Oslos hovedsykkelveinett: For sent, for lite og for dårlig

For dårlig

Man snak­ker om et hovedsyk­kel­vei­nett. En hovedvei er vei laget for de som skal for­flyt­te seg raskt og effek­tivt fra et sted til et annet. Det er ikke vei­er for folk som er ute på en hyg­ge­lig søn­dags­tur på syk­kel. Sli­ke vei­er må være laget for at man skal kun­ne hol­de van­lig fart for trans­port­syk­lis­ter, som stort sett vil være 20–40 km/t på flat mark. Et syk­kel­felt som sta­dig avbry­tes av buss­holde­plas­ser, som for­svin­ner før kryss, som har far­li­ge og uover­sikt­li­ge kryss osv, kan ikke kva­li­fi­se­re som hovedsyk­kel­vei.

Det bur­de være like selv­sagt at det ikke er par­ke­ring lan­ge hoved­syk­kel­vei­net­tet som at det ikke er par­ke­ring langs E18. Men når man byg­ger ut det såkal­te hoved­syk­kel­vei­net­tet i Oslo får man ofte inn­trykk av at det er vik­ti­ge­re å leg­ge til ret­te for par­ke­ring enn for syk­kel. Her er det poli­ti­ker­nes feig­het og man­gel på vil­je som får bestem­me.

Man kal­ler det hovedsyk­kelvei. For at en vei skal kun­ne for­sva­re en slik beteg­nel­se må den være for­be­holdt syk­ler. Kom­bi­ner­te gang- og syk­kel­vei­er kan ikke være en del av et hovedsyk­kel­vei­nett. På tur­vei­er og i et nett av sekun­dæ­re syk­kel­vei­er kan blan­det tra­fikk noen gan­ger være OK, men ald­ri i et hoved­syk­kel­vei­nett. Fot­gjen­ge­re har like lite å gjø­re på en hoved­syk­kel­vei som syk­lis­ter på en motor­vei.

Mye av det som er mar­kert som “fer­dig” på kar­tet over hoved­syk­kel­vei­nett i Oslo er langt unna den stan­dar­den man må kre­ve at av et hoved­syk­kel­vei­nett.

I til­legg til et hoved­syk­kel­vei­nett tren­ger vi et godt til­rette­lagt sekun­dær­nett. Det­te hand­ler om frem­kom­me­lig­het mel­lom hoved­vei­ene og det hand­ler om tryg­ge skole­vei­er slik at barn kan syk­le til sko­le og fri­tids­ak­ti­vi­te­ter. Vi ser at ande­len syk­lis­ter syn­ker blant unge. Dår­lig til­rette­lag­te skole­vei­er kan være en del av for­kla­rin­gen. Det hand­ler i det hele tatt om at man skal kun­ne ta syk­ke­len når man skal fra et sted til et annet, uten å måt­te plan­leg­ge vel­dig nøye og syk­le sto­re omvei­er for å fin­ne en rute som er noen­lun­de trygg å syk­le. Fle­re må syk­le. Da blir det også sik­re­re, og fle­re vil syk­le.

Det kre­ver poli­tisk vil­je. Fort­satt er den man­gel­vare. I Paris er bil­tra­fik­ken i løpet av åtte år redu­sert med 24%. Det er resul­tat av en vil­let poli­tikk. Man har fjer­net par­ke­rings­plas­ser, har fjer­net kjøre­felt for biler, sat­set på kol­lek­tiv­trans­port og sat­set på syk­kel. Det har vir­ket. Fra å være en by som i langt stør­re grad en Oslo var i ferd med å bli kvalt av biler, har den blitt en gans­ke OK by å syk­le i. Den har fak­tisk kom­met med på en lis­te over ver­dens bes­te syk­kel­byer, selv om jeg synes den har et styk­ke igjen før den for­sva­rer den plas­sen.

I Oslo har vi en sam­ferd­sels­by­råd som star­tet sin byråds­kar­rie­re med å instru­ere sin etat om å prio­ri­te­re frem­kom­me­lig­het for biler, stikk i strid med bysty­rets ved­tat­te poli­tikk. Og til tross for at Oslo også kve­les av biler, mener vår byråd for sam­ferd­sel og mil­jø (!) at det ikke er nød­ven­dig med til­tak for å redu­se­re bil­tra­fik­ken. Han mener vel at han opp­fyl­ler sitt ansvar som miljø­by­råd ved å plan­te et par trær langs vei­en, kal­le det “miljø­gate” og la bile­ne kjø­re som før. Når vi har poli­ti­ke­re som ikke vil noe, da sier det seg selv at det hel­ler ikke skjer noe.

Print Friendly, PDF & Email