Anonyme nettdebatter

I kjøl­van­net av ter­ro­ren i Oslo og på Utøya har dis­ku­sjo­nen om ano­ny­me nett­de­bat­ter blus­set opp igjen. Det er en vik­tig og vans­ke­lig debatt.

Vi må star­te med det vik­tigs­te utgangs­punk­tet: Ytrings­fri­het. Ytrings­fri­het er ver­di­fullt, men slett ikke noe som bare er pent og beha­ge­lig. Det kan gjø­re vondt når grav­en­de jour­na­lis­ter nag­ler en til noe man helst vil skju­le. Og det kan gjø­re vondt å lese menin­ger vi skul­le øns­ke ingen had­de. Det er de upo­pu­læ­re ytrin­ger som sær­lig tren­ger ytrings­fri­he­tens vern. Poli­tisk kor­rek­te main-stre­am stand­punk­ter er ald­ri tru­et.

Ytrings­fri­he­ten gjel­der også for nyna­zis­ter, rasis­ter og muslim­ha­te­re — selv om vi skul­le øns­ke at det ikke fan­tes noen som ytrer sli­ke menin­ger. En av ytrings­fri­he­tens begrun­nel­ser er at syns­punk­ter skal kom­me fram og even­tu­elt bli imøte­gått. På den måten kan man kan­skje kom­me nær­me­re en sann­het enn om syns­punk­ter blir usagt og der­med uimot­sagt.

Ytrings­fri­het er en rett til å infor­me­re, til å si sin mening, mot­ta infor­ma­sjon osv. Ytrings­fri­he­ten har også sine gren­ser, bl.a. i for­hold til ære­kren­kel­ser og rasis­tis­ke ytrin­ger. Ytrings­fri­he­ten er ikke en fri­het fra ansvar for det man sier. Ano­ny­mi­tet og ret­ten til å ytre seg ano­nymt er ikke nød­ven­dig­vis beskyt­tet av ytrings­fri­he­ten.

Det er gra­der av ano­ny­mi­tet. Ofte skri­ves det under pseu­do­nym. Man bru­ker et navn som ikke er ens reel­le navn. Men noen vet hvem som skju­ler seg bak det­te pseu­do­ny­met. Hvor kjent iden­ti­te­ten er, kan variere. Mens pres­sen jak­tet på hvem som skjul­te seg bak for­fat­terp­seu­do­ny­met Ano­nym, så viss­te Erling Kag­ge og en del and­re hvem per­sonen var. På Twit­ter vil man­ge opp­ly­se nav­net i sin pro­fil. Vi kan f.eks. se at per­sonen bak twit­ter­nav­net @vrangest er Kris­tin Oud­may­er.

På Twit­ter og i en del and­re sosia­le media og debatt­fora er det ikke krav om at man gir sin iden­ti­tet til kjen­ne eller på noen måte bekref­te sin iden­ti­tet. Hvem som skju­ler seg bak twit­ter­nav­net @Brumlebass får vi ikke vite. Han beskri­ver seg som “en mid­dels ung man”, det er alt. Går vi til hans blogg frpkoden.blogspot.com får vi ikke vite noe mer. Jeg antar at ver­ken Twit­ter eller Blogs­pot kjen­ner hans vir­ke­li­ge iden­ti­tet — de har ikke krevd å få vite det. Brum­le­bass er ano­nym, Vran­gest er det ikke. Ano­nym var ikke helt ano­nym, for noen viss­te.

Hol­der vi oss til det som vi kan­skje kan kal­le orga­ni­ser­te medi­er, er ansva­ret for ano­ny­me ytrin­ger regu­lert. Men orga­ni­ser­te medi­er sik­ter jeg til det som omfat­tes av lov om redak­sjo­nell fri­dom i media, og som i føl­ge den­nes § 2 er:

1. dags­avi­ser og and­re peri­odis­ke pub­li­ka­sjo­nar som driv jour­na­lis­tisk pro­duk­sjon og for­mid­ling av nyhen­de, aktua­li­tets­stoff og sam­funns­de­batt,
2. kring­kas­ta­rar, jf. kring­kas­tings­lo­ven § 1–1 tred­je ledd og
3. elekt­ro­nis­ke masse­me­di­um som har til­sva­ran­de føre­mål og funk­sjon som medi­um nemn­de under nr. 1 og 2.

