Exit FrP — og Siv Jensen?

Så har FrP kas­tet kor­te­ne og går ut av byrå­det i Oslo. Det er bra for Oslo. Det gjen­står å se hva slags byråd vi får.

Lamb­da ser ut til å gå duk­ken med byråds­ha­va­ri­et. Jeg grå­ter ikke vel­dig mye over det. Jeg synes Lamb­da frem­står som et kje­de­lig bygg som ikke er sær­lig mye mer spen­nen­de enn kon­tor­na­bo­ene i “Barco­de”. Edvard Munch for­tje­ner bed­re, uan­sett hvor muse­et måt­te bli lig­gen­de. Men jeg synes ikke det er uri­me­lig av Høy­re å kre­ve at FrP skal stå ved tid­li­ge­re inn­gåt­te avta­ler der­som byråds­sam­ar­bei­det skal fort­set­te.

Når spil­let rundt posi­sjo­ner har lagt seg, kom­mer medie­in­ter­es­sen til å for­svin­ne. Carl I Hagen kom­mer sik­kert til å gjø­re alt for å kom­me i rampe­ly­set fra sin posi­sjon som gruppe­le­der for FrP-kvar­tet­ten i bysty­ret. Men det blir nok mest hakk i pla­ta og gjen­tatt gnå­ling om det vi har hørt så mye før. Blant annet at han er så mis­for­nøyd med det som FrP har hatt ansva­ret for i åtte år.

FrPs leder, Siv Jen­sen, har det med å være fra­væ­ren­de når ting skjer. Når hun kom­mer hjem fra ferie­ne sine kla­ger hun over at media er slem­me mot FrP. Det par­ti­et som har vært tuf­tet på at de behers­ket media bed­re enn noen and­re, kla­rer nå ikke å få fram annet enn sut­ring over at alle er slem­me med dem. Man får ikke stem­mer eller makt av slikt.

Siv Jen­sen vil sva­re de and­re med å gå ut med hvem den over­g­reps­til­tal­te ord­fø­re­ren som ver­se­rer i media i ano­ny­mi­sert form, er. Det er åpen­bart at han ikke repre­sen­te­rer FrP, siden Siv Jen­sen så gjer­ne vil hen­ge ham ut. At er er slik at han ikke har erkjent for­hol­det, at det er et (mulig) offer man vil skjer­me og en del and­re hen­syn som gjør den­ne saken gans­ke ulik Hoks­rud-saken, hop­per Siv Jen­sen over. Nå skal and­re par­ti­er også trek­kes ned i FrPs søle.

Det er ikke så ofte jeg frem­he­ver VG i saker som den­ne. Men både tid­li­ge­re redak­tør Bernt Oluf­sen og nåvæ­ren­de redak­tør Tor­ry Peder­sen har skre­vet reflek­tert og for­nuf­tig om det­te — uten at jeg der­med er enig i alt de skri­ver.

Man har sik­kert man­ge pikan­te saker i and­re par­ti­er også. Kjønns­drif­ten er sik­kert gans­ke like­lig for­delt mel­lom par­ti­ene. Det er ikke enkel­te frem­skritts­parti­po­li­ti­ke­res for­søk på å gjø­re frem­skritt når de skri­der fram mot feil skritt som er FrPs pro­blem. Det er par­ti­ets hånd­te­ring av dis­se sake­ne.

Søvik­nes-saken er alle FrP-skan­da­lers mor, eller kan­skje skal man si far. Og la det være helt klart: Det­te var ikke bare en pri­vat­sak. Det skjer sik­kert mye på parti­ar­ran­ge­men­ter, både i FrP og and­re par­ti­er. Men at nest­le­der i moder­par­ti­et for­gri­per seg på en beru­set 16-åring når han gjes­ter ung­doms­par­ti­ets arran­ge­ment, det er langt for­bi det som kan unn­skyl­des. Her vis­te Ter­je Søvik­nes seg ikke vok­sen nok for den rol­len han had­de.

Like­vel: Det som for alvor gjor­de det til en parti­sak var FrPs hånd­te­ring av saken, hvor blant annet Siv Jen­sen lyver over­for det nors­ke folk i et for­søk på å dys­se det hele ned og dek­ke over Søvik­nes’ over­grep. Det var da det­te for alvor ble en parti­sak.

Det ble ikke bed­re av at Cathrin Rustø­en beskyld­te Chim Kjøl­ner for å ha vold­tatt hen­ne under et FPU-lands­møte i Lange­sund. Jeg vet ikke hva som skjed­de i det­te til­fel­let. Men det var liten vil­je til å ryd­de opp, og Chim Kjøl­ner kun­ne gjø­re come back.

