Podcast og undervisning — noen refleksjoner etter et debattmøte

I går, 31.03.2011, deltok jeg på et debattmøte om podcast i undervisning, på “Blå cafe” ved Det juridiske fakultet. Jeg skal ikke forsøke å referere debatten, men presenterer mine egne tanker om dette, bl.a. på bakgrunn av denne debatten.

Generelt er jeg tilhenger av at vi bruker flere kanaler. Folk er forskjellige. Det går ikke an å si at “man lærer best sånn eller slik”. Noen lærer best sånn, andre lærer best slik. Noen vil få meg seg mer av det man hører, andre får med mer av det de leser. Selv liker jeg dessuten formatet. Jeg liker lydbøker og gode radioprogrammer, selvfølgelig også med faglig innhold.

Jeg liker best rent lydformat, selv om video også kan være greit. Men fordelen med lyd er at man slipper å se på den. Man kan høre på dette i bilen, på spinningsykkel, mens man lager mat, osv. Video fungerer dårlig i slike sammenhenger.

Selv har jeg valgt å bruke og gjøre tilgjengelig lydopptak på to måter. Jeg har laget et par serier som er laget for dette formatet. Foreløpig er det en generell innføring i jus, kjøpsrett og pengekravsrett. Det er ikke forelesningsopptak. I tillegg legger jeg ut opptak av forelesninger og også av enkelte foredrag holdt i andre sammenhenger. Dette er to helt ulike formater, og jeg håndterer dem helt forskjellig. Jeg starter med forelesningene.

En forelesning er noe som skjer der og da. Selv om forelesninger for det meste er monologer, så skjer de likevel i en kommunikasjon med auditoriet. Den som ikke er til stede vil aldri få med seg alt som skjer i auditoriet. Vi skal holde fast ved at den primære målgruppen for en forelesning er de som er til stede. Vi skal ikke laste en masse ekstra på forelesningen som gjør at den blir dårligere for de som faktisk er til stede. Hvis det gjøres opptak vil det kunne påvirke forelesningen på flere måter.

Det er ikke alle som trives på kateteret, og det skal vi ha respekt for. Ved universitetene skal de fleste vitenskapelig ansatte bruke halvparten av sin tid på forskning, den andre halvparten på undervisningen. Man kan være en glimrende forsker, men mislike rollen som foreleser. Den som som er ukomfortabel når han eller hun står foran en forsamling blir ikke mer komfortabel om noen stiller og en mikrofon og eventuelt et videokamera foran vedkommende for å gjøre opptak. På denne måten kan opptak gjøre forelesningen dårligere.

Mange vil bruke en del foreløpige og upubliserte resultater i sin undervisning, som man ikke ønsker å publisere gjennom uformelle kanaler før det er publisert på ordentlig. Opptak som spres vil kunne gjøre folk mer forsiktige i bruke av slikt materiale. Endelig vil nok noen legge mer bånd på seg i forhold til hva man sier når det blir tatt opp og spredt. Også dette kan gjøre forelesningene dårligere for de som er til stede.

Konklusjonen så langt er podcast kan være utmerket, men det skal være frivillig om man vil gjøre forelesninger tilgjengelig på denne måten.

Når vi gjør tilgjengelig opptak av en forelesning er det en form for publisering. Men det er ikke en publisering som har vært gjennom de vanlige prosedyrer for kvalitetssikring. Det er som om man skulle diktere en artikkel og sende den ut uten at man har lest gjennom den etterpå. Ingen av oss ville finne på å publisere noe på den måten. Da jeg begynte å legge ut opptak av forelsninger tenkte jeg at jeg bare skulle høre gjennom dem først og eventuelt luke ut det verste før jeg la dem ut. Men har man hatt 2x45min forelesning tar det minst to timer å høre gjennom og gjøre noen helt enkle regideringer. Man får altså to timer etterarbeid i tillegg til forberedelsene. Og det har man ikke tid til. Opptakene ble liggende i et fåfengt håp om å kunne se på dette en annen dag. Den eneste realistiske muligheten er å legge det ut “as is”, uten gjennomhøring og uten redigering.

