Les vins du Tour de France 2011: 11. etappe — gammel vintradisjon

Så mistet Thor Hushovd den gule trøyen. Det måtte skje før eller siden, men det skulle helst ha skjedd siden. Jeg liker ikke at kræsj skal avgjøre, slik det i realiteten gjorde i dag. Men det mest vanvittige var bilen til fransk TV som kjørte ned Juan Antonio Flecha og Johnny Hoogerland. Den sjåføren bør ikke slippes løs i et sykkelfelt igjen.

Jeg liker ikke at tidligere dopingtatte syklister får komme tilbake og delta i en grand tour, like lite som jeg liker at dopingtatte langrennsløpere og friidrettsutøvere får komme tilbake på toppnivå. Jeg har derfor ikke vært noe glad for at Alexander Vinokourov har fått være med. Men jeg ønsket ham ikke en så trist sorti som det kan se ut til at han får nå.

Her i Frankrike er Thomas Voeckler særdeles populær. Det er for så vidt Thor Hushovd også, men det var nok populært at Thomas Voeckler overtok den gule trøyen. Han vant alle franskmenns hjerter i 2004 da han kjempet innbitt for å forsvare den gule trøyen. Han er en fargerik syklist som alltid forsøker seg. Og han fremstår alltid som blid og hyggelig, også når et av hans mange bruddforsøke mislykkes — noe de ofte gjør. “Jeg visste jo at det ikke kunne gå, men jeg måtte jo prøve!” er et typisk svar fra Thomas Voeckler — fremført med et stort smil. I går var en av de dagene han lyktes. Men han beholder nok trøyen bare fram til torsdag.

I dag har rytterne en vel fortjent hviledag.

Vi skal fram til 11. etappe, som går fra Blaye-les-Mines til Lavaur. Dagens etappe starter omtrent der forrige etappe sluttet. Og som navnet antyder, så er også dette et gruveområde. Men i dag er gruvene stengt. Det har også vært glassverk, som nå er nedlagt. Når jeg leter etter informasjon om stedet, finner jeg mest om de nå nedlagte gruvene. Etappen starter en mil nord for en vi en by som er kjent for alle som er interessert i Tour de France: Albi. Siden sist Tour de France var innom denne byen har den fått plass på UNESCO World Heritage list.

 I dag skal rytterne rundt og gjennom vinområset Gaillac. Fra start sykler man litt mot nord-vest før det går rett vest. Her sykler rytterne gjennom den nordre delen av Gaillac, før de skal over tredjekategori-stigningen opp til Côte de Tonnac. Når de kommer ned fra denne høyden møter de elven Aveyron (mange franske departementer har navn etter elver), hvor de svinger rett sydover ved Bruniquel. Herfra setter de kursen rett inn mot kjerneområdet i Gaillac. Langesonen hvor syklistene får mat er godt inne i vinområdet, men jeg tviler på at de får servert noe av den lokale vinen i posene de mottar. De sykler tvers gjennom vinområdet og byen Gaillac. Etappen ender i Lavaur, som er ca 35 km øst for Toulouse, for de som vil ha et litt mer kjent geografisk referansepunkt.

Gaillac ligger ved elven Tarn (som har gitt navn til departementet Tarn), som renner ut i Gironde. Gironde renner ut i havet ved Bordeaux. Selv om Gaillac ligger ganske langt øst, er det en vestvendt vin. Den kan sies å være den østligste av de vestlige vinene.

I Gaillac har man produsert vin lenge. Det er spor av vinproduksjon helt fra romertiden. Selv hevder de å være det eldste vinområdet i Frankrike, men andre mener det ble produsert vin enda tidligere i bl.a. Narbonne. Jeg skal ikke blande meg inn i den diskusjonen.

For forfedre, vikingene, er medskyldige i at handelen med Gaillac-vin stanset opp i tidlig middelalder. Om jeg har forstått det rett, kom de på sine raid også opp elver som Garonne. På samme tid kom maurerne fra sør (jeg trodde ikke at de kom så langt nord, men mye tyder på at jeg må finne ut litt mer om dette).

I Gaillac finner man også det som skal være den første vinlovgivningen, en slags forløper til dagens AOC (som vil bli erstattet av AOP, men det går jeg ikke inn på her). På 1200-tallet ga greve Raymond VII av Toulouse et dekret med krav til produksjon av kvalitetsvin.

