I kjølvannet av terroren i Oslo og på Utøya har diskusjonen om anonyme nettdebatter blusset opp igjen. Det er en viktig og vanskelig debatt.

Vi må starte med det viktigste utgangspunktet: Ytringsfrihet. Ytringsfrihet er verdifullt, men slett ikke noe som bare er pent og behagelig. Det kan gjøre vondt når gravende journalister nagler en til noe man helst vil skjule. Og det kan gjøre vondt å lese meninger vi skulle ønske ingen hadde. Det er de upopulære ytringer som særlig trenger ytringsfrihetens vern. Politisk korrekte main-stream standpunkter er aldri truet.

Ytringsfriheten gjelder også for nynazister, rasister og muslimhatere — selv om vi skulle ønske at det ikke fantes noen som ytrer slike meninger. En av ytringsfrihetens begrunnelser er at synspunkter skal komme fram og eventuelt bli imøtegått. På den måten kan man kanskje komme nærmere en sannhet enn om synspunkter blir usagt og dermed uimotsagt.

Ytringsfrihet er en rett til å informere, til å si sin mening, motta informasjon osv. Ytringsfriheten har også sine grenser, bl.a. i forhold til ærekrenkelser og rasistiske ytringer. Ytringsfriheten er ikke en frihet fra ansvar for det man sier. Anonymitet og retten til å ytre seg anonymt er ikke nødvendigvis beskyttet av ytringsfriheten.

Det er grader av anonymitet. Ofte skrives det under pseudonym. Man bruker et navn som ikke er ens reelle navn. Men noen vet hvem som skjuler seg bak dette pseudonymet. Hvor kjent identiteten er, kan variere. Mens pressen jaktet på hvem som skjulte seg bak forfatterpseudonymet Anonym, så visste Erling Kagge og en del andre hvem personen var. På Twitter vil mange opplyse navnet i sin profil. Vi kan f.eks. se at personen bak twitternavnet @vrangest er Kristin Oudmayer.

På Twitter og i en del andre sosiale media og debattfora er det ikke krav om at man gir sin identitet til kjenne eller på noen måte bekrefte sin identitet. Hvem som skjuler seg bak twitternavnet @Brumlebass får vi ikke vite. Han beskriver seg som “en middels ung man”, det er alt. Går vi til hans blogg frpkoden.blogspot.com får vi ikke vite noe mer. Jeg antar at verken Twitter eller Blogspot kjenner hans virkelige identitet — de har ikke krevd å få vite det. Brumlebass er anonym, Vrangest er det ikke. Anonym var ikke helt anonym, for noen visste.

Holder vi oss til det som vi kanskje kan kalle organiserte medier, er ansvaret for anonyme ytringer regulert. Men organiserte medier sikter jeg til det som omfattes av lov om redaksjonell fridom i media, og som i følge dennes § 2 er:

1. dagsaviser og andre periodiske publikasjonar som driv journalistisk produksjon og formidling av nyhende, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt,
2. kringkastarar, jf. kringkastingsloven § 1-1 tredje ledd og
3. elektroniske massemedium som har tilsvarande føremål og funksjon som medium nemnde under nr. 1 og 2.

Slike medier skal etter lovens § 3 ha en redaktør.

Redaktøren er ansvarlig for alt som formidles, også om redaktøren ikke kjenner inneholdet. Ingen tror at Hilde Haugsgjerd gjennomgår alt stoff i Aftenposten før det publiseres. Men hun er like fullt ansvarlig. Redaktøransvaret er en helt spesiell bestemmelse i den forstand at man kan bli straffet uten å ha utvist slik personlig skyld som ellers kreves i strafferetten.

Avisenes nettdebatter kan også omfattes også av redaktøransvaret. Dette ble det fastslått av Høyesterett i saken om utlevering av navn på person som på et nettforum skrev at han hadde behold en runesten, som er ulovlig – Rt 2010 s. 1381. Men det er fortsatt uklart hvor langt det rekker, f.eks. i forhold til ikke-modererte fora.

