[section_title title=For dårlig]

For dårlig

Man snakker om et hovedsykkelveinett. En hovedvei er vei laget for de som skal forflytte seg raskt og effektivt fra et sted til et annet. Det er ikke veier for folk som er ute på en hyggelig søndagstur på sykkel. Slike veier må være laget for at man skal kunne holde vanlig fart for transportsyklister, som stort sett vil være 20-40 km/t på flat mark. Et sykkelfelt som stadig avbrytes av bussholdeplasser, som forsvinner før kryss, som har farlige og uoversiktlige kryss osv, kan ikke kvalifisere som hovedsykkelvei.

Det burde være like selvsagt at det ikke er parkering lange hovedsykkelveinettet som at det ikke er parkering langs E18. Men når man bygger ut det såkalte hovedsykkelveinettet i Oslo får man ofte inntrykk av at det er viktigere å legge til rette for parkering enn for sykkel. Her er det politikernes feighet og mangel på vilje som får bestemme.

Man kaller det hovedsykkelvei. For at en vei skal kunne forsvare en slik betegnelse må den være forbeholdt sykler. Kombinerte gang- og sykkelveier kan ikke være en del av et hovedsykkelveinett. På turveier og i et nett av sekundære sykkelveier kan blandet trafikk noen ganger være OK, men aldri i et hovedsykkelveinett. Fotgjengere har like lite å gjøre på en hovedsykkelvei som syklister på en motorvei.

Mye av det som er markert som “ferdig” på kartet over hovedsykkelveinett i Oslo er langt unna den standarden man må kreve at av et hovedsykkelveinett.

I tillegg til et hovedsykkelveinett trenger vi et godt tilrettelagt sekundærnett. Dette handler om fremkommelighet mellom hovedveiene og det handler om trygge skoleveier slik at barn kan sykle til skole og fritidsaktiviteter. Vi ser at andelen syklister synker blant unge. Dårlig tilrettelagte skoleveier kan være en del av forklaringen. Det handler i det hele tatt om at man skal kunne ta sykkelen når man skal fra et sted til et annet, uten å måtte planlegge veldig nøye og sykle store omveier for å finne en rute som er noenlunde trygg å sykle. Flere må sykle. Da blir det også sikrere, og flere vil sykle.

Det krever politisk vilje. Fortsatt er den mangelvare. I Paris er biltrafikken i løpet av åtte år redusert med 24%. Det er resultat av en villet politikk. Man har fjernet parkeringsplasser, har fjernet kjørefelt for biler, satset på kollektivtransport og satset på sykkel. Det har virket. Fra å være en by som i langt større grad en Oslo var i ferd med å bli kvalt av biler, har den blitt en ganske OK by å sykle i. Den har faktisk kommet med på en liste over verdens beste sykkelbyer, selv om jeg synes den har et stykke igjen før den forsvarer den plassen.

I Oslo har vi en samferdselsbyråd som startet sin byrådskarriere med å instruere sin etat om å prioritere fremkommelighet for biler, stikk i strid med bystyrets vedtatte politikk. Og til tross for at Oslo også kveles av biler, mener vår byråd for samferdsel og miljø (!) at det ikke er nødvendig med tiltak for å redusere biltrafikken. Han mener vel at han oppfyller sitt ansvar som miljøbyråd ved å plante et par trær langs veien, kalle det “miljøgate” og la bilene kjøre som før. Når vi har politikere som ikke vil noe, da sier det seg selv at det heller ikke skjer noe.