På slutten av 1100- og begynnelsen av 1200-tallet nedkjempet den katolske kirke Catharene, i det som har blitt kalt det albigoiske korstoget. Jeg skal ikke her gå inn på den religiøse og politiske bakgrunnen for disse hendelsene. Men urolighetene ødela mye av vinmarkene. Her er det noen huller i mine historiekunnskaper. Raymond VII sto midt oppe i dette, og hvordan han samtidig kunne sikre dyrking av kvalitetsvin og delta i disse kampene, har jeg ikke fått klarhet i. Men etter fredsslutningen i 1221 ble det i alle fall utarbeidet et charter om vinproduksjon med bestemmelser om druesorter, dyrkingsområder, osv. Det var fra nå av og i nesten 500 år at vinen fra Gaillac hadde sin storhetstid.

I 1709 og 1710 ble store deler av vinmarkene ødelagt av frost i noen usedvanlig kalde vintre. Nyplanting ble begrenset fordi man anså det viktigere å dyrke korn.

I tidligere tider var ikke Bordeaux-vinene spesielt gode. De var tynne, og ofte ganske sure. Viner fra blant annet Gaillac var kraftigere, bedre og langt mer ettertraktet. Men byen Bordeaux hadde en strategisk beliggenhet ved utløpet av elvene Garonne og Dordogne. I den tiden elvene betød langt mer som transportveier enn de gjør nå, betød det kontroll over uskipingen av vinen. Frihandel var en idé som var helt fremmed. Bordeaux brukte sin kontroll, blant annet til å sikre at annen vin ikke ble skipet ut fra Bordeaux før de hadde fått solgt sin egen vin.

Man brukte dessuten den beste vinen for å forbedre den dårlige. I stedet for å rendyrke kvaliteten, ble den brukt til i alle fall i noen grad å redde et dårlig produkt. Igjen var det Bordeaux-handlerne som med sin kontroll kunne holde fast ved en slik praksis. Slik ble bordeauxvinen kjent, mens gaillacvin ble mer eller mindre glemt.

Når vi kommer til slutten av 1700-tallet, hvor både den industrielle og den franske politiske revolusjonen fører til store endringer, kan vi på en måte gå tilbake til starten av dagens etappe. Gruvearbeiderne i Carmaux og Blaye-les-Mines drakk vin, og for å møte denne etterspørselen ble det satset på kvantitet fremfor kvalitet.

En hvitvin fra Gaillac fikk AOC-status i 1938. Men det var bare en liten kjerne av produsentene som satset på kvalitet. De fleste baserte seg på å produsere billig vin til gruvearbeiderne.

En katastrofevinter i 1956 førte paradoksalt nok til satsing på kvalitet. Det var en usedvanlig mild januar, så mild at knoppene på drueplantene begynte å åpne seg. Dette ble etterfulgt av en særdeles kald februar. 16. februar 1956 kunne man gå over isen på elven Tarn, og det er ikke noe som skjer ofte på de kanter. Mange småprodusenter valgte å selge for å begynne med annet arbeid. Vinproduksjonen ble konsentrert om de beste områdene og det ble starten på en kvalitetssatsing i området.

Det pro­du­se­res en helt spe­si­ell mus­se­rende vin med det som kal­les Met­hode Gail­la­coise. God mus­se­rende vin lages med en etter­gjæ­ring på flaske. Den van­lige meto­den, ofte omtalt som champag­ne­me­to­den selv om det strengt tatt ikke er lov å bruke den beteg­nel­sen, er at det til­set­tes suk­ker etter at vinen har gjæ­ret ut, og før den tap­pes på flaske. Egent­lig er det en søt(et) drue­most som kal­les liqueur de tirage. Med Met­hode Gail­la­coise til­set­tes ikke suk­ker. Det er kun natur­lig suk­ker fra over­modne druer. Det gir en ganske karak­te­ris­tisk smak (her må jeg medgi at jeg så langt ikke har smakt vinen, og kan bare gjengi and­res beskrivelse). Gaillac er et av flere områder som gjør krav på å være det første hvor man produserte musserende vin. Hvem som var først, er vanskelig å vite. Kanskje fant flere ut av dette uavhengig av hverandre — ved at vin som var tappet på flaske begynte å gjære igjen når varmen kom om våren. Men Limoux, som vi kommer til på den 15. etappen, er så vidt jeg vet de som kan vise til den eldste dokumenterte produksjonen.