Sli­ke medi­er skal etter lovens § 3 ha en redak­tør.

Redak­tø­ren er ansvar­lig for alt som for­mid­les, også om redak­tø­ren ikke kjen­ner inne­hol­det. Ingen tror at Hil­de Haugs­gjerd gjen­nom­går alt stoff i Aften­pos­ten før det pub­li­se­res. Men hun er like fullt ansvar­lig. Redak­tør­an­sva­ret er en helt spe­si­ell bestem­mel­se i den for­stand at man kan bli straf­fet uten å ha utvist slik per­son­lig skyld som ellers kre­ves i straffe­ret­ten.

Avi­se­nes nett­de­bat­ter kan også omfat­tes også av redak­tør­an­sva­ret. Det­te ble det fast­slått av Høy­este­rett i saken om utle­ve­ring av navn på per­son som på et nett­fo­rum skrev at han had­de behold en rune­sten, som er ulov­lig — Rt 2010 s. 1381. Men det er fort­satt uklart hvor langt det rek­ker, f.eks. i for­hold til ikke-mode­rer­te fora.

For pres­sen gjel­der et kilde­vern. Kilde­ver­net er et unn­tak fra vitne­plik­ten. Hoved­re­ge­len i straffe­pro­sess­lo­ven § 108 er at vi alle er for­plik­tet til å for­tel­le det vi vet og til å snak­ke sant om vi kal­les inn som vit­ne for en dom­stol. Det er noen unn­tak, blant annet for advo­ka­ter, leger, pres­ter og en del and­re som har lov­be­stemt taus­hets­plikt om det de har blitt betrodd (§ 119), og for det som kan pådra straff for en selv (§ 123), og man er fri­tatt for å vit­ne om ens nær­mes­te (§ 122). En redak­tør og and­re presse­folk kan nek­te å sva­re på spørs­mål om hvem som er for­fat­ter av en artik­kel eller kil­de til opp­lys­nin­ger (§ 125). Det­te gjel­der også hvem som har skre­vet et inn­legg på en avis’ netto­fo­rum. Det var det­te som var hoved­tema i saken Rt 2010 s. 1381, og som ble fast­slått av Høy­este­rett i den saken.

I orga­ni­ser­te medi­er kana­li­se­res alt ansvar gjen­nom redak­tø­ren. Om noen kom­mer med en ære­kren­kel­se eller en ulov­lig rasis­tisk ytring på Aften­pos­tens debatt­fo­rum, så er Hil­de Haugs­gjerd ansvar­lig som redak­tør. Det­te fri­tar ikke den som kom­mer med ytrin­gen for ansvar, men da må man kjen­ne den­nes iden­ti­tet. Redak­tø­ren har full rett til å opp­ly­se hvem som har skre­vet et aktu­el­le inn­leg­get, men kilde­ver­net gjør at redak­tø­ren ikke har noen plikt til å gjø­re det.

Pres­sen har et refe­rat­pri­vi­le­gi­um. Man kan gjen­gi en kren­ken­de ytring frem­satt av and­re, uten selv å kom­me i ansvar. Det er defor Vigrids Tore Tvedt kun­ne bli dømt for rasis­tis­ke utta­lel­ser frem­satt i et inter­vju med VG, mens ingen fant på å til­ta­le VG. VG var i høy­es­te grad med­vir­ken­de til å spre det­te bud­ska­pet, og med­virk­ning til å spre sli­ke ytrin­ger er også straff­bart. Men pres­sen kan gjen­gi and­res utta­lel­ser.

