Thor Hushovd overgår alle forventninger. Måten han vant på i går var en rå maktdemonstrasjon. Først komme i brudd, så rykke fra bruddet opp mot Col d’Aubisque, og så kjøre inne Jérémy Roys ledelse og komme alene til mål. Thor Hushovd vinner en etappe i Tour de France over et høykategorifjell, hvem hadde trodd at noe slikt skulle skje?
Vi fulgte etappen på fransk TV. Thor Hushovd er vanligvis en populær man i Frankrike. Il parle bien francaise, er noe som gjentas ofte når de snakker om Thor Hushovd. Men i går var han nok ikke like populær som han pleier å være. De franske kommentatorene var ikke like entusiastiske over at Thor Hushovd tok innpå som jeg regner med at Christian Paasche og Johan Kaggestad var. De franske kommentatorene hadde ikke noen tro på at David Moncoutier skulle holde unna, for han er i følge dem ingen god decendeur — skjønt han fikk en leksjon i utforkjøring i dag. Men de hadde troen på at Jérémy Roy skulle klare å holde unna, for han er i følge fransk TV en god decendeur, om enn ikke i klasse med Thor Hushovd. (112 km/t skal ha vært Thor Hushovds toppfart i utforkjøringene!) De snakket om når det sist hadde skjedd at det var en fransk rytter i gult, i polkadot og i hvit trøye, og med franske etappeseier ville det bli en perfekt dag. Men den ble ikke som de franske TV-kommentatorene håpet — noe vi selvfølgelig jubler for.
Jeg vil tro det har vært smart av Thor Hushovd å vise gjennom sin sykling at han ikke sloss for den grønne trøyen. Det er ikke sikkert gårsdagens brudd hadde fått gå om han hadde blitt sett på som en farlig utfordrer i den konkurransen.
I dag kan Thor Hushovd igjen sette seg til rette i “bussen”. Selv om han klatrer mye bedre enn før, så vil han ikke henge med på en etappe som avsluttes på toppen av et høykategorifjell. Nå får vi en reprise fra 2004, hvor Thomas Voeckler skal forsvare den gule trøyen opp til Plateau de Beille. Vi får se om han klarer det denne gangen også. Han har overgått seg selv så mange ganger at jeg vil ikke avskrive noe.
Om Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen skulle velge å “kjøre buss” til Paris, så har de likevel overgått alle forventninger. Ser vi litt fremover lukter søndagens etappe inn til Montpellier Mark Cavendish. Men de to etappene som kommer etter hviledagen, før rytterne skal gå løs på de avgjørende alpeetappene, de bør kunne passe både Thor Hushovd og Edvalg Boasson Hagen godt. Så det kan hende de gir oss mer moro.
<etterredigering>: En litt surmaget kommentar på Twitter fra Erling Fossen etter Thor Hushovds seier i går har irritert meg. Jeg må få det ut. Han skrev:
“Hushovd er en strålende fin fyr, men han vant i dag fordi alle sammenlagtkanonene forberedte seg på en hælvetesetappe i morgen”
Hvis brødrene Schleck, Alberto Contador, Cadel Evans og Ivan Basso hadde kjørt for fullt opp til Col d’Aubisque, da kunne de sikkert ha fått et forsprang som Thor Hushovd ikke ville ha kjørt inn. Men kjører de slik på hver etappe, da står de ikke på podiet når rytterne kommer til Paris. Noe av det som er så fascinerende med et ritt som Tour de France er at det er så mange konkurranser i konkurransen, og ingen kan vinne dem alle. De som går for sammenlagtseier må tenke langsiktig, og kan ikke satse på å vinne hver dag. Noen kan gå for å vinne den grønne trøyen, og vi bør vel også minne om at dette er en poengtrøye, ikke en spurttrøye. Man får poeng for plasseringer i mål og på mellomsprint. Men poengene er fordelt slik at spurterne har en fordel (i motsetning til i Giro d’Italia, som gjør at de fleste spurterne reiser hjem når de ikke har flere etapper de kan kjempe om). At Philippe Gilbert er Mark Cavendish’ hardeste konkurrent til denne i øyeblikket, viser tydelig at det handler om mer enn å kunne spurte på de siste hundre meterne. Andre kjemper om å bli den beste klatreren. Og alle kjemper om etappeseier, også sammenlagtfavorittene. Men ikke alle kan kjempe om etappeseier hver gang. I går kunne sammenlagtkandidatene ta det litt rolig, og la ryttere som ikke er noen trussel mot dem utkjempe sitt slag om etappeseieren. Også de trenger noen litt roligere dager. Som Cadel Evans sier det i sin kommentar etter gårsdagens etappe:
