Jarlsbergost og matpolitikk

I dag er det 55 år siden Jars­berg­os­ten ble pre­sen­tert. Den er norsk mei­eri­bran­sjes flagg­skip. Jarls­berg er en norsk ost som har fått et inter­na­sjo­nalt renom­mé. Men er den et pro­dukt mat­in­ter­es­ser­te nord­menn har grunn til å være stol­te av? Selv er jeg i alle fall i bes­te fall ambi­va­lent.

Osten er et indu­stri­pro­dukt, ikke et tra­di­sjons­pro­dukt. Det er ikke noe galt i det. Norsk indu­stri har klart å utvik­le en inter­na­sjo­nal merke­vare. Det er ikke for mye av det.

Vi kan noen gan­ger lese om at Jarls­berg­os­ten byg­ger på tra­di­sjo­ner fra 1860 ved nett­opp Jarls­berg. Det er ikke sant. Den ble utvik­let fra midt­en av 1950-tal­let ved Land­bruks­høg­sko­len på Ås, nå Uni­ver­si­te­tet for mil­jø- og bio­vi­ten­skap. Det var fak­tisk en pro­fes­sor ved navn Ole Mar­tin Yst­gaard som ledet arbei­det. At en per­son som dri­ver med ysting på Land­bruks­høg­sko­len heter Yst­gaard kun­ne pas­set fint i en Donald-serie. Men det er fak­tisk slik.

Jarsl­berg­os­ten er en slags kryss­ning mel­lom gou­da og emmen­ta­ler (“sveit­ser­ost”). Jeg har sett den­ne type ost omtalt som gou­ta­ler. Du kan lese mer om utvik­lin­gen av Jarls­berg­os­ten her.

Tine rekla­me­rer med at bare noe få per­soner kjen­ner hem­me­lig­he­te­ne bak pro­duk­sjon av Jarls­berg­ost. Kan­skje det. Men er det egent­lig så inter­es­sant? Mitt inn­trykk er at det ikke er noe sto­re hem­me­lige­ter bak de fles­te “sto­re” oster. Pro­duk­sjons­hem­me­lig­he­ter er noe man først og fremst for­bin­der med indu­stri­pro­duk­sjon. Det er gode råva­rer, tra­di­sjon og kva­li­tet i alle ledd som pre­ger gode mat­pro­duk­ter, ikke hem­me­li­ge pro­duk­sjons­me­to­der.

Tine pro­du­se­rer Jarsl­berg­ost i Irland og USA, i til­legg til pro­duk­sjo­nen i Nor­ge. Nor­ge har sky­høye toll­mu­rer mot uten­lands­ke land­bruks­pro­duk­ter. Det betyr selv­føl­ge­lig også at and­re land, ikke minst i EU, har til­sva­ren­de toll på nors­ke land­bruks­pro­duk­ter.

Pro­du­kjo­nen i Irland er en EU-til­pas­ning for­di norsk­pro­du­sert Jarls­berg­ost blir til­nær­met usel­ge­lig med slik toll, slik nors­ke bøn­der helst ser at uten­landsk ost gjø­res usel­ge­li­ge gjen­nom sky­høy toll inn til Nor­ge. At impor­tert ost for­tol­les til det usel­ge­li­ge er “god” norsk land­bruks­po­li­tikk.

Pri­sen for norsk land­bruks­pro­tek­sjo­nis­me er at norsk land­bruk sten­ges ute fra eks­port­mar­ke­der. Alt snak­ket om hvor god kva­li­tet det er på nors­ke land­bruks­pro­duk­ter blir gans­ke hult når bøn­der hel­ler vel­ger å sten­ge ute kon­kur­ran­se frem­for å eks­por­te­re sine påståt­te kva­li­tets­pro­duk­ter. Man tror ikke mye på kva­li­te­ten når man opp­rett­hol­der en slik poli­tikk.

