Akademisk frihet og open access

En del “open access” akti­vis­ter gir seg ikke, og synes å vil­le tvin­ge viten­ska­pe­lig ansat­te til å leve etter deres ideo­lo­gi. Det må de selv­sagt mene. Men de bør i det mins­te for­hol­de seg til det folk fak­tisk mener og sier, ikke pådyt­te folk som ikke er enig med dem menin­ger de ald­re har hatt.

Uni­ver­si­tets­bi­blio­te­kar Pål Mag­nus Lyk­kja synes å være den frems­te våpen­dra­ger i øye­blik­ket. Dis­ku­sjo­nen synes å ha fore­gått først og fremst på e-post­lis­ter for biblio­te­ka­rer. Jeg litt til­fel­dig kjent med den­ne dis­ku­sjo­nen for­di min kol­le­ga, pro­fes­sor Hel­ge Røn­ning og jeg skal ha bedre­vet det­te, i føl­ge Pål M. Lyk­kja i en e-post 31.08.2011:

Hel­ge Røn­ning og Olav Tor­vund har gjen­nom ei rek­kje artik­lar og blogg­pos­tar greidd å lure uni­ver­si­te­ta og Fors­ker­for­bun­det trill rundt med å få dei til å tru at aka­de­misk fri­dom er i kon­flikt med open access.”

Jeg sva­rer kun for meg selv, men Hel­ge Røn­ning og jeg er stort sett eni­ge om det grunn­leg­gen­de her. Jeg har ikke og har ald­ri hatt noe i mot open access, alt­så tids­skrif­ter hvor lese­re har gra­tis til­gang. En utvik­lig i ret­ning av OA-tids­skrif­ter er på man­ge måter posi­tiv. Det jeg er sterk mot­stan­der av er at noen skal tvin­ge fors­ke­re til å pub­li­se­re i OA-tids­skrif­ter. Hvis Pål M Lyk­kja ikke ser at det er to helt uli­ke tema­er, da har han et alvor­lig pro­blem. I til­legg kom­mer at deler av det vi ser under OA-para­ply­en har også enkel­te pro­ble­ma­tis­ke sider som OA-evan­ge­lis­te­ne har tendens til å over­se.

Det er den enkel­te fors­ker som selv bestem­mer om noe skal pub­li­se­res, og even­tu­elt hvor det skal pub­li­se­res. Den­ne vur­de­rin­gen skal ikke over­prø­ves av en byrå­krat eller en biblio­te­kar. Tid­li­ge­re har forsk­nings­bi­blio­te­kar Kari­an­ne Ham­mer­strøm vært frem­på for å fra­ta viten­ska­pe­lig ansat­te den selv­føl­ge­li­ge ret­ten til å vel­ge pub­li­se­ring­ka­nal. Og nå Pål M. Lyk­kja. Hvis det­te er hold­nin­gen blant biblio­te­ka­rer i aka­de­mia, da synes jeg det er skrem­men­de.

Alle fors­ke­re er selv­følg­lig inter­es­sert i at en artik­kel pub­li­se­res i det tids­skrif­tet som best når de leser­ne jeg er inter­es­sert i. At et OA-tids­skrift i prin­sip­pet er til­gjen­ge­lig for alle hjel­per lite hvis det i liten grad leses av fag­folk. Jeg vet hvil­ke tids­skrif­ter som fin­nes på mitt fag­felt. Jeg vet også stort sett hvem de uli­ke tids­skrif­ten når. Den som har skre­vet artik­ke­len kjen­ner tids­skrif­te­ne og kjen­ner artik­ke­len, og har best for­ut­set­nin­ger for å vur­de­re hvil­ket tids­skrift man bør sat­se på. Det er en selv­sagt rett for den enkel­te fors­ker selv å bestem­me hvor en artik­kel skal pub­li­se­res. Det­te er noe av kjer­nen i den aka­de­mis­ke fri­het, slik det også har kom­met til uttrykk i UNESCOs “Recom­men­da­tion con­cer­ning the Sta­tus of Hig­her-Edu­ca­tion Teaching Per­son­nel” avsnitt 12:

To this end, hig­her-edu­ca­tion teaching per­son­nel should be free to pub­lish the results of rese­arch and scholarship in books, jour­nals and data­ba­ses of their own choi­ce and under their own names, pro­vi­ded they are the aut­hors or co-aut­hors of the abo­ve scholar­ly works.”

Pål M Lyk­kja frem­står med en enorm fag­lig selv­til­lit og en skrem­men­de vil­je til makt­ut­øvel­se og over­sty­ring når han ut fra sine ideo­lo­gis­ke pre­fe­ran­ser vil sen­su­re­re og dik­te­re fors­ke­re. Jeg til­tror ver­ken Pål M Lyk­kja eller and­re en fag­lig inn­sikt som gjør at han kan over­prø­ve fag­folk.

