En posttraumatisk Tour de France-oppsummering

De som leser det­te vet at jeg har fulgt etap­pe­ne i Tour de Fran­ce for å fin­ne drik­ke og kan­skje noe annet fra områ­de­ne de syk­ler gjen­nom. Og jeg har selv­føl­ge­lig fulgt rit­tet og kom­men­tert litt om det også. Jeg har valgt å leg­ge ut mine vin­kom­men­ta­rer to dager før etap­pen syk­les, i til­fel­le noen skul­le øns­ke å kjø­pe inn noe til etap­pen. Der­for ble min sis­te kom­men­tar pub­li­sert om mor­ge­nen fre­dag 22. juli.

Jeg så fram til en spen­nen­de etap­pe over Col du Gali­bi­er, med avslut­ning i Alpe d’Huez. Dagen etter skul­le jeg rei­se til Paris for å få med avslut­nin­gen. Det had­de vært et av de mest spen­nen­de Tour de Fran­ce på len­ge og det had­de vært sto­re nors­ke tri­um­fer. Det har også vært kla­re tegn på at det er langt mind­re doping enn det var for en del år siden. Der­for plan­la jeg en avslut­ten­de kom­men­tar som ikke skul­le hand­le om vin. Mye av kom­men­ta­ren var alle­re­de skre­vet. Men ikke noe av det kom med i det­te som fak­tisk ble den kom­men­ta­ren.

Fre­da­gens etap­pe var spen­nen­de. Jeg satt på ter­ras­sen og fulg­te den på fransk TV, sam­ti­dig som jeg fulg­te med på Twit­ter — og var mest opp­tatt av twe­ets om Tour de Fran­ce. Kl. 15.26 eks­plo­der­te bom­ben i Oslo sen­trum. Kl 15.28 kom den førs­te Twit­ter-mel­din­gen jeg les­te, fra VGs Anders Giæ­ver: “Bom­be i sen­trum”. Et minutt etter: “Ruter knust. Folk ska­det”. Åtte minut­ter sene­re det førs­te bil­det av VG-huset. (Foto: Anders Giæ­ver, gjen­gitt med til­la­tel­se.) Jeg fikk også mel­ding fra min kone, som var på jobb i Oslo sen­trum, om en kraf­tig eks­plo­sjon og mye røyk.

Syk­lis­te­ne i Tour de Fran­ce var på vei ned fra Col du Gali­bi­er til star­ten på den meget spen­nen­de og kan­skje avgjø­ren­de stig­nin­gen opp til Alpe d’Huez. Men Tour de Fran­ce var ikke len­ger vik­tig. Hva had­de skjedd i Oslo? Jeg satt et par tusen kilo­me­ter unna og let­te etter infor­ma­sjon. Jeg fulg­te twit­ter­mel­din­ger og nett­avi­ser. Twit­ter var klart best mens saken utvik­let seg. Jeg håpet at det var en ulyk­ke, ikke en ter­ror­ak­sjon. Men mel­din­ge­ne tydet mer på bom­be enn ulyk­ke. Mine førs­te tan­ker gikk også i ret­ning av en mus­limsk ter­ror­or­ga­ni­sa­sjon, og jeg fryk­tet at muslim­het­ser­ne vir­ke­lig skul­le få vann på møl­la.

Så begyn­te det å kom­me mel­din­ger fra Utøya. Det var helt uvir­ke­lig. 4–5 per­soner på Utøya er skutt av en mann i politi­uni­form, var den førs­te mel­din­gen jeg så.  Pier­re Rol­land vant konge­etap­pen i Tour de Fran­ce, men det var helt uvik­tig.

Midt oppe i det hele føl­te jeg en viss let­tel­se da det var klart at gjer­nings­man­nen var norsk. Had­de det vir­ke­lig vært en mus­limsk ter­ro­rist kun­ne det ha blitt gans­ke uut­hol­de­lig her. Det er en rasis­tisk og for­doms­full “logikk” som gjør at om det had­de vært en mus­limsk ter­ro­rist, da had­de det vært Islam og isla­mis­ter og alle mus­li­mer vil­le, i alle fall av man­ge, ha blitt iden­ti­fi­sert med hand­lin­gen. Når det viser seg at det var en hvit, høyre­eks­trem vest­kant­gutt, da blir man nøye med å under­stre­ke at de mil­jø han er en del av og det par­ti han har vært med­lem av ikke kan hol­des med­an­svar­lig for hans hand­lin­ger. Og selv­føl­ge­lig er FrP like lite ansvar­lig for hans hand­lin­ger som mus­li­mer er ansvar­li­ge for det isla­mis­tis­ke ter­ro­ris­ter måt­te fin­ne på.

