I Vini di Giro d’Italia 2011: 15. etappe — prosecco!

Noen vil si at i dag begyn­ner Giro d’Italia for alvor. Nå er det fjell, fjell og fjell før den avslut­ten­de tempo­etap­pen i Mila­no. Rik­tig­nok er ikke alle etap­pe­ne like ille. Men det er ikke mer å hen­te for spur­ter­ne. Om jeg har for­stått det rett så er peon­ge­ne til poeng­trøya slik at spur­ter­ne også er gans­ke sjanse­løse her. Man har ikke en gang en avslut­ten­de pre­sti­sje­etap­pe som Champs-Éllysés i Tour de Fran­ce som en gul­rot for de som hen­ger med til slutt. I Giro d’Italia er det de gode tempo­syk­lis­te­ne som har noe å hen­te på sis­te­etap­pen. Så vi får se hvor man­ge spur­te­re som plute­se­lig har fått vel­dig von­de knær, en liten infek­sjon eller noe annet som gjør at det pas­ser godt å stå av før den etap­pen syk­lis­te­ne skal gå løs på i dag. Det er litt dumt at løpet er lagt opp slik at en stor grup­pe syk­lis­ter ikke har noe mer å syk­le for når halve løpet gjen­står.

Mark Caven­dish og Marc Rens­haw har meldt at de ikke fort­set­ter. Men det blir nep­pe bare de to som står av. Mark Cawen­dish skri­ver i sin mel­ding at de fles­te sprin­ter­ne bry­ter nå.

Kas­ter vi et blikk over dam­men, så skal syk­lis­te­ne i Tour of Cali­for­nia syk­le tem­po i det som er et lite styk­ke Dan­mark implan­tert i Cali­for­nia, nem­lig byen Sol­vang. Byen fyl­ler 100 år i år, og Aften­pos­ten had­de akku­rat en artik­kel om byen. Men når både Thor Hus­hovd og Kurt Asle Arve­sen er ute er nok ikke Tour of Cali­for­nia like inter­es­sant sett med nors­ke øyne.

Men vi skal fram til 15. etap­pe, som går fra Coneg­li­a­no til Gardeccia/Val di Fas­sa. Det er en hard fjell­e­tap­pe på 229 km med fem kate­go­ri­ser­te fjell og avslut­ning på top­pen av den sis­te. Men det er også en del vin mel­lom fjel­le­ne.

Vis stør­re kart.

Vi star­ter i Vene­to og ender i Tren­ti­no — Alto Adi­ge. Når vi er i den­ne regio­nen kan jeg ikke la være å ta en liten avstik­ker til en av mine abso­lut­te favo­ritt­byer: Vene­zia.

Vene­zia er en by full av turis­ter. Men turis­te­ne er på noen gans­ke få plas­ser og beve­ger seg i sine fas­te “lys­løy­per”. Gå to kvar­ta­ler unna, og turis­te­ne er borte. Man må selv­føl­ge­lig se Piaz­za San Mar­co, Doge-palas­set, Mar­kus­ka­te­dra­len, Rial­tobro­en og man må ta en tur på Canal Gran­de. Selv liker jeg best å besø­ke byer etter at jeg har vært der så man­ge gan­ger at jeg har sett det “obli­ga­to­ris­ke”. Da kan jeg se på det jeg har mest lyst til å se, uten å ten­ke på at “man kan ikke ha vært her uten å ha sett …”, for jeg har alle­re­de sett det. Mye i Vene­zia tåler å ses man­ge gan­ger, og det er man­ge inter­es­san­te ste­der jeg har til gode å se. Men jeg har ingen obli­ga­to­ris­ke ele­men­ter igjen.

