Akademisk frihet og open access

En del “open access” aktivister gir seg ikke, og synes å ville tvinge vitenskapelig ansatte til å leve etter deres ideologi. Det må de selvsagt mene. Men de bør i det minste forholde seg til det folk faktisk mener og sier, ikke pådytte folk som ikke er enig med dem meninger de aldre har hatt.

Universitetsbibliotekar Pål Magnus Lykkja synes å være den fremste våpendrager i øyeblikket. Diskusjonen synes å ha foregått først og fremst på e-postlister for bibliotekarer. Jeg litt tilfeldig kjent med denne diskusjonen fordi min kollega, professor Helge Rønning og jeg skal ha bedrevet dette, i følge Pål M. Lykkja i en e-post 31.08.2011:

“Helge Rønning og Olav Torvund har gjennom ei rekkje artiklar og bloggpostar greidd å lure universiteta og Forskerforbundet trill rundt med å få dei til å tru at akademisk fridom er i konflikt med open access.”

Jeg svarer kun for meg selv, men Helge Rønning og jeg er stort sett enige om det grunnleggende her. Jeg har ikke og har aldri hatt noe i mot open access, altså tidsskrifter hvor lesere har gratis tilgang. En utviklig i retning av OA-tidsskrifter er på mange måter positiv. Det jeg er sterk motstander av er at noen skal tvinge forskere til å publisere i OA-tidsskrifter. Hvis Pål M Lykkja ikke ser at det er to helt ulike temaer, da har han et alvorlig problem. I tillegg kommer at deler av det vi ser under OA-paraplyen har også enkelte problematiske sider som OA-evangelistene har tendens til å overse.

Det er den enkelte forsker som selv bestemmer om noe skal publiseres, og eventuelt hvor det skal publiseres. Denne vurderingen skal ikke overprøves av en byråkrat eller en bibliotekar. Tidligere har forskningsbibliotekar Karianne Hammerstrøm vært frempå for å frata vitenskapelig ansatte den selvfølgelige retten til å velge publiseringkanal. Og nå Pål M. Lykkja. Hvis dette er holdningen blant bibliotekarer i akademia, da synes jeg det er skremmende.

Alle forskere er selvfølglig interessert i at en artikkel publiseres i det tidsskriftet som best når de leserne jeg er interessert i. At et OA-tidsskrift i prinsippet er tilgjengelig for alle hjelper lite hvis det i liten grad leses av fagfolk. Jeg vet hvilke tidsskrifter som finnes på mitt fagfelt. Jeg vet også stort sett hvem de ulike tidsskriften når. Den som har skrevet artikkelen kjenner tidsskriftene og kjenner artikkelen, og har best forutsetninger for å vurdere hvilket tidsskrift man bør satse på. Det er en selvsagt rett for den enkelte forsker selv å bestemme hvor en artikkel skal publiseres. Dette er noe av kjernen i den akademiske frihet, slik det også har kommet til uttrykk i UNESCOs “Recommendation concerning the Status of Higher-Education Teaching Personnel” avsnitt 12:

“To this end, higher-education teaching personnel should be free to publish the results of research and scholarship in books, journals and databases of their own choice and under their own names, provided they are the authors or co-authors of the above scholarly works.”

Pål M Lykkja fremstår med en enorm faglig selvtillit og en skremmende vilje til maktutøvelse og overstyring når han ut fra sine ideologiske preferanser vil sensurere og diktere forskere. Jeg tiltror verken Pål M Lykkja eller andre en faglig innsikt som gjør at han kan overprøve fagfolk.

I en annen e-post  01.09.2011 19:17 følger Pål M. Lykkja opp med dette:

“Torvund og Rønning, samt Forskerforbundet representerar mest sansynleg ein liten minoritet. Akkurat som ein mikroskopisk andel av forskarar som tvilar på menneskeskapte klimaendringar greier å få folk flest til å tru at det er stor tvil bland forskarane så ser det ut til at Torvund og Rønning har gjordt det same i forhold til open access. Eg skulle gjerne likt at ein kan gjennomføre ei norsk undersøkjing for å avdekkje norske forskarar si holdning til “mandatory open access”. “

For meg er det revnende likegyldig hvor mange eller hvor få som er enig med meg i denne saken. Jeg vil ikke bestemme hvordan andre forskere skal publisere, og jeg vil ha meg frabedt at andre skal bestemme over meg. Det ligger faktisk i forskningens natur at man stiller spørsmål ved etablerte synspunkter som flertallet støtter seg til. En god forsker følger sin faglige overbevisning, uten å bøye seg for et flertall. Det gjelder valg av tema, metoder og selvfølgelig hvordan resultater skal gjøres kjent. Vanskeligere er det ikke. Men frihet til å bestemme selv er visst en tanke som Pål M Lykkja har vanskelig å forholde seg til. For han vet så mye bedre enn Helge Rønning og meg hva Helge Rønning og jeg bør gjøre. Derfor vil han tvinge oss til å danse etter hans pipe.

Sammenligningen med holdning til menneskekapte klimaendringer er retorisk slagg som sier lite om saken, men kanskje en del om Pål M Lykkja.

Som sagt har jeg ingen ting i mot OA og sitter for så vidt i redaksjonsrådet for et europeisk OA-tidsskrift selv. Men jeg deler ikke evangelistenes enøyde begeistring for konseptet og synes man bruker mye uholdbar og billig retorikk for å bygge opp under sitt syn.

Publisering koster og noen må betale. Det kan betales av den som vil ha tilgang til publikasjonene, av de som vil ha noe publisert, ved støtte fra utenforstående eller ved at folk arbeider gratis. Ofte finner man kombinasjoner av alt dette.

