Podcast og undervisning — noen refleksjoner etter et debattmøte

I går, 31.03.2011, del­tok jeg på et debatt­møte om podcast i under­vis­ning, på “Blå cafe” ved Det juri­dis­ke fakul­tet. Jeg skal ikke for­sø­ke å refe­re­re debat­ten, men pre­sen­te­rer mine egne tan­ker om det­te, bl.a. på bak­grunn av den­ne debat­ten.

Gene­relt er jeg til­hen­ger av at vi bru­ker fle­re kana­ler. Folk er for­skjel­li­ge. Det går ikke an å si at “man lærer best sånn eller slik”. Noen lærer best sånn, and­re lærer best slik. Noen vil få meg seg mer av det man hører, and­re får med mer av det de leser. Selv liker jeg dess­uten for­ma­tet. Jeg liker lyd­bø­ker og gode radio­pro­gram­mer, selv­føl­ge­lig også med fag­lig inn­hold.

Jeg liker best rent lyd­for­mat, selv om video også kan være greit. Men for­de­len med lyd er at man slip­per å se på den. Man kan høre på det­te i bilen, på spin­ningsyk­kel, mens man lager mat, osv. Video fun­ge­rer dår­lig i sli­ke sam­men­hen­ger.

Selv har jeg valgt å bru­ke og gjø­re til­gjen­ge­lig lyd­opp­tak på to måter. Jeg har laget et par seri­er som er laget for det­te for­ma­tet. Fore­lø­pig er det en gene­rell inn­fø­ring i jus, kjøps­rett og penge­kravs­rett. Det er ikke fore­les­ning­sopp­tak. I til­legg leg­ger jeg ut opp­tak av fore­les­nin­ger og også av enkel­te fore­drag holdt i and­re sam­men­hen­ger. Det­te er to helt uli­ke for­ma­ter, og jeg hånd­te­rer dem helt for­skjel­lig. Jeg star­ter med fore­les­nin­ge­ne.

En fore­les­ning er noe som skjer der og da. Selv om fore­les­nin­ger for det mes­te er mono­lo­ger, så skjer de like­vel i en kom­mu­ni­ka­sjon med audi­to­ri­et. Den som ikke er til ste­de vil ald­ri få med seg alt som skjer i audi­to­ri­et. Vi skal hol­de fast ved at den pri­mæ­re mål­grup­pen for en fore­les­ning er de som er til ste­de. Vi skal ikke las­te en mas­se eks­tra på fore­les­nin­gen som gjør at den blir dår­li­ge­re for de som fak­tisk er til ste­de. Hvis det gjø­res opp­tak vil det kun­ne påvir­ke fore­les­nin­gen på fle­re måter.

Det er ikke alle som tri­ves på kate­te­ret, og det skal vi ha respekt for. Ved uni­ver­si­te­te­ne skal de fles­te viten­ska­pe­lig ansat­te bru­ke halv­par­ten av sin tid på forsk­ning, den and­re halv­par­ten på under­vis­nin­gen. Man kan være en glim­ren­de fors­ker, men mis­li­ke rol­len som fore­le­ser. Den som som er ukom­for­ta­bel når han eller hun står foran en for­sam­ling blir ikke mer kom­for­ta­bel om noen stil­ler og en mik­ro­fon og even­tu­elt et video­ka­me­ra foran ved­kom­men­de for å gjø­re opp­tak. På den­ne måten kan opp­tak gjø­re fore­les­nin­gen dår­li­ge­re.

Man­ge vil bru­ke en del fore­lø­pi­ge og upub­li­ser­te resul­ta­ter i sin under­vis­ning, som man ikke øns­ker å pub­li­se­re gjen­nom ufor­mel­le kana­ler før det er pub­li­sert på ordent­lig. Opp­tak som spres vil kun­ne gjø­re folk mer for­sik­ti­ge i bru­ke av slikt mate­ria­le. Ende­lig vil nok noen leg­ge mer bånd på seg i for­hold til hva man sier når det blir tatt opp og spredt. Også det­te kan gjø­re fore­les­nin­ge­ne dår­li­ge­re for de som er til ste­de.

Kon­klu­sjo­nen så langt er podcast kan være utmer­ket, men det skal være fri­vil­lig om man vil gjø­re fore­les­nin­ger til­gjen­ge­lig på den­ne måten.

