Les vins du Tour de France 2011: 14. etappe — stedet Bacchus glemte

Så fikk Mark Caven­dish ende­lig den grøn­ne trøy­en. Men han har ikke noen trygg ledel­se. Han vil kun­ne ta noen poeng på mel­lom­spur­ter i Pyre­ne­ene hvis han vel­ger å bru­ke kref­ter på det. Men mål­po­eng blir det nok ikke. Så da spørs det hva Phi­lip­pe Gil­bert vel­ger å gjø­re for å vin­ne til­ba­ke den grøn­ne trøy­en.

Nå star­ter et nytt Tour de Frace. Noen vil si at det er nå det vir­ke­lig star­ter. De som har ambi­sjo­ner om å vin­ne sam­men­lagt må nå vise at de mener alvor. Pres­set er på Alber­to Con­ta­dor, som fort­satt lig­ger ca 1.30 bak sine frems­te riva­ler.

Men ryt­ter­ne star­ter på sin førs­te Pyre­nee-etap­pe, har vi kom­met til den sis­te. 14. etap­pe går fra Saint-Gau­dens til Plateau de Beil­le. Det­te er fjell, fjell og atter fjell, gans­ke langt inne i Pyre­ne­ene. Det er bare å inn­se: Her er vi langt fra nær­mes­te vin­om­rå­de av betyd­ning.

Vi star­ter i depar­te­men­tet Haut-Garon­ne, men det mes­te av etap­pen går i depar­te­men­tet Ariè­ge. I den engels­ke utga­ven av Wiki­pe­dia beskri­ves områ­det slik, under over­skrif­ten Eco­no­my:

The Ariege depart­ment is a large­ly unk­nown depart­ment which is situa­ted next to the Aude in the most southern part of the Midi-Pyre­ne­es region and sha­res its bor­ders with the Aude, Andor­ra, Hau­te Garon­ne and the Pyre­ne­es Ori­en­ta­les”

Det var ikke så mye hjelp i det­te. Den frans­ke wiki­pe­dia er ikke sær­lig mer infor­ma­tiv.

Vi kan selv­føl­ge­lig gjø­re som nord­menn gjer­ne gjør når de ikke kla­rer å fin­ne et bed­re tema å snak­ke om: Man snak­ker om været. Vær er noe man har hatt mye av i årets tour, og det blir sik­kert mer. Når vin­den blå­ser fra vest eller nord­vest, noe den ofte gjør, betyr det fuk­tig og ofte gans­ke kjø­lig atlan­ter­havs­luft. Luf­ten fan­ges i en “trakt” mel­lom Mas­sif Cen­tral og Pyre­ne­ene. Når luf­ten møter fjel­le­ne pres­ses den opp, den avkjø­les og fuk­tig­he­ten kon­den­se­rer. Det er det­te som også skjer på Vest­lan­det i Nor­ge og man­ge and­re ste­der hvor hav møter fjell: Regn og even­tu­elt tåke.

Mitt inn­trykk, basert på få og gans­ke til­fel­di­ge obser­va­sjo­ner, er at det er stor for­skjell i været på spansk og fransk side av Pyre­ne­ene. Blå­ser det fra nord får man føn­vind i Spa­nia (hvor det er varmt og tørt nok fra før, slik at de ikke tren­ger den). Blå­ser det fra sør kom­mer vin­den over tør­re høy­slet­ter før den tref­fer Pyre­ne­ene, så effek­ten blir ikke det sam­me som vind fra nord. Når det­te skri­ves er det litt tid­lig å si hva slags vær ryt­ter­ne kan ven­te seg i år. Men man­ge vil hus­ke kraf­tig regn over Tour­malet i fjor. Jeg har selv kjørt den vei­en ryt­ter­ne skal syk­le opp til Col d’Aubisique i så tett tåke at det var vans­ke­lig å se hvor vei­en gikk. Men regn er noe de har hatt nok av så langt i Tour de Fran­ce, så vi får håpe at solen har lyst til å se noen av fjell­e­tap­pe­ne i år.

Men vi gir oss ikke så lett i jak­ten på drik­ke langs touren. I boken South-West Fran­ce. The Wine and Wine­ma­kers” har Paul Strang viet to sider til vin fra Ariè­ge. Men så vel­dig mye opp­løf­te­ne er det ikke her hel­ler. Han beskri­ver områ­de­ne syd og øst for Tou­lou­se som områ­der som i bes­te fall kun­ne pro­du­se­re en beskje­den vin. Og egent­lig er han vel ikke kom­met inn i Ariè­ge ennå. Folk i Tou­lou­se så hel­ler nord og vest for sin vin, til områ­der vi alle­re­de har vært inn­om.

Fort­satt er beskri­vel­sen et godt styk­ke fra fjel­le­ne. Områ­de­ne len­ger syd beskri­ver han slik:

Furt­her towards Spain, Ariè­ge was for many years the only French dépar­te­ment in the Midi uab­le to boast a wine abo­ve the sta­tus of plonk.”