I en annen e-post  01.09.2011 19:17 føl­ger Pål M. Lyk­kja opp med det­te:

Tor­vund og Røn­ning, samt Fors­ker­for­bun­det repre­sen­te­rar mest san­syn­leg ein liten mino­ri­tet. Akku­rat som ein mik­ro­sko­pisk andel av fors­ka­rar som tvi­lar på men­neske­skap­te klima­end­rin­gar grei­er å få folk flest til å tru at det er stor tvil bland fors­ka­ra­ne så ser det ut til at Tor­vund og Røn­ning har gjordt det same i for­hold til open access. Eg skul­le gjer­ne likt at ein kan gjen­nom­føre ei norsk under­søkjing for å avdek­kje nors­ke fors­ka­rar si hold­ning til “man­da­tory open access”. ”

For meg er det rev­nen­de like­gyl­dig hvor man­ge eller hvor få som er enig med meg i den­ne saken. Jeg vil ikke bestem­me hvor­dan and­re fors­ke­re skal pub­li­se­re, og jeg vil ha meg fra­bedt at and­re skal bestem­me over meg. Det lig­ger fak­tisk i forsk­nin­gens natur at man stil­ler spørs­mål ved etab­ler­te syns­punk­ter som fler­tal­let støt­ter seg til. En god fors­ker føl­ger sin fag­li­ge over­be­vis­ning, uten å bøye seg for et fler­tall. Det gjel­der valg av tema, meto­der og selv­føl­ge­lig hvor­dan resul­ta­ter skal gjø­res kjent. Vans­ke­li­ge­re er det ikke. Men fri­het til å bestem­me selv er visst en tan­ke som Pål M Lyk­kja har vans­ke­lig å for­hol­de seg til. For han vet så mye bed­re enn Hel­ge Røn­ning og meg hva Hel­ge Røn­ning og jeg bør gjø­re. Der­for vil han tvin­ge oss til å dan­se etter hans pipe.

Sam­men­lig­nin­gen med hold­ning til men­neske­kap­te klima­end­rin­ger er reto­risk slagg som sier lite om saken, men kan­skje en del om Pål M Lyk­kja.

Som sagt har jeg ingen ting i mot OA og sit­ter for så vidt i redak­sjons­rå­det for et euro­pe­isk OA-tids­skrift selv. Men jeg deler ikke evan­ge­lis­te­nes enøy­de begeist­ring for kon­sep­tet og synes man bru­ker mye uhold­bar og bil­lig reto­rikk for å byg­ge opp under sitt syn.

Pub­li­se­ring kos­ter og noen må beta­le. Det kan beta­les av den som vil ha til­gang til pub­li­ka­sjo­ne­ne, av de som vil ha noe pub­li­sert, ved støt­te fra uten­for­stå­en­de eller ved at folk arbei­der gra­tis. Ofte fin­ner man kom­bi­na­sjo­ner av alt det­te.

Jeg ser ikke hvor­for det på det er så vel­dig vik­tig at akku­rat viten­ska­pe­li­ge pub­li­ka­sjo­ner er gra­tis for lese­ren. Viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter hen­ven­der seg til en liten og gans­ke res­surs­sterk grup­pe. At det har blitt for dyrt og at en del for­lag har fått for mye makt, er greit nok. At man­ge ikke øns­ker å skri­ve en artik­kel eller være reviewer uten å få veder­lag, og så måt­te beta­le dyrt for at egen insti­tu­sjon skal ha til­gang til den­ne, er for­ståe­lig. Det er også utmer­ket at det utvik­ler seg en delings­kul­tur i aka­de­mia. Hvor­for stil­ler man ikke det sam­me krav til den moder­ne ver­dens­littar­tu­ren? At alle bøker skre­vet av Nobel- og Pulit­zer-pris­vin­ne­re skal være gra­tis til­gjen­ge­lig? For ikke å snak­ke om lære­bø­ker? Det er selv­føl­ge­lig urea­lis­tisk, men skal man gjø­re til­gang enk­le­re og bil­li­ge­re er det­te vik­ti­ge­re enn viten­ska­pe­lig lit­te­ra­tur.

Pub­li­se­ring er ikke gra­tis. Vi ser at kost­na­de­ne nå sky­ves over på de som vil pub­li­se­re. Det er ikke uvan­lig at man må beta­le 3–5.000 USD for å pub­li­se­re i et OA-tids­skrift. Det eks­klu­de­rer fors­ke­re som ikke har pen­ger. Om et fag­mil­jø dis­po­ne­rer 100.000 på sitt pub­li­se­rings­bud­sjett og det kos­ter 20.000 pr artik­kel, da har man ikke råd til å beta­le for pub­li­se­ring av mer enn fem artik­ler. Vi vet da at pen­ge­ne for det mes­te gå til de som arbei­der med tema­er og har syns­punk­ter som de etab­le­re som sty­rer pen­ge­ne liker. Det nye, kri­tis­ke og uven­te­de vil få et “inter­es­sant, men vi kan dess­ver­re ikke prio­ri­te­re det­te nå”. Det­te vil ikke være bra for den kri­tis­ke forsk­ning som utford­rer det viten­ska­pe­li­ge estab­lish­ment.