“For us GC guys behind, it was a relatively quiet day of staying out of trouble and out of the wind. (…) After yesterday’s long and hard battle, and tomorrow’s shorter but possibly even more mountainous stage, we are happy to have some stress relief. “
I dag kan sprinterne sette seg i “bussen” etter eventuelt å ha hjulpet sitt lag på begynnelsen av etappen, og lade opp til de skal gjøre opp sin kamp i morgen. Da kan de som må gi alt i dag holde seg i bakgrunnen og la andre gjøre jobben.</etterredigering>
Vi har kommet til den andre hviledagen. Egentlig skulle jeg tatt pause i dag. Ved den første hviledagen var det skjedd så mye. Jeg var godt i gang med å skrive en innledende kommentar om etappen dagen før (egentlig dagens etappe da det ble skrevet), da det gikk opp for meg at det var hviledag. Thor Hushovds fantastiske sykling kunne i seg selv vært nok til at jeg heller ikke denne gangen ville holdt hviledagen hellig. Men nå var det faktisk all vinen jeg ikke kunne forbigå i stillhet, og det meste var klart før Thor Hushovd ga alle sykkelinteresserte nordmenn en festdag. Når han syklet som han gjorde var det veldig fint at jeg uansett hadde planlagt å droppe hviledagen. Det skal ikke bli en vane.
Hviledagen tilbringes i mitt hjemmeområde når det gjelder Fransk vin, i overgangen mellom Languedoc-Roussillon og Rhône. Man trenger ikke sykle for å nyte litt vin. Så jeg hopper over denne hviledagen. Det er ikke langt fra søndagens målby Montpellier til tirsdagens startby Saint-Paul-Trois-Châteaux. Det er 133 km langs motorvei, om man skal tro Google. De påstår at turen tar 1 t 45 min i bil. Men det går nok fortere hvis det ikke er for mye trafikk. Fartsgrensen på motorvei er 130 km/t, så det bør ikke ta så veldig mye mer enn en time. Men har man hele dagen er det ingen grunn til å kjøre kjedelig motorvei.
Vi har knapt kommet ut av Montpellier på veien østover før vi er inne i det første vinområdet, La Méjanelle. Det ligger på begge sider av motorveien, så dette kjører man igjennom selv om velger den veien. Men man får ikke særlig mye ut av det om man bare holder seg på motorveien. Jordsmonnet består i stor grad av store rullesteiner, og kan minne om Châteauneuf-du-Pape. Men det er også influert av nærheten til Middelhavet. Domaine Pierre Clavel er den eneste virkelige topprodusenten om man skal tro ekspertisen. Men naboen Château de Flaugergues lager også gode viner. Selv har jeg dukket en del Château Ministre. Jeg tenker på det som ministervin og synes det er litt morsomt. Egentlig betyr det vel heller presteslottet, men det er ikke noe dumt navn på en vin det heller. Dessuten er det en av de klassifiserte produsentene som er aller nærmes oss.
Vil man hilse på vinen er D105 et bedre valg nord-østover fra Montpellier enn motorveien (A9). Enten man velger denne eller motorveien, så vil man kjøre gjennom Vérargues. D105 går midt mellom de to ganske små områdene Saint Drézéry og Saint Christol. I Saint Drézéry er en av mine favorittprodusenter, Chateau Peuch Haut. Særlig liker jeg deres hvitvin. Den er laget med 70% Rousanne, en hvit drue som brukes mye i Rhône. Skal jeg ta sjansen på å vurdere dette basert på smaken, så bruker også andre vinprodusenter i dette området mye Rousanne i sine hvitviner. Men jeg har ikke sett drueinnholdet spesifisert, så jeg vet ikke. Chateau Peuch Haut lager også god rød- og rosévin. Jeg kjøpte en flaske av prestisjeutgaven av deres rosévin og den bør være god, for det er den dyreste rosévinen jeg hittil har kjøpt her nede.