Selv synes jeg det er helt greit å gjøre opptak av forlesninger tilgjengelig for de studentene som følger faget. Om muligheten for å høre et opptak gjør at noen stresser litt mindre med å skaffe barnevakt for å kunne gå på forelesning, så er det helt greit. Men jeg er ikke helt komfortabel med at de spres alt for mye. Tidligere valgte jeg å gjøre slike opptak tilgjengelig i Fronter. Nå har jeg valgt å legge dem ut på nett på et åpent område. Men hva som er URLen til dette området har jeg opplyst til mine studenter, ikke til andre. Så de er ikke så lette å finne fram til.

Jeg kommer til å slette disse opptakene. Når det skjer har jeg vel ikke helt bestemt meg for. Det skjer selvfølgleig ikke før de studentene som nå følger faget er ferdig med eksamen. Men det vil i alle fall skje før neste gang jeg skal undervise i dette faget. Jeg ser ingen grunn til at gamle opptak skal ligge ute når undervisningen igjen starter.

Andre får mene hva de vil om hvordan jeg har valgt å gjøre dette. De må gjerne mene at det er helt greit at alt er lett tilgjengelig for alle og at det blir liggende ute til evig tid. Hovedpoenget er ikke om det skal gjøres sånn eller slik, men at det er jeg som bestemmer hvordan mine forelesninger skal gjøres tilgjenglelig. Andre kan gjøre det på sin måte.

Et spørsmål som jevnlig kommer opp, er om studentene vil slutte å komme på forelesningene og høre på opptak i stedet. Jeg bekymrer meg ikke for det. En god forelesning blir bedre om man er til stede i auditoriet, og en dårlig forelesning blir enda dårligere om man bare hører den i opptak. Men gir opptaket mulighet til å følge med for studenter som ikke har anledning til å være til stede, så er det utmerket. Og er våre forelesninger slik at studentene bare vil høre opptaket etterpå, så fortjener vi vel ikke bedre da.

På debattmøtet var det også litt spørsmål om rettigheter til det vi som universitetsansatte skaper. Mitt svar på dette er at det bare kan bli snakk om en meget begrenset rettighetsovergang til universitetet, om noen i det hele tatt. Universitetet lever ikke av å selge resultatene av vårt arbeid. Derfor trenger de heller ikke noen rettigheter som skulle gi dem muligheter til å selge dette, f.eks. som forlag eller en annen mediebedrift.

Som vitenskapelig ansatte har vi og skal ha akademisk frihet. I universitets- og høyskoleloven § 1-5 (6) står det om dette:

(6) Universiteter og høyskoler skal sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Den som er ansatt i stilling som nevnt i femte ledd [vitenskapelig stilling] har rett til å offentliggjøre sine resultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer. Det relevante forskningsgrunnlaget skal stilles til rådighet i overensstemmelse med god skikk på vedkommende fagområde. Styret kan samtykke til utsatt offentliggjøring når legitime hensyn tilsier det. Det kan ikke avtales eller fastsettes varige begrensninger i retten til å offentliggjøre resultater utover det som følger av lov eller i medhold av lov.

En overdragelse av rettigheter til arbeidsgiver som begrenser adgangen til offentliggjøring, herunder at arbeidsgiver skal kunne bestemme om og eventuelt hvordan noe skal offentliggjøres, vil være i strid med dette. Som opphavsmann er det dessuten mitt valg om noe skal offentliggjøres og på hvilken måte. Det vil være uakseptabelt om en eller annen byråkrat skal pålegge en publisering av noe man selv ikke ønsker å publisere, eventuelt at man pålegges å gjøre det tilgjengelig for en videre krets enn man selv ønsker.

Jeg legger gjerne ut både opptak og annet på nett. Men kommer det et pålegg om at det skal gjøres, da kommer jeg nok heller til å være en som saboterer dette.

Å produsere for nett er noe annet. Jeg har i det siste året hatt stor glede av en lang rekke serier om musikkhistorie fra et selskap som heter The Teaching Company. Jeg har kommentert noen av dem i dette innelgget om å lytte til klassisk musikk, og dette om opera. Jeg har også sett på et par av deres videoserier om kunsthistorie. Dette er audio- og videoproduksjoner som kanskje kan kalles akademiske populærforelesning. Skjønt når man har en serie på 32 forelesninger à 45 minutter om Beethovens symfonier, så er nok gjennomgangen grundigere enn mange av de forelesningene vi gir våre studenter.