Noen vil vite at jeg også leg­ger ut en del mel­din­ger på Twit­ter og Face­bo­ok av typen “For 98 år siden ble A født/ skjed­de sånn og slikt, osv”. Jeg sit­ter ikke oppe om mor­ge­nen og skri­ver dis­se. Jeg set­ter meg ned kan­skje en gang i uken, ser på dage­ne som kom­mer og leg­ger ut mel­din­ger som skal sen­des på et angitt tids­punkt. Jeg gikk gjen­nom det jeg had­de lagt ut for de nær­mes­te dage­ne. Jeg strøk gans­ke man­ge og end­ret på de jeg lot bli væren­de. Man­ge pas­set ikke. Sist lør­dag var det 97 år siden Alf Prøy­sen ble født. Han kun­ne ha vært god å ha på en slik dag. Men den munt­re “Teddy­bjør­nens vise” som jeg had­de len­ket til, vil­le ikke pas­set. Den ble redi­gert vekk. Ali­son Krauss ble 40 år sam­me dag. Jeg had­de alle­re­de valgt “Jacobs Dream” før det for­fer­de­li­ge skjed­de. Den ble uhyg­ge­lig aktu­ell. Det er en hjerte­skjæ­ren­de his­to­rie som frem­fø­res så jeg får gåse­hud hver gang jeg hører den, og enda mer nå enn før. Jeg lot den stå.

Det var man­ge tan­ker som sur­ret rundt i hodet og det ble ikke lett å sove. Jeg måt­te opp rela­tivt tid­lig lør­dag for å rek­ke toget til Paris. Da jeg la meg meld­te medie­ne om 10 drep­te på Utøya, men at det var for­ven­tet at tal­let vil­le sti­ge. Jeg våk­net til mel­ding om 80 drep­te og ble helt satt ut. Alt vir­ket tomt og trist. Nor­ge har vært utsatt for ulyk­ker som har krevd fle­re men­neske­liv. Men det­te var ingen ulyk­ke. Det var en vil­let hand­ling. Det gjør det så mye ver­re og så mye vans­ke­li­ge­re å for­so­ne seg med.

Det vir­ket helt menings­løst å skul­le rei­se for å fei­re avslut­nin­gen på et syk­kel­ritt. Men vi var i Frank­ri­ke, og ruten hjem gikk uan­sett via Paris. Så vi reis­te som plan­lagt.

Jeg var i Paris sist søn­dag og så avslut­nin­gen av Tour de Fran­ce. Vi ble revet med i stem­nin­gen og det var moro. Det var fint å få tan­ke­ne bort fra det som had­de skjedd i Nor­ge for noen timer. Jeg kom­mer nok “til­fel­dig­vis” til å rei­se via Paris når Tour de Fran­ce avslut­tes sene­re år også. Jeg håper det ald­ri igjen kom­mer til å hvi­le en like mørk skyg­ge over avslut­nin­gen som det gjor­de i år.

Ter­ro­ren i Nor­ge pre­get nes­ten alle medi­er. Men jeg skul­le øns­ke det var noe annet som før­te til at Nor­ge var på topp i nyhe­te­ne. Vi har fått mye støt­te og sym­pa­ti. Den­ne teg­nin­gen laget av den iransk-ame­ri­kans­ke teg­ne­ren Kaveh Adel fan­ger reak­sjo­ne­ne på en flott måte. (Teg­nin­gen er gjen­gitt med til­la­tel­se)

Unn­ta­ket var L’Equipe. L’Equipe er en type avis vi ikke har i Nor­ge. Det er en ren sports­avis. Det skri­ver om sport, ikke noe annet. Om Frank­ri­ke skul­le bli inva­dert vil­le de anta­ge­lig være mer opp­tatt av fot­ball­re­sul­ta­te­ne. Tour de Fran­ce har vært hoved­opp­sla­get hver dag de sis­te tre uke­ne. Men også de skrev om og had­de et bil­de av Thor Hus­hovd og Edvald Boa­sson Hagen foran fel­tet da syk­lis­te­ne mar­ker­te hen­del­se­ne i Nor­ge med et minutts still­het før start på sis­te etap­pe, beg­ge med sørge­bånd på armen.