Når vi gjør til­gjen­ge­lig opp­tak av en fore­les­ning er det en form for pub­li­se­ring. Men det er ikke en pub­li­se­ring som har vært gjen­nom de van­li­ge pro­se­dy­rer for kva­li­tets­sik­ring. Det er som om man skul­le dik­te­re en artik­kel og sen­de den ut uten at man har lest gjen­nom den etter­på. Ingen av oss vil­le fin­ne på å pub­li­se­re noe på den måten. Da jeg begyn­te å leg­ge ut opp­tak av for­els­nin­ger tenk­te jeg at jeg bare skul­le høre gjen­nom dem først og even­tu­elt luke ut det ver­ste før jeg la dem ut. Men har man hatt 2x45min fore­les­ning tar det minst to timer å høre gjen­nom og gjø­re noen helt enk­le regi­de­rin­ger. Man får alt­så to timer etter­ar­beid i til­legg til for­be­re­del­se­ne. Og det har man ikke tid til. Opp­ta­ke­ne ble lig­gen­de i et fåfengt håp om å kun­ne se på det­te en annen dag. Den enes­te rea­lis­tis­ke mulig­he­ten er å leg­ge det ut “as is”, uten gjen­nom­hø­ring og uten redi­ge­ring.

Selv synes jeg det er helt greit å gjø­re opp­tak av for­les­nin­ger til­gjen­ge­lig for de stu­den­te­ne som føl­ger faget. Om mulig­he­ten for å høre et opp­tak gjør at noen stres­ser litt mind­re med å skaf­fe barne­vakt for å kun­ne gå på fore­les­ning, så er det helt greit. Men jeg er ikke helt kom­for­ta­bel med at de spres alt for mye. Tid­li­ge­re valg­te jeg å gjø­re sli­ke opp­tak til­gjen­ge­lig i Fron­ter. Nå har jeg valgt å leg­ge dem ut på nett på et åpent områ­de. Men hva som er URLen til det­te områ­det har jeg opp­lyst til mine stu­den­ter, ikke til and­re. Så de er ikke så let­te å fin­ne fram til.

Jeg kom­mer til å slet­te dis­se opp­ta­ke­ne. Når det skjer har jeg vel ikke helt bestemt meg for. Det skjer selv­følg­leig ikke før de stu­den­te­ne som nå føl­ger faget er fer­dig med eksa­men. Men det vil i alle fall skje før nes­te gang jeg skal under­vi­se i det­te faget. Jeg ser ingen grunn til at gam­le opp­tak skal lig­ge ute når under­vis­nin­gen igjen star­ter.

And­re får mene hva de vil om hvor­dan jeg har valgt å gjø­re det­te. De må gjer­ne mene at det er helt greit at alt er lett til­gjen­ge­lig for alle og at det blir lig­gen­de ute til evig tid. Hoved­po­en­get er ikke om det skal gjø­res sånn eller slik, men at det er jeg som bestem­mer hvor­dan mine fore­les­nin­ger skal gjø­res til­gjeng­le­lig. And­re kan gjø­re det på sin måte.

Et spørs­mål som jevn­lig kom­mer opp, er om stu­den­te­ne vil slut­te å kom­me på fore­les­nin­ge­ne og høre på opp­tak i ste­det. Jeg bekym­rer meg ikke for det. En god fore­les­ning blir bed­re om man er til ste­de i audi­to­ri­et, og en dår­lig fore­les­ning blir enda dår­li­ge­re om man bare hører den i opp­tak. Men gir opp­ta­ket mulig­het til å føl­ge med for stu­den­ter som ikke har anled­ning til å være til ste­de, så er det utmer­ket. Og er våre fore­les­nin­ger slik at stu­den­te­ne bare vil høre opp­ta­ket etter­på, så for­tje­ner vi vel ikke bed­re da.

På debatt­mø­tet var det også litt spørs­mål om ret­tig­he­ter til det vi som uni­ver­si­tets­an­sat­te ska­per. Mitt svar på det­te er at det bare kan bli snakk om en meget begren­set ret­tig­hets­over­gang til uni­ver­si­te­tet, om noen i det hele tatt. Uni­ver­si­te­tet lever ikke av å sel­ge resul­ta­te­ne av vårt arbeid. Der­for tren­ger de hel­ler ikke noen ret­tig­he­ter som skul­le gi dem mulig­he­ter til å sel­ge det­te, f.eks. som for­lag eller en annen medie­be­drift.

