Les vins du Tour de France 2011: 4. etappe — bretonsk cider

Så er vi i gang. Dess­ver­re fikk Johan Kag­ge­stad rett i sine spå­dom­mer. Det ble Phi­lip­pe Gil­bert, ikke Thor Hus­hovd. Men det var flott kjørt av Gil­bert og vel for­tjent. I dag er det lag­tem­po. Det er bare 23 km, så tids­dif­fe­ran­se­ne blir ikke så vel­dig sto­re. Men nok til at det­te kom­mer til å avgjø­re hvem som star­ter med den gule trøy­en på tred­je etap­pe. Phi­lip­pe Gil­bert var vel­dig klar i inter­vju med fransk TV og sa at han ikke behol­der leder­trøy­en — til det er ikke laget godt nok i lag­tem­po. Jeg kjen­ner ikke lage­ne godt nok til å vur­de­re deres mulig­he­ter i lag­tem­po. Av sam­men­lagt­fa­vo­rit­te­ne tap­te Alber­to Con­ta­dor 1.14 i for­hold til de and­re med sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner. Det betyr at det blir Con­ta­dor som må angri­pe, ikke de and­re som må angri­pe ham. Det kan bli inter­es­sant.

Men vi skal ret­te blik­ket frem­over til fjer­de etap­pe, som går fra Lori­ent til Mûr-de-Bre­tag­ne. Etap­pen er rela­tivt flat, eller kan­skje litt små­kupert. Men slut­ten er hard, med mål på top­pen av en tredje­ka­te­go­ri­stig­ning.  Det­te er ikke etap­pen for spur­ter­ne, men hel­ler ikke for de utpre­ge­de klat­rer­ne.

For den som måt­te inter­es­se­re seg for slikt, så er Bre­tag­ne, eller mer pre­sist Armo­ri­que-mas­si­vet gam­melt fjell. Det var et eget områ­de som ble klemt mel­lom det som gjer­ne beteg­nes som Gond­wa­na (Afri­ka, Sør-Ame­ri­ka mm) og Lau­rus­sia (Eur­ame­rica) for 3–400 mil­lio­ner år siden. Men det er vel å trek­ke det litt for langt å hev­de at bre­to­ner­nes selv­sten­dig­hets­trang har røt­ter 3–400 mill år til­ba­ke i tiden, da områ­det nær­mest var et lite kon­ti­nent i selv.

Bak­ken som er avslut­nin­gen på etap­pen til Mûr-de-Bre­tag­ne er, om jeg har for­stått det rett, en stig­ning opp mot det som kal­les Mon­tag­ne Noire. Det er en Mon­tag­ne Noire i det syd-vest­li­ge hjør­net av Mas­sif Cen­tral også, men det kom­mer vi til­ba­ke til.

Nå er vi nord for de vin­pro­du­se­ren­de regio­ner, så her må vi fin­ne på noe annet. I alle fall er vi nord for vin­dyr­king i den­ne delen av Frank­ri­ke. Det pro­du­se­res som kjent vin i Champag­ne, og det er len­ger nord — for å ha nevnt ett sted. Bre­tag­ne er et eple­om­rå­de, i alle fall når det gjel­der frukt. Om det­te også gjel­der for data­ma­ski­ner, vet jeg ikke noe om.

Cider er kan­skje den mest typis­ke bre­tons­ke drik­ken. Det begyn­ner å bli en del år siden sist jeg var i Bre­tag­ne. Men spi­ser jeg på bre­tons­ke res­tau­ran­ter i and­re deler av Frank­ri­ke er gjer­ne cider den drikk som er inklu­dert i stan­dard­me­ny­en. Cider ser­ve­res gjer­ne i kera­mikk­bol­ler som min­ner om tekop­per uten hank.

Cider er gjæ­ret eple­saft. Den lages som søt (Cid­re Doux), halv­tørr (Demi-Sec) og tørr (Cid­re Brut). Den er rela­tivt alko­hol­svak, i områ­det 3–5%.

Min førs­te cider er en Blanc de Pom­mes fra Val­lée de la Seiche. Det er en lys cider laget på én eple­sort. Den er fruk­tig og lett syr­lig og har 4% alko­hol. Pro­du­sen­ten anbe­fa­ler den­ne til Kir Bre­ton­ne.

Min nes­te cider er en Fer­mi­er Cid­re de Bre­tag­ne, laget av Ber­trand Abra­ham. Når noe er mer­ket fer­mi­er betyr at det er laget på går­den. Det­te er en liten pro­du­sent, og etter det jeg kan se har de ikke egen nett­side. Men det­te er beskri­vel­sen hos Che­mins-de-Bre­tag­ne.

Den tred­je cider kjøpt inn for den­ne anled­nin­gen er Cid­re de Fouesnant fra Manoir de Kin­kiz. Det­te er den mest tra­di­sjo­nel­le av de tre, og damen hos Che­mins-de-Bre­tag­ne advar­te om at ikke alle liker den. Der­for måt­te jeg selv­føl­ge­lig ha en flas­ke. Den mest male­ris­ke beskri­vel­sen av den­ne fant jeg på ratebeer.com:

Aro­ma of old 1950’s lino­le­um tile, fresh apples, dir­ty socks; like I just walked into an old farmer’s home to sit at the tab­le and hear his story. I can smell his flan­nel shirt, the duck in the oven, the fresh vege­tab­les. Tas­te is very eart­hy — fer­men­ted apple, cheese, sour apple skins. Wet finish. This is an excep­tio­nal cider, way out­side the norm, but fasci­na­ting to tas­te. There’s somet­hing new in eve­ry sip.”