Jeg ser ikke hvorfor det på det er så veldig viktig at akkurat vitenskapelige publikasjoner er gratis for leseren. Vitenskapelige tidsskrifter henvender seg til en liten og ganske ressurssterk gruppe. At det har blitt for dyrt og at en del forlag har fått for mye makt, er greit nok. At mange ikke ønsker å skrive en artikkel eller være reviewer uten å få vederlag, og så måtte betale dyrt for at egen institusjon skal ha tilgang til denne, er forståelig. Det er også utmerket at det utvikler seg en delingskultur i akademia. Hvorfor stiller man ikke det samme krav til den moderne verdenslittarturen? At alle bøker skrevet av Nobel- og Pulitzer-prisvinnere skal være gratis tilgjengelig? For ikke å snakke om lærebøker? Det er selvfølgelig urealistisk, men skal man gjøre tilgang enklere og billigere er dette viktigere enn vitenskapelig litteratur.

Publisering er ikke gratis. Vi ser at kostnadene nå skyves over på de som vil publisere. Det er ikke uvanlig at man må betale 3-5.000 USD for å publisere i et OA-tidsskrift. Det ekskluderer forskere som ikke har penger. Om et fagmiljø disponerer 100.000 på sitt publiseringsbudsjett og det koster 20.000 pr artikkel, da har man ikke råd til å betale for publisering av mer enn fem artikler. Vi vet da at pengene for det meste gå til de som arbeider med temaer og har synspunkter som de etablere som styrer pengene liker. Det nye, kritiske og uventede vil få et “interessant, men vi kan dessverre ikke prioritere dette nå”. Dette vil ikke være bra for den kritiske forskning som utfordrer det vitenskapelige establishment.

Man kan løse dette ved at institusjoner inngår avtaler som gjør at dette betales samlet for institusjonen, eller ved at det inngår i prosjektfinansieringen. UiO har inngått slike avtaler med i alle fall noen forlag, slik at den enkelte vitenkapelig ansatte ikke behøver å bekymre seg for hvordan man skal skaffe penger til publisering hvis artikkelen i seg selv er god nok til å bli publiset. Men det hjelper bare de som er knyttet til en institusjon med ressurser til å inngå slike avtaler og/eller har særskilt finansiering som dekker dette. Skillet mellom de som er innenfor og de som er utenfor kan bli enda større enn det er i dag.

Pål M Lykkja kommer også trekkende med de sedvanlige ulandsargumentene, og skriver:

“Med open access så kan afghanske kvinner delta, med tradisjonell publisering så må dei gå på universitetet (som berre er tilgjengelege for menn, og som nesten garantert ikkje har tidsskriftet dei treng).

(…)

Med open access så kan ein talentfull professor i Kamerun delta på lik linje i fagfellevurdering og akademisk arbeid som andre. Utan open access så er det ikkje mogleg.”

Han er søt i sin omsorg for afghanske kvinner. Men mener Pål M Lykkja virkelig at tilgang til vitenskapelige artikler er det som kan bidra til bedrede forhold for afghanske kvinner, eller er det bare nok et billig retorisk poeng? Tror han at afghanske kvinner som stenges ute fra utdannelse har god internettforbindelse, gode nok engelskkunnskaper og tilstrekkelig faglig basisinnsikt til å kunne få nytte av internasjonale forskningspublikasjoner? Jeg tror ikke det. Det er helt annen litteratur som her vil være viktig. Fri tilgang til vitenskapelige tidsskrifter via internett har i beste fall mikroskopisk betydning i denne sammenhengen.

Den dyktige professoren i Kamerun, som Pål M Lykkja også kommer trekkende med, kan komme til å komme dårligere ut med den OA-trenden vi nå ser, med mindre han gjør som så alt for mange andre dyktige fagfolk fra utviklingsland: Reiser til USA eller Europa. Han kan riktignok lese mer av det som O Store Hvite Guru i USA eller Europa skriver. Skjønt de fleste store forlag lar universiteter i utviklingsland få tilgang til tidsskrifter gratis eller til en lav pris, så sannsynligvis har han tilgang uansett.

Utfordringen for utviklingsland er å bygge opp egne, sterke fagmiljøer og hindre hjerneflukt. Det er viktig at de driver egen forskning og får publisert sine resultater, ikke bare at de får tilgang til vestlige publikasjoner. Jeg tviler på at Lykkjas dyktige kamerunske professor er i stand til å legge 3.000 USD på bordet for å få publisert sin artikkel. Uten disse pengene vil han være utestengt fra å delta i en OA-verden med en forretningsmodell basert på at forfatteren betaler for publisering.  En “eksportsubsidiering” av kunnskap kan gjøre at strømmen i enda større grad bare går en vei.

Men om vi nå vender tilbake til utgangspunktet, så er jeg positiv til OA, selv om det er nyanser i bildet som evangelistene hopper over. Hvis OA er så flott som evangelistene tror, da vil det bli den dominerende publiseringsformen og vil ikke være avhengig av tvang. Likevel: Uansett hva jeg måtte mene om OA i seg selv, så ville det aldri falle meg inn å tvinge andre til å publisere i slike tidsskrifter. Jeg lever greit med at andre mene rnoe annet og har andre preferanser enn meg, og at disse handler ut fra hva de selv mener er best — så lenge de ikke vil påtvinge meg sine standpunkter. Det er dette Pål M Lykkja ser ut til å ha problemer med å forstå, i sin iver etter å bestemme over akademia.