Som viten­ska­pe­lig ansat­te har vi og skal ha aka­de­misk fri­het. I uni­ver­si­tets- og høy­skole­lo­ven § 1–5 (6) står det om det­te:

(6) Uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler skal sør­ge for åpen­het om resul­ta­ter fra forsk­ning eller fag­lig eller kunst­ne­risk utvik­lings­ar­beid. Den som er ansatt i stil­ling som nevnt i fem­te ledd [viten­ska­pe­lig stil­ling] har rett til å offent­lig­gjø­re sine resul­ta­ter og skal sør­ge for at slik offent­lig­gjø­ring skjer. Det rele­van­te forsk­nings­grunn­la­get skal stil­les til rådig­het i over­ens­stem­mel­se med god skikk på ved­kom­men­de fag­om­rå­de. Sty­ret kan sam­tyk­ke til utsatt offent­lig­gjø­ring når legi­ti­me hen­syn til­si­er det. Det kan ikke avta­les eller fast­set­tes vari­ge begrens­nin­ger i ret­ten til å offent­lig­gjø­re resul­ta­ter utover det som føl­ger av lov eller i med­hold av lov.

En over­dra­gel­se av ret­tig­he­ter til arbeids­gi­ver som begren­ser adgan­gen til offent­lig­gjø­ring, her­under at arbeids­gi­ver skal kun­ne bestem­me om og even­tu­elt hvor­dan noe skal offent­lig­gjø­res, vil være i strid med det­te. Som opp­havs­mann er det dess­uten mitt valg om noe skal offent­lig­gjø­res og på hvil­ken måte. Det vil være uak­sep­ta­belt om en eller annen byrå­krat skal påleg­ge en pub­li­se­ring av noe man selv ikke øns­ker å pub­li­se­re, even­tu­elt at man påleg­ges å gjø­re det til­gjen­ge­lig for en vide­re krets enn man selv øns­ker.

Jeg leg­ger gjer­ne ut både opp­tak og annet på nett. Men kom­mer det et pålegg om at det skal gjø­res, da kom­mer jeg nok hel­ler til å være en som sabo­te­rer det­te.

Å pro­du­se­re for nett er noe annet. Jeg har i det sis­te året hatt stor gle­de av en lang rek­ke seri­er om musikk­his­to­rie fra et sel­skap som heter The Teaching Com­pany. Jeg har kom­men­tert noen av dem i det­te innelg­get om å lyt­te til klas­sisk musikk, og det­te om ope­ra. Jeg har også sett på et par av deres video­se­ri­er om kunst­his­to­rie. Det­te er audio- og video­pro­duk­sjo­ner som kan­skje kan kal­les aka­de­mis­ke popu­lær­fore­les­ning. Skjønt når man har en serie på 32 fore­les­nin­ger à 45 minut­ter om Beet­ho­vens sym­fo­ni­er, så er nok gjen­nom­gan­gen grun­di­ge­re enn man­ge av de fore­les­nin­ge­ne vi gir våre stu­den­ter.

Vi må vel­ge mål­grup­pe og hen­ven­de oss til den­ne. Alle som har vært til ste­de på en kon­sert eller noe annet arran­gert av NRK har mer­ket at man pro­du­se­rer for radio­lyt­ter­ne eller TV-seer­ne, ikke for de som er til ste­de når opp­ta­ket gjø­res. Som pub­li­kum er vi en slags kulis­se i pro­duk­sjo­nen. Hører vi på et opp­tak fra en fore­les­ning kan vi få en følel­se av at vi står ved døren og lyt­ter. Den er ikke ment for oss. Jeg har noen gan­ger for­søkt å lyt­te til sli­ke opp­tak av fore­les­nin­ger om emner som inter­es­se­rer meg. Men jeg har ikke klart å full­fø­re. Selv om fore­les­nin­ge­ne sik­kert var utmer­ket, så er opp­le­vel­sen ikke god for den som ikke er og ald­ri har vært til ste­de.

The Teaching Com­pany pro­du­se­rer sine seri­er i stu­dio, med pub­li­kum. I video­ver­sjo­ne­ne er sce­no­gra­fi­en enkel. En pro­fes­sor står bak kate­te­ret og fore­le­ser, og de vises noen bil­der m.m. på skjer­men. Man kan nok lage bed­re TV-pro­duk­sjo­ner. Simon Schama’s The Power Of Art fra BBC er en mer fen­gen­de gjen­nom­gang av deler av kunst­his­to­ri­en. Men den har sik­kert kos­tet mye mer å pro­du­se­re. Og kan­skje er det ikke så dumt med en serie hvor aka­de­misk skik­ke­lig­het prio­ri­te­res foran spek­ta­ku­lær TV-pro­duk­sjon.

