Akademisk frihet og open access

En del “open access” akti­vis­ter gir seg ikke, og synes å vil­le tvin­ge viten­ska­pe­lig ansat­te til å leve etter deres ideo­lo­gi. Det må de selv­sagt mene. Men de bør i det mins­te for­hol­de seg til det folk fak­tisk mener og sier, ikke pådyt­te folk som ikke er enig med dem menin­ger de ald­re har hatt.

Uni­ver­si­tets­bi­blio­te­kar Pål Mag­nus Lyk­kja synes å være den frems­te våpen­dra­ger i øye­blik­ket. Dis­ku­sjo­nen synes å ha fore­gått først og fremst på e-post­lis­ter for biblio­te­ka­rer. Jeg litt til­fel­dig kjent med den­ne dis­ku­sjo­nen for­di min kol­le­ga, pro­fes­sor Hel­ge Røn­ning og jeg skal ha bedre­vet det­te, i føl­ge Pål M. Lyk­kja i en e-post 31.08.2011:

Hel­ge Røn­ning og Olav Tor­vund har gjen­nom ei rek­kje artik­lar og blogg­pos­tar greidd å lure uni­ver­si­te­ta og Fors­ker­for­bun­det trill rundt med å få dei til å tru at aka­de­misk fri­dom er i kon­flikt med open access.”

Jeg sva­rer kun for meg selv, men Hel­ge Røn­ning og jeg er stort sett eni­ge om det grunn­leg­gen­de her. Jeg har ikke og har ald­ri hatt noe i mot open access, alt­så tids­skrif­ter hvor lese­re har gra­tis til­gang. En utvik­lig i ret­ning av OA-tids­skrif­ter er på man­ge måter posi­tiv. Det jeg er sterk mot­stan­der av er at noen skal tvin­ge fors­ke­re til å pub­li­se­re i OA-tids­skrif­ter. Hvis Pål M Lyk­kja ikke ser at det er to helt uli­ke tema­er, da har han et alvor­lig pro­blem. I til­legg kom­mer at deler av det vi ser under OA-para­ply­en har også enkel­te pro­ble­ma­tis­ke sider som OA-evan­ge­lis­te­ne har tendens til å over­se.

Det er den enkel­te fors­ker som selv bestem­mer om noe skal pub­li­se­res, og even­tu­elt hvor det skal pub­li­se­res. Den­ne vur­de­rin­gen skal ikke over­prø­ves av en byrå­krat eller en biblio­te­kar. Tid­li­ge­re har forsk­nings­bi­blio­te­kar Kari­an­ne Ham­mer­strøm vært frem­på for å fra­ta viten­ska­pe­lig ansat­te den selv­føl­ge­li­ge ret­ten til å vel­ge pub­li­se­ring­ka­nal. Og nå Pål M. Lyk­kja. Hvis det­te er hold­nin­gen blant biblio­te­ka­rer i aka­de­mia, da synes jeg det er skrem­men­de.

Alle fors­ke­re er selv­følg­lig inter­es­sert i at en artik­kel pub­li­se­res i det tids­skrif­tet som best når de leser­ne jeg er inter­es­sert i. At et OA-tids­skrift i prin­sip­pet er til­gjen­ge­lig for alle hjel­per lite hvis det i liten grad leses av fag­folk. Jeg vet hvil­ke tids­skrif­ter som fin­nes på mitt fag­felt. Jeg vet også stort sett hvem de uli­ke tids­skrif­ten når. Den som har skre­vet artik­ke­len kjen­ner tids­skrif­te­ne og kjen­ner artik­ke­len, og har best for­ut­set­nin­ger for å vur­de­re hvil­ket tids­skrift man bør sat­se på. Det er en selv­sagt rett for den enkel­te fors­ker selv å bestem­me hvor en artik­kel skal pub­li­se­res. Det­te er noe av kjer­nen i den aka­de­mis­ke fri­het, slik det også har kom­met til uttrykk i UNESCOs “Recom­men­da­tion con­cer­ning the Sta­tus of Hig­her-Edu­ca­tion Teaching Per­son­nel” avsnitt 12:

To this end, hig­her-edu­ca­tion teaching per­son­nel should be free to pub­lish the results of rese­arch and scholarship in books, jour­nals and data­ba­ses of their own choi­ce and under their own names, pro­vi­ded they are the aut­hors or co-aut­hors of the abo­ve scholar­ly works.”