Årets vin­ner av Tour de Fran­ce, aust­ra­lie­ren Cadel Evans, ble selv­føl­ge­lig viet stor opp­merk­som­het i man­da­gens utga­ve av L’Equipe. Etter to gan­ger å ha kom­met på andre­plass, og i fjor fått sine mulig­he­ter øde­lagt av en velt (han full­før­te etter å ha syk­let 12 av etap­pe­ne med brudd i albu­en, men had­de ingen sjans til å hev­de seg), lyk­tes han ende­lig. Han er den elds­te (34 år) som har vun­net Tour de Fran­ce etter annen ver­dens­krig. I det som var hans kan­skje sis­te sjan­se lyk­tes han i det han har prøvd på så len­ge. Det må ha vært hans størs­te dag som syk­list. På spørs­mål fra L’Equipe om hva sei­e­ren betyr, svar­te han omtrent det­te:

Tour de Fran­ce er et mikro­kos­mos. Vi glem­mer fort at ver­den uten­for går vide­re. Det som har snudd min ver­den på hodet er det som har skjedd i Nor­ge. Jeg er også pre­get av Amy Whinehouse’s død. Min sei­er i Tour de Fran­ce betyr ingen ting i for­hold til det­te.”

Det­te kom ikke fra en norsk del­ta­ker. Det ble ikke  sagt til en norsk jour­na­list som fisket etter sym­pa­ti. En aust­ralsk syk­list sa det­te til en fransk sporst­sjour­na­list som anta­ge­lig var ute etter en utta­lel­se om at det­te var noe av det vik­tigs­te som had­de skjedd. Jeg har all­tid hatt stor respekt for Cadel Evans. Den ble ikke mind­re etter det­te.

Den nors­ke inn­sat­sen i Tour de Fran­ce har vært impo­ne­ren­de. Vi har vært stol­te over å være nors­ke. Det har blitt lagt mer­ke til at de to nors­ke del­ta­ker­ne har tatt to etappe­sei­re hver. L’Equipe har skre­vet om at vikin­ge­ne har gått i land, gjort Thor Hus­hovd til rov­dyr, brukt kli­sje­en Thor de Fran­ce og reg­net seg fram til å at de frans­ke syk­lis­te­ne bur­de hatt 67,5 etappe­sei­re om du skul­le gjø­re det like godt som nord­men­ne­ne (de var før Edvald Boa­sson Hagen tok sin and­re etappe­si­er). Det er mind­re enn en uke siden Edvald Boa­sson Hagen tok sin sis­te etappe­sei­er. Da kla­get L’Equipe over at nord­men­ne­ne var respekt­løse som hele tiden tok knek­ken på de frans­ke gut­te­ne. Også det sto­re antal­let nors­ke sup­por­te­re har blitt lagt mer­ke til og har blitt hyp­pig kom­men­tert på fransk TV. Like­vel vir­ker det­te nå som en gans­ke fjern for­tid.

Det som i dag vir­ke­lig gjør meg stolt over å være norsk er ikke enkelt­per­soners pre­sta­sjo­ner i en idretts­kon­kur­ran­se — pre­sta­sjo­ner som de fær­res­te av oss har bidratt noe som helst til. Det som gjør meg stolt  er hvor­dan våre lede­re og ikke minst det nors­ke folk har hånd­tert kri­sen og trau­met etter bom­ben i Oslo og den for­fer­de­li­ge mas­sa­kren på Utøya.

Det er sik­kert en del som skal grans­kes. Vi vil fin­ne ut at en del kun­ne vært hånd­tert bed­re. Men det blir på en måte detal­jer. Ingen kan for­be­re­de seg på det Nor­ge ble utsatt for. Alle som kun­ne gjor­de en fan­tas­tisk inn­sats og gjør det fort­satt.

Det nors­ke folk møt­te hatet med kjær­lig­het. Det var inklu­de­ren­de var­me og soli­da­ri­tet, ikke split­tel­se og mis­ten­ke­lig­gjø­ring. Folk gikk ut i gate­ne i et antall vi ald­ri har sett før, man gikk ikke i dek­ning. Også det­te har blitt lagt mer­ke til ute. Fle­re av kom­men­ta­re­ne gir uttrykk for en blan­ding av und­ring og beund­ring. Se som et eksem­pel fak­se­mi­le av teg­ning i The Times.

Midt i gal­ska­pen og sor­gen: Den som ikke vil la seg knek­ke vokser i mot­gang. Det draps­man­nen trod­de han kun­ne bekjem­pe med sine gru­som­me hand­lin­ger har blitt styr­ket. Vi har sett et Nor­ge man­ge av oss trod­de ikke eksis­ter­te. Det er et var­me­re og ster­ke­re Nor­ge som vokser fram i bloms­ter­ha­vet.

Jeg lar et bil­de fra rose­ha­vet på Råd­hus­plas­sen avslut­te. Bil­det er tatt av Eirik Hel­land Urke, og er en del av han flot­te bil­led­se­rie Roser på Råd­hus­plas­sen (gjen­gitt med til­la­tel­se).

Les vins du Tour de France 2011

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email