Plonk er et av de nes­ten selv­for­kla­ren­de orde­ne som det er vans­ke­lig å  over­set­te. Det betyr noe sånt som bil­lig skvip. Det er bare å kon­sta­te­re: Vi er ikke i et vin­om­rå­de.

Phyl­lox­e­ra, den vin­lu­sen som nes­ten utryd­det alle vin­stok­ker i Euro­pa på slut­ten av 1800-tal­let, kom sent til Ariè­ge. Først på begyn­nel­sen av 1900-tal­let ble områ­det angre­pet, og da var and­re vin­om­rå­der alle­re­de i ferd med å ta seg opp igjen etter at nye og pode­de vin­stok­ker var plan­tet. En gang var områ­de­ne rundt Pamie­res og Varil­hes kjent for sin vin. Men de kom seg ikke etter phyl­lox­e­ra-angre­pet. And­re områ­der gjen­vant sine mar­ke­der mens Ariè­ge ble slått ut.

Men noe er i ferd med å skje. En rik sveit­sisk for­ret­nings­mann, Chris­ti­an Ger­ber, arvet en stor eien­dom. Hans far kjøp­te den i 1975, for så å dø kort tid etter­på. Chris­ti­an Ger­ber had­de ingen erfa­ring med land­bruk eller vin­pro­duk­sjon, men gikk i gang. På sitt Domai­ne de Ribo­n­net plan­tet han kva­li­tets­dru­er og eks­pe­ri­men­ter­te med å fin­ne ut hvil­ke dru­er som ga best resul­tat. En for­del med ikke å være i et klas­si­fi­sert områ­de er at man står gans­ke så fritt i hva slags dru­er man vil dyr­ke, osv.

And­re har blitt inspi­rert av Chris­ti­an Ger­ber. Fem pro­du­sen­ter har slut­tet seg sam­men i en grup­pe som mar­keds­fø­rer sin vin under var­mer­ket Les Vigne­rons Ariégois. Om vi hol­der oss til Paul Strang blir vine­ne her­fra sta­dig bed­re. Så kan­skje er det litt mer å mel­de her­fra nes­te gang en etap­pe hol­der seg så langt inne i Pyre­ne­ene.

Med så lite vin sen­des vi ut på leting etter and­re pro­duk­ter. Så mye er det ikke å fin­ne. Det vokser en del kas­tan­je og aka­sie i områ­det. Fra Aka­sie får vi en mild hon­ning med gans­ke nøy­tral smak. Det er den hon­ning­ty­pen med minst hon­nings­mak. Hon­ning er i hoved­sak natur­lig invert­suk­ker, med egen­ska­per man noen gan­ger øns­ker i mat­la­ging. For oss som ikke liker hon­ning kan aka­sie­hon­ning være et godt valg.

Om det er aka­sie­hon­ning som bru­kes i drik­ken Hypocras, vet jeg ikke. Men det­te er en drikk som for­bin­des med Ariè­ge. Her er i alle fall en pro­du­sent av Hypocras. Det er en kryd­ret vin søtet med hon­ning som har vært kjent siden mid­del­al­de­ren. Myten vil ha det til at den opp­rin­ne­lig ble laget av Hip­pocra­tes, der­av nav­net. Beskri­vel­sen får meg til å ten­ke på mjød, som også er laget på hon­ning. Men her er en blan­ding av hon­ning og vann gjæ­ret, så er nok gans­ke for­skjel­lig.

Der det ikke dyr­kes vin hol­des det ofte hus­dyr, som igjen betyr at man pro­du­se­rer ost. Men­nes­ket kan bare spi­se gress indi­rek­te, gjen­nom hus­dyr­hold. Vi får kjøtt og melk. Ved å pro­du­se­re ost kan man lag­re mel­ken.

Jeg har fun­net tre oster som skal være spe­sia­li­te­ter fra Ariè­ge. Det er en fast ost laget på kumelk. Beth­ma­le. I føl­ge det­te nett­ste­det er det den mest kjen­te osten fra Pyre­ne­ene. Etter det jeg for­står er Beth­ma­le også er kjent som ous­tet. I føl­ge legen­den har osten sin opp­rin­nel­se fra den maru­sis­ke okku­pa­sjo­nen. Men er svik­ter mine his­to­rie­kunn­ska­per. Jeg trod­de ikke at mau­rer­ne kom så langt som til nord­si­den av Pyre­ne­ene.

Fransk Wiki­pe­dia skri­ver at en lett rødvin som côtes du Fron­ton­nais eller en gamay (beau­jou­lais-drue som også bru­kes i Fron­ton) til vinen. Men eks­per­ti­sen, i den grad det er eks­per­ti­sen som skri­ver i Wiki­pe­dia, er ikke eni­ge. I boken Le Gran­de Liv­re des Fro­ma­ges anbe­fa­les en vin som er fruk­tig og robust, som Fitou, Cor­biè­res, Roussi­lon eller Madi­ran. Jeg skal ikke gjø­re meg til over­dom­mer, men vil­le nok støt­tet meg mest til den sis­te.