For pressen gjelder et kildevern. Kildevernet er et unntak fra vitneplikten. Hovedregelen i straffeprosessloven § 108 er at vi alle er forpliktet til å fortelle det vi vet og til å snakke sant om vi kalles inn som vitne for en domstol. Det er noen unntak, blant annet for advokater, leger, prester og en del andre som har lovbestemt taushetsplikt om det de har blitt betrodd (§ 119), og for det som kan pådra straff for en selv (§ 123), og man er fritatt for å vitne om ens nærmeste (§ 122). En redaktør og andre pressefolk kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter av en artikkel eller kilde til opplysninger (§ 125). Dette gjelder også hvem som har skrevet et innlegg på en avis’ nettoforum. Det var dette som var hovedtema i saken Rt 2010 s. 1381, og som ble fastslått av Høyesterett i den saken.

I organiserte medier kanaliseres alt ansvar gjennom redaktøren. Om noen kommer med en ærekrenkelse eller en ulovlig rasistisk ytring på Aftenpostens debattforum, så er Hilde Haugsgjerd ansvarlig som redaktør. Dette fritar ikke den som kommer med ytringen for ansvar, men da må man kjenne dennes identitet. Redaktøren har full rett til å opplyse hvem som har skrevet et aktuelle innlegget, men kildevernet gjør at redaktøren ikke har noen plikt til å gjøre det.

Pressen har et referatprivilegium. Man kan gjengi en krenkende ytring fremsatt av andre, uten selv å komme i ansvar. Det er defor Vigrids Tore Tvedt kunne bli dømt for rasistiske uttalelser fremsatt i et intervju med VG, mens ingen fant på å tiltale VG. VG var i høyeste grad medvirkende til å spre dette budskapet, og medvirkning til å spre slike ytringer er også straffbart. Men pressen kan gjengi andres uttalelser.

Men referer man anonymt kan man ikke påberope seg referatprivilegiet. I saken mellom Tom Vidar Rygh og Tønsbergs Blad, Rt 2003 s. 928, la Høyesterett til grunn at når en avis baserer seg på opplysninger fra anonyme kilder, så blir avisen ansvarlig som om de skulle ha fremsatt påstandene selv uten kildeangivelse, se dommens avsnitt 43. Referatprivilegiet gjelder ikke når ytringene er anonyme. Saken ble brakt inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), og Tønsbergs Blad fikk der medhold (etter at ha blitt dømt for ærekrenkelser i Norge). Men EMD aksepterte prinsippet om ansvar ved bruk av anonyme kilder, se dommens avsnitt 95. (Tønsbergs Blad AS and Haukom  vs Norway, 510/04).

Hos oss står ytringsfriheten sterkt — heldigvis. Ytringer som de fleste av oss vil finne uakseptable og motbydelige vil som regel fortsatt være lovlige. Det skal mye til før en rasistisk ytring overskrider grensen for det lovlige. Redaktørene har derfor liten grunn til å frykte rettslig ansvar for det som blir skrevet på deres nettfora. Det er mer et spørsmål om hvordan de ønsker at deres nettfora skal være. Dermed blir det et spørsmål om redaksjonelle valg og presseetikk, ikke om jus.

Ytringsfrihet betyr ikke fri tilgang til en hvilken som helst talerstol for å si hva man vil på en så usaklig måten man måtte ønske. Hvis en nettavis vil begrense muligheten til å delta i deres nettforum ved f.eks. å kreve at innlegg publiseres under fullt navn, ved at man har identitetskontroll når brukere registrerer seg, at man luker ut upassende innlegg og utestenger enkelte debattanter, så er de i sin fulle rett til å gjøre det. Det er ikke noe inngrep i min ytringsfrihet om en nettavis ikke vil gi meg “spalteplass” dersom jeg ikke vil vedstå meg det jeg skriver med fullt navn.

Jeg har deltatt på diverse nettfora fra en gang relativt tidlig på 80-tallet. Den gang var det Com på UiOs Dec-maskiner. Siden var det news, før det ble noen avisers nettdebatter og andre fora. Nå holder jeg meg stort sett til denne bloggen og noen sosiale medier. Dels har jeg alltid likt å skrive og diskutere, dels er jeg interesserte i mediene i seg selv.