I føl­ge en artik­kel i Aften­pos­ten 20. mai 2010 var hver kilo eks­por­tert Jarsl­berg­ost sub­si­di­ert med 13,70 kr. Sist uke kun­ne Aften­pos­ten pre­sen­te­re et annet regne­styk­ke som vis­te at hver kilo eks­por­tert Jars­berg­ost er sub­si­di­ert med 50 kr, og at vi taper 500 mill kr pr år på den­ne eks­por­ten. Den nors­ke osten er visst ikke så kon­kur­ranse­dyk­tig like­vel.

Tine vil­le ikke kom­men­te­re de sis­te tal­le­ne om sub­si­die­ring av Jarsl­berg­eks­port eller hva det kos­ter å pro­du­se­re osten. Det over­ras­ker nok ingen. De liker hel­ler å for­tel­le his­to­ri­er om at den er en eks­ports­uk­sess uten å ta med hva den “suk­ses­sen” kos­ter nors­ke skatte­be­ta­le­re.

Land­bruks­mi­nis­ter Lars Peder Brekk kom­mer med føl­gen­de kom­men­tar til Aften­pos­ten:

… det er bed­re å sel­ge over­flø­dig melk til utlan­det enn å tøm­me den ut.”

Man må vel være land­bruks­po­lit­ker fra Seter­par­ti­et eller land­bruks­by­rå­krat for å ten­ke slik. Det er selv­føl­ge­lig menings­løst å bru­ke hundre­vis av mil­lio­ner på å sub­si­di­ere pro­duk­sjon av noe mar­ke­det ikke vil ha. Som alle and­re pro­du­sen­ter må selv­føl­ge­lig også bøn­der kun­ne sel­ge sine pro­duk­ter for den pri­sen mar­ke­det er vil­lig til å beta­le, selv om det gir tap. Men and­re kan ikke sen­de reg­nin­gen til skatte­be­ta­ler­ne.

I til­legg til gene­rel­le land­bruks­sub­si­di­er støt­tes eks­por­tern av den­ne osten. Det er et til­tak for å dum­pe norsk over­pro­duk­sjon av norsk melk, noe som hele tiden har vært noe av hen­sik­ten med pro­du­skjon av Jarls­berg­ost. Eks­ports­ub­si­di­er er anta­ge­lig den ver­ste form for sub­si­di­er. Rike vest­li­ge land dum­per sin over­pro­duk­sjon og pres­ser pri­se­ne slik at fat­ti­ge land uten mulig­he­ter til å sub­si­di­ere ikke kan kon­kur­re­re.

Over­pro­duk­sjon av melk kos­ter skatte­be­ta­ler­ne 700 mill pr år, skrev Dagens Nærings­liv, også det i mai 2010. Vi over­pro­du­se­rer mye annet også. I okto­ber 2010 meld­te NTB at over­pro­duk­sjo­nen av svine­kjøtt i Nor­ge var på 5300 tonn. Sam­ti­dig maser bonde­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne om at vi pro­du­se­rer for lite mat i Nor­ge, og kre­ver mer sub­si­di­er for å over­pro­du­se­re mer. Nor­ge har de mest sub­si­di­er­te bøn­de­ne, som får 66% av sin inn­tekt i form av offent­li­ge sub­si­di­er. Mens man over­pro­du­se­rer og dum­per sterkt sub­si­di­ert over­pro­duk­sjon ute, vil bøn­de­ne ha oss til å tro at vi pro­du­se­rer for lite mat i det­te lan­det.

Nord­menn drik­ker mind­re melk. Men bonde­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne vil sik­re inn­tek­te­ne til over­pro­du­sen­te­ne. 22. april, lang­fre­dag, kun­ne E24 mel­de at “Tine pres­ser på for høy­ere oste­toll”. Det skal sik­re melke­bøn­de­nes inn­tek­ter. Melk belas­tes med 400% toll, og om jeg for­sto artik­ke­len rett vil man ha maks WTO-sats som er mel­lom 250 og 300% toll på impor­tert ost.