Men refe­rer man ano­nymt kan man ikke påbe­ro­pe seg refe­rat­pri­vi­le­gi­et. I saken mel­lom Tom Vidar Rygh og Tøns­bergs Blad, Rt 2003 s. 928, la Høy­este­rett til grunn at når en avis base­rer seg på opp­lys­nin­ger fra ano­ny­me kil­der, så blir avi­sen ansvar­lig som om de skul­le ha frem­satt påstan­de­ne selv uten kilde­an­gi­vel­se, se dom­mens avsnitt 43. Refe­rat­pri­vi­le­gi­et gjel­der ikke når ytrin­ge­ne er ano­ny­me. Saken ble brakt inn for Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­dom­sto­len (EMD), og Tøns­bergs Blad fikk der med­hold (etter at ha blitt dømt for ære­kren­kel­ser i Nor­ge). Men EMD aksep­ter­te prin­sip­pet om ansvar ved bruk av ano­ny­me kil­der, se dom­mens avsnitt 95. (Tøns­bergs Blad AS and Hau­kom  vs Nor­way, 510/04).

Hos oss står ytrings­fri­he­ten sterkt — hel­dig­vis. Ytrin­ger som de fles­te av oss vil fin­ne uak­sep­tab­le og mot­by­de­li­ge vil som regel fort­satt være lov­li­ge. Det skal mye til før en rasis­tisk ytring over­skri­der gren­sen for det lov­li­ge. Redak­tø­re­ne har der­for liten grunn til å fryk­te retts­lig ansvar for det som blir skre­vet på deres nett­fora. Det er mer et spørs­mål om hvor­dan de øns­ker at deres nett­fora skal være. Der­med blir det et spørs­mål om redak­sjo­nel­le valg og presse­etikk, ikke om jus.

Ytrings­fri­het betyr ikke fri til­gang til en hvil­ken som helst taler­stol for å si hva man vil på en så usak­lig måten man måt­te øns­ke. Hvis en nett­avis vil begren­se mulig­he­ten til å del­ta i deres nett­fo­rum ved f.eks. å kre­ve at inn­legg pub­li­se­res under fullt navn, ved at man har iden­ti­tets­kon­troll når bru­ke­re regist­re­rer seg, at man luker ut upas­sen­de inn­legg og ute­sten­ger enkel­te debat­tan­ter, så er de i sin ful­le rett til å gjø­re det. Det er ikke noe inn­grep i min ytrings­fri­het om en nett­avis ikke vil gi meg “spalte­plass” der­som jeg ikke vil ved­stå meg det jeg skri­ver med fullt navn.

Jeg har del­tatt på diver­se nett­fora fra en gang rela­tivt tid­lig på 80-tal­let. Den gang var det ComUiOs Dec-maski­ner. Siden var det news, før det ble noen avi­sers nett­de­bat­ter og and­re fora. Nå hol­der jeg meg stort sett til den­ne blog­gen og noen sosia­le medi­er. Dels har jeg all­tid likt å skri­ve og dis­ku­te­re, dels er jeg inter­es­ser­te i medie­ne i seg selv.

I pio­ner­ti­den til­sa net­ti­quet­ten at man opp­tråd­te under fullt navn, eller i alle fall opp­ga fullt navn i sin pro­fil. Com had­de ikke vel­dig gode meka­nis­mer for å nøs­te opp tid­li­ge­re debat­ter. Vil­le man ret­te blik­ket frem­over og føl­ge med i den løpen­de debat­ten måt­te man set­te alle eld­re inn­legg som lest. I noen grup­per øns­ket jeg å gå til­ba­ke å se på en del eld­re inn­legg, sam­ti­dig som jeg løpen­de vil­le føl­ge det nye. For å kun­ne gjø­re beg­ge deler laget jeg en eks­tra bru­ker som jeg kal­te Back Tra­ck­er, og skrev på pro­fil­si­den at det­te var et pseu­do­nym og en bru­ker som jeg bare bruk­te til å nøs­te opp gam­le inn­legg. Det vak­te ster­ke reak­sjo­ner, og jeg moret meg litt med å føl­ge en gans­ke intens dis­ku­sjon om hvem den­ne Back Tra­ck­er kun­ne være. For slikt gjor­de man ikke. Det var et klart brudd på all skikk og bruk å ikke opp­tre under fullt navn. Had­de jeg i ste­det valgt å kal­le min eks­tra bru­ker Peder Ås og beskre­vet ham som jus­stu­dent, vil ingen ha opp­da­get det. Men da had­de jeg gått glipp av en inter­es­sant erfa­ring og en del moro.