Det lages også cider av pære, skjønt pro­du­sen­ten Val­lée de la Seiche (som også pro­du­se­rer det­te), skri­ver på sine nett­si­der at det er et mis­bruk av språ­ket å kal­le det­te « cid­re de poires ». De kal­le sin drikk gans­ke enkelt La Poire. Den sies å pas­se godt i en Kir, og damer skal like den­ne godt — fort­satt i føl­ge pro­du­sen­ten. Jeg har den­ne gang holdt meg til epler. Men det jeg tid­li­ge­re har smakt av pære­ci­der, eller hva man måt­te vel­ge å kal­le det, har vært litt for søtt etter min smak. Den mang­ler den syr­lig­het og der­med den frisk­het som vi fin­ner i epler.

På bre­tons­ke res­tau­ran­ter ser­ve­res gjer­ne cider til galet­tes, som er usuk­re­de panne­ka­ker laget av bok­hve­te, eller blé noir, som det heter på fransk. Bok­hve­te er ikke et korn­slag, men egent­lig en nøtt, har jeg lest meg til. Den vokser best i sur og skrinn jord og tren­ger mye vann. Der­for mener folk i Bre­tag­ne at den pas­ser så godt hos dem. For er det noe de har nok av i Ber­tag­ne er det dår­lig jord og regn.

Galet­te ser­ve­res med skin­ke, sopp, ost eller noe annet. Der­et­ter kan man avslut­te med en søte panne­kake (crê­pe) til des­sert.

Jeg har hatt en ny run­de med cider som for­be­re­del­se til det­te blogg­inn­leg­get. Jeg må nok bare inn­røm­me at cider fort­satt ikke er min favo­ritt­drikk og jeg kan ikke skry­te på meg å være noen stor kjen­ner av cider.

I Bre­tag­ne har man også sin vari­ant av mjød, som de kal­ler chouch­en. Det er hon­ning og vann, som er gjæ­ret.

I Bre­tag­ne ser­ve­rer man også Kir Bre­ton, som er kir laget med cider i ste­det for hvit­vin, alt­så Crê­me de cas­sis og cider.

Der man lager alko­hol­hol­di­ge drik­ke destil­le­rer man gjer­ne også noe av den. Så også i Bre­tag­ne. Det lages eple­brenne­vin. Men det­te er noe vi skal kom­me til­ba­ke til når syk­lis­te­ne på 6. etap­pe syk­ler inn i Nor­man­die og Cal­va­dos.

I Bre­tag­ne lager de også pære­brenne­vin, og i føl­ge dem selv er deres pære­brenne­vin mer ori­gi­nalt enn Poire Wil­liam, hva nå det måt­te bety. Men uan­sett hvem som først begyn­te å lage pære­brenne­vin, så liker jeg Poire Wil­liam hvor pære­ne har vokst og mod­net inne i flas­ken. (Det fin­nes vari­an­ter hvor pæren er put­tet inn etter­på, og flaske­bun­nen er limt etter­på. Men det er juks.)

Det er en stund siden sist jeg var i Bre­tag­ne. Men jeg har fun­net en butikk i Paris som sel­ger bre­tons­ke varer, og det er et godt utvalg av blant annet tra­di­sjo­nelt bre­tonsk drik­ke. Alle mine smaks­prø­ver til den­ne og nes­te etap­pe er kjøpt i den butik­ken. Jeg måt­te mob­li­se­re en del vilje­styr­ke for ikke å kjø­pe mye mer da jeg besøk­te butik­ken. Det er:

Che­mins de Bre­tag­ne
épi­ce­rie bre­ton­ne
15 Rue de Pra­gue
75012 Paris
www.chemins-de-bretagne.com

Du kan også fin­ne en del infor­ma­sjon på www.cidref.fr.

Om jeg hus­ker min Jens Bjør­ne­boe rett, så skri­ver han i et av de tre bin­de­ne i “Bes­tia­li­te­tens his­to­rie” at folk blir gale av å drik­ke cider. Plut­se­li­ge anfall av gal­skap skal fore­kom­me langt hyp­pi­ge­re hos folk drik­ker cider enn hos folk som drik­ker vin, fort­satt i føl­ge Bjør­ne­boe fil­trert gjen­nom min ikke all­tid feil­frie hukom­mel­ser. Men Bjør­ne­boe skrev om folk som drik­ker 15–20 liter cider om dagen gjen­nom lang tid. Vi som har et mer mode­rat kon­sum har nep­pe noen grunn til å fryk­te for vår men­ta­le helse.

Etap­pen går gjen­nom et områ­de med man­ge mega­lit­ter, The Mega­lit­hic Sto­nes of Mor­bi­han (Via­Michelin).

Johan Kag­ge­stad har sam­men med Hans Petter Bakke­teig skre­vet boken “Røff guide til Tour de Fran­ce 2011”. Her får man vite mye om det mes­te om årets Tour, sam­men med tri­via, his­to­rie, osv. Han skri­ver om det mes­te, bort­sett fra vin og annet drik­ke — det får du her. Jeg har omtalt boken her. Hvis du ikke alt har boken: Løp og kjøp!

Les vins du Tour de France 2011

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email