Nor­ge snak­ker om å beskyt­te sitt ulønn­som­me land­bruk mot import fra land som dels har bed­re foru­set­nin­ger for land­bruk, dels dri­ver mer rasjo­nelt enn i Nor­ge hvor hvert mins­te bruk skal opp­rett­hol­des for enhver pris. And­re land sli­ter med ulønn­som­me fiske­ri­er og vil gjer­ne beskyt­te seg og sine sin­te fiske­re mot import fra land med bed­re for­ut­set­nin­ger for slikt, for eksem­pel Nor­ge. Men når noen vil beskyt­te sine mar­ke­der mot fiske­im­port fra Nor­ge, da er det ikke gren­ser for hvor indig­ner­te man blir her.

Jeg er møkk lei den pro­tek­sjo­nis­tis­ke dob­bel­mo­ra­len i norsk mat­po­li­tikk. Jeg skam­mer meg over at lan­det mitt opp­trer på den måten. Selv om det på kort sikt ska­der Nor­ge må jeg inn­røm­me at jeg gjer­ne ser at det inn­fø­res 300% toll på Jarls­berg­ost i mar­ke­der der den impor­te­res. Og det vil bare være rett og rime­lig om land­bruks­land kob­ler land­bruk og fisk, og kre­ver mar­keds­til­gang for land­bruks­pro­duk­ter hvis Nor­ge skal ha mar­keds­til­gang for sin fisk.

Vi impor­te­rer ca 700.000 tonn kraft­for pr år. Det er omtrent 150kg pr nord­mann, og det betyr at hver av oss indi­rek­te spi­ser en kna­pp halv­kilo impor­tet kraft­for pr dag. Men i sta­ti­stik­ken reg­nes nok det­te som norsk­pro­du­sert mat. Tren­ger vi vir­ke­lig økt over­pro­duk­sjon av melk og kjøtt basert på impor­tert kraft­for? Man ver­ner i alle fall ikke kul­tur­land­ska­pet ved å hol­de dyr innen­dørs og fore dem med impor­tert kraft­for. Ikke sik­rer man mat­for­sy­nin­gen hel­ler på den måten.

Til­ba­ke til Jarsl­berg­os­ten. Jeg har ald­ri sett noe om råva­re­ne som bru­kes i osten. Så vik­tig kan de hel­ler ikke være, siden Tine pro­du­se­rer både i Irland og USA. Tanke­gan­gen er åpen­bart at kumelk er kumelk, uan­sett hvor den kom­mer fra. Uspe­si­fi­sert kumelk kan tyde­lig­vis bru­kes til pro­duk­sjon av Jarsl­berg­ost.

Tine rekla­me­rer med hvor godt nors­ke kyr har det. Anne Viken har påvist at det ikke er sant. I Nor­ge ska­pes et inn­trykk av at hus­dyr uten­for vår idyl­lis­ke lil­le utkant lider i et indu­stri­elt land­bruk. Noe sant er det sik­kert i det. Men nors­ke dyr har det ikke så bra som norsk land­bruks­pro­pa­gan­da vil ha det til, og dyr uten­for Nor­ge har det nep­pe ver­re.

Når det­te skri­ves er jeg i Frank­ri­ke. Jeg har ald­ri sett Jarsl­berg­ost i butik­ke­ne her, og har hel­ler ald­ri sav­net den. Frank­ri­ke pro­du­se­rer man­ge typer oster, man­ge med sær­preg og lokal til­knyt­ning. For at en ost skal være en AOC (Appel­la­tion Ori­gin Con­tro­lée) stil­les det stren­ge krav til osten. Det er ikke så man­ge hem­me­lig­he­ter. Men krav til råva­rer er vik­tig.

