I dag er det 55 år siden Jarsbergosten ble presentert. Den er norsk meieribransjes flaggskip. Jarlsberg er en norsk ost som har fått et internasjonalt renommé. Men er den et produkt matinteresserte nordmenn har grunn til å være stolte av? Selv er jeg i alle fall i beste fall ambivalent.

Osten er et industriprodukt, ikke et tradisjonsprodukt. Det er ikke noe galt i det. Norsk industri har klart å utvikle en internasjonal merkevare. Det er ikke for mye av det.

Vi kan noen ganger lese om at Jarlsbergosten bygger på tradisjoner fra 1860 ved nettopp Jarlsberg. Det er ikke sant. Den ble utviklet fra midten av 1950-tallet ved Landbrukshøgskolen på Ås, nå Universitetet for miljø- og biovitenskap. Det var faktisk en professor ved navn Ole Martin Ystgaard som ledet arbeidet. At en person som driver med ysting på Landbrukshøgskolen heter Ystgaard kunne passet fint i en Donald-serie. Men det er faktisk slik.

Jarslbergosten er en slags kryssning mellom gouda og emmentaler (“sveitserost”). Jeg har sett denne type ost omtalt som goutaler. Du kan lese mer om utviklingen av Jarlsbergosten her.

Tine reklamerer med at bare noe få personer kjenner hemmelighetene bak produksjon av Jarlsbergost. Kanskje det. Men er det egentlig så interessant? Mitt inntrykk er at det ikke er noe store hemmeligeter bak de fleste “store” oster. Produksjonshemmeligheter er noe man først og fremst forbinder med industriproduksjon. Det er gode råvarer, tradisjon og kvalitet i alle ledd som preger gode matprodukter, ikke hemmelige produksjonsmetoder.

Tine produserer Jarslbergost i Irland og USA, i tillegg til produksjonen i Norge. Norge har skyhøye tollmurer mot utenlandske landbruksprodukter. Det betyr selvfølgelig også at andre land, ikke minst i EU, har tilsvarende toll på norske landbruksprodukter.

Produkjonen i Irland er en EU-tilpasning fordi norskprodusert Jarlsbergost blir tilnærmet uselgelig med slik toll, slik norske bønder helst ser at utenlandsk ost gjøres uselgelige gjennom skyhøy toll inn til Norge. At importert ost fortolles til det uselgelige er “god” norsk landbrukspolitikk.

Prisen for norsk landbruksproteksjonisme er at norsk landbruk stenges ute fra eksportmarkeder. Alt snakket om hvor god kvalitet det er på norske landbruksprodukter blir ganske hult når bønder heller velger å stenge ute konkurranse fremfor å eksportere sine påståtte kvalitetsprodukter. Man tror ikke mye på kvaliteten når man opprettholder en slik politikk.

I følge en artikkel i Aftenposten 20. mai 2010 var hver kilo eksportert Jarslbergost subsidiert med 13,70 kr. Sist uke kunne Aftenposten presentere et annet regnestykke som viste at hver kilo eksportert Jarsbergost er subsidiert med 50 kr, og at vi taper 500 mill kr pr år på denne eksporten. Den norske osten er visst ikke så konkurransedyktig likevel.

Tine ville ikke kommentere de siste tallene om subsidiering av Jarslbergeksport eller hva det koster å produsere osten. Det overrasker nok ingen. De liker heller å fortelle historier om at den er en eksportsuksess uten å ta med hva den “suksessen” koster norske skattebetalere.

Landbruksminister Lars Peder Brekk kommer med følgende kommentar til Aftenposten:

“… det er bedre å selge overflødig melk til utlandet enn å tømme den ut.”

Man må vel være landbrukspolitker fra Seterpartiet eller landbruksbyråkrat for å tenke slik. Det er selvfølgelig meningsløst å bruke hundrevis av millioner på å subsidiere produksjon av noe markedet ikke vil ha. Som alle andre produsenter må selvfølgelig også bønder kunne selge sine produkter for den prisen markedet er villig til å betale, selv om det gir tap. Men andre kan ikke sende regningen til skattebetalerne.

I tillegg til generelle landbrukssubsidier støttes eksportern av denne osten. Det er et tiltak for å dumpe norsk overproduksjon av norsk melk, noe som hele tiden har vært noe av hensikten med produskjon av Jarlsbergost. Eksportsubsidier er antagelig den verste form for subsidier. Rike vestlige land dumper sin overproduksjon og presser prisene slik at fattige land uten muligheter til å subsidiere ikke kan konkurrere.