Jeg føl­ger ikke len­ger med i avi­se­nes nett­fora. Det ble for mye søp­pel og usak­lig­he­ter. Det er ikke slik at jeg ikke tåler å lese det. Men jeg vil ikke bru­ke tid på det. Det er kan­skje nett­de­bat­te­nes størs­te pro­blem: Lavt sak­lig­hets­nivå og høyt støy­nivå gjør dem uin­ter­es­san­te og gans­ke verdi­løse. Skal nett­avi­se­ne bli vik­ti­ge debatt­fora må de gjø­re noe for å få opp nivå­et.

Vi kan grovt sett skil­le mel­lom fire hoved­ty­per av dis­ku­sjo­ner:
1. Man har en dia­log hvor del­ta­ker­ne i fel­les­skap øns­ker å utdy­pe sin inn­sikt og even­tu­elt fin­ne løs­nin­ger. Det­te er de mest kon­struk­ti­ve dis­ku­sjo­ne­ne.
2. Man for­sø­ker å over­be­vi­se sin mot­part. Gren­sen mot 1 er ikke nød­ven­dig­vis skarp.
3. Man dis­ku­te­rer for å over­be­vi­se til­hø­rer­ne, ikke del­ta­ker­ne i dis­ku­sjo­nen. Når Jens Stol­ten­berg og Erna Sol­berg møtes til offent­lig debatt har de ingen illu­sjo­ner om at de skal over­be­vi­se sin mot­part og få den­ne til å skif­te stand­punkt. Det er vel­ger­ne som skal over­be­vi­ses.
4. Kran­gel og munn­hug­ge­ri, hvor man bare slår hver­and­re i hodet.

Dess­ver­re fal­ler alt for man­ge nett­de­bat­ter klart i grup­pe 4. Mye av det kan kna­pt kal­les debatt i det hele tatt.

Jeg tror krav om å skri­ve under fullt navn kan være ett av fle­re til­tak som kan øke sak­lig­hets­ni­vå­et. Dags­avi­sen har lyk­kes godt med sitt forum nye­me­nin­ger. På den annen side har det kan­skje blitt for luk­ket.

Det er ikke vans­ke­lig å fin­ne eksemp­ler på de ekles­te utsagn frem­satt under fullt navn, så noen garan­ti for sak­lig­het er det ikke. Man fin­ner også man­ge gode inn­legg skre­vet under et eller annet pseu­do­nym (nick).

Det har vært anført, bl.a. av Jon Wes­sel Aas, at rett til ano­ny­mi­tet er vik­tig bl.a. for vars­le­re. Det er vik­tig å iva­re­ta det­te. Men dis­se opp­trer ikke i de van­li­ge nett­de­bat­ter. Det er for­skjell på å kre­ve at den som sier sin mening gjør det­te under fullt navn, og å gjør det umu­lig å vars­le ano­nymt. Jeg hol­der meg fore­lø­pig til debat­te­ne og hol­der vars­le­re uten­for.

Også i debat­ter kan ube­tin­get krav om fullt navn være pro­ble­ma­tisk. Det er lov til å ha og gi uttrykk for eks­tre­me menin­ger, uan­sett hvor mye vi måt­te mis­li­ke dem. I utgangs­punk­tet kan man si at folk får våge å stå for det de mener, selv om det har kon­se­kven­ser. Skul­le jeg opp­da­ge at noen i min bekjent­skaps­krets har de sam­me for­skrud­de ide­ene som draps­man­nen (men uten hans vil­je til gru­som­me hand­lin­ger), så vil­le ikke ved­kom­men­de stå på min gjeste­lis­te. Men om ved­kom­men­de gjør job­ben sin på en utmer­ket måte, så skal man ikke risi­ke­re å mis­te job­ben på grunn av sine menin­ger — uan­sett hvor sterkt man måt­te mis­li­ke dem. Selv om poli­tis­ke opp­fat­nin­ger ikke i seg selv er opp­si­gel­ses­grunn, så er det ikke sik­kert at man kan sto­le på at det all­tid er sam­svar mel­lom teori og prak­sis.