I pionertiden tilsa nettiquetten at man opptrådte under fullt navn, eller i alle fall oppga fullt navn i sin profil. Com hadde ikke veldig gode mekanismer for å nøste opp tidligere debatter. Ville man rette blikket fremover og følge med i den løpende debatten måtte man sette alle eldre innlegg som lest. I noen grupper ønsket jeg å gå tilbake å se på en del eldre innlegg, samtidig som jeg løpende ville følge det nye. For å kunne gjøre begge deler laget jeg en ekstra bruker som jeg kalte Back Tracker, og skrev på profilsiden at dette var et pseudonym og en bruker som jeg bare brukte til å nøste opp gamle innlegg. Det vakte sterke reaksjoner, og jeg moret meg litt med å følge en ganske intens diskusjon om hvem denne Back Tracker kunne være. For slikt gjorde man ikke. Det var et klart brudd på all skikk og bruk å ikke opptre under fullt navn. Hadde jeg i stedet valgt å kalle min ekstra bruker Peder Ås og beskrevet ham som jusstudent, vil ingen ha oppdaget det. Men da hadde jeg gått glipp av en interessant erfaring og en del moro.

Jeg følger ikke lenger med i avisenes nettfora. Det ble for mye søppel og usakligheter. Det er ikke slik at jeg ikke tåler å lese det. Men jeg vil ikke bruke tid på det. Det er kanskje nettdebattenes største problem: Lavt saklighetsnivå og høyt støynivå gjør dem uinteressante og ganske verdiløse. Skal nettavisene bli viktige debattfora må de gjøre noe for å få opp nivået.

Vi kan grovt sett skille mellom fire hovedtyper av diskusjoner:
1. Man har en dialog hvor deltakerne i fellesskap ønsker å utdype sin innsikt og eventuelt finne løsninger. Dette er de mest konstruktive diskusjonene.
2. Man forsøker å overbevise sin motpart. Grensen mot 1 er ikke nødvendigvis skarp.
3. Man diskuterer for å overbevise tilhørerne, ikke deltakerne i diskusjonen. Når Jens Stoltenberg og Erna Solberg møtes til offentlig debatt har de ingen illusjoner om at de skal overbevise sin motpart og få denne til å skifte standpunkt. Det er velgerne som skal overbevises.
4. Krangel og munnhuggeri, hvor man bare slår hverandre i hodet.

Dessverre faller alt for mange nettdebatter klart i gruppe 4. Mye av det kan knapt kalles debatt i det hele tatt.

Jeg tror krav om å skrive under fullt navn kan være ett av flere tiltak som kan øke saklighetsnivået. Dagsavisen har lykkes godt med sitt forum nyemeninger. På den annen side har det kanskje blitt for lukket.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på de ekleste utsagn fremsatt under fullt navn, så noen garanti for saklighet er det ikke. Man finner også mange gode innlegg skrevet under et eller annet pseudonym (nick).

Det har vært anført, bl.a. av Jon Wessel Aas, at rett til anonymitet er viktig bl.a. for varslere. Det er viktig å ivareta dette. Men disse opptrer ikke i de vanlige nettdebatter. Det er forskjell på å kreve at den som sier sin mening gjør dette under fullt navn, og å gjør det umulig å varsle anonymt. Jeg holder meg foreløpig til debattene og holder varslere utenfor.

Også i debatter kan ubetinget krav om fullt navn være problematisk. Det er lov til å ha og gi uttrykk for ekstreme meninger, uansett hvor mye vi måtte mislike dem. I utgangspunktet kan man si at folk får våge å stå for det de mener, selv om det har konsekvenser. Skulle jeg oppdage at noen i min bekjentskapskrets har de samme forskrudde ideene som drapsmannen (men uten hans vilje til grusomme handlinger), så ville ikke vedkommende stå på min gjesteliste. Men om vedkommende gjør jobben sin på en utmerket måte, så skal man ikke risikere å miste jobben på grunn av sine meninger — uansett hvor sterkt man måtte mislike dem. Selv om politiske oppfatninger ikke i seg selv er oppsigelsesgrunn, så er det ikke sikkert at man kan stole på at det alltid er samsvar mellom teori og praksis.

En av nettets anonyme debattanter, Brumlebass, sier det slik på Twitter:

“Fullt navn i debatter er lett å kreve av de som lever av at navnet sitt er kjent. Vi andre er kanskje mer skeptiske.”

Det kan være legitime grunner til at man ikke vil bruke fullt navn.