Overproduksjon av melk koster skattebetalerne 700 mill pr år, skrev Dagens Næringsliv, også det i mai 2010. Vi overproduserer mye annet også. I oktober 2010 meldte NTB at overproduksjonen av svinekjøtt i Norge var på 5300 tonn. Samtidig maser bondeorganisasjonene om at vi produserer for lite mat i Norge, og krever mer subsidier for å overprodusere mer. Norge har de mest subsidierte bøndene, som får 66% av sin inntekt i form av offentlige subsidier. Mens man overproduserer og dumper sterkt subsidiert overproduksjon ute, vil bøndene ha oss til å tro at vi produserer for lite mat i dette landet.

Nordmenn drikker mindre melk. Men bondeorganisasjonene vil sikre inntektene til overprodusentene. 22. april, langfredag, kunne E24 melde at “Tine presser på for høyere ostetoll”. Det skal sikre melkebøndenes inntekter. Melk belastes med 400% toll, og om jeg forsto artikkelen rett vil man ha maks WTO-sats som er mellom 250 og 300% toll på importert ost.

Norge snakker om å beskytte sitt ulønnsomme landbruk mot import fra land som dels har bedre forusetninger for landbruk, dels driver mer rasjonelt enn i Norge hvor hvert minste bruk skal opprettholdes for enhver pris. Andre land sliter med ulønnsomme fiskerier og vil gjerne beskytte seg og sine sinte fiskere mot import fra land med bedre forutsetninger for slikt, for eksempel Norge. Men når noen vil beskytte sine markeder mot fiskeimport fra Norge, da er det ikke grenser for hvor indignerte man blir her.

Jeg er møkk lei den proteksjonistiske dobbelmoralen i norsk matpolitikk. Jeg skammer meg over at landet mitt opptrer på den måten. Selv om det på kort sikt skader Norge må jeg innrømme at jeg gjerne ser at det innføres 300% toll på Jarlsbergost i markeder der den importeres. Og det vil bare være rett og rimelig om landbruksland kobler landbruk og fisk, og krever markedstilgang for landbruksprodukter hvis Norge skal ha markedstilgang for sin fisk.

Vi importerer ca 700.000 tonn kraftfor pr år. Det er omtrent 150kg pr nordmann, og det betyr at hver av oss indirekte spiser en knapp halvkilo importet kraftfor pr dag. Men i statistikken regnes nok dette som norskprodusert mat. Trenger vi virkelig økt overproduksjon av melk og kjøtt basert på importert kraftfor? Man verner i alle fall ikke kulturlandskapet ved å holde dyr innendørs og fore dem med importert kraftfor. Ikke sikrer man matforsyningen heller på den måten.

Tilbake til Jarslbergosten. Jeg har aldri sett noe om råvarene som brukes i osten. Så viktig kan de heller ikke være, siden Tine produserer både i Irland og USA. Tankegangen er åpenbart at kumelk er kumelk, uansett hvor den kommer fra. Uspesifisert kumelk kan tydeligvis brukes til produksjon av Jarslbergost.

Tine reklamerer med hvor godt norske kyr har det. Anne Viken har påvist at det ikke er sant. I Norge skapes et inntrykk av at husdyr utenfor vår idylliske lille utkant lider i et industrielt landbruk. Noe sant er det sikkert i det. Men norske dyr har det ikke så bra som norsk landbrukspropaganda vil ha det til, og dyr utenfor Norge har det neppe verre.

Når dette skrives er jeg i Frankrike. Jeg har aldri sett Jarslbergost i butikkene her, og har heller aldri savnet den. Frankrike produserer mange typer oster, mange med særpreg og lokal tilknytning. For at en ost skal være en AOC (Appellation Origin Controlée) stilles det strenge krav til osten. Det er ikke så mange hemmeligheter. Men krav til råvarer er viktig.

Det som for tiden er min favoritt blant gule oster her er en Comté AOC. Comté er en ost av Gruyère-type. Det er mange oster av gruyère-type. Men for at den skal kunne kalles Comté AOC er det blant annet et krav om at den er laget av upasteurisert melk fra kurasene Montbéliarde eller fransk Simmental. De skal selvfølgelig ha beitet i bestemte områder i Jura-fjellene, og det er krav til foret. Det kreves at man har minst en hektar beitemark pr ku. Silofor er ikke tillatt, fordi det gir dårligere melkekvalitet. Det er krav til produksjonsprosessen og til lagring.

Ideell lagringsperiode regnes å være 18 månder. Men man får også Comté som er lagret kortere. Den jeg pleier å kjøpe er merket med at den er lagret fra 16 til 21 måneder. Jeg tror dette henger sammen med at osten produseres om sommeren, slik at lagringstiden vil kunne variere noe med når på året man kjøper osten. Andre kan foretrekke andre oster, og det finnes sikkert billigere industrioster. Poenget er at jeg vet hva jeg får. Jeg kan være sikker på at osten merket Comté ikke er produsert på lisens i Irland. Ikke noe galt om irske oster (jeg vet ikke stort om dem), men de kan ikke selges som franske.