Siden har det bal­let på seg. Også Birke­dal-saken ble en parti­sak ikke på grunn av det Birke­dal had­de gjort, men på grunn av par­ti­ets mang­len­de evne og vil­je til å ta tak i pro­ble­met før det var for sent. Når Hoks­rud-saken duk­ker opp har toget for lengts gått for å si at det­te er en pri­vat­sak. (Skjønt i Bård Hoks­ruds til­fel­le blir det vel mer rik­tig å si at bilen har kjørt enn at toget har gått.) Bård Hoks­rud er (eller var) ikke noen hvem som helst i FrP. Han har vært tid­li­ge­re leder av FPU, er stor­tings­re­pre­sen­tant og sen­tral­styre­med­lem. Hvis FrP had­de hånd­tert Søvik­nes-saken på en god måte, og siden tatt and­re sex-skan­da­ler i par­ti­et på alvor, da kun­ne man kan­skje ha sagt at Hoks­rud-saken var en pri­vat­sak.

Byråds­sam­ar­bei­det i Oslo skul­le være FrPs utstil­lings­vin­du og vise res­ten av lan­det at FrP var en seriøs sam­ar­beids­part­ner og at de kun­ne opp­tre ansvar­lig i posi­sjon. Det­te skul­le vise at FrP kun­ne være i stand til å regje­re. Nå har det hava­rert på at sam­ar­beids­part­ne­ren har stilt krav om at FrP ved­står seg tid­li­ge­re inn­gåt­te avta­ler. Det vil ikke FrP, og da ryker de ut. Og der­med for­svant også det som måt­te være igjen av mulig­he­ter for et regje­rings­sam­ar­beid.

Siv Jen­sen ble tid­li­ge­re kjørt fram som stats­mi­nis­ter­kan­di­dat. Men hun har gang på gang vist at hun ikke har det som skal til for å fyl­le den­ne rol­len. Det dum­mes­te, men ikke det enes­te, var da hun nok en gang ikled­de seg offer­drak­ten etter Utøya-masa­kren og men­te at det å knyt­te FrP til Anders Behring Brei­vik var like uhyr­lig som det ABB had­de gjort. Hun trakk det rik­tig­nok til­ba­ke. Men det var for sent. Jens Stol­ten­berg, som var hardt ram­met som stats­mi­nis­ter, parti­le­der og rent per­son­lig, sto fram som en stats­mann og leder av for­mat. Siv Jen­sen sto fram som en kyl­ling. Det­te inn­tryk­ket har hun bekref­tet i hånd­te­rin­gen av Hoks­rud-saken. Hun er en like dår­lig stats­mi­nis­ter­kan­di­dat som Carl I Hagen var ord­fø­rer­kan­di­dat i Oslo.

Med et elen­dig valg­re­sul­tat er det åpen­bart at Siv Jen­sens posi­sjon i par­ti­et ikke er spe­si­elt sterk. Det er først og fremst man­ge­len på alter­na­ti­ver som gjør at leder­disk­su­jo­nen ikke blus­ser opp for fullt. Nest­le­der Per Sand­berg er mer på vei ut av enn inn i poli­tik­ken. Per Arne Olsen var tid­li­ge­re ord­fø­rer i en byen hvor FrP gikk aller ster­kest til­ba­ke. Uan­sett om hans bolig­kjøp var lov­lig eller ei, så vit­ner det om så sterkt mang­len­de poli­tisk teft og døm­me­kraft at han i prak­sis er poli­tisk død. Sen­tral­styre­med­lem Bård Hoks­rud er ute.

Ter­je Søvik­nes er kan­skje den dyk­tigs­te poli­ti­ke­ren FrP har. Men han er ikke den som kan sty­re par­ti­et ut av sex-skan­da­le­nes slag­skyg­ge. Dess­uten har han mang­len­de støt­te i par­ti­et, noe val­get til sen­tral­sty­ret vis­te. En prag­ma­tisk poli­ti­ker som til og med kan gå inn for bom­pen­ger, har ikke noen sterk støt­te der.

Uan­sett når debat­ten måt­te kom­me, så er FrPs dår­li­ge resul­tat og dår­li­ge ledel­se ikke noe som vil inspi­re­re trop­pe­ne til sterk inn­sats mot val­get i 2013.

Leder­de­bat­ten i FrP må kom­me. Carl I Hagen har dum­met seg såpass mye ut i valg­kam­pen at han ikke len­ger vil kun­ne trek­ke i trå­de­ne, hel­ler ikke i kulis­se­ne. Siv Jen­sen vil ikke kun­ne hol­de debat­ten i sjakk. Når debat­ten kom­mer vil den bli stygg.

Kan­skje går FrP-epo­ken i norsk poli­tikk mot slut­ten.

 

Akademisk frihet og open access

En del “open access” akti­vis­ter gir seg ikke, og synes å vil­le tvin­ge viten­ska­pe­lig ansat­te til å leve etter deres ideo­lo­gi. Det må de selv­sagt mene. Men de bør i det mins­te for­hol­de seg til det folk fak­tisk mener og sier, ikke pådyt­te folk som ikke er enig med dem menin­ger de ald­re har hatt.