Vi må velge målgruppe og henvende oss til denne. Alle som har vært til stede på en konsert eller noe annet arrangert av NRK har merket at man produserer for radiolytterne eller TV-seerne, ikke for de som er til stede når opptaket gjøres. Som publikum er vi en slags kulisse i produksjonen. Hører vi på et opptak fra en forelesning kan vi få en følelse av at vi står ved døren og lytter. Den er ikke ment for oss. Jeg har noen ganger forsøkt å lytte til slike opptak av forelesninger om emner som interesserer meg. Men jeg har ikke klart å fullføre. Selv om forelesningene sikkert var utmerket, så er opplevelsen ikke god for den som ikke er og aldri har vært til stede.

The Teaching Company produserer sine serier i studio, med publikum. I videoversjonene er scenografien enkel. En professor står bak kateteret og foreleser, og de vises noen bilder m.m. på skjermen. Man kan nok lage bedre TV-produksjoner. Simon Schama’s The Power Of Art fra BBC er en mer fengende gjennomgang av deler av kunsthistorien. Men den har sikkert kostet mye mer å produsere. Og kanskje er det ikke så dumt med en serie hvor akademisk skikkelighet prioriteres foran spektakulær TV-produksjon.

Et universitet kan sikkert lage produksjoner til svarende de man får fra The Teaching Company. Profesjonell produksjonshjelp, både når det gjelder det rent opptakstekiske og regi vil helt sikkert gjøre produksjonen bedre enn det vi klarer å snekre sammen på egenhånd.

Er det motvillige professorer som hindrer bruk av podcast? Noen er sikkert motvillige. Men det er ikke hovedproblemet. Problemet har til nå vært, i alle fall ved UiO, at det er så dårlig tilrettelagt for dette. Jeg begynte å interesser meg for dette sommeren 2006, etter å ha fått demonstrert var CALI gjorde på dette området i sitt Classcasterprosjekt. Da jeg høsten 2006 henvendte meg til de som burde ha ansvaret for slikt for å finne ut hva UiO hadde å tilby, var svaret at de ikke hadde noen ting. Men de skulle vurdere om det kanskje kunne være grunn til å begynne å tenke på dette. Så alt jeg har gjort har jeg måttet gjøre på egenhånd, men utstyr og progamvare som jeg selv har anskaffet. Vi kan ikke regne med at alle professorer tilfeldigvis er opptatt av musikk ved siden av sitt fag, og derfor har ganske godt opptaksutstyr og gode lydredigeringsprogrammer hjemme. Vi kan heller ikke regne med at professorer flest synes at det tekniske er interessant og derfor er villig til å bruke en del tid på å finne ut av dette.

Det CALI presenterte i 2006 var et system basert på den filosofi at det skulle være så enkelt at selv en jusprofessor kunne bruke det. De baserte segpå bruk av mobiltelefon med håndfri-sett. Man ringte et internt nummer, tastet en personlig kode og opptaket var i gang. Når “samtalen” ble avsluttet foregikk den videre prosesseringen automatisk og opptaket ble publisert på vedkommende forelesers blogg. Dette er snart fem år siden, så de har sikkert utviklet tjenesten videre siden den gang. Hvis man når man logger seg på PCen i auditoriet også kan velge fag og starte opptak, ville sikkert flere ha gjort det. Da bør det bakeforliggende systemet ta hånd om hele publiseringsrutinene, slik at den enkelte foreleser kan konsentrere seg om sin forelesning.

I byråkratiets verden synes tankegangen ofte å være at man først skal komme med et pålegg, så får man eventuelt vurdere om man også skal legge til rette for at folk faktisk kan gjøre det de er pålagt. Dessverre har slikt byråkrati også fått fotfeste ved universitetene. Det man bør gjøre er å legge forholdene til rett for at de som ønsker det enkelt skal kunne gjøre opptak av forelesning. Så kan de som ønsker det ta det i bruk.

Å lage særskilte audio- eller videoserier krever en del. Om man skal komme dit at dette blir mer enn eksperimentelle ildsjelprosjekter så må de som gjør dette bli honorert for det de gjør. Det behøver ikke være honorering i penger, men ved at man blir godskrevet dette som undervisning. Lager man en serie som er ment å skulle kunne brukes noen år, bør man godskrives med minst det dobbelte av hva som godskrives for vanlige forelesninger. 10 timer audio- eller videoproduksjon bør minst godskrives som 20 timer forelesning. Og selv da er nok godtgjørelsen liten sammenlignet med annen undervisningsvirksomhet.