Lanbrukssamvirkets manglende respekt for råvarens opprinnelse, og dermed for kunder som ønsker kvalitet, ble veldig tydelig da Gilde (Nortura) overtok lammeprodusenten “Hallingskarvet”. Det var en kvalitetsprodusent som krevde at lam skulle ha betitet ved Hallingskarvet. Nå har Gilde vannet ut merket, og lar det omfatte “lam som har beitet i fjellområdene rundt Hardangervidda”. Fjellområdet rundt Hardangervidda er i praksis det meste av Sør-Norge. Gilde må gjerne markedsføre fjellam, og det kan sikkert være utmerket. Men man bør ikke jukse i markedsføringen ved å bruke stedsnavn som ikke (lenger) betyr noe.

Ved å misbruke stedsnavn som merkenavn uten lokal tilknytning ødelegger man ikke bare det aktuelle merket, man undergraver også muligheten for å markedsføre lokale produkter. Vi vet at “Jarlsbergost” ikke produseres på Jarslberg, at Tine ville legge ned produksjonen av “Gudbrandsdalsost” i Gurbrandsdalen, og at lam fra “Hallingskarvet” ikke kommer fra Hallingskarvet. Vi kan fortsette. Lite tyder på at “Gubrandsdalsost Heidal” faktisk er laget i Heidal, like lite som “Gudbrandsdalsost Misvær” er laget i Misvær. For “Kvitseidsmør” sier Tine at det er laget etter gamle tradisjoner fra Kvitseid i Telemark, men det lages, fortsatt i følge Tine, i Sør Setesdal, som ikke er i Telemark. Man har sikkert mange fine tradisjoner i Setesdal som er verd å bygge videre på, men Telemarkstradisjoner er det uansett ikke.

Så da kan vi vel også gå ut fra at “Selbu Blå” ikke har noen tilknytning til Selbu? Og “Dovreost” har vel ikke mer tilknytning til Dovre enn “Gudbrandsdalsost” har til Gudbrandsdalen?

Jarslbergost selges i mange varianter. Utgaven vellagret er et anstendig produkt til industriost å være, selv den er bare lagret i syv månder. Men man har også produsert en ganske smakløs gummivariant som “Skorpefri Jarslberg”, som bidrar til å undergrave enhver respekt for produktet Jarlsbergost. Det er mulig at den har forsvunnet, den nevnes i alle fall ikke på Tines nettsider. Det er i så fall positivt.

Nordmenn er vokst opp med norsk landbrukspolitikk hvor målet har vært standardisert og pregløs industriell volumproduksjon. Politikken har vært å satse der hvor man har dårligst forutsetninger for å kunne lykkes. Man har vært opptatt av å sikre bøndene inntekter, uansett hvor dyre og dårlige produkter de leverer.

Mitt yndlingseksempel begynner å bli gammelt. Det er fra 1970-tallet. Men jeg tar det med likevel. Osten kunne variere ganske mye i kvalitet. Vår utmerkede lokale kjøpmann visste godt hvilke produsenter som leverte god ost og hvilke som leverte en ost som var mindre god. Men han hadde ikke noe valg. Systemet fungerte omtrent slik at for hver god ost måtte han ta inn tre dårlige, og alt til samme pris. Man kunne ikke betale ekstra for den gode osten og selge den til kunder som var villige til å betale litt ekstra for kvalitet. Vår kjøpmann visste at min mor satte pris på god ost, og sa gjerne fra når han hadde fått inn en god ost. Da kjøpte min mor noen store stykker så vi hadde slik ost en stund.

Produsenten fikk lik pris uansett hvor god eller dårlig kvalitet denne leverte. Tanken på å levere kvalitet til forbrukerne har vært helt underordnet. De som startet med okseraser med god kjøttkvalitet, som Limousin, Charolais eller Hereford opplevde tilsvarende: Deres produkter ble klassifisert som den ubestemmelige norske dyrerasen storf, og solgt som storfekjøtt. Sannsynligvis fikk de heller ikke bedre betalt for å levere god kjøttkvalitet. Slik dreper man kreativitet og initiativ i norsk landbruk.

Om det ikke har vært et direkte mål å forflate den norske smaken, så har det vært en uunngåelig konsekvens av den politikk som har vært ført.

Stolthet over egne produkter hos norske bønder har vært helt fraværende — alt har likevel havnet i den samme blandingen. Det er derfor ikke så rart at den totalt smakløse gummiosten “Skorpefri Norvegia” selger mest i Norge. Det sier mye om norsk ostesmak at Tines konkurrent, Synnøve Finden, kan kalle sitt hovedprodukt for “Gulost”. Det sier mye, og det dette sier er ikke positivt: Nordmenn flest har ikke peiling. Det er greit bare osten er gul og ikke smaker noe.

På mange måter symboliserer Jarlsbergosten det tragiske i norsk matproduksjon. At den har vist seg å kunne gå når den bare får solide krykker, hjelper ikke så mye.