En av net­tets ano­ny­me debat­tan­ter, Brum­le­bass, sier det slik på Twit­ter:

Fullt navn i debat­ter er lett å kre­ve av de som lever av at nav­net sitt er kjent. Vi and­re er kan­skje mer skep­tis­ke.”

Det kan være legi­ti­me grun­ner til at man ikke vil bru­ke fullt navn.

Man kan ha uli­ke rol­ler. Man kan øns­ke å frem­stå på en slik måte at det man måt­te mene i en debatt ikke kob­les med den per­son man­ge kjen­ner i and­re rol­ler. Argu­men­ta­sjo­nen i seg selv bærer like godt (eller dår­lig) enten man vet hvem per­sonen er eller ikke. Even­tu­el­le restrik­sjo­ner må begrun­nes i at de kan bidra til å heve sak­lig­hets­ni­vå­et. Det er ikke et poeng i seg selv å “oute” folk med syns­punk­ter man ikke liker.

Vi kan gjø­re et like tanke­eks­pe­ri­ment. Man­ge for­sø­ker nå å fin­ne ut hvem som skju­ler seg bak pseu­do­ny­met Fjord­man. Jeg har ingen anel­se om hvem han er. Jeg vet ikke noe mer om ham enn at han skal være en av ter­ro­ris­tens inspi­ra­to­rer. Vi kan ten­ke oss at han er en dyk­tig og godt likt mate­ma­tikk­læ­rer på en eller annen videre­gå­en­de sko­le i Nor­ge, som ald­ri gitt uttrykk for noe poli­tisk syns­punkt over­for sine ele­ver og kol­le­ger. Da kan man ha gode grun­ner for å hol­de de to rol­ler adskilt slik at han i skole­si­tua­sjo­nen ikke iden­ti­fi­se­res med syns­punk­ter som han vet de fles­te av ele­ve­ne, for­eld­re­ne og kol­le­ge­ne vil rea­ge­re mot. Jeg mener at det­te er en legi­tim grunn til ikke å vil­le opp­tre under fullt navn.

Det er nep­pe noen som tror at man som pro­fes­sor utta­ler seg på veg­ne av det uni­ver­si­tet hvor man er ansatt og folk er vel vant til at det kan kom­me de under­ligs­te utta­lel­ser fra folk med fine tit­ler. Men vi kan bli møtt med and­re for­vent­nin­ger. Som pro­fes­sor i jus kan kan jeg syn­se fritt om vin, om syk­kel, om musikk, om poli­tikk og mye annet jeg måt­te være opp­tatt av. Men når jeg nær­mer meg mitt eget fag­felt blir jeg langt mer for­sik­tig. Så len­ge vi er i det som mine kjerne­om­rå­der, er det ikke noe pro­blem. I rand­so­nen er det vans­ke­li­ge­re. Jeg har f.eks. ikke sagt noe i dis­ku­sjo­nen om anven­del­se av straffe­be­stem­mel­ser om folke­mord, om for­va­ring m.m. i den aktu­el­le ter­ror­sa­ken. Det kan godt hen­de at jeg kan mer om det­te enn en del av de som del­tar i debat­ten. Men noen kun­ne kom­me til å ta meg for å være eks­pert og der­for leg­ge mer i mine vur­de­rin­ger enn de bør gjø­re. Jeg kan dess­uten risi­ke­re å dum­me meg ut grun­dig. Da hol­der jeg meg hel­ler uten­for den debat­ten.