Det som for tiden er min favo­ritt blant gule oster her er en Com­té AOC. Com­té er en ost av Gruyè­re-type. Det er man­ge oster av gruyè­re-type. Men for at den skal kun­ne kal­les Com­té AOC er det blant annet et krav om at den er laget av upas­teu­ri­sert melk fra kura­se­ne Mont­bé­li­ar­de eller fransk Sim­men­tal. De skal selv­føl­ge­lig ha bei­tet i bestem­te områ­der i Jura-fjel­le­ne, og det er krav til foret. Det kre­ves at man har minst en hek­tar beite­mark pr ku. Silo­for er ikke til­latt, for­di det gir dår­li­ge­re melke­kva­li­tet. Det er krav til pro­duk­sjons­pro­ses­sen og til lag­ring.

Ide­ell lag­rings­pe­riode reg­nes å være 18 mån­der. Men man får også Com­té som er lag­ret kor­te­re. Den jeg plei­er å kjø­pe er mer­ket med at den er lag­ret fra 16 til 21 måne­der. Jeg tror det­te hen­ger sam­men med at osten pro­du­se­res om som­mer­en, slik at lag­rings­ti­den vil kun­ne variere noe med når på året man kjø­per osten. And­re kan fore­trek­ke and­re oster, og det fin­nes sik­kert bil­li­ge­re indu­s­trio­ster. Poen­get er at jeg vet hva jeg får. Jeg kan være sik­ker på at osten mer­ket Com­té ikke er pro­du­sert på lisens i Irland. Ikke noe galt om irs­ke oster (jeg vet ikke stort om dem), men de kan ikke sel­ges som frans­ke.

Lan­bruks­sam­vir­kets mang­len­de respekt for råva­rens opp­rin­nel­se, og der­med for kun­der som øns­ker kva­li­tet, ble vel­dig tyde­lig da Gil­de (Nor­tu­ra) over­tok lam­me­pro­du­sen­ten “Hal­ling­skar­vet”. Det var en kva­li­tets­pro­du­sent som krev­de at lam skul­le ha beti­tet ved Hal­ling­skar­vet. Nå har Gil­de van­net ut mer­ket, og lar det omfat­te “lam som har bei­tet i fjell­om­rå­de­ne rundt Har­dan­ger­vid­da”. Fjell­om­rå­det rundt Har­dan­ger­vid­da er i prak­sis det mes­te av Sør-Nor­ge. Gil­de må gjer­ne mar­keds­føre fjellam, og det kan sik­kert være utmer­ket. Men man bør ikke juk­se i mar­keds­fø­rin­gen ved å bru­ke steds­navn som ikke (len­ger) betyr noe.

Ved å mis­bru­ke steds­navn som merke­navn uten lokal til­knyt­ning øde­leg­ger man ikke bare det aktu­el­le mer­ket, man under­gra­ver også mulig­he­ten for å mar­keds­føre loka­le pro­duk­ter. Vi vet at “Jarls­berg­ost” ikke pro­du­se­res på Jarsl­berg, at Tine vil­le leg­ge ned pro­duk­sjo­nen av “Gud­brands­dalsost” i Gur­brands­da­len, og at lam fra “Hal­ling­skar­vet” ikke kom­mer fra Hal­ling­skar­vet. Vi kan fort­set­te. Lite tyder på at “Gubrands­dalsost Hei­dal” fak­tisk er laget i Hei­dal, like lite som “Gud­brands­dalsost Mis­vær” er laget i Mis­vær. For “Kvits­eidsmør” sier Tine at det er laget etter gam­le tra­di­sjo­ner fra Kvits­eid i Tele­mark, men det lages, fort­satt i føl­ge Tine, i Sør Setes­dal, som ikke er i Tele­mark. Man har sik­kert man­ge fine tra­di­sjo­ner i Setes­dal som er verd å byg­ge vide­re på, men Tele­marks­tra­di­sjo­ner er det uan­sett ikke.

Så da kan vi vel også gå ut fra at “Sel­bu Blå” ikke har noen til­knyt­ning til Sel­bu? Og “Dov­re­ost” har vel ikke mer til­knyt­ning til Dov­re enn “Gud­brands­dalsost” har til Gud­brands­da­len?