Vene­zia er en bil­fri by, og det høres. Eller kan­skje skal man hel­ler si at det høres ikke, for nett­opp still­he­ten er noe av det jeg liker i Vene­zia. Byen har ikke noe hef­tig natte­liv og det mes­te sten­ger tid­lig. Det er en by hvor man kan fer­des gans­ke trygt, og man kan gå i bak­ga­ter og smug som man ikke vil­le ha drømt om å gå inn i om det had­de vært en annen by. Å gå langs kana­le­ne og krys­se noen av de man­ge gang­bro­ene, høre en båt i ny og ne, men ellers nyte still­he­ten i en by med en unik stem­ning — det er noe av det jeg vir­ke­lig liker her. Det er noen år (litt for man­ge) siden jeg var her sist. Men våre kvelds­tu­rer end­te som regel på i en cubansk bar på Cam­po San­ta Mar­ga­rit­ha. Men det får bli med det­te fra Vene­zia i den­ne omgang.

Vene­to er den størs­te vin­re­gio­nen målt i pro­duk­sjons­vo­lun og er en av de mer inter­es­san­te vin­re­gio­ne­ne i Ita­lia. I “Ita­li­ensk vin” plas­se­res den blant “for­føl­ger­ne”. Her­fra kom­mer kjen­te viner som Val­po­li­cel­la og Soave, og de mer spe­si­el­le Val­po­li­cel­la-vari­an­te­ne Ripas­so og Ama­ro­ne. Og her­fra kom­mer det som blir dagens åpnings­vin: Prosecco.

Start­byen lig­ger på gren­sen mel­lom vin­om­rå­det Vini dei Pia­ve og de to del­vis over­lap­pen­de områ­de­ne Col­li di Coneg­li­a­no og Coneg­li­a­no-Val­dob­bia­de­ne. Det er ikke mye tvil om hva som må bli start­vi­nen i dag: Prosecco. Coneg­li­a­no-Vodob­bia­de­ne er det leden­de prosecco-områ­det. I 2009 ble områ­det opp­høy­et til DOCG, og da tok man igjen inn Prosecco i det offi­si­el­le nav­net, som er Coneg­li­a­no-Val­dob­biad­ne-Prosecco DOCG, og en til­sva­ren­de DOC.

Prosecco er en mus­se­ren­de vin som lages på dru­en Prosecco. Mye er tross alt gans­ke enkelt i Ita­lia, om man bare fin­ner fram i kao­set og mang­fol­det. Den mus­se­ren­de prosecco-vinen skal ha blitt til som føl­ge av natu­rens luner. Prosecco er en drue som mod­ner sent. Noen gan­ger ble gjæ­rin­gen avbrutt av vin­ter­fros­ten, slik at det fort­satt var noe kull­syre og rest­suk­ker når vår­en kom. Prosecco pro­du­se­res med annen­gangs­gjæ­ring på stål­tank, ikke på flas­ke som i Champag­ne. For at den skal kun­ne kal­les spu­man­te (mus­se­ren­de) må den ha minst tre atmo­sfæ­rers trykk. Med lave­re trykk kal­les den fizzan­te (per­len­de).

Stan­dard er tre atmo­sfæ­rer, som er halv­par­ten av tryk­ket i en champag­ne. Den har med and­re ord mye mind­re kull­syre enn champag­ne og de fles­te and­re mus­se­ren­de viner. Men nett­opp den let­te og tør­re sti­len kom­bi­nert med lavt kull­syre­trykk gjør den til en ypper­lig vin å star­te med om man vil ha et glass vin når det strengt tatt er litt vel tid­lig på dagen for den slags. Jeg har sit­tet en del for­mid­da­ger på en ute­kafe i Vene­zia med et glass kjø­lig og frisk prosecco. Men det er nok ikke en vin jeg vil hen­te fram til de sto­re anled­nin­ger. Noen gode pro­du­sen­ter er Desi­de­rio Bisol, Ange­lo Rug­ge­ri, Le Cot­ltu­re, Rug­ge­ri & Co, L’Antica Que­r­cia, Ada­mi, Col Veto­raz, De Fave­ri og Gre­go­let­to. Det­te er Vin­mono­po­lets utvalg av Prosecci.

Col­li di Coneg­li­a­no er DOC for en del av områ­dets viner som pro­du­se­res på and­re dru­er enn Prosecco.