Pål M Lyk­kja frem­står med en enorm fag­lig selv­til­lit og en skrem­men­de vil­je til makt­ut­øvel­se og over­sty­ring når han ut fra sine ideo­lo­gis­ke pre­fe­ran­ser vil sen­su­re­re og dik­te­re fors­ke­re. Jeg til­tror ver­ken Pål M Lyk­kja eller and­re en fag­lig inn­sikt som gjør at han kan over­prø­ve fag­folk.

I en annen e-post  01.09.2011 19:17 føl­ger Pål M. Lyk­kja opp med det­te:

Tor­vund og Røn­ning, samt Fors­ker­for­bun­det repre­sen­te­rar mest san­syn­leg ein liten mino­ri­tet. Akku­rat som ein mik­ro­sko­pisk andel av fors­ka­rar som tvi­lar på men­neske­skap­te klima­end­rin­gar grei­er å få folk flest til å tru at det er stor tvil bland fors­ka­ra­ne så ser det ut til at Tor­vund og Røn­ning har gjordt det same i for­hold til open access. Eg skul­le gjer­ne likt at ein kan gjen­nom­føre ei norsk under­søkjing for å avdek­kje nors­ke fors­ka­rar si hold­ning til “man­da­tory open access”. ”

For meg er det rev­nen­de like­gyl­dig hvor man­ge eller hvor få som er enig med meg i den­ne saken. Jeg vil ikke bestem­me hvor­dan and­re fors­ke­re skal pub­li­se­re, og jeg vil ha meg fra­bedt at and­re skal bestem­me over meg. Det lig­ger fak­tisk i forsk­nin­gens natur at man stil­ler spørs­mål ved etab­ler­te syns­punk­ter som fler­tal­let støt­ter seg til. En god fors­ker føl­ger sin fag­li­ge over­be­vis­ning, uten å bøye seg for et fler­tall. Det gjel­der valg av tema, meto­der og selv­føl­ge­lig hvor­dan resul­ta­ter skal gjø­res kjent. Vans­ke­li­ge­re er det ikke. Men fri­het til å bestem­me selv er visst en tan­ke som Pål M Lyk­kja har vans­ke­lig å for­hol­de seg til. For han vet så mye bed­re enn Hel­ge Røn­ning og meg hva Hel­ge Røn­ning og jeg bør gjø­re. Der­for vil han tvin­ge oss til å dan­se etter hans pipe.

Sam­men­lig­nin­gen med hold­ning til men­neske­kap­te klima­end­rin­ger er reto­risk slagg som sier lite om saken, men kan­skje en del om Pål M Lyk­kja.

Som sagt har jeg ingen ting i mot OA og sit­ter for så vidt i redak­sjons­rå­det for et euro­pe­isk OA-tids­skrift selv. Men jeg deler ikke evan­ge­lis­te­nes enøy­de begeist­ring for kon­sep­tet og synes man bru­ker mye uhold­bar og bil­lig reto­rikk for å byg­ge opp under sitt syn.

Pub­li­se­ring kos­ter og noen må beta­le. Det kan beta­les av den som vil ha til­gang til pub­li­ka­sjo­ne­ne, av de som vil ha noe pub­li­sert, ved støt­te fra uten­for­stå­en­de eller ved at folk arbei­der gra­tis. Ofte fin­ner man kom­bi­na­sjo­ner av alt det­te.

Jeg ser ikke hvor­for det på det er så vel­dig vik­tig at akku­rat viten­ska­pe­li­ge pub­li­ka­sjo­ner er gra­tis for lese­ren. Viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter hen­ven­der seg til en liten og gans­ke res­surs­sterk grup­pe. At det har blitt for dyrt og at en del for­lag har fått for mye makt, er greit nok. At man­ge ikke øns­ker å skri­ve en artik­kel eller være reviewer uten å få veder­lag, og så måt­te beta­le dyrt for at egen insti­tu­sjon skal ha til­gang til den­ne, er for­ståe­lig. Det er også utmer­ket at det utvik­ler seg en delings­kul­tur i aka­de­mia. Hvor­for stil­ler man ikke det sam­me krav til den moder­ne ver­dens­littar­tu­ren? At alle bøker skre­vet av Nobel- og Pulit­zer-pris­vin­ne­re skal være gra­tis til­gjen­ge­lig? For ikke å snak­ke om lære­bø­ker? Det er selv­føl­ge­lig urea­lis­tisk, men skal man gjø­re til­gang enk­le­re og bil­li­ge­re er det­te vik­ti­ge­re enn viten­ska­pe­lig lit­te­ra­tur.