Jarsl­berg­ost sel­ges i man­ge vari­an­ter. Utga­ven vel­lag­ret er et ansten­dig pro­dukt til indu­s­triost å være, selv den er bare lag­ret i syv mån­der. Men man har også pro­du­sert en gans­ke smak­løs gum­mi­va­ri­ant som “Skorpe­fri Jarsl­berg”, som bidrar til å under­gra­ve enhver respekt for pro­duk­tet Jarls­berg­ost. Det er mulig at den har for­svun­net, den nev­nes i alle fall ikke på Tines nett­si­der. Det er i så fall posi­tivt.

Nord­menn er vokst opp med norsk land­bruks­po­li­tikk hvor målet har vært stan­dar­di­sert og pre­gløs indu­stri­ell volum­pro­duk­sjon. Poli­tik­ken har vært å sat­se der hvor man har dår­ligst for­ut­set­nin­ger for å kun­ne lyk­kes. Man har vært opp­tatt av å sik­re bøn­de­ne inn­tek­ter, uan­sett hvor dyre og dår­li­ge pro­duk­ter de leve­rer.

Mitt ynd­lings­ek­sem­pel begyn­ner å bli gam­melt. Det er fra 1970-tal­let. Men jeg tar det med like­vel. Osten kun­ne variere gans­ke mye i kva­li­tet. Vår utmer­ke­de loka­le kjøp­mann viss­te godt hvil­ke pro­du­sen­ter som lever­te god ost og hvil­ke som lever­te en ost som var mind­re god. Men han had­de ikke noe valg. Sys­te­met fun­ger­te omtrent slik at for hver god ost måt­te han ta inn tre dår­li­ge, og alt til sam­me pris. Man kun­ne ikke beta­le eks­tra for den gode osten og sel­ge den til kun­der som var vil­li­ge til å beta­le litt eks­tra for kva­li­tet. Vår kjøp­mann viss­te at min mor sat­te pris på god ost, og sa gjer­ne fra når han had­de fått inn en god ost. Da kjøp­te min mor noen sto­re styk­ker så vi had­de slik ost en stund.

Pro­du­sen­ten fikk lik pris uan­sett hvor god eller dår­lig kva­li­tet den­ne lever­te. Tan­ken på å leve­re kva­li­tet til for­bru­ker­ne har vært helt under­ord­net. De som star­tet med okse­ra­ser med god kjøtt­kva­li­tet, som Limou­sin, Charo­lais eller Here­ford opp­lev­de til­sva­ren­de: Deres pro­duk­ter ble klas­si­fi­sert som den ube­stem­me­li­ge nors­ke dyre­ra­sen storf, og solgt som stor­fe­kjøtt. Sann­syn­lig­vis fikk de hel­ler ikke bed­re betalt for å leve­re god kjøtt­kva­li­tet. Slik dre­per man krea­ti­vi­tet og ini­tia­tiv i norsk land­bruk.

Om det ikke har vært et direk­te mål å for­fla­te den nors­ke sma­ken, så har det vært en uunn­gåe­lig kon­se­kvens av den poli­tikk som har vært ført.

Stolt­het over egne pro­duk­ter hos nors­ke bøn­der har vært helt fra­væ­ren­de — alt har like­vel hav­net i den sam­me blan­din­gen. Det er der­for ikke så rart at den totalt smak­løse gum­mio­s­ten “Skorpe­fri Nor­ve­gia” sel­ger mest i Nor­ge. Det sier mye om norsk oste­smak at Tines kon­kur­rent, Syn­nø­ve Fin­den, kan kal­le sitt hoved­pro­dukt for “Gul­ost”. Det sier mye, og det det­te sier er ikke posi­tivt: Nord­menn flest har ikke pei­ling. Det er greit bare osten er gul og ikke sma­ker noe.

På man­ge måter sym­bo­li­se­rer Jarls­berg­os­ten det tra­gis­ke i norsk mat­pro­duk­sjon. At den har vist seg å kun­ne gå når den bare får soli­de kryk­ker, hjel­per ikke så mye.

Print Friendly, PDF & Email