Etap­pen går først vest­over og inn i regio­nen Fri­uli-Ven­zia Giulia. Men vi er bare en liten tur inn­om Fri­uli Gra­ve. Den var vi også inn­om under 13. etap­pe. Og siden den vest­li­ge delen av Fri­uli Gra­ve reg­nes som den minst inter­es­san­te delen, stop­per vi ikke der den­ne gan­gen.

Etter så mye fjell får ryt­ter­ne ende­lig sin and­re hvile­dag. Syk­lis­te­ne hvi­ler man­dag, vi tar også hvile­da­gen to dager før syk­lis­te­ne. Så i mor­gen kom­mer det ikke noe fra meg.

Ita­lia er ikke bare syk­kel, god mat og god vin. Ita­lia er også , blant mye annet, ope­ra. Jeg var inn­om Clau­dio Mon­te­ver­di da vi var tok en avstik­ker til hans føde­by, Cre­mo­na, på and­re etap­pe. Når vi kom­mer til den sis­te og avslut­ten­de etap­pen skal jeg kom­me til­ba­ke til ope­ra, da med La Sca­la og Giu­sep­pe Ver­di. Men når syk­lis­te­ne har hvil­dag den 23. mai star­ter bil­lett­sal­get for seson­gen 2011/2012 på Den nors­ke ope­ra og bal­lett. Det set­tes opp fem ita­li­ens­ke ope­ra­er kom­men­de sesong: Bar­be­re­ren i Sevil­la (Ros­sini), Mac­beth (Ver­di), Aida (Ver­di), La Bohe­me (Puc­ci­ni) og Il ritor­no d’Ulisse in patria [Ulys­ses ven­der hjem] (Mon­te­ver­di). [Det er noe mer­ke­lig med nett­si­de­ne til Ope­ra­en, så len­ke­ne til de enkel­te fore­stil­lin­ge­ne gir feil­mel­ding. Gå til operaen.no.] De fire førs­te kan trygt anbe­fa­les, også til alle som ennå ikke er for­tro­lig med ope­ra. Den­ne Mon­te­ver­di-ope­ra­en kjen­ner jeg ikke. Men ope­ra­er fra tid­lig­ba­rok­ken er nok mer for de spe­si­elt inter­es­ser­te, så det er ikke der man star­ter. Bruk gjer­ne hvile­da­gen i Giro d’Italia til å kjø­pe bil­let­ter. Opp­set­nin­ger av de popu­læ­re ope­ra­ene blir fort utsolgt.

Italiensk vin

Jeg ble nett­opp opp­merk­som på at André Domi­né “Vin” er på salg hos Bok­kil­den for 150 kr. Det er gans­ke enkelt et røver­kjøp. Det er en bok på over 900 sider i omtrent A4-for­mat, den er grun­dig i inn­hold og har meget gode illust­ra­sjo­ner.

Ved siden av Hugh John­son og Jan­cis Robin­son “Vinens ver­den” er det­te en av de bøke­ne jeg oftest benyt­ter som et gene­relt refe­ranse­verk om vin fra hele ver­den. Den er også utmer­ket om ita­li­ensk vin.

Som i alle bøker som ser på vin fra hele ver­den er det Frank­ri­ke som for størst plass. Men den er også utmer­ket om ita­li­ensk vin, og bru­ker ca 100 sider på det­te. Den er her­ved anbe­falt.

Det er ikke så lett å ori­en­te­re seg i det ita­li­ens­ke vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli den­ne.

Når man bru­ker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de ita­li­ens­ke vine­ne i fire grup­per: Leder­trøy­en, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en.

Et utmer­ket norsk nett­sted er amarone.no, og et ita­li­ensk nett­sted som også er til­gjen­ge­lig på engelsk er www.lavetrinadeisapori.com. Jeg vil len­ke til beg­ge når de skri­ver om vin­om­rå­der vi pas­se­rer.

I vini del Giro d’Italia 2011

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email