Frankrike, Sykkelsport, Vin

Les vins du Tour de France 2011: 14. etappe — stedet Bacchus glemte

1 Comment

Så fikk Mark Cavendish endelig den grønne trøyen. Men han har ikke noen trygg ledelse. Han vil kunne ta noen poeng på mellomspurter i Pyreneene hvis han velger å bruke krefter på det. Men målpoeng blir det nok ikke. Så da spørs det hva Philippe Gilbert velger å gjøre for å vinne tilbake den grønne trøyen.

Nå starter et nytt Tour de Frace. Noen vil si at det er nå det virkelig starter. De som har ambisjoner om å vinne sammenlagt må nå vise at de mener alvor. Presset er på Alberto Contador, som fortsatt ligger ca 1.30 bak sine fremste rivaler.

Men rytterne starter på sin første Pyrenee-etappe, har vi kommet til den siste. 14. etappe går fra Saint-Gaudens til Plateau de Beille. Dette er fjell, fjell og atter fjell, ganske langt inne i Pyreneene. Det er bare å innse: Her er vi langt fra nærmeste vinområde av betydning.

Vi starter i departementet Haut-Garonne, men det meste av etappen går i departementet Ariège. I den engelske utgaven av Wikipedia beskrives området slik, under overskriften Economy:

“The Ariege department is a largely unknown department which is situated next to the Aude in the most southern part of the Midi-Pyrenees region and shares its borders with the Aude, Andorra, Haute Garonne and the Pyrenees Orientales”

Det var ikke så mye hjelp i dette. Den franske wikipedia er ikke særlig mer informativ.

Vi kan selvfølgelig gjøre som nordmenn gjerne gjør når de ikke klarer å finne et bedre tema å snakke om: Man snakker om været. Vær er noe man har hatt mye av i årets tour, og det blir sikkert mer. Når vinden blåser fra vest eller nordvest, noe den ofte gjør, betyr det fuktig og ofte ganske kjølig atlanterhavsluft. Luften fanges i en “trakt” mellom Massif Central og Pyreneene. Når luften møter fjellene presses den opp, den avkjøles og fuktigheten kondenserer. Det er dette som også skjer på Vestlandet i Norge og mange andre steder hvor hav møter fjell: Regn og eventuelt tåke.

Mitt inntrykk, basert på få og ganske tilfeldige observasjoner, er at det er stor forskjell i været på spansk og fransk side av Pyreneene. Blåser det fra nord får man fønvind i Spania (hvor det er varmt og tørt nok fra før, slik at de ikke trenger den). Blåser det fra sør kommer vinden over tørre høysletter før den treffer Pyreneene, så effekten blir ikke det samme som vind fra nord. Når dette skrives er det litt tidlig å si hva slags vær rytterne kan vente seg i år. Men mange vil huske kraftig regn over Tourmalet i fjor. Jeg har selv kjørt den veien rytterne skal sykle opp til Col d’Aubisique i så tett tåke at det var vanskelig å se hvor veien gikk. Men regn er noe de har hatt nok av så langt i Tour de France, så vi får håpe at solen har lyst til å se noen av fjelletappene i år.

Men vi gir oss ikke så lett i jakten på drikke langs touren. I boken “South-West France. The Wine and Winemakers” har Paul Strang viet to sider til vin fra Ariège. Men så veldig mye oppløftene er det ikke her heller. Han beskriver områdene syd og øst for Toulouse som områder som i beste fall kunne produsere en beskjeden vin. Og egentlig er han vel ikke kommet inn i Ariège ennå. Folk i Toulouse så heller nord og vest for sin vin, til områder vi allerede har vært innom.

Fortsatt er beskrivelsen et godt stykke fra fjellene. Områdene lenger syd beskriver han slik:

“Further towards Spain, Ariège was for many years the only French département in the Midi uable to boast a wine above the status of plonk.”

Plonk er et av de nesten selvforklarende ordene som det er vanskelig å  oversette. Det betyr noe sånt som billig skvip. Det er bare å konstatere: Vi er ikke i et vinområde.

Phylloxera, den vinlusen som nesten utryddet alle vinstokker i Europa på slutten av 1800-tallet, kom sent til Ariège. Først på begynnelsen av 1900-tallet ble området angrepet, og da var andre vinområder allerede i ferd med å ta seg opp igjen etter at nye og podede vinstokker var plantet. En gang var områdene rundt Pamieres og Varilhes kjent for sin vin. Men de kom seg ikke etter phylloxera-angrepet. Andre områder gjenvant sine markeder mens Ariège ble slått ut.

Men noe er i ferd med å skje. En rik sveitsisk forretningsmann, Christian Gerber, arvet en stor eiendom. Hans far kjøpte den i 1975, for så å dø kort tid etterpå. Christian Gerber hadde ingen erfaring med landbruk eller vinproduksjon, men gikk i gang. På sitt Domaine de Ribonnet plantet han kvalitetsdruer og eksperimenterte med å finne ut hvilke druer som ga best resultat. En fordel med ikke å være i et klassifisert område er at man står ganske så fritt i hva slags druer man vil dyrke, osv.

Andre har blitt inspirert av Christian Gerber. Fem produsenter har sluttet seg sammen i en gruppe som markedsfører sin vin under varmerket Les Vignerons Ariégois. Om vi holder oss til Paul Strang blir vinene herfra stadig bedre. Så kanskje er det litt mer å melde herfra neste gang en etappe holder seg så langt inne i Pyreneene.

Med så lite vin sendes vi ut på leting etter andre produkter. Så mye er det ikke å finne. Det vokser en del kastanje og akasie i området. Fra Akasie får vi en mild honning med ganske nøytral smak. Det er den honningtypen med minst honningsmak. Honning er i hovedsak naturlig invertsukker, med egenskaper man noen ganger ønsker i matlaging. For oss som ikke liker honning kan akasiehonning være et godt valg.

