I Vini di Giro d’Italia 2011: 12. etappe — frisk hvitvin ved Adriaterhavet

Mens ryt­ter­ne i Ita­lia fikk en vel­for­tjent hvil, kom de omsi­der i gang i Cali­for­nia, om enn for­sin­ket og for­kor­tet. Men nå risi­ke­rer de ikke mer snø der borte. Det kan de nok risi­ke­re i Ita­lia, men ikke før de kom­mer inn i fjel­le­ne for alvor.

Nå er det klart for 17. mai-tog i Ita­lia. Ryt­ter­ne skal syk­le fra Ter­mo­li til Teramo i Abruz­zo. Men vi lig­ger fort­satt to dager foran og skal til 12. etap­pe. Det er en flat etap­pe fra mål­byen på 11. etap­pe, Castef­i­dar­do til Raven­na. Den føl­ger stort sett Adria­ter­havs­kys­ten.

Vis stør­re kart.

Vi star­ter i Mar­che, før vi igjen kom­mer til­ba­ke til Emi­lia-Romag­na. Etap­pen går langs kys­ten. Stort sett fin­ner man den mest inter­es­san­te vinen litt len­ger inne i lan­det. Etap­pen star­ter der gårs­da­gens end­te,  i områ­det Conero/Ros­so Conero. Men her viser jeg bare til det som ble sagt til gårs­da­gens etap­pe.

Etap­pen føl­ger kys­ten gjen­nom vin­om­rå­det Esi­no. Det­te er et blan­dings­om­rå­de i den for­stand at det pro­du­se­res både hvit­vin og rødvin. Men ingen av dem utmer­ker seg på noen spe­si­ell måte. Vi fort­set­ter over i områ­det Col­li Pesa­re­si. Hel­ler ikke det­te er av de mest spen­nen­de områ­de­ne i Mar­che. Mye av det som pro­du­se­res her er Col­li Pesa­re­si San­giove­se. Som nav­net sier, så er det­te en vin basert på San­giove­se.

Områ­dets spe­sia­le skal være viner laget på dru­en Pinot Nero og den leden­de pro­du­sen­ten er Man­ci­ni. Etter det jeg for­står er Pinot Nero det ita­li­ens­ke nav­net for Pinot Noir.

Innen­for gren­se­ne til Col­li Pesa­re­si fin­ner vi områ­det Bian­chel­lo del Meta­uro. Det­te er en hvit­vin basert på dru­en Bian­ca­me, som også kal­les Bian­chel­lo. Vinen beskri­ves som en lett og frisk hvit­vin. Morel­li, Fio­r­i­ni og Solazzi reg­nes som gode pro­du­sen­ter.

Jeg inn­le­det gårs­da­gens omta­le av Mar­che med å si at det først og fremst er kjent for ver­dicchio-baser­te hvit­vi­ner. Men til nå har vi bare vært inn­om rødvi­ner og nevnt noen rela­tivt uin­ter­es­san­te hvi­te viner en pas­sant. I går var vi for langt syd. I dag er vi for langt ute ved kys­ten. Skal vi fin­ne den hvit­vi­nen som Mar­che er kjent for, må vi litt len­ger inn i lan­det. Men vi tar en liten avstik­ker dit, selv om syk­lis­te­ne ikke skal inn i det områ­det.  Det vik­tigs­te områ­det er Ver­dicchio dei Cas­tel­li di Jesi, men vi kan også ta med Ver­dicchio di Mate­li­ca. De lig­ger litt inn i lan­det fra der hvor dagens etap­pe star­tet. Vin­mono­po­let har 15 Ver­dicchio-viner.

Ver­dicchio er en av de ita­li­ens­ke viner som, i lik­het med Chi­an­ti, kan­skje har vært mer kjent for flas­ken enn for inn­hol­det. Tra­di­sjo­nelt kom vinen på amfor­aflas­ker — i alle fall om vi hol­der oss til tiden etter 1954, da stor­pro­du­sen­ten Fazi Bat­tag­lia fikk desig­net den­ne flas­ken. Men som for Chi­an­ti har man øns­ket at det er inn­hol­det, ikke inn­pak­nin­gen som skal mar­ke­re vinen. Det er litt ugreit for vin å bli valgt mest på grunn av utse­en­de, sær­lig for utse­en­de på embal­la­sjen. Kva­li­tets­pro­du­sen­ter vil­le ikke bli for­bun­det med en bil­lig, lett og gans­ke intet­si­gen­de turist­vin. Så i dag kom­mer kva­li­tets­vi­nen i all hoved­sak på stan­dard­flas­ker, mens stan­dard­vi­nen kom­mer på amfor­aflas­ker.

