I Vini di Giro d’Italia 2011: 12. etappe — frisk hvitvin ved Adriaterhavet

Mens rytterne i Italia fikk en velfortjent hvil, kom de omsider i gang i California, om enn forsinket og forkortet. Men nå risikerer de ikke mer snø der borte. Det kan de nok risikere i Italia, men ikke før de kommer inn i fjellene for alvor.

Nå er det klart for 17. mai-tog i Italia. Rytterne skal sykle fra Termoli til Teramo i Abruzzo. Men vi ligger fortsatt to dager foran og skal til 12. etappe. Det er en flat etappe fra målbyen på 11. etappe, Castefidardo til Ravenna. Den følger stort sett Adriaterhavskysten.

Vis større kart.

Vi starter i Marche, før vi igjen kommer tilbake til Emilia-Romagna. Etappen går langs kysten. Stort sett finner man den mest interessante vinen litt lenger inne i landet. Etappen starter der gårsdagens endte, i området Conero/Rosso Conero. Men her viser jeg bare til det som ble sagt til gårsdagens etappe.

Etappen følger kysten gjennom vinområdet Esino. Dette er et blandingsområde i den forstand at det produseres både hvitvin og rødvin. Men ingen av dem utmerker seg på noen spesiell måte. Vi fortsetter over i området Colli Pesaresi. Heller ikke dette er av de mest spennende områdene i Marche. Mye av det som produseres her er Colli Pesaresi Sangiovese. Som navnet sier, så er dette en vin basert på Sangiovese.

Områdets spesiale skal være viner laget på druen Pinot Nero og den ledende produsenten er Mancini. Etter det jeg forstår er Pinot Nero det italienske navnet for Pinot Noir.

Innenfor grensene til Colli Pesaresi finner vi området Bianchello del Metauro. Dette er en hvitvin basert på druen Biancame, som også kalles Bianchello. Vinen beskrives som en lett og frisk hvitvin. Morelli, Fiorini og Solazzi regnes som gode produsenter.

Jeg innledet gårsdagens omtale av Marche med å si at det først og fremst er kjent for verdicchio-baserte hvitviner. Men til nå har vi bare vært innom rødviner og nevnt noen relativt uinteressante hvite viner en passant. I går var vi for langt syd. I dag er vi for langt ute ved kysten. Skal vi finne den hvitvinen som Marche er kjent for, må vi litt lenger inn i landet. Men vi tar en liten avstikker dit, selv om syklistene ikke skal inn i det området. Det viktigste området er Verdicchio dei Castelli di Jesi, men vi kan også ta med Verdicchio di Matelica. De ligger litt inn i landet fra der hvor dagens etappe startet. Vinmonopolet har 15 Verdicchio-viner.

Verdicchio er en av de italienske viner som, i likhet med Chianti, kanskje har vært mer kjent for flasken enn for innholdet. Tradisjonelt kom vinen på amforaflasker — i alle fall om vi holder oss til tiden etter 1954, da storprodusenten Fazi Battaglia fikk designet denne flasken. Men som for Chianti har man ønsket at det er innholdet, ikke innpakningen som skal markere vinen. Det er litt ugreit for vin å bli valgt mest på grunn av utseende, særlig for utseende på emballasjen. Kvalitetsprodusenter ville ikke bli forbundet med en billig, lett og ganske intetsigende turistvin. Så i dag kommer kvalitetsvinen i all hovedsak på standardflasker, mens standardvinen kommer på amforaflasker.

Mange mener at verdicchio i dag er Italias beste hvitvin. På sitt beste er den en aromatisk, karakterfull og fyldig vin med ganske høyt syrenivå. Den har en lys, litt grønnlig fargetone og aromaer av tropefrukt. Jeg har sett vinen omtalt som en utmerket vin til krabbe, men jeg har ikke selv prøvd kombinasjonen. Artikkelen “Topp vin kitsch flaske” fra Aperitif er litt gammel (1999), men gir en god presentasjon av vinen.

Dagens etappe ender i Ravenna, og da er vi tilbake i Emilia-Romagna, som ble omtalt under 3. etappe. Men da var vi litt lenger inne i landet. Emilia-Romagna består av to områder: Emilia og Romagna. Det er ikke noen klar grense mellom disse., Men Emilia omfatter områdene i vest og nord-øst, mens Romagna utgjør det syd-østlige hjørnet. Så mens vi ved slutten av andre og begynnelsen av tredje etappe var i Emilia, kommer vi nå først inn i Romagna.

Vi kommer først inn i tre delvis overlappende DOC-områder. Colli di Rimini har navn etter badebyen Rimini. Området kommer nok fortsatt til å være mer kjent for rivieraen enn for vinen. Det er ikke særlig spennende vin som produseres i dette området. Trebbiano di Romagna er heller ikke særlig spennende, dog omtales Tre Montis vin Vigna del Rio. Men i “Italiensk vin” omtales den som interessant bare på grunn av sin fylde, og da er den kanskje mer interessant enn god. Det tredje området er Sangiovese di Romagna, og som navnet sier lages det her vin på Toscana-druen Sangiovese. Vinene er gjennomgående litt bløtere enn Sangiovese-viner fra Toscana. De fleste er uinteressante, men de beste sies å kunne måle seg med noen av de beste fra Toscana. Produsenter som nevnes er San Partignano og Zerbina.