Sosi­al kon­troll kan på godt og vondt gjø­re at man begren­ser seg i en debatt. Det kan luke ut de ver­ste usak­lig­he­te­ne. Men det kan også bety at syns­punk­ter ikke kom­mer fram hvis man all­td si hve man egent­lig er. Jeg er nep­pe den enes­te som enkel­te gan­ger har latt være å kom­men­te­re et spørs­mål for­di jeg ikke øns­ker å måt­te for­sva­re upo­pu­læ­re stand­punk­ter om og om igjen i and­re sam­men­hen­ger. En slik sosi­al kon­troll kan føre til at man får inn­trykk av stør­re grad av kon­sen­sus enn det reelt sett er.

En peri­ode del­tok jeg i et nett­fo­rum med et nick, alt­så ano­nymt. Ingen for­bant meg en noen rol­le uten­for det aktu­el­le foru­met. Man ble vur­dert på grunn­lag av det man had­de skre­vet der, ikke noe annet. Da føl­te jeg meg fri­ere. Det er tema­er jeg dis­ku­ter­te der, som jeg ikke dis­ku­te­rer offent­lig nå. Kan­skje for­mu­ler­te jeg meg også til tider skar­pe­re. Men jeg del­tar ikke der len­ger. Hvis jeg nå del­tar i nett­de­bat­ter skjer det under fullt navn. Så får jeg hel­ler aksep­te­re at det betyr at jeg noen gan­ger må leg­ge litt mer bånd på meg enn om jeg had­de opp­trådt ano­nymt.

Redak­sjo­ne­ne kan tref­fe en del and­re til­tak for å heve nivå­et. Mode­re­ring er vik­tig. Man kan også ute­sten­ge debat­tan­ter. Da jeg del­tok i nett­dis­ku­sjo­ner så man at folk som ble ute­stengt kort tid etter duk­ke opp igjen med nytt nick. Da har det liten hen­sikt. Jeg har også sett for­slag om å gi poeng i en eller annen form. Min ikke helt fers­ke erfa­ring var at de med størst menig­het fikk flest anbe­fa­lin­ger. Det var ikke nød­ven­dig­vis de som sto for de mest sak­li­ge bidra­ge­ne.

Om man ikke kre­ver fullt navn offent­lig, så kan jeg ikke se noen grunn til at ikke redak­sjo­ne­ne skal vite hvem som skju­ler seg bak pseu­do­ny­me­ne.

I sosia­le medi­er som Twit­ter og Facbook kan man vel­ge hvem man vil lese og dis­ku­te­re med. En slik siling gjør det mulig å redu­se­re støy­ni­vå­et gans­ke mye. Lig­nen­de meka­nis­mer i and­re debatt­fora kun­ne kan­skje ha bidratt til å heve nivå­et noe.

Når det ikke er en redak­tør er det hel­ler ikke noe redak­tør­an­svar. Da er det hel­ler ikke noe kilde­vern (det er noen nyan­ser her som jeg hop­per over). Den som bare til­byr lag­rings- og til­gangs­tje­nes­ter er i utgangs­punk­tet ikke ansvar­lig for inn­hol­det, og har hel­ler ingen plikt til å føl­ge med. Men skul­le det bli spørs­mål om hvem som står bak et nett­sted eller hvem som har skre­vet et inn­legg, vil man ha plikt til å for­tel­le det­te til ret­ten (vitne­plik­ten gjel­der bare der).

De som til­byr tje­nes­ter mot beta­ling vet i det mins­te hvem vi er. De må vite hvem de skal kre­ve beta­ling fra. De som til­byr gra­tis­tje­nes­ter har ikke et slikt behov. De tren­ger ikke vite hvem deres bru­ke­re er, og gjør det ofte ikke. Da blir ano­ny­mi­te­ten full­sten­dig. Man kan kal­le seg hva som helst. Man­ge for­sø­ker nå å fin­ne ut hvem som skju­ler seg bak pseu­do­ny­met Fjord­man. Sann­syn­lig­vis vet hel­ler ikke Blogs­pot hans vir­ke­li­ge iden­ti­tet. Det betyr ikke noe om man har vitne­plikt så len­ge man fak­tisk ikke vet.