Man­ge mener at ver­dicchio i dag er Ita­lias bes­te hvit­vin. På sitt bes­te er den en aro­ma­tisk, karak­ter­full og fyl­dig vin med gans­ke høyt syre­nivå. Den har en lys, litt grønn­lig farge­tone og aro­ma­er av trope­frukt. Jeg har sett vinen omtalt som en utmer­ket vin til krab­be, men jeg har ikke selv prøvd kom­bi­na­sjo­nen. Artik­ke­len “Topp vin kitsch flas­ke” fra Ape­ri­tif er litt gam­mel (1999), men gir en god pre­sen­ta­sjon av vinen.

Dagens etap­pe ender i Raven­na, og da er vi til­ba­ke i Emi­lia-Romag­na, som ble omtalt under 3. etap­pe. Men da var vi litt len­ger inne i lan­det. Emi­lia-Romag­na består av to områ­der: Emi­lia og Romag­na. Det er ikke noen klar gren­se mel­lom dis­se., Men Emi­lia omfat­ter områ­de­ne i vest og nord-øst, mens Romag­na utgjør det syd-øst­li­ge hjør­net. Så mens vi ved slut­ten av and­re og begyn­nel­sen av tred­je etap­pe var i Emi­lia, kom­mer vi nå først inn i Romag­na.

Vi kom­mer først inn i tre del­vis over­lap­pen­de DOC-områ­der. Col­li di Rimi­ni har navn etter bade­byen Rimi­ni. Områ­det kom­mer nok fort­satt til å være mer kjent for rivie­ra­en enn for vinen. Det er ikke sær­lig spen­nen­de vin som pro­du­se­res i det­te områ­det. Tre­b­bia­no di Romag­na er hel­ler ikke sær­lig spen­nen­de, dog omta­les Tre Mon­tis vin Vig­na del Rio. Men i “Ita­li­ensk vin” omta­les den som inter­es­sant bare på grunn av sin fyl­de, og da er den kan­skje mer inter­es­sant enn god. Det tred­je områ­det er San­giove­se di Romag­na, og som nav­net sier lages det her vin på Tosca­na-dru­en San­giove­se. Vine­ne er gjen­nom­gå­en­de litt blø­te­re enn San­giove­se-viner fra Tosca­na. De fles­te er uin­ter­es­san­te, men de bes­te sies å kun­ne måle seg med noen av de bes­te fra Tosca­na. Pro­du­sen­ter som nev­nes er San Partig­nano og Zer­bi­na.

Litt len­ger nord kom­mer vi til Bosco Eliceo. Det­te lig­ger på Pos­let­tens avslut­ning mot Adria­ter­ha­vet, og går inn i både Emi­lia og Romag­na. Vine­ne er let­te, upre­ten­siø­se og ofte per­len­de. En spe­sia­li­tet skal være viner laget på den blå dru­en Fortana, men dis­se vet jeg ikke stort om.

Mitt vin­valg til den­ne etap­pen blir nok en ver­dicchio fra Ver­dicchio dei Cas­tel­li di Jesi.

Under­veis pas­se­rer de ikke langt fra lille­putt­lan­det San Mari­no, Euro­pas tred­je mins­te stat (Vati­kan­sta­ten og Mona­co er mind­re). Jeg har all­tid vært fasci­nert av sli­ke små­sta­ter, og tar der­for en avstik­ker selv om syk­lis­te­ne ikke skal inn­om lan­det. For gjen­nom man­ge århund­rer hvor den ene kri­gen har avløst den and­re og impe­ri­er har opp­stått og gått under, hvor­dan kan sli­ke små­sta­ter over­le­ve uten å bli slukt av eller knust mel­lom de sto­re?

San Mari­no er ver­dens elds­te repub­likk, etab­lert 3. sep­tem­ber 301. Det var mens Diokle­ti­an var kei­ser i Romer­ri­ket og i det som vi i Nor­ge reg­ner som pre-his­to­risk tid. San Mari­no ha også ver­dens elds­te grunn­lov som fort­satt er i bruk, fra 1600. Fram til midt­en av 1800-tal­let besto både Tysk­land og Ita­lia av man­ge små­sta­ter. Fram til den tid kun­ne vel San Mari­no kla­re seg like godt som and­re. Mind­re åpen­bart er det hvor­for de fikk være i fred da Ita­lia ble sam­let til et konge­ri­ket i 1861 — 150 år siden i år. For­kla­rin­gen skal være at San Mari­no ga ly til man­ge som som ble for­fulgt for­di kjem­pet for Ita­lias sam­ling (bl.a. mot det habs­burgs­ke Øster­rike), og som takk for det­te respek­ter­te Giu­sep­pe Gari­ba­l­di San Mari­nos øns­ke om ikke å bli en del av det sam­le­de Ita­lia.