Man kan ha ulike roller. Man kan ønske å fremstå på en slik måte at det man måtte mene i en debatt ikke kobles med den person mange kjenner i andre roller. Argumentasjonen i seg selv bærer like godt (eller dårlig) enten man vet hvem personen er eller ikke. Eventuelle restriksjoner må begrunnes i at de kan bidra til å heve saklighetsnivået. Det er ikke et poeng i seg selv å “oute” folk med synspunkter man ikke liker.

Vi kan gjøre et like tankeeksperiment. Mange forsøker nå å finne ut hvem som skjuler seg bak pseudonymet Fjordman. Jeg har ingen anelse om hvem han er. Jeg vet ikke noe mer om ham enn at han skal være en av terroristens inspiratorer. Vi kan tenke oss at han er en dyktig og godt likt matematikklærer på en eller annen videregående skole i Norge, som aldri gitt uttrykk for noe politisk synspunkt overfor sine elever og kolleger. Da kan man ha gode grunner for å holde de to roller adskilt slik at han i skolesituasjonen ikke identifiseres med synspunkter som han vet de fleste av elevene, foreldrene og kollegene vil reagere mot. Jeg mener at dette er en legitim grunn til ikke å ville opptre under fullt navn.

Det er neppe noen som tror at man som professor uttaler seg på vegne av det universitet hvor man er ansatt og folk er vel vant til at det kan komme de underligste uttalelser fra folk med fine titler. Men vi kan bli møtt med andre forventninger. Som professor i jus kan kan jeg synse fritt om vin, om sykkel, om musikk, om politikk og mye annet jeg måtte være opptatt av. Men når jeg nærmer meg mitt eget fagfelt blir jeg langt mer forsiktig. Så lenge vi er i det som mine kjerneområder, er det ikke noe problem. I randsonen er det vanskeligere. Jeg har f.eks. ikke sagt noe i diskusjonen om anvendelse av straffebestemmelser om folkemord, om forvaring m.m. i den aktuelle terrorsaken. Det kan godt hende at jeg kan mer om dette enn en del av de som deltar i debatten. Men noen kunne komme til å ta meg for å være ekspert og derfor legge mer i mine vurderinger enn de bør gjøre. Jeg kan dessuten risikere å dumme meg ut grundig. Da holder jeg meg heller utenfor den debatten.

Sosial kontroll kan på godt og vondt gjøre at man begrenser seg i en debatt. Det kan luke ut de verste usaklighetene. Men det kan også bety at synspunkter ikke kommer fram hvis man alltd si hve man egentlig er. Jeg er neppe den eneste som enkelte ganger har latt være å kommentere et spørsmål fordi jeg ikke ønsker å måtte forsvare upopulære standpunkter om og om igjen i andre sammenhenger. En slik sosial kontroll kan føre til at man får inntrykk av større grad av konsensus enn det reelt sett er.

En periode deltok jeg i et nettforum med et nick, altså anonymt. Ingen forbant meg en noen rolle utenfor det aktuelle forumet. Man ble vurdert på grunnlag av det man hadde skrevet der, ikke noe annet. Da følte jeg meg friere. Det er temaer jeg diskuterte der, som jeg ikke diskuterer offentlig nå. Kanskje formulerte jeg meg også til tider skarpere. Men jeg deltar ikke der lenger. Hvis jeg nå deltar i nettdebatter skjer det under fullt navn. Så får jeg heller akseptere at det betyr at jeg noen ganger må legge litt mer bånd på meg enn om jeg hadde opptrådt anonymt.

Redaksjonene kan treffe en del andre tiltak for å heve nivået. Moderering er viktig. Man kan også utestenge debattanter. Da jeg deltok i nettdiskusjoner så man at folk som ble utestengt kort tid etter dukke opp igjen med nytt nick. Da har det liten hensikt. Jeg har også sett forslag om å gi poeng i en eller annen form. Min ikke helt ferske erfaring var at de med størst menighet fikk flest anbefalinger. Det var ikke nødvendigvis de som sto for de mest saklige bidragene.

Om man ikke krever fullt navn offentlig, så kan jeg ikke se noen grunn til at ikke redaksjonene skal vite hvem som skjuler seg bak pseudonymene.

I sosiale medier som Twitter og Facbook kan man velge hvem man vil lese og diskutere med. En slik siling gjør det mulig å redusere støynivået ganske mye. Lignende mekanismer i andre debattfora kunne kanskje ha bidratt til å heve nivået noe.