Pub­li­se­ring er ikke gra­tis. Vi ser at kost­na­de­ne nå sky­ves over på de som vil pub­li­se­re. Det er ikke uvan­lig at man må beta­le 3–5.000 USD for å pub­li­se­re i et OA-tids­skrift. Det eks­klu­de­rer fors­ke­re som ikke har pen­ger. Om et fag­mil­jø dis­po­ne­rer 100.000 på sitt pub­li­se­rings­bud­sjett og det kos­ter 20.000 pr artik­kel, da har man ikke råd til å beta­le for pub­li­se­ring av mer enn fem artik­ler. Vi vet da at pen­ge­ne for det mes­te gå til de som arbei­der med tema­er og har syns­punk­ter som de etab­le­re som sty­rer pen­ge­ne liker. Det nye, kri­tis­ke og uven­te­de vil få et “inter­es­sant, men vi kan dess­ver­re ikke prio­ri­te­re det­te nå”. Det­te vil ikke være bra for den kri­tis­ke forsk­ning som utford­rer det viten­ska­pe­li­ge estab­lish­ment.

Man kan løse det­te ved at insti­tu­sjo­ner inn­går avta­ler som gjør at det­te beta­les sam­let for insti­tu­sjo­nen, eller ved at det inn­går i pro­sjekt­fi­nan­sie­rin­gen. UiO har inn­gått sli­ke avta­ler med i alle fall noen for­lag, slik at den enkel­te viten­ka­pe­lig ansat­te ikke behø­ver å bekym­re seg for hvor­dan man skal skaf­fe pen­ger til pub­li­se­ring hvis artik­ke­len i seg selv er god nok til å bli pub­li­set. Men det hjel­per bare de som er knyt­tet til en insti­tu­sjon med res­sur­ser til å inn­gå sli­ke avta­ler og/eller har sær­skilt finan­sie­ring som dek­ker det­te. Skil­let mel­lom de som er innen­for og de som er uten­for kan bli enda stør­re enn det er i dag.

Pål M Lyk­kja kom­mer også trek­ken­de med de sed­van­li­ge ulands­ar­gu­men­te­ne, og skri­ver:

Med open access så kan afghans­ke kvin­ner del­ta, med tra­di­sjo­nell pub­li­se­ring så må dei gå på uni­ver­si­te­tet (som ber­re er til­gjen­ge­le­ge for menn, og som nes­ten garan­tert ikkje har tids­skrif­tet dei treng).

(…)

Med open access så kan ein talent­full pro­fes­sor i Kame­run del­ta på lik lin­je i fag­fel­le­vur­de­ring og aka­de­misk arbeid som and­re. Utan open access så er det ikkje mog­leg.”

Han er søt i sin omsorg for afghans­ke kvin­ner. Men mener Pål M Lyk­kja vir­ke­lig at til­gang til viten­ska­pe­li­ge artik­ler er det som kan bidra til bed­re­de for­hold for afghans­ke kvin­ner, eller er det bare nok et bil­lig reto­risk poeng? Tror han at afghans­ke kvin­ner som sten­ges ute fra utdan­nel­se har god inter­nett­for­bin­del­se, gode nok engelsk­kunn­ska­per og til­strek­ke­lig fag­lig basisinn­sikt til å kun­ne få nyt­te av inter­na­sjo­na­le forsk­nings­pub­li­ka­sjo­ner? Jeg tror ikke det. Det er helt annen lit­te­ra­tur som her vil være vik­tig. Fri til­gang til viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter via inter­nett har i bes­te fall mik­ro­sko­pisk betyd­ning i den­ne sam­men­hen­gen.

Den dyk­ti­ge pro­fes­so­ren i Kame­run, som Pål M Lyk­kja også kom­mer trek­ken­de med, kan kom­me til å kom­me dår­li­ge­re ut med den OA-tren­den vi nå ser, med mind­re han gjør som så alt for man­ge and­re dyk­ti­ge fag­folk fra utvik­lings­land: Rei­ser til USA eller Euro­pa. Han kan rik­tig­nok lese mer av det som O Sto­re Hvi­te Guru i USA eller Euro­pa skri­ver. Skjønt de fles­te sto­re for­lag lar uni­ver­si­te­ter i utvik­lings­land få til­gang til tids­skrif­ter gra­tis eller til en lav pris, så sann­syn­lig­vis har han til­gang uan­sett.