Et uni­ver­si­tet kan sik­kert lage pro­duk­sjo­ner til sva­ren­de de man får fra The Teaching Com­pany. Pro­fe­sjo­nell pro­duk­sjons­hjelp, både når det gjel­der det rent opp­takste­kis­ke og regi vil helt sik­kert gjø­re pro­duk­sjo­nen bed­re enn det vi kla­rer å snekre sam­men på egen­hånd.

Er det mot­vil­li­ge pro­fes­so­rer som hind­rer bruk av podcast? Noen er sik­kert mot­vil­li­ge. Men det er ikke hoved­pro­ble­met. Pro­ble­met har til nå vært, i alle fall ved UiO, at det er så dår­lig til­rette­lagt for det­te. Jeg begyn­te å inter­es­ser meg for det­te som­mer­en 2006, etter å ha fått demon­strert var CALI gjor­de på det­te områ­det i sitt Class­cas­ter­pro­sjekt. Da jeg høs­ten 2006 hen­vend­te meg til de som bur­de ha ansva­ret for slikt for å fin­ne ut hva UiO had­de å til­by, var sva­ret at de ikke had­de noen ting. Men de skul­le vur­de­re om det kan­skje kun­ne være grunn til å begyn­ne å ten­ke på det­te. Så alt jeg har gjort har jeg måt­tet gjø­re på egen­hånd, men utstyr og pro­gam­vare som jeg selv har anskaf­fet. Vi kan ikke reg­ne med at alle pro­fes­so­rer til­fel­dig­vis er opp­tatt av musikk ved siden av sitt fag, og der­for har gans­ke godt opp­taks­ut­styr og gode lyd­re­di­ge­rings­pro­gram­mer hjem­me. Vi kan hel­ler ikke reg­ne med at pro­fes­so­rer flest synes at det tek­nis­ke er inter­es­sant og der­for er vil­lig til å bru­ke en del tid på å fin­ne ut av det­te.

Det CALI pre­sen­ter­te i 2006 var et sys­tem basert på den filo­so­fi at det skul­le være så enkelt at selv en jus­pro­fes­sor kun­ne bru­ke det. De baser­te seg­på bruk av mobil­te­le­fon med hånd­fri-sett. Man ring­te et internt num­mer, tas­tet en per­son­lig kode og opp­ta­ket var i gang. Når “sam­ta­len” ble avslut­tet fore­gikk den vide­re pro­ses­se­rin­gen auto­ma­tisk og opp­ta­ket ble pub­li­sert på ved­kom­men­de fore­le­sers blogg. Det­te er snart fem år siden, så de har sik­kert utvik­let tje­nes­ten vide­re siden den gang. Hvis man når man log­ger seg på PCen i audi­to­ri­et også kan vel­ge fag og star­te opp­tak, vil­le sik­kert fle­re ha gjort det. Da bør det bake­for­lig­gen­de sys­te­met ta hånd om hele pub­li­se­rings­ru­ti­ne­ne, slik at den enkel­te fore­le­ser kan kon­sen­tre­re seg om sin fore­les­ning.

I byrå­kra­ti­ets ver­den synes tanke­gan­gen ofte å være at man først skal kom­me med et pålegg, så får man even­tu­elt vur­de­re om man også skal leg­ge til ret­te for at folk fak­tisk kan gjø­re det de er pålagt. Dess­ver­re har slikt byrå­kra­ti også fått fot­fes­te ved uni­ver­si­te­te­ne. Det man bør gjø­re er å leg­ge for­hol­de­ne til rett for at de som øns­ker det enkelt skal kun­ne gjø­re opp­tak av fore­les­ning. Så kan de som øns­ker det ta det i bruk.

Å lage sær­skil­te audio- eller video­se­ri­er kre­ver en del. Om man skal kom­me dit at det­te blir mer enn eks­pe­ri­men­tel­le ild­sjel­pro­sjek­ter så må de som gjør det­te bli hono­rert for det de gjør. Det behø­ver ikke være hono­re­ring i pen­ger, men ved at man blir god­skre­vet det­te som under­vis­ning. Lager man en serie som er ment å skul­le kun­ne bru­kes noen år, bør man god­skri­ves med minst det dob­belte av hva som god­skri­ves for van­li­ge fore­les­nin­ger. 10 timer audio- eller video­pro­duk­sjon bør minst god­skri­ves som 20 timer fore­les­ning. Og selv da er nok godt­gjø­rel­sen liten sam­men­lig­net med annen under­vis­nings­virk­som­het.

Print Friendly, PDF & Email