Man kan løse det­te ved at insti­tu­sjo­ner inn­går avta­ler som gjør at det­te beta­les sam­let for insti­tu­sjo­nen, eller ved at det inn­går i pro­sjekt­fi­nan­sie­rin­gen. UiO har inn­gått sli­ke avta­ler med i alle fall noen for­lag, slik at den enkel­te viten­ka­pe­lig ansat­te ikke behø­ver å bekym­re seg for hvor­dan man skal skaf­fe pen­ger til pub­li­se­ring hvis artik­ke­len i seg selv er god nok til å bli pub­li­set. Men det hjel­per bare de som er knyt­tet til en insti­tu­sjon med res­sur­ser til å inn­gå sli­ke avta­ler og/eller har sær­skilt finan­sie­ring som dek­ker det­te. Skil­let mel­lom de som er innen­for og de som er uten­for kan bli enda stør­re enn det er i dag.

Pål M Lyk­kja kom­mer også trek­ken­de med de sed­van­li­ge ulands­ar­gu­men­te­ne, og skri­ver:

Med open access så kan afghans­ke kvin­ner del­ta, med tra­di­sjo­nell pub­li­se­ring så må dei gå på uni­ver­si­te­tet (som ber­re er til­gjen­ge­le­ge for menn, og som nes­ten garan­tert ikkje har tids­skrif­tet dei treng).

(…)

Med open access så kan ein talent­full pro­fes­sor i Kame­run del­ta på lik lin­je i fag­fel­le­vur­de­ring og aka­de­misk arbeid som and­re. Utan open access så er det ikkje mog­leg.”

Han er søt i sin omsorg for afghans­ke kvin­ner. Men mener Pål M Lyk­kja vir­ke­lig at til­gang til viten­ska­pe­li­ge artik­ler er det som kan bidra til bed­re­de for­hold for afghans­ke kvin­ner, eller er det bare nok et bil­lig reto­risk poeng? Tror han at afghans­ke kvin­ner som sten­ges ute fra utdan­nel­se har god inter­nett­for­bin­del­se, gode nok engelsk­kunn­ska­per og til­strek­ke­lig fag­lig basisinn­sikt til å kun­ne få nyt­te av inter­na­sjo­na­le forsk­nings­pub­li­ka­sjo­ner? Jeg tror ikke det. Det er helt annen lit­te­ra­tur som her vil være vik­tig. Fri til­gang til viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter via inter­nett har i bes­te fall mik­ro­sko­pisk betyd­ning i den­ne sam­men­hen­gen.

Den dyk­ti­ge pro­fes­so­ren i Kame­run, som Pål M Lyk­kja også kom­mer trek­ken­de med, kan kom­me til å kom­me dår­li­ge­re ut med den OA-tren­den vi nå ser, med mind­re han gjør som så alt for man­ge and­re dyk­ti­ge fag­folk fra utvik­lings­land: Rei­ser til USA eller Euro­pa. Han kan rik­tig­nok lese mer av det som O Sto­re Hvi­te Guru i USA eller Euro­pa skri­ver. Skjønt de fles­te sto­re for­lag lar uni­ver­si­te­ter i utvik­lings­land få til­gang til tids­skrif­ter gra­tis eller til en lav pris, så sann­syn­lig­vis har han til­gang uan­sett.

Utford­rin­gen for utvik­lings­land er å byg­ge opp egne, ster­ke fag­mil­jø­er og hind­re hjerne­flukt. Det er vik­tig at de dri­ver egen forsk­ning og får pub­li­sert sine resul­ta­ter, ikke bare at de får til­gang til vest­li­ge pub­li­ka­sjo­ner. Jeg tvi­ler på at Lyk­kjas dyk­ti­ge kame­runs­ke pro­fes­sor er i stand til å leg­ge 3.000 USD på bor­det for å få pub­li­sert sin artik­kel. Uten dis­se pen­ge­ne vil han være ute­stengt fra å del­ta i en OA-ver­den med en for­ret­nings­mo­dell basert på at for­fat­te­ren beta­ler for pub­li­se­ring.  En “eks­ports­ub­si­die­ring” av kunn­skap kan gjø­re at strøm­men i enda stør­re grad bare går en vei.

Men om vi nå ven­der til­ba­ke til utgangs­punk­tet, så er jeg posi­tiv til OA, selv om det er nyan­ser i bil­det som evan­ge­lis­te­ne hop­per over. Hvis OA er så flott som evan­ge­lis­te­ne tror, da vil det bli den domi­ne­ren­de pub­li­se­rings­for­men og vil ikke være avhen­gig av tvang. Like­vel: Uan­sett hva jeg måt­te mene om OA i seg selv, så vil­le det ald­ri fal­le meg inn å tvin­ge and­re til å pub­li­se­re i sli­ke tids­skrif­ter. Jeg lever greit med at and­re mene rnoe annet og har and­re pre­fe­ran­ser enn meg, og at dis­se hand­ler ut fra hva de selv mener er best — så len­ge de ikke vil påtvin­ge meg sine stand­punk­ter. Det er det­te Pål M Lyk­kja ser ut til å ha pro­ble­mer med å for­stå, i sin iver etter å bestem­me over aka­de­mia.

Print Friendly, PDF & Email