me fra til noe som er til­nær­met iden­tisk, vil beg­ge ha opp­havs­rett til sitt verk. En etter­gjø­ring i opp­havs­retts­lig for­stand vil det først være der­som Alex­an­der Rybak først skul­le ha hørt den gam­le vise­slåt­ten og der­et­ter skre­vet “Fai­ry­ta­le”. I og med at det­te hev­des å være et gam­mel og til nå ukjent opp­tak fra 1936, så er sann­syn­lig­he­ten for at Alex­an­der Rybak skal ha hørt opp­ta­ket mildt sagt liten.

Om det usann­syn­li­ge skul­le ha skjedd at han fak­tisk had­de hørt det­te og at det­te var en melo­di som sur­ret rundt i hans under­be­visst­het, da blir spørs­må­let om det kan være en kren­kel­se. Det vil bare være en opp­havs­retts­kren­kel­se der­som det verk som er pla­giert fort­satt er opp­havs­retts­lig ver­net. “På voks­rul­len blir en navn­gitt spele­mann fra Bleik­vass­li i Nord­land annon­sert”, for­tel­ler NRK. Men som det rett nok sies, så vet vi ikke om den­ne spele­man­nen har kom­po­nert slåt­ten.

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter opp­havs­man­nens døds­år. Men det er en regel som ikke lar seg prak­ti­se­re hvis vi ikke vet hvem opp­havs­man­nen er. Den­ne situa­sjo­nen er regu­lert i åvl § 41. Hvis ver­ket er ver­ket ver­net i 70 etter utgi­vel­sen. For et verk som ikke er utgitt er verne­ti­den 70 år fra ver­ket ble skapt. Vi vet ikke mye om voks­rul­len, her­under om musik­ken har vært utgitt i den­ne for­men. Men det hev­des at opp­ta­ket er 75 år gam­melt, så da må det være minst 75 år siden ver­ket ble skapt.

Skul­le det duk­ke opp et opp­tak av som det­te vil det være lite sann­syn­lig at opp­ta­ket er fra 1936. Pho­no­grap­hen gikk ut av pro­duk­sjon i 1925. Eimi­lie Ber­li­ners gram­op­hon, som bru­ker fla­te pla­ter i ste­det for sylin­der­lis­ke rul­ler, had­de over­tatt. Fra 1925 har vi hatt elekt­ris­ke opp­tak med mik­ro­fon i ste­det for at man syn­ger inne en trakt. I 1936 had­de gram­o­fon­in­du­stri­en kom­met gans­ke langt, og tek­no­lo­gi­en var for lengst løpt fra voks­rul­le­ne.

Musikk­pro­fes­sor Ove Lar­sen ved Høg­sko­len i Nes­na mener, fort­satt i føl­ge NRK, at det er å gå for langt å set­te sitt navn på en tra­di­sjo­nell melo­di, selv om den ikke er ver­net. Om man fak­tisk har hørt den gam­le melo­di­en og bru­ker den bevisst, så er det ikke så vans­ke­lig å være enig med ham i det­te. Men her er det man­ge som har svin på sko­gen. Bob Dylan bruk­te melo­di­en fra Bren­dan Behans “The Patriot Game” til sin “With God on Our Side”. “Mas­ters of War” har melo­di­en fra “Not­ta­mun Town” og “Bob Dylan’s Dream” har melo­di fra “Lord Frank­lin” (men det står på cove­ret, så det er helt OK). Fin­land, Est­land og USA har alle nasjo­nal­san­ger som egent­lig er gam­le drikke­vi­ser. Rol­ling Sto­nes stjal “You Got to Move” (på “Sticky Fin­gers”) fra Rev Gary Davis og Mis­sis­sip­pi Fred McDow­ell. Nå er dis­se kredi­tert, men de ble ikke det før etter at Rol­ling Sto­nes tap­te en retts­sak om det­te.

Det kan­skje styg­ges­te til­fel­let er like­vel Paul Simon som tok æren for “Scar­bo­rough Fair”, uten å si at det er en gam­mel engelsk folke­sang og uten å si at han had­de lært den av Mar­tin Cart­hy. Det sis­te har jeg en gang skre­vet om under tit­te­len “Scar­bo­rough Unfair”. Bob Dylan had­de for­øv­rig lært “Scar­bo­rough Fair” av Mar­tin Cart­hy noen år før Paul Simon ga ut san­gen i 1966. Men Bob Dylan laget sin egen ver­sjon av san­gen, som han kal­te ” Girl from the North Coun­try”. Hører man godt etter, så hører man sto­re lik­he­ter mel­lom de to san­ge­ne både i tekst og melo­di. Men drar vi oss til­ba­ke mot opp­havs­ret­ten, så er det­te et utmer­ket eksem­pel på at Bob Dylan har utnyt­tet et eksis­te­ren­de verk slik at et nytt og selv­sten­dig verk opp­står, noe som hel­dig­vis er til­latt. Bob Dylan har dess­uten ald­ri lagt skjul på at san­gen er basert på “Scar­bo­rough Fair” og at han lær­te den fra Mar­tin Cart­hy.

Fra alvor til spøk. Spele­man­nen fra Bleik­vass­li vil­le, uan­sett hvem kom­po­nis­ten måt­te være, ha vern for sin pre­sta­sjon som utøven­de kunst­ner, etter åvl § 42. Den­ne pre­sta­sjo­nen er ver­net i 50 år etter at den fant sted, even­tu­elt i 50 år fra et opp­tak offent­lig­gjø­res der­som det­te skjer før utlø­pet av den førs­te 50-års­fris­ten. Men vi må vel kun­ne for­ut­set­te at opp­ta­ket i vår fai­ry­ta­le ikke har vært gitt ut. Pre­sta­sjo­nen må ha fun­net sted i 1936 eller tid­li­ge­re om vi skal tro opp­lys­nin­ge­ne i artik­ke­len. Til­vir­ke­ren har en til­sva­ren­de frist for ret­tig­he­ter til selve opp­ta­ket. Men alle dis­se ret­tig­he­te­ne har nok løpt ut.

Så som det skal være i et even­tyr, så blir det også her happy ending: Det er ingen opp­havs­retts­kren­kel­se.

Print Friendly, PDF & Email