Geocaching og sykkeltrim — en god kombinasjon

De som har lest noe på den­ne blog­gen kan ikke ha unn­gått å se at jeg er opp­tatt av syk­kel. Noen, men nep­pe like man­ge, vil også ha sett at jeg er en kan­skje litt over mid­dels ivrig geocacher. Alle vet hva en syk­kel er. Geocaching er ikke like kjent. Jeg har skre­vet om det tid­li­ge­re. Men kort­ver­sjo­nen er at man fin­ner “cacher” eller “tur­bok­ser” som and­re har lagt ut. Cache­ne pub­li­se­res på net­tet, og man leter seg fram ved hjelp av en GPS.

Når jeg drar ut for å lete etter cacher bru­ker jeg ofte syk­kel. Noe av det jeg liker med geocaching er at gode cacher tar oss til inter­es­san­te ste­der vi ellers ikke vil­le ha opp­søkt. Og man lærer gjer­ne litt om en his­to­rie som gjør det­te ste­det inter­es­sant, eller kan­skje er det et flott utsikts­punkt — eller noe helt annet. Jeg har vært man­ge ste­der i Oslo, også i eget nær­mil­jø, hvor jeg ikke had­de vært før, for­di noen har plas­sert en cache der. Man opp­le­ver mye mer om man beve­ger seg rundt på syk­kel enn i bil. En cahe­tur på syk­kel kan fort bli 20–40 km, og det er litt trim i det. Men man kan også leg­ge inn noen litt mer mål­ret­te­de tre­nings­øk­ter.

Før jeg kom­mer til det, vil jeg si litt om tre­ning og syk­kel. Kort­ver­sjo­nen er at man på syk­kel ikke utset­tes for støt­be­last­nin­ger, slik man blir om man f.eks. løper. Belast­nin­gen på skje­let­tet, og der­med skade­ri­si­ko­en er mind­re enn ved man­ge and­re akti­vi­te­ter. Da mitt kne slo seg vrangt før jul var syk­ling noe av det lege­ne anbe­fal­te som en del av behand­lin­gen. “Men du bør ikke sat­se på å løpe mara­ton”, var en av orto­pe­dens kom­men­ta­rer etter å ha stu­dert MR-bil­der av en litt sli­ten menisk.

Syk­kel er også ypper­lig for alle som ikke er i så god form man gjer­ne skul­le øns­ke. Alle kan fin­ne sitt tem­po på en syk­kel. Det er ikke like lett om man skal løpe. Det er en ters­kel fra det å gå til det å løpe. Man må ha en viss fart for å få en god løps­ryt­me. Jeg har i alle fall man­ge gan­ger opp­levd at jeg ikke har god nok kon­di­sjon til å hol­de det tem­po­et som gir en god løps­ryt­me. Enten blir det mye “stop and go”, eller så må man hol­de igjen hele tiden. Beg­ge deler er frust­re­ren­de. På syk­kel er det ikke en slik ters­kel man må over. Også det­te har jeg skre­vet om før.

Selv om jeg gene­relt bru­ker syk­kel gans­ke mye når jeg er ute på tur, vil jeg gjer­ne leg­ge inn noen litt tyng­re økter, alt­så økter som er tun­ge i for­hold til min ikke så alt for gode form. Alt er rela­tivt, også hva som er en tung økt. I prak­sis betyr det mot­bak­ke.

I høy­de­ne rundt Oslo er det utplas­sert gans­ke man­ge cacher. I de sis­te uke­ne har jeg hatt sli­ke cacher som mål for noen tre­nings­tu­rer. Jeg bestem­mer meg for å syk­le til én cache, og fin­ne den. Når den er fun­net, må jeg litt len­ger nes­te gang. Selv har jeg valgt å leg­ge de fles­te av mine turer til Hol­men­kol­len. Da kan vi kom­me til den 7. høy­es­te top­pen i Oslo, og den høy­es­te som er greit til­gjen­ge­lig på syk­kel — i alle fall om utgangs­punk­tet er Oslo sen­trum (eller Frog­ner for mitt ved­kom­men­de). Og det er god del cacher der. (Klikk på kar­tet for å få et leven­de geocaching-kart)