Når det ikke er en redaktør er det heller ikke noe redaktøransvar. Da er det heller ikke noe kildevern (det er noen nyanser her som jeg hopper over). Den som bare tilbyr lagrings- og tilgangstjenester er i utgangspunktet ikke ansvarlig for innholdet, og har heller ingen plikt til å følge med. Men skulle det bli spørsmål om hvem som står bak et nettsted eller hvem som har skrevet et innlegg, vil man ha plikt til å fortelle dette til retten (vitneplikten gjelder bare der).

De som tilbyr tjenester mot betaling vet i det minste hvem vi er. De må vite hvem de skal kreve betaling fra. De som tilbyr gratistjenester har ikke et slikt behov. De trenger ikke vite hvem deres brukere er, og gjør det ofte ikke. Da blir anonymiteten fullstendig. Man kan kalle seg hva som helst. Mange forsøker nå å finne ut hvem som skjuler seg bak pseudonymet Fjordman. Sannsynligvis vet heller ikke Blogspot hans virkelige identitet. Det betyr ikke noe om man har vitneplikt så lenge man faktisk ikke vet.

Jeg synes fullstendig anonymitet er problematisk. Jeg ser ikke noen større grunn til fullstendig anonymitet på nett enn til å tillate anonyme bankkonti. Det bør være et identifiserbart ansvarssubjekt. Det betyr ikke at navnet alltid bør fremkomme. Men noen identfiserbare må vite eller ta ansvaret. Som nevnt ovenfor har redaktøren ansvaret i pressen. Men kunne tenke seg samme modell dersom tjenesteyter ikke vil eller ikke kan opplyse om hvem som faktisk har ytret seg eller på annen måte gjort bruk av en tjeneste. Den som drifter en tjeneste som har vært brukt til grove krenkelser bør enten kunne peke på den kunde som har benyttet tjenesten på denne måten, eller stå ansvarlig selv.

Det er først når det skjer ulovligheter at det kan være grunnlag for å kreve et navn utlevert. Jeg har ikke lest stort av det Fjordman har skrevet. Men om vi forutsetter at det han skriver kanskje er ekstremt og uspiselig for de fleste av oss, men like fullt lovlig, da er det ingen grunn til at noen skal kunne kreve å få vite hvem personen er.

Tjenester som Wikileaks er viktige og de kan ikke fungere uten at kildene kan være helt sikre på sin anonymitet.  Når man sikrer anonymitet for kilder, må i dette eksemplet Wikileaks ta ansvaret — noe de også gjør. Om jeg har oppfattet dem rett bruker de avismodellen med kildevern, med mekanismer for å sikre kildene slik at de ikke kan spores.

For en tjeneste som Wikileaks må vi presisere følgende: Det de publiserer har i stor grad blitt gjort tilgjengelig ved at noen bryter sin taushetsplikt. Men det er ikke Wikileaks som bryter taushetsplikten. Wikileaks gjør ikke noe annet enn det avisene gjør når de sier “i følge en hemmeligstemplet rapport som xx har fått tilgang til …!”. Forskjellen er bare at Wikileaks har rendyrket dette og at ikke bare omtaler, men også konsekvent publiserer det som man har funnet grunn til å publisere.

Godt kildevern og seriøse redaksjoner sikrer antageligvis varslerne vel så godt som muligheten til å kunne opptre helt anonymt på nettet. Om det skulle dukke opp påstander om klanderverdig forhold på et anonymt nettsted, så vil det som regel ikke bli tatt særlig alvorlig og ikke nå ut. Det er mer enn nok av eksempler på folk som kommer med all verdens påstander på nett, og de fleste blir nok avskrevet som nutcases — noe mange av dem nok også er.

<edit>Marias metodes kommentar er viktig og peker på noe jeg ikke hadde tenkt tilstrekkelig på da jeg skrev denne kommentaren. Det er mange som har erfaringer de gjerne vil dele og som kan gi verdifulle bidrag, men det er erfaringer man ikke vil dele under fullt navn. Man vil ikke stå fram med sine psykiske problemer under fullt navn, ikke fortelle at man har vært utsatt for overgrep, kanskje at man har begått overgrep, at man sliter med å mestre sitt sinne, osv. Det kan være så mye. De kan ha viktige historier å fortelle og gi viktige bidrag i debatter, men vil ikke utlevere seg selv og kanskje også sin familie.</edit>