Det produseres veldig mange typer vin i Gaillac. På en måte er den et styrke, men allsidigheten gjør at man taper identitet. I en litt gammel artikkel beskriver Dagens Næringsliv vinen som en billigere kopi av Bordeaux. Jeg synes det er en urimelig betegnelse, men det er likevel illustrerende for Gaillacs problem. Det har vært sagt at det pro­du­se­res så mye ulik vin i Gail­lac, og at de må bestemme seg for hva de vil.  Helen Savage beskri­ver det slik i sin vin­blogg:

“Gail­lac is lear­ning to be dif­fe­rent. Its viney­ards along the Tarn Val­ley in South West France were first plan­ted by the Romans and it remains a land of proud tra­ditions as well as of generous people. And it’s upon that long tra­dition that some grow­ers there are daring to build a plat­form for future success.

(…) but Gail­lac is a cross­roads in more than one sense. Its splen­did climate (…) is a uni­que mix of Atlan­tic, Medi­ter­ranean and Con­ti­nen­tal influ­en­ces. Its vigne­rons can grow gra­pes suited to all three and make almost every style of wine ima­gi­nable, inclu­ding pétil­lant (perlé), spark­ling, dry and doux (but not liquoureux) whi­tes, rosés, light, primeur summer-drinking reds and others high in tan­nin and extract that cry out for care­ful cel­la­ring. It’s almost too easy. But that’s why they now have to make hard choi­ces and leave others to grow Gamay, Mer­lot or Sau­vig­non Blanc. In a fier­cely com­pe­ti­tive mar­ket their future lies in doing what only they can do — and in making the most of their spec­ial red varie­ties Duras and Brau­col (some­ti­mes cal­led Fer Ser­va­dou) and the local white varie­ties Loin de l’Oeil and Mauzac. Duras, for example, featu­res in no other appel­la­tion. Gail­lac wines taste like no others; and the best, almost all from these four gra­pes, are now begin­ning to make UK cri­tics sit up and take notice.”

Det er ikke vans­ke­lig å være enig i at Gail­lac ikke blir spe­si­elt inter­es­sant om de føl­ger vin­ver­dens svin­gende moter og pro­du­se­rer samme type vin som de pro­du­se­rer mange andre ste­der. Det er de lokale tra­di­sjo­nene som gjør et områ­de inter­es­sant.

Johan Kaggestad har sammen med Hans Petter Bakketeig skrevet boken “Røff guide til Tour de France 2011”. Her får man vite mye om det meste om årets Tour, sammen med trivia, historie, osv. Han skriver om det meste, bortsett fra vin og annet drikke — det får du her. Jeg har omtalt boken her. Hvis du ikke alt har boken: Løp og kjøp!

Vinbøker

Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France uten tvil den beste boken. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte.

Det er fortsatt Frankrike som er referansen når det gjelder vin. Bøker om verdens viner vil derfor bruke mest plass på Frankrike. Det har skjedd mye i Frankrike de senere tiårene, men det har skjedd enda mer i andre land. Dette refleteres i at Hugh Johnsens bok “Vinens verden” (med Jancis Robinson som medforfatter i siste utgave) blir tykkere for hver ny utgave. Det er dekningen av andre land som utvides, men fortsatt står det mest om Frankrike.

I tillegg må nevnes noen av standardverkene om vin, som dekker hele verden. Min favoritt er Hugh Johnson og Jancis Robinson “Vinens verden”, som nå foreligger i sin 6. utgave fra 2008.

England har aldri vært noe stort vinland når det gjelder produksjon (selv om det produseres noe vin i England også), men har tradisjonelt vært størst som kjøper av vin (jeg vil tro at andre nå har gått forbi England eller Storbritannia her). England og London er derfor et utmerket utsiktspunkt for å se nettopp på vinens verden, uten å gi noe land forrang.

Et alternativ er André Dominé “Vin”. Denne boken er opprinnelit tysk og jeg vil derfor tro at den særlig er god på tysk vin. Men den er ikke preget av dette på en slik måte at tysk vin har fått noen større plass enn den fortjener.

Det har skjedd mye i vinverden de siste årene. Det gir en fordel Johnson/Robinson i forhold til Dominé, da siste utgave av deres bok er fra 2008, mens Dominés bok er fra 2005. Men begge er utmerkede bøker.

Les vins du Tour de France 2011

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.