Fra meg og opp til Hol­men­koll­bak­ken er det litt i under­kant av 9 km, med en stig­ning på 350 m. Det sti­ger slakt fra Frog­ner til Sme­stad, til mer fra Sem­stad til Gress­ba­nen og enda mer de sis­te 3,5 — 4 km fra Gress­ba­nen til Holme­kol­len. Det sti­ger 220 m, som betyr en gjen­nom­snitt­lig stig­ning på 5,5–6 % på den­ne stig­nin­gen. Det hol­der for de fles­te av oss. Star­ter jeg hjem­me og syk­ler til Try­vann er det ca 11 km og ca 540 m stig­ning. Det gir en stig­ning på nær 5%. Tar vi strek­nin­gen fra Gress­ba­nen til Try­vann er det ca 6 km og det sti­ger ca 400 meter. Det betyr ca 6,7% stig­ning og vil­le anta­ge­lig vært klas­si­fi­sert som en andre­ka­te­go­ri­stig­ning hvis den had­de vært en del av Tour de Fran­ce. Se litt mer om stig­nin­ger i Oslo her.

Hvor man set­ter førs­te målet, for hver og en avgjø­re ut fra egen form. Jeg valg­te den­ne gang å star­te med Bes­se­rud sta­sjon. Det var en rela­tivt for­sik­tig start. Men det var en stund siden jeg had­de syk­let noen sær­lig i mot­bak­ker. Det skul­le også være en OK tur, ikke et slit. For­men min er ikke så alt for dår­lig, selv om den godt kun­ne vært bety­de­lig bed­re. Jeg kun­ne også hatt en del mind­re død­vekt opp dis­se bak­ke­ne. Man­ge er spre­ke­re enn meg og syk­ler fra meg. Men det er også en god del som ikke kla­rer å føl­ge opp bak­ke­ne. Vel­ger man Slem­dals­vei­en vil man f.eks. kun­ne set­te Slem­dal som førs­te mål, even­tu­elt Tros­te­rud­vei­en eller noe midt i mel­lom og bak­ken opp til Slem­dal også blir for tung.

Når vi syk­ler mot­bak­ke får vi gjø­re som Thor Hus­hovd: Vi må fin­ne vår egen ryt­me og eget tem­po. Så får and­re syk­le for­te­re eller sak­te­re, uten at vi bryr oss om det.

Siden jeg kom hjem fra ferie for tre uker siden har jeg tatt sli­ke turer et par gan­ger pr uke. (Der jeg ferier­te var det helt flatt. Så selv om jeg har syk­let noen mil i ferien, har det vært fla­te og let­te mil.) Det gir resul­ta­ter. Alle­re­de etter tre uker mer­ker jeg at bak­ke­ne ikke er like tun­ge som de var, at jeg kan­skje vel­ger et litt tyng­re gir enn jeg gjor­de for et par uker siden, osv. Og jeg syk­ler litt len­ger opp for hver gang. Så mye at det stort sett mer­kes at det kom­mer en bak­ke til, men det er stort sett ikke mer enn at det går greit.

Hol­der vi oss i Hol­men­kol­len og star­ter ved Bes­se­rud, så er det 14–15 cacher innen man kom­mer helt opp til Try­vann. I til­legg er det fire cacher i Vok­sen­åsen som man kan inklu­de­re. Man kan også leg­ge inn Setraveien/Lillevannsveien på Hol­men­koll­åsens vest­side har vi ytter­li­ge­re tre cacher om vi hol­der oss ved vei­en. Fore­lø­pig har jeg kom­met til Sko­gen sta­sjon på den­ne siden, som er ca 10 km fra meg, med total stig­ning på 378 m. Lille­vann gjen­står til en sene­re tur.

Det­te gir drøyt 20 cacher. Med to turer pr uke har man et 10-ukers tre­nings­pro­gram. Det­te kan varie­res og utvi­des med å leg­ge inn noen cache­tu­rer til Gref­sen­kol­len også. Gjen­nom­fø­rer man det­te vil man garan­tert få resul­ta­ter, og man har en liten beløn­ning i enden av hver tur.

Den som vil ha “opti­mal” og “effek­tiv” tre­ning vil sik­kert inn­ven­de at man ikke kan føl­ge et så til­fel­dig pro­gram som det­te. Men for oss som bare øns­ker å være i rela­tivt god form, men som ikke har pla­ner om å syk­le Birken eller til­sva­ren­de, kan det være fint med sli­ke kla­re og enk­le, og sam­ti­dig opp­nåe­li­ge mål.

 

Print Friendly, PDF & Email