En del “open access” aktivister gir seg ikke, og synes å ville tvinge vitenskapelig ansatte til å leve etter deres ideologi. Det må de selvsagt mene. Men de bør i det minste forholde seg til det folk faktisk mener og sier, ikke pådytte folk som ikke er enig med dem meninger de aldre har hatt.
Universitetsbibliotekar Pål Magnus Lykkja synes å være den fremste våpendrager i øyeblikket. Diskusjonen synes å ha foregått først og fremst på e-postlister for bibliotekarer. Jeg litt tilfeldig kjent med denne diskusjonen fordi min kollega, professor Helge Rønning og jeg skal ha bedrevet dette, i følge Pål M. Lykkja i en e-post 31.08.2011:
“Helge Rønning og Olav Torvund har gjennom ei rekkje artiklar og bloggpostar greidd å lure universiteta og Forskerforbundet trill rundt med å få dei til å tru at akademisk fridom er i konflikt med open access.”
Jeg svarer kun for meg selv, men Helge Rønning og jeg er stort sett enige om det grunnleggende her. Jeg har ikke og har aldri hatt noe i mot open access, altså tidsskrifter hvor lesere har gratis tilgang. En utviklig i retning av OA-tidsskrifter er på mange måter positiv. Det jeg er sterk motstander av er at noen skal tvinge forskere til å publisere i OA-tidsskrifter. Hvis Pål M Lykkja ikke ser at det er to helt ulike temaer, da har han et alvorlig problem. I tillegg kommer at deler av det vi ser under OA-paraplyen har også enkelte problematiske sider som OA-evangelistene har tendens til å overse.
Opphavsmannen har to hovedgrupper av beføyelser: Økonomiske og ideelle rettigheter. De økonomiske består av enerett til eksemplarfremstilling og til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. De ideelle er rett til navngivelse og respektrett.