Om det er akasiehonning som brukes i drikken Hypocras, vet jeg ikke. Men dette er en drikk som forbindes med Ariège. Her er i alle fall en produsent av Hypocras. Det er en krydret vin søtet med honning som har vært kjent siden middelalderen. Myten vil ha det til at den opprinnelig ble laget av Hippocrates, derav navnet. Beskrivelsen får meg til å tenke på mjød, som også er laget på honning. Men her er en blanding av honning og vann gjæret, så er nok ganske forskjellig.

Der det ikke dyrkes vin holdes det ofte husdyr, som igjen betyr at man produserer ost. Mennesket kan bare spise gress indirekte, gjennom husdyrhold. Vi får kjøtt og melk. Ved å produsere ost kan man lagre melken.

Jeg har funnet tre oster som skal være spesialiteter fra Ariège. Det er en fast ost laget på kumelk. Bethmale. I følge dette nettstedet er det den mest kjente osten fra Pyreneene. Etter det jeg forstår er Bethmale også er kjent som oustet. I følge legenden har osten sin opprinnelse fra den marusiske okkupasjonen. Men er svikter mine historiekunnskaper. Jeg trodde ikke at maurerne kom så langt som til nordsiden av Pyreneene.

Fransk Wikipedia skriver at en lett rødvin som côtes du Frontonnais eller en gamay (beaujoulais-drue som også brukes i Fronton) til vinen. Men ekspertisen, i den grad det er ekspertisen som skriver i Wikipedia, er ikke enige. I boken Le Grande Livre des Fromages anbefales en vin som er fruktig og robust, som Fitou, Corbières, Roussilon eller Madiran. Jeg skal ikke gjøre meg til overdommer, men ville nok støttet meg mest til den siste.

Moulis kan være laget på melk fra ku, geit eller sau. Du kan lese litt mer her. Men så veldig mye mer enn dette vet jeg ikke om osten. I Guide du fromage plasseres den i Saint-nectaire-familien, uten at det sier meg særlig mye. Den i alle fall for meg mest kjente osten i denne familien er Reblochon. Den er ikke nevnt i Le Grande Livre des Fromages, så det er kanskje ikke den mest interessante osten.

Rogallais er en ost med kremkonsistens, omtrent som brie og camembert. Også den er laget på kumelk. I følge fransk Wikipedia anbefales en lett rødvin eller en tørr og litt fruktig hvitvin til denne osten. Men når både rød bordeaux og beaujoulais nevnes som eksempler på dette, henger jeg ikke helt med. Guide du fromage plasserer den i samme familie som Moulis. Heller ikke denne er nevnt i Le Grande Livre des Fromages, så det sørgelige resultatet må bli at området heller ikke kan by på et utvalg av spennende oster.

Plateau de Beille er en gammel kjenning. Når dette skrives sykler Thomas Voeckler i den gule trøyen. Det gjør han neppe når rytterne kommer til Plateau de Beille denne gangen. Men vi kan likevel koste på oss dette gjensynet med hvordan han kjempet og mot alle odds klarte å forsvare den gule ledertrøyen opp til Plateau de Beille i 2004.

Vi kan igjen ta en liten titt på topografien i Pyreneene. Det er bratt. Stort sett går det bratt opp i fjellet fra en eller annen trang dal. Når man kommer over kammen er det ned igjen på andre siden. Vi har sett en del slike i Tour de France. Når man kommer opp er det ikke flater og vidder. Det er bare rett ned igjen på den andre siden, som Col d’Aubisque og Col du Troumalet. Andre veier går opp i fjellet og stopper, som Luz-Ardiden og Plateua de Beille.

Pyreneene er vanskelig å passere, og heller ikke i dag er det mange ruter å velge mellom for de som vil krysse mellom Frankrike og Spania. Det er ganske åpenbart at Andorra har kunne få sin posisjon pga sin strategiske beliggenhet i et av de passene hvor det er mulig å passere. Men også her må man over en bratt kam, Port d’Envalira på 2408 m ved grensen mot Frankrike, et fjell rytterne syklet over på 8. etappe i Tour de France 2009. Bare for å gi en referanse kan vi ta med at Galdhøpiggen er 2469 m. (I dag kan man velge den kjedelige, men effektive ruten i tunnel gjennom dette fjellet mellom Andorra og Frankrike.) På Frankrike-siden kommer man til N20/E9. Tar man den nordover kommer man til Ax-Les-Thermes. Fortsetter vi 15 km mot nord-vest møter vi dagens etappe der den tar av opp Plateau de Beille. Men syklistene kommer altså fra motsatt kant denne gangen.

Som navnet antyder er Plateau de Beille et fjellplatå — et av ganske få i dette området. Dette har gjort det til et område for “ski nordique”. Men området er ikke så stort. Det kan by på 70 km langrennsløyper til sammen. Så det er neppe skimulighetene som vil får nordmenn til å reise dit.

Det er en café på toppen. Men jeg kan ikke huske at det var mange spennende lokale produkter i den caféen.

Du kan lese litt mer om Plateau de Beille fra et sykkelperspektiv på Cycling Challenge og Climbebybike.com. Vil du se hvordan forholdene er finner du webkameraer her.

Johan Kaggestad har sammen med Hans Petter Bakketeig skrevet boken “Røff guide til Tour de France 2011”. Her får man vite mye om det meste om årets Tour, sammen med trivia, historie, osv. Han skriver om det meste, bortsett fra vin og annet drikke — det får du her. Jeg har omtalt boken her. Hvis du ikke alt har boken: Løp og kjøp!

Les vins du Tour de France 2011

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.