Litt lenger mot nord-vest ligger Pic Saint Loup, hvor det produseres meget gode viner, først og fremst rødvin. Men det er et område vi får ta en annen gang. De syklet gjennom det området i 2008, og kommer sikkert til å gjøre det igjen.
Så langt har vi bare vært innom noen av vinene innenfor klassifikasjonen Languedoc. Det er mange steder hvor man produserer søt vin laget av muskat- eller muskatelldruer. Det gjør man også i Lunel, som ligger på sydsiden av motorveien. De lager sin Muscat de Lunel. Dette er relativt enkle viner, og kan ikke måle seg med Coteaux de Layon og Quarts de Chaume fra Loire og Jurançon, som vi har vært innom tidligere. Men det kan være en grei dessertvin.
Drar vi ut mot kysten dyrkes det mye Vin de sable, eller “sandvin”. Det er vin som er dyrket i den sandholdige jorden ved kysten og i Camargue. Det er ikke en AOC (eller AOP, som det helter nå) klassifisert vin. Men det er en helt grei hverdagsvin. Det er litt hyggelig å kunne dra innom den lokale vingården å kjøpe noen flasker. Fra vår leilighet til husene på Petit Chaumonte er det kanskje 2 km. Det er stort sett rosévin eller vin gris vi kjøper. Vin gris var lenge et mysterium for meg. Det er en rosa vin, ofte ganske lys rosa, og jeg lurte lenge på hva som var forskjellen mellom en rosé og en vin gris. Det var åpenbart ikke første gangen folkene hos Petit Chaumonte fikk det spørsmålet da jeg spurte. Jeg fikk en liten leksjon om disse vinene.
Vi snakker ofte om hvite og svarte druer, selv om de egentlig er henholdsvis gule/grønne eller mørkerøde/blå. Av en eller annen synes i alle fall deler av drueterminologien å være svart/hvitt, og da blir rosa druer “grå”. Hovedforskjellen mellom en hvitvin og en rødvin er at for å lage hvitvin skiller man mosten fra skallene, rødvin gjæres med skall. All fargen sitter i skallet. Det er fullt mulig å lage hvitvin på røde/svarte druer. En “blanc de noirs” champagne er en hvit champagne laget på røde druer. Rosévin lages på røde/svarte druer, og man lar skallene være med en kort stund, før mosten siles fra. Dermed får vinen litt farge og smak fra skallene.
En vin gris lages som rødvin, altså slik at vinen får gjære ut med skallet, men den lages på rosa (grå) druer. Det finnes også vin laget på hvite druer som har fått gjære ut med skallet, og den kalles av en eller annen grunn for vin orange. Men den har jeg aldri smakt, og jeg har ikke sett at den lages i denne regionen.
Vi har allerede fått med oss mye vin. Men vi har ennå ikke beveget oss mer enn ca 25 km ut fra Montpellier sentrum, i hovedretning østover.
Syd og øst for Nîmes ligger vinområdet Costières de Nîmes. Dette er grenseområdet mellom Languedoc og Rhône. Tidligere ble vinen gjerne klassifisert som Languedoc-Rousillon, men nå har den funnet sin plass blant Rhône-vinene. Ch Campuget er en Costières de Nimes vin som jeg har inntrykk av at er ganske populær hjemme. Men Vinmonopolet har også en del andre viner herfra.
Jeg holder meg på vestsiden av Rhône. Her produseres det en del vin i basisklassifikasjonen Côtes du Rhône. Men den får være. Jeg vil nevne de to egne appelationene Tavel og Lirac. De ligger omtrent på høyde med Châteauneuf-du-Pape, men på andre siden av elven. I Tavel produseres bare rosévin, i alle fall er det bare rosévin som kan klassifiseres som AOC Tavel. Dette er en av mine favoritter blant roséviner, særlig som en sommervin til mat man i en annen årstid hadde drukket rødvin til. Den er gjerne litt kraftigere enn annen rosévin, antagelig fordi de lar skallet gjære med litt lenger enn man gjør mange andre steder.
