Så har FrP kastet kortene og går ut av byrådet i Oslo. Det er bra for Oslo. Det gjenstår å se hva slags byråd vi får.

Lambda ser ut til å gå dukken med byrådshavariet. Jeg gråter ikke veldig mye over det. Jeg synes Lambda fremstår som et kjedelig bygg som ikke er særlig mye mer spennende enn kontornaboene i “Barcode”. Edvard Munch fortjener bedre, uansett hvor museet måtte bli liggende. Men jeg synes ikke det er urimelig av Høyre å kreve at FrP skal stå ved tidligere inngåtte avtaler dersom byrådssamarbeidet skal fortsette.

Når spillet rundt posisjoner har lagt seg, kommer medieinteressen til å forsvinne. Carl I Hagen kommer sikkert til å gjøre alt for å komme i rampelyset fra sin posisjon som gruppeleder for FrP-kvartetten i bystyret. Men det blir nok mest hakk i plata og gjentatt gnåling om det vi har hørt så mye før. Blant annet at han er så misfornøyd med det som FrP har hatt ansvaret for i åtte år.

FrPs leder, Siv Jensen, har det med å være fraværende når ting skjer. Når hun kommer hjem fra feriene sine klager hun over at media er slemme mot FrP. Det partiet som har vært tuftet på at de behersket media bedre enn noen andre, klarer nå ikke å få fram annet enn sutring over at alle er slemme med dem. Man får ikke stemmer eller makt av slikt.

Siv Jensen vil svare de andre med å gå ut med hvem den overgrepstiltalte ordføreren som verserer i media i anonymisert form, er. Det er åpenbart at han ikke representerer FrP, siden Siv Jensen så gjerne vil henge ham ut. At er er slik at han ikke har erkjent forholdet, at det er et (mulig) offer man vil skjerme og en del andre hensyn som gjør denne saken ganske ulik Hoksrud-saken, hopper Siv Jensen over. Nå skal andre partier også trekkes ned i FrPs søle.

Det er ikke så ofte jeg fremhever VG i saker som denne. Men både tidligere redaktør Bernt Olufsen og nåværende redaktør Torry Pedersen har skrevet reflektert og fornuftig om dette — uten at jeg dermed er enig i alt de skriver.

Man har sikkert mange pikante saker i andre partier også. Kjønnsdriften er sikkert ganske likelig fordelt mellom partiene. Det er ikke enkelte fremskrittspartipolitikeres forsøk på å gjøre fremskritt når de skrider fram mot feil skritt som er FrPs problem. Det er partiets håndtering av disse sakene.

Søviknes-saken er alle FrP-skandalers mor, eller kanskje skal man si far. Og la det være helt klart: Dette var ikke bare en privatsak. Det skjer sikkert mye på partiarrangementer, både i FrP og andre partier. Men at nestleder i moderpartiet forgriper seg på en beruset 16-åring når han gjester ungdomspartiets arrangement, det er langt forbi det som kan unnskyldes. Her viste Terje Søviknes seg ikke voksen nok for den rollen han hadde.

Likevel: Det som for alvor gjorde det til en partisak var FrPs håndtering av saken, hvor blant annet Siv Jensen lyver overfor det norske folk i et forsøk på å dysse det hele ned og dekke over Søviknes’ overgrep. Det var da dette for alvor ble en partisak.

Det ble ikke bedre av at Cathrin Rustøen beskyldte Chim Kjølner for å ha voldtatt henne under et FPU-landsmøte i Langesund. Jeg vet ikke hva som skjedde i dette tilfellet. Men det var liten vilje til å rydde opp, og Chim Kjølner kunne gjøre come back.

Siden har det ballet på seg. Også Birkedal-saken ble en partisak ikke på grunn av det Birkedal hadde gjort, men på grunn av partiets manglende evne og vilje til å ta tak i problemet før det var for sent. Når Hoksrud-saken dukker opp har toget for lengts gått for å si at dette er en privatsak. (Skjønt i Bård Hoksruds tilfelle blir det vel mer riktig å si at bilen har kjørt enn at toget har gått.) Bård Hoksrud er (eller var) ikke noen hvem som helst i FrP. Han har vært tidligere leder av FPU, er stortingsrepresentant og sentralstyremedlem. Hvis FrP hadde håndtert Søviknes-saken på en god måte, og siden tatt andre sex-skandaler i partiet på alvor, da kunne man kanskje ha sagt at Hoksrud-saken var en privatsak.

Byrådssamarbeidet i Oslo skulle være FrPs utstillingsvindu og vise resten av landet at FrP var en seriøs samarbeidspartner og at de kunne opptre ansvarlig i posisjon. Dette skulle vise at FrP kunne være i stand til å regjere. Nå har det havarert på at samarbeidspartneren har stilt krav om at FrP vedstår seg tidligere inngåtte avtaler. Det vil ikke FrP, og da ryker de ut. Og dermed forsvant også det som måtte være igjen av muligheter for et regjeringssamarbeid.

Siv Jensen ble tidligere kjørt fram som statsministerkandidat. Men hun har gang på gang vist at hun ikke har det som skal til for å fylle denne rollen. Det dummeste, men ikke det eneste, var da hun nok en gang ikledde seg offerdrakten etter Utøya-masakren og mente at det å knytte FrP til Anders Behring Breivik var like uhyrlig som det ABB hadde gjort. Hun trakk det riktignok tilbake. Men det var for sent. Jens Stoltenberg, som var hardt rammet som statsminister, partileder og rent personlig, sto fram som en statsmann og leder av format. Siv Jensen sto fram som en kylling. Dette inntrykket har hun bekreftet i håndteringen av Hoksrud-saken. Hun er en like dårlig statsministerkandidat som Carl I Hagen var ordførerkandidat i Oslo.

Med et elendig valgresultat er det åpenbart at Siv Jensens posisjon i partiet ikke er spesielt sterk. Det er først og fremst mangelen på alternativer som gjør at lederdisksujonen ikke blusser opp for fullt. Nestleder Per Sandberg er mer på vei ut av enn inn i politikken. Per Arne Olsen var tidligere ordfører i en byen hvor FrP gikk aller sterkest tilbake. Uansett om hans boligkjøp var lovlig eller ei, så vitner det om så sterkt manglende politisk teft og dømmekraft at han i praksis er politisk død. Sentralstyremedlem Bård Hoksrud er ute.

Terje Søviknes er kanskje den dyktigste politikeren FrP har. Men han er ikke den som kan styre partiet ut av sex-skandalenes slagskygge. Dessuten har han manglende støtte i partiet, noe valget til sentralstyret viste. En pragmatisk politiker som til og med kan gå inn for bompenger, har ikke noen sterk støtte der.

Uansett når debatten måtte komme, så er FrPs dårlige resultat og dårlige ledelse ikke noe som vil inspirere troppene til sterk innsats mot valget i 2013.

Lederdebatten i FrP må komme. Carl I Hagen har dummet seg såpass mye ut i valgkampen at han ikke lenger vil kunne trekke i trådene, heller ikke i kulissene. Siv Jensen vil ikke kunne holde debatten i sjakk. Når debatten kommer vil den bli stygg.

Kanskje går FrP-epoken i norsk politikk mot slutten.