I Nor­ge er man­ge opp­tatt av at vi har for man­ge små­kom­mu­ner, og jeg er også blant dem som mener at kom­mu­ner bør ha en viss stør­rel­se. Men det er da inter­es­sant å mer­ke seg at at lille­putt­lan­det San Mari­no, med et are­al til­sva­ren­de Nes­od­den kom­mu­ne (61 km2)og litt fær­re inn­byg­ge­re enn bydel Sage­ne i Oslo (31.700 i San Mari­no, 34.300 på Sage­ne), er delt inn i ni admi­ni­stra­ti­ve enhe­ter. Om vi til­la­ter oss en avspo­ring fra den­ne avspo­rin­gen, så er det i Frank­ri­ke ca. 36.000 kom­mu­ner, hvor­av mer enn 20. 000 har fær­re enn 500 inn­byg­ge­re. Men hva som er hen­sikts­mes­sig stør­rel­se for kom­mu­ner kom­mer selv­føl­ge­lig an på hva slags opp­ga­ver kom­mu­ne­ne blir til­lagt. I Nor­ge er kom­mu­ne­ne til­lagt man­ge og sto­re opp­ga­ver, og da må kom­mu­ne­ne ha en stør­rel­se som står i for­hold til dis­se opp­ga­ve­ne.

Man­ge små­sta­ter, også San Mari­no, har hatt og har gode inn­tek­ter fra å utste­de fri­mer­ker. Det er selv­føl­ge­lig ikke for­di lan­dets inn­byg­ge­re skri­ver så man­ge brev at det­te gene­re­rer inn­tek­ter, men for­di de er popu­læ­re hos sam­le­re. For noen små­sta­ter har dome­ne­navn blitt en ny inn­tekts­kil­de. Tuva­lu, som ikke er så mye mer enn en fjell­knaus i Stille­ha­vet med ca 10.000 inn­byg­ge­re. Men dome­net .tv har blitt etter­trak­tet blant TV-sta­sjo­ner. Fransk Mik­ro­ne­sia har har sat­set på radio med .fm. Ame­ri­can Samoa er popu­lært blant nors­ke sel­ska­per med sitt .as, og neder­len­de­re vil gjer­ne at Nor­ge åpner dome­net .bv for Bou­vet-øya (BV i Neder­land til­sva­rer AS i Nor­ge). Men mar­keds­ver­di­en for .sm er kan­skje ikke like stor, så San Mari­no har ikke truk­ket vin­ner­lod­det her.

Italiensk vin

Jeg ble nett­opp opp­merk­som på at André Domi­né “Vin” er på salg hos Bok­kil­den for 150 kr. Det er gans­ke enkelt et røver­kjøp. Det er en bok på over 900 sider i omtrent A4-for­mat, den er grun­dig i inn­hold og har meget gode illust­ra­sjo­ner.

Ved siden av Hugh John­son og Jan­cis Robin­son “Vinens ver­den” er det­te en av de bøke­ne jeg oftest benyt­ter som et gene­relt refe­ranse­verk om vin fra hele ver­den. Den er også utmer­ket om ita­li­ensk vin.

Som i alle bøker som ser på vin fra hele ver­den er det Frank­ri­ke som for størst plass. Men den er også utmer­ket om ita­li­ensk vin, og bru­ker ca 100 sider på det­te. Den er her­ved anbe­falt.

Det er ikke så lett å ori­en­te­re seg i det ita­li­ens­ke vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli den­ne.

Når man bru­ker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de ita­li­ens­ke vine­ne i fire grup­per: Leder­trøy­en, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en.

Et utmer­ket norsk nett­sted er amarone.no, og et ita­li­ensk nett­sted som også er til­gjen­ge­lig på engelsk er www.lavetrinadeisapori.com. Jeg vil len­ke til beg­ge når de skri­ver om vin­om­rå­der vi pas­se­rer.

I vini del Giro d’Italia 2011

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email