Som en enkel forklaring på hvorfor man i Tavel lager så god rosévin, svarer produsentene i området omtrent slik: Andre steder er rødvin deres hovedprodukt. De beste druene brukes til å produsere rødvin. Rosévin er ikke prioritert. I Tavel lager vi bare rosévin, så her brukes de beste druene til dette.
Et hjertesukk som ikke har noe direkte med vinen å gjøre: Det kan være greit at søkesystemer tar høyde for at folk skriver feil. Google spør ofte “Mente du å søke på xxx, de to første er ..”. Men Vinmonopolet tar det for gitt at folk skriver feil. Når jeg søker på Tavel i deres system får jeg åtte treff. Men så viser det seg at syv at disse er taffel, nærmere bestemt taffel akevitt. Som kjent er det en viss forskjell mellom rosévin og akevitt, og det er ganske irriterende når de blandes på denne måten.
I Lirac produseres først og fremst rødvin. Men de lager også rosé- og hvitvin. Prøv Lirac en gang ryggmargsrefleksen sier Châteauneuf-du-Pape.
Når det gjelder vin stopper på denne siden av elven. Det gjør nesten litt vondt å rase forbi et område som Châteauneuf-du-Pape uten å åpne litt vin. Men Tour de France kommer sikkert til å gå gjennom det området også et år, så vi får se nærmere på det når den tid kommer. Jeg tenkte å avslutte med litt kultur i Orange. Orange har et 2000 år gammelt romersk teater. Hver sommer er den en festival, Chorégies d’Orange, hvor de blant annet setter opp to operaer. En av våre sommertradisjoner er å se opera i Orange. Sist tirsdag så vi Aida. Den menneskelige stemme har en magi som ikke verden beste forsterkeranlegg klarer å formidle. Det gir en helt annen opplevelse når alt fremføres uten noen form for forsterkning. Når man kan oppleve det i et 2000 år gammelt utendørs amfiteater med en akustikk som gjør at 9.000 mennesker ikke har noen problemer med å høre, da blir det en opplevelse som vanskelig kan beskrives — den må oppleves. Jeg har skrevet litt mer om dette fra da vi så La Traviata for to år siden.
Det er ikke bare Tour de France som har opplevd regn i sommer. Dessverre førte regn til at forestillingen ble avbrutt før siste akt. Singing in the rain er ikke noe problem. Men mange av instrumentene i orkesteret tåler ikke vann. Neste år er det La Boheme og Turandot som settes opp. Hvilken vi velger har vi ennå ikke bestemt oss for. Billettsalget starter i oktober, så vi har litt tid til å tenke oss om.
Fra Orange er det ikke langt til Saint-Paul-Trois-Châteaux, men dit drar vi i morgen.
Les vins du Tour de France 2011
Les Vins du Tour de France
I vini del Giro d'Italia
- I vini del Giro d'Italia 2025
- I vini del Giro d'Italia 2024
- I vini del Giro d'Italia 2023
- I vini del Giro d’Italia 2022.
- I vini del Giro d’Italia 2021.
- I vini del Giro d’Italia 2020.
- I vini del Giro d'Italia 2017
- I vini del Giro d'Italia 2016
- I vini del Giro d'Italia 2015
- I vini del Giro d’Italia 2014
- I vini del Giro d’Italia 2013
- I vini del Giro d’Italia 2012
- I vini del Giro d’Italia 2011
Mat og vin
Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.Hvor bratt er det der de sykler?
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.- Hvor bratt er det? En forberedelse til å se sykkel på TV
- Topp ti bratte bakker i Oslo og omegn (Martin Hoff)
- Disse stupbratte veiene ville vært forbudt å bygge i dag (Teknisk ukeblad)
Ønsker du bedre forhold for syklende?
Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.