Lider norsk politi av kunnskapsvegring, eller har de hemmelig kunnskap?

For en tid siden opplyse NRK Østlandssendingen at politiet i Oslo motvillig hadde gått med på å tillate sykling mot enveiskjøring. Oslo kommune har planlagt slik trafikkregulering, og har annonsert at det skal åpnes for sykling mot enveiskjøring i enkelte sentrumsgater 17. juni. Men nå skriver Forbrukerinspektørene i NRK at politiet ennå ikke har bestemt seg:

“- Vi har ennå ikke bestemt oss. Jeg legger ikke skjul på at dette er et kontroversielt forslag, sier politioverbetjent Finn Erik Grønli.”

Allerede for ni år siden kunne bladet “Samferdsel” fortelle at Norge var et av de få land hvor sykling mot enveiskjøring ikke er tillatt. Andre steder så man allerede da på dette som en selvfølge og stilte seg uforstående til den norske motstanden:

“Norge er et av de få landene i Europa hvor det ikke er tillatt å sykle mot enveiskjøring. I sykkelbyen Winterthur i Sveits rister de på hodet over den norske frykten for at dette skulle kunne føre til flere ulykker.”

Trafikkforsker Michael W. J. Sørensen ved Transportøkonomisk institutt sier til NRK at vi i Norge ligger 30 år etter de fleste andre land. Han vet sikkert hva han snakker om, sannsynligvis mye mer enn denne politioverbetjent Finn Erik Grønli.

Jeg sykler omtrent daglig (hver dag jeg sykler) mot enveiskjøring, og kommer til å fortsette å gjøre dette helt uavhengig av hva politiet i Oslo måtte mene. Byen er full av gater som er enveiskjørte for å hindre gjennomgangstrafikk av biler som vil finne snikveier, og som er gode sykkeltraseer. Som sykliste står gjerne valget mellom sikkerhet eller lovlydighet, f.eks. ved å sykle mot enveiskjørt i gater med svært lite trafikk, eller med trafikken i Bygdøy Allé eller med trikken i Hotelgt, for å nevne to eksempler. Jeg lar ikke bilfokuserte trafikkplanleggere og et sykkelfiendtlig politi leke med min sikkerhet som syklist. Jeg velger sikkerhet fremfor lovlydighet, og sykler mot enveiskjøring.

Jeg har ofte lurt på hva som er grunnlaget for politiets skepsis. Jeg finner bare tre mulige forklaringer:

  • Kunnskapsvegring som gjør at man ikke vil eller ikke er i stand til å lære av andres erfaringer.
  • De har hemmelig kunnskap om norske trafikanter som gjør at de har grunnlag for å si at det som fungerer alle andre steder ikke kan fungere her.
  • De ønsker å motarbeide sykling og syklister, og dette er bare et av mange midler for å hindre sykling.

Politiet kan i denne saken ikke bygge på erfaring. Erfaringer fra de land hvor man har forsøkt dette er entydig positive. Det fungerer f.eks. utmerket i Paris, en by som er mye trangere og har langt mer trafikk enn Oslo. Der bor det ca 3 mill mennesker på et området omtrent like stort som Oslo innenfor Store ringvei, det arbeider langt fler der, gatene (bortsett fra noen store boulevarder) er trange, og alt for mange kjører fortsatt bil. Også der man har prøvd dette ut i Norge er erfaringene så langt jeg har klart å bringe det på det rene, gode. Man har åpnet for dette i alle fall i Trondheim, Drammen og Lillestrøm. Så vidt jeg vet er det også innført en del andre steder i Norge.

Når politiet ikke bygger på erfaring med sykling mot enveisskjøring, da er det grunn til å spørre hva som ellers kan begrunne motstanden. Jeg har lurt på om de kan sitte med hemmelig kunnskap om at norske bilister er så mye dummere og mer hensynsløse enn bilister i andre land, og at man derfor ikke vil kunne gjennomføre det i Norge som fungerer utmerket andre steder. Men i så fall bør de offentliggjøre dette, selv om det skulle møte motstand hos norske bilister og alle deres støttespillere.

Inntil politiet eventuelt legger fram dokumentasjon som viser at norske bilister er Europas trafikkverstinger, så velger jeg å tro at de ikke har slik dokumentasjon.

Som nevnt er en tredje mulighet at politiet, i alle fall i Oslo, anser sykling som uønsket og at sylkling og syklister derfor må motarbeides med alle midler. Vel mener jeg et politiet er en sykkelfiendtlig etatet, men fiendtlige tror jeg tross alt ikke at de er.

Og dermed står vi bare igjen med fordommer og læringsvegring. De har politilua trukket godt nedover øynene, og vil bare lære av sin egen erfaring. Og siden de ikke har noen erfaring tør de ikke forsøke, slik at de aldri får noen slik erfaring.

Et annet , og viktig spørsmål er dette: Hvorfor skal politiet kunne bestemme slikt? Når man etter ganske grundlige vurderinger omsider har vedtatt at sykling mot enveiskjøring også kan tillates i Norge, hvorfor skal da et fordomsfullt og sykkelfiendtlig politi kunne legge ned veto mot dette innenfor sitt område? Inntil det gikk opp for meg hva det i praksis betyr at skiltmyndighet er lagt til politiet i bl.a. Oslo, var jeg ikke klar over at vi bodde i en politistat.