Uni­ver­si­tets­bi­blio­te­kar Pål Mag­nus Lyk­kja synes å være den frems­te våpen­dra­ger i øye­blik­ket. Dis­ku­sjo­nen synes å ha fore­gått først og fremst på e‑postlister for biblio­te­ka­rer. Jeg litt til­fel­dig kjent med den­ne dis­ku­sjo­nen for­di min kol­le­ga, pro­fes­sor Hel­ge Røn­ning og jeg skal ha bedre­vet det­te, i føl­ge Pål M. Lyk­kja i en e‑post 31.08.2011:

Hel­ge Røn­ning og Olav Tor­vund har gjen­nom ei rek­kje artik­lar og blogg­pos­tar greidd å lure uni­ver­si­te­ta og Fors­ker­for­bun­det trill rundt med å få dei til å tru at aka­de­misk fri­dom er i kon­flikt med open access.”

Jeg sva­rer kun for meg selv, men Hel­ge Røn­ning og jeg er stort sett eni­ge om det grunn­leg­gen­de her. Jeg har ikke og har ald­ri hatt noe i mot open access, alt­så tids­skrif­ter hvor lese­re har gra­tis til­gang. En utvik­lig i ret­ning av OA-tids­skrif­ter er på man­ge måter posi­tiv. Det jeg er sterk mot­stan­der av er at noen skal tvin­ge fors­ke­re til å pub­li­se­re i OA-tids­skrif­ter. Hvis Pål M Lyk­kja ikke ser at det er to helt uli­ke tema­er, da har han et alvor­lig pro­blem. I til­legg kom­mer at deler av det vi ser under OA-para­ply­en har også enkel­te pro­ble­ma­tis­ke sider som OA-evan­ge­lis­te­ne har tendens til å over­se.

Con­ti­nue read­ing Aka­de­misk fri­het og open access

Opphavsrett podcast del 3: Opphavsmannens beføyelser

Opp­havs­man­nen har to hoved­grup­per av beføy­el­ser: Øko­no­mis­ke og ide­el­le ret­tig­he­ter. De øko­no­mis­ke består av ene­rett til eksemp­lar­frem­stil­ling og til å gjø­re ver­ket til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. De ide­el­le er rett til navn­gi­vel­se og respekt­rett.

For å abon­nere på seri­en, klikk på http://podcast.torvund.net/opphavsrett.xml eller kopi­er http://podcast.torvund.net/opphavsrett.xml inn i din RSS-leser. Seri­en er nå også til­gjen­ge­lig i iTu­nes http://itunes.apple.com/no/podcast/id460363260

[Opp­havs­rett podcast]

Oslo som sykkelby. Tanker etter møte med politikere

Tirs­dag 30. august arran­ger­te SLF Oslo møtet “Hvor­dan kan Oslo bli en bed­re syk­kel­by?”, med poli­ti­ke­re fra de fles­te poli­tis­ke par­ti­er. Før poli­ti­ker­ne slapp til, gikk SLFs gene­ral­sek­re­tær Rune Gjøs gjen­nom SLFs under­sø­kel­se av Oslo­par­ti­enes syk­kel­po­li­tikk. Pane­let besto av

Sti­an Ber­ger Røs­land (H), byråds­le­der
Jøran Kall­myr (Frp), sam­ferd­sels­by­råd
Mari­an­ne Bor­gen (SV), ord­fø­rer­kan­di­dat
Odd Einar Dørum (V), ord­fø­rer­kan­di­dat
Rina Mari­ann Han­sen (Ap), 3. kan­di­dat til bysty­ret
Bjør­nar Mox­nes (Rødt), 1. kan­di­dat til bysty­ret.

Det at de poli­tis­ke par­ti­ene stil­te med så sen­tra­le poli­ti­ke­re er i seg selv et sig­nal om at de begyn­ner å ta syk­kel mer på alvor. De møt­te en full­satt sal på Elve­bak­ken sko­le. Opp­mø­tet viser også at det­te er noe man­ge er opp­tatt av syk­kel.

Con­ti­nue read­ing Oslo som syk­kel­by. Tan­ker etter møte med poli­ti­ke­re

En trist sykkeltur i Oslos nye sykkelfelt

Ende­lig har Oslo fått noen syk­kel­felt i sen­trum som er tyde­lig mer­ket med rød far­ge, og hvor man omsi­der har regu­lert vei­en slik at den er enveis­kjørt for biler og and­re moto­ri­ser­te kjøre­tøy­er, men ikke for syk­ler. Poli­ti­ker­ne kan kri­ti­se­res for mye. Men her er det poli­ti­et som har vært bremse­klos­sen alt for len­ge. Men blikk­bok­s­ho­de­ne for­står åpen­bart ikke hva den­ne mer­kin­gen betyr. De må selv­føl­ge­lig øde­leg­ge ved å hen­set­te sine blikk­bok­ser i syk­kel­fel­tet. Noen med mye rust mel­lom øre­ne synes å tro at de ikke står i vei­en om de set­ter på nød­blink — som om det er en nød­si­tua­sjon at de ikke gid­der å gå noen meter. OG man­ge “skal bare”. Resul­ta­tet er at syk­kel­fel­tet i prak­sis er lite anven­de­lig for syk­lis­ter, for­di man sta­dig må svin­ge rundt feil­par­ker­te biler. Dis­se bile­ne ble tatt under en kort syk­kel­tur gjen­nom gate­ne i går, tors­dag 1. sep­tem­ber.

Con­ti­nue read­ing En trist syk­kel­tur i Oslos nye syk­kel­felt