Mou­lis kan være laget på melk fra ku, geit eller sau. Du kan lese litt mer her. Men så vel­dig mye mer enn det­te vet jeg ikke om osten. I Guide du fro­ma­ge plas­se­res den i Saint-nectai­re-fami­li­en, uten at det sier meg sær­lig mye. Den i alle fall for meg mest kjen­te osten i den­ne fami­li­en er Reblochon. Den er ikke nevnt i Le Gran­de Liv­re des Fro­ma­ges, så det er kan­skje ikke den mest inter­es­san­te osten.

Rogal­lais er en ost med krem­kon­sis­tens, omtrent som brie og camem­bert. Også den er laget på kumelk. I føl­ge fransk Wiki­pe­dia anbe­fa­les en lett rødvin eller en tørr og litt fruk­tig hvit­vin til den­ne osten. Men når både rød bor­deaux og beau­jou­lais nev­nes som eksemp­ler på det­te, hen­ger jeg ikke helt med. Guide du fro­ma­ge plas­se­rer den i sam­me fami­lie som Mou­lis. Hel­ler ikke den­ne er nevnt i Le Gran­de Liv­re des Fro­ma­ges, så det sør­ge­li­ge resul­ta­tet må bli at områ­det hel­ler ikke kan by på et utvalg av spen­nen­de oster.

Plateau de Beil­le er en gam­mel kjen­ning. Når det­te skri­ves syk­ler Tho­mas Voeck­ler i den gule trøy­en. Det gjør han nep­pe når ryt­ter­ne kom­mer til Plateau de Beil­le den­ne gan­gen. Men vi kan like­vel kos­te på oss det­te gjen­sy­net med hvor­dan han kjem­pet og mot alle odds klar­te å for­sva­re den gule leder­trøy­en opp til Plateau de Beil­le i 2004.

Vi kan igjen ta en liten titt på topo­gra­fi­en i Pyre­ne­ene. Det er bratt. Stort sett går det bratt opp i fjel­let fra en eller annen trang dal. Når man kom­mer over kam­men er det ned igjen på and­re siden. Vi har sett en del sli­ke i Tour de Fran­ce. Når man kom­mer opp er det ikke fla­ter og vid­der. Det er bare rett ned igjen på den and­re siden, som Col d’Aubisque og Col du Trou­malet. And­re vei­er går opp i fjel­let og stop­per, som Luz-Ardi­den og Plate­ua de Beil­le.

Pyre­ne­ene er vans­ke­lig å pas­se­re, og hel­ler ikke i dag er det man­ge ruter å vel­ge mel­lom for de som vil krys­se mel­lom Frank­ri­ke og Spa­nia. Det er gans­ke åpen­bart at Andor­ra har kun­ne få sin posi­sjon pga sin stra­te­gis­ke belig­gen­het i et av de pas­se­ne hvor det er mulig å pas­se­re. Men også her må man over en bratt kam, Port d’Envalira på 2408 m ved gren­sen mot Frank­ri­ke, et fjell ryt­ter­ne syk­let over på 8. etap­pe i Tour de Fran­ce 2009. Bare for å gi en refe­ran­se kan vi ta med at Gald­hø­pig­gen er 2469 m. (I dag kan man vel­ge den kje­de­li­ge, men effek­ti­ve ruten i tun­nel gjen­nom det­te fjel­let mel­lom Andor­ra og Frank­ri­ke.) På Frank­ri­ke-siden kom­mer man til N20/E9. Tar man den nord­over kom­mer man til Ax-Les-Ther­mes. Fort­set­ter vi 15 km mot nord-vest møter vi dagens etap­pe der den tar av opp Plateau de Beil­le. Men syk­lis­te­ne kom­mer alt­så fra mot­satt kant den­ne gan­gen.

Som nav­net anty­der er Plateau de Beil­le et fjell­pla­tå — et av gans­ke få i det­te områ­det. Det­te har gjort det til et områ­de for “ski nor­di­que”. Men områ­det er ikke så stort. Det kan by på 70 km lang­renns­løy­per til sam­men. Så det er nep­pe ski­mu­lig­he­te­ne som vil får nord­menn til å rei­se dit.

Det er en café på top­pen. Men jeg kan ikke hus­ke at det var man­ge spen­nen­de loka­le pro­duk­ter i den café­en.

Du kan lese litt mer om Plateau de Beil­le fra et syk­kel­per­spek­tiv på Cycling Chal­len­ge og Climbebybike.com. Vil du se hvor­dan for­hol­de­ne er fin­ner du webka­me­ra­er her.

Johan Kag­ge­stad har sam­men med Hans Petter Bakke­teig skre­vet boken “Røff guide til Tour de Fran­ce 2011”. Her får man vite mye om det mes­te om årets Tour, sam­men med tri­via, his­to­rie, osv. Han skri­ver om det mes­te, bort­sett fra vin og annet drik­ke — det får du her. Jeg har omtalt boken her. Hvis du ikke alt har boken: Løp og kjøp!

Les vins du Tour de France 2011

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email