Jeg synes full­sten­dig ano­ny­mi­tet er pro­ble­ma­tisk. Jeg ser ikke noen stør­re grunn til full­sten­dig ano­ny­mi­tet på nett enn til å til­la­te ano­ny­me bank­kon­ti. Det bør være et iden­ti­fi­ser­bart ansvars­sub­jekt. Det betyr ikke at nav­net all­tid bør frem­kom­me. Men noen ident­fi­ser­ba­re må vite eller ta ansva­ret. Som nevnt oven­for har redak­tø­ren ansva­ret i pres­sen. Men kun­ne ten­ke seg sam­me modell der­som tje­neste­yter ikke vil eller ikke kan opp­ly­se om hvem som fak­tisk har ytret seg eller på annen måte gjort bruk av en tje­nes­te. Den som drif­ter en tje­nes­te som har vært brukt til gro­ve kren­kel­ser bør enten kun­ne peke på den kun­de som har benyt­tet tje­nes­ten på den­ne måten, eller stå ansvar­lig selv.

Det er først når det skjer ulov­lig­he­ter at det kan være grunn­lag for å kre­ve et navn utle­vert. Jeg har ikke lest stort av det Fjord­man har skre­vet. Men om vi for­ut­set­ter at det han skri­ver kan­skje er eks­tremt og uspi­se­lig for de fles­te av oss, men like fullt lov­lig, da er det ingen grunn til at noen skal kun­ne kre­ve å få vite hvem per­sonen er.

Tje­nes­ter som Wikile­aks er vik­ti­ge og de kan ikke fun­ge­re uten at kil­de­ne kan være helt sik­re på sin ano­ny­mi­tet.  Når man sik­rer ano­ny­mi­tet for kil­der, må i det­te eksemp­let Wikile­aks ta ansva­ret — noe de også gjør. Om jeg har opp­fat­tet dem rett bru­ker de avis­mo­del­len med kilde­vern, med meka­nis­mer for å sik­re kil­de­ne slik at de ikke kan spo­res.

For en tje­nes­te som Wikile­aks må vi pre­si­se­re føl­gen­de: Det de pub­li­se­rer har i stor grad blitt gjort til­gjen­ge­lig ved at noen bry­ter sin taus­hets­plikt. Men det er ikke Wikile­aks som bry­ter taus­hets­plik­ten. Wikile­aks gjør ikke noe annet enn det avi­se­ne gjør når de sier “i føl­ge en hem­me­lig­stemp­let rap­port som xx har fått til­gang til …!”. For­skjel­len er bare at Wikile­aks har ren­dyr­ket det­te og at ikke bare omta­ler, men også kon­se­kvent pub­li­se­rer det som man har fun­net grunn til å pub­li­se­re.

Godt kilde­vern og seriø­se redak­sjo­ner sik­rer anta­ge­lig­vis vars­ler­ne vel så godt som mulig­he­ten til å kun­ne opp­tre helt ano­nymt på net­tet. Om det skul­le duk­ke opp påstan­der om klan­der­ver­dig for­hold på et ano­nymt nett­sted, så vil det som regel ikke bli tatt sær­lig alvor­lig og ikke nå ut. Det er mer enn nok av eksemp­ler på folk som kom­mer med all ver­dens påstan­der på nett, og de fles­te blir nok avskre­vet som nut­ca­ses — noe man­ge av dem nok også er.

<edit>Marias meto­des kom­men­tar er vik­tig og peker på noe jeg ikke had­de tenkt til­strek­ke­lig på da jeg skrev den­ne kom­men­ta­ren. Det er man­ge som har erfa­rin­ger de gjer­ne vil dele og som kan gi ver­di­ful­le bidrag, men det er erfa­rin­ger man ikke vil dele under fullt navn. Man vil ikke stå fram med sine psy­kis­ke pro­ble­mer under fullt navn, ikke for­tel­le at man har vært utsatt for over­grep, kan­skje at man har begått over­grep, at man sli­ter med å mest­re sitt sin­ne, osv. Det kan være så mye. De kan ha vik­ti­ge his­to­ri­er å for­tel­le og gi vik­ti­ge bidrag i debat­ter, men vil ikke utle­ve­re seg selv og kan­skje også sin familie.</edit>

Print Friendly, PDF & Email