Litt lenger nord kommer vi til Bosco Eliceo. Dette ligger på Poslettens avslutning mot Adriaterhavet, og går inn i både Emilia og Romagna. Vinene er lette, upretensiøse og ofte perlende. En spesialitet skal være viner laget på den blå druen Fortana, men disse vet jeg ikke stort om.

Mitt vinvalg til denne etappen blir nok en verdicchio fra Verdicchio dei Castelli di Jesi.

Underveis passerer de ikke langt fra lilleputtlandet San Marino, Europas tredje minste stat (Vatikanstaten og Monaco er mindre). Jeg har alltid vært fascinert av slike småstater, og tar derfor en avstikker selv om syklistene ikke skal innom landet. For gjennom mange århundrer hvor den ene krigen har avløst den andre og imperier har oppstått og gått under, hvordan kan slike småstater overleve uten å bli slukt av eller knust mellom de store?

San Marino er verdens eldste republikk, etablert 3. september 301. Det var mens Diokletian var keiser i Romerriket og i det som vi i Norge regner som pre-historisk tid. San Marino ha også verdens eldste grunnlov som fortsatt er i bruk, fra 1600. Fram til midten av 1800-tallet besto både Tyskland og Italia av mange småstater. Fram til den tid kunne vel San Marino klare seg like godt som andre. Mindre åpenbart er det hvorfor de fikk være i fred da Italia ble samlet til et kongeriket i 1861 — 150 år siden i år. Forklaringen skal være at San Marino ga ly til mange som som ble forfulgt fordi kjempet for Italias samling (bl.a. mot det habsburgske Østerrike), og som takk for dette respekterte Giuseppe Garibaldi San Marinos ønske om ikke å bli en del av det samlede Italia.

I Norge er mange opptatt av at vi har for mange småkommuner, og jeg er også blant dem som mener at kommuner bør ha en viss størrelse. Men det er da interessant å merke seg at at lilleputtlandet San Marino, med et areal tilsvarende Nesodden kommune (61 km²)og litt færre innbyggere enn bydel Sagene i Oslo (31.700 i San Marino, 34.300 på Sagene), er delt inn i ni administrative enheter. Om vi tillater oss en avsporing fra denne avsporingen, så er det i Frankrike ca. 36.000 kommuner, hvorav mer enn 20. 000 har færre enn 500 innbyggere. Men hva som er hensiktsmessig størrelse for kommuner kommer selvfølgelig an på hva slags oppgaver kommunene blir tillagt. I Norge er kommunene tillagt mange og store oppgaver, og da må kommunene ha en størrelse som står i forhold til disse oppgavene.

Mange småstater, også San Marino, har hatt og har gode inntekter fra å utstede frimerker. Det er selvfølgelig ikke fordi landets innbyggere skriver så mange brev at dette genererer inntekter, men fordi de er populære hos samlere. For noen småstater har domenenavn blitt en ny inntektskilde. Tuvalu, som ikke er så mye mer enn en fjellknaus i Stillehavet med ca 10.000 innbyggere. Men domenet .tv har blitt ettertraktet blant TV-stasjoner. Fransk Mikronesia har har satset på radio med .fm. American Samoa er populært blant norske selskaper med sitt .as, og nederlendere vil gjerne at Norge åpner domenet .bv for Bouvet-øya (BV i Nederland tilsvarer AS i Norge). Men markedsverdien for .sm er kanskje ikke like stor, så San Marino har ikke trukket vinnerloddet her.

Italiensk vin

Jeg ble nettopp oppmerksom på at André Dominé “Vin” er på salg hos Bokkilden for 150 kr. Det er ganske enkelt et røverkjøp. Det er en bok på over 900 sider i omtrent A4-format, den er grundig i innhold og har meget gode illustrasjoner.

Ved siden av Hugh Johnson og Jancis Robinson “Vinens verden” er dette en av de bøkene jeg oftest benytter som et generelt referanseverk om vin fra hele verden. Den er også utmerket om italiensk vin.

Som i alle bøker som ser på vin fra hele verden er det Frankrike som for størst plass. Men den er også utmerket om italiensk vin, og bruker ca 100 sider på dette. Den er herved anbefalt.

Det er ikke så lett å orientere seg i det italienske vinlandskapet. Boken “Italiensk vin” av Arne Ronolod, Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Madsen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har funnet til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om italiensk vin bør det bli denne.

Når man bruker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de italienske vinene i fire grupper: Ledertrøyen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen.

Et utmerket norsk nettsted er amarone.no, og et italiensk nettsted som også er tilgjengelig på engelsk er www.lavetrinadeisapori.com. Jeg vil lenke til begge når de skriver om vinområder vi passerer.

I vini del Giro d’Italia 2011

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.

Olav Torvunds blogg