Utford­rin­gen for utvik­lings­land er å byg­ge opp egne, ster­ke fag­mil­jø­er og hind­re hjerne­flukt. Det er vik­tig at de dri­ver egen forsk­ning og får pub­li­sert sine resul­ta­ter, ikke bare at de får til­gang til vest­li­ge pub­li­ka­sjo­ner. Jeg tvi­ler på at Lyk­kjas dyk­ti­ge kame­runs­ke pro­fes­sor er i stand til å leg­ge 3.000 USD på bor­det for å få pub­li­sert sin artik­kel. Uten dis­se pen­ge­ne vil han være ute­stengt fra å del­ta i en OA-ver­den med en for­ret­nings­mo­dell basert på at for­fat­te­ren beta­ler for pub­li­se­ring.  En “eks­ports­ub­si­die­ring” av kunn­skap kan gjø­re at strøm­men i enda stør­re grad bare går en vei.

Men om vi nå ven­der til­ba­ke til utgangs­punk­tet, så er jeg posi­tiv til OA, selv om det er nyan­ser i bil­det som evan­ge­lis­te­ne hop­per over. Hvis OA er så flott som evan­ge­lis­te­ne tror, da vil det bli den domi­ne­ren­de pub­li­se­rings­for­men og vil ikke være avhen­gig av tvang. Like­vel: Uan­sett hva jeg måt­te mene om OA i seg selv, så vil­le det ald­ri fal­le meg inn å tvin­ge and­re til å pub­li­se­re i sli­ke tids­skrif­ter. Jeg lever greit med at and­re mene rnoe annet og har and­re pre­fe­ran­ser enn meg, og at dis­se hand­ler ut fra hva de selv mener er best — så len­ge de ikke vil påtvin­ge meg sine stand­punk­ter. Det er det­te Pål M Lyk­kja ser ut til å ha pro­ble­mer med å for­stå, i sin iver etter å bestem­me over aka­de­mia.

Print Friendly, PDF & Email
  • Hi Olav. Har du lest doku­men­tet “Utkast — Open Access poli­tikk for Uni­ver­si­te­tet i Oslo” som fin­nes her: http://www.uio.no/for-ansatte/aktuelt/beskjed/2011/utkast-open-access-politikk.pdf

    Her står det blant annet:

    Uni­ver­si­te­tet i Oslo har som mål at forsk­nings­re­sul­ta­ter skal være åpent til­gjen­ge­li­ge for enkelt­men­nes­ker, offent­lig sek­tor, nærings­li­vet og det glo­ba­le fors­ker­sam­fun­net. Det­te skal skje i tråd med prin­sip­pe­ne for fag­lig og aka­de­misk fri­het, som gir fors­ke­ren ene­rett på valg av kanal for pub­li­se­ring av viten­ska­pe­lig arbeid. For fag­fel­le­vur­der­te viten­ska­pe­li­ge artik­ler gjel­der følgende:1. Obli­ga­to­risk insti­tu­sjo­nell arki­ve­ring av alle fag­fel­le­vur­der­te artik­ler i UiOs elekt­ro­nis­ke viten­ar­ki­vAl­le fors­ke­re til­satt ved UiO etter 1. janu­ar 2012 plik­ter å avle­ve­re en post-print ver­sjon av viten­ska­pe­li­ge artik­ler pro­du­sert i for­bin­del­se med til­set­tings­for­hol­det til det insti­tu­sjo­nel­le elekt­ro­nis­ke vitenarkivet.UiO opp­ford­rer sam­ti­dig alle and­re ansat­te til å etter­føl­ge det­te prin­sip­pet for insti­tu­sjo­nell arki­ve­ring.

    2. Etter­føl­gen­de til­gjenge­lig­gjø­ring av artik­ler avle­vert til det elekt­ro­nis­ke viten­ar­kivet­Al­ter­na­tiv 1:Alle fors­ke­re til­satt ved UiO etter 1. janu­ar 2012 plik­ter å gjø­re sitt bes­te for at avle­ver­te viten­ska­pe­li­ge artik­ler kan gjø­res til­gjen­ge­lig så snart som mulig via det elekt­ro­nis­ke viten­ar­ki­vet på UiOs nettsted1.UiO opp­ford­rer sam­ti­dig alle and­re ansat­te til å etter­føl­ge det­te prin­sip­pet for etter­føl­gen­de tilgjengeliggjøring.eller Alter­na­tiv 2:UiO opp­ford­rer alle ansat­te til å gjø­re til­gjen­ge­lig avle­ver­te viten­ska­pe­li­ge artik­ler, så snart som mulig, via det elekt­ro­nis­ke viten­ar­kiv på UiOs nettsted.3. Valg av pub­li­se­rings­ka­na­lI val­get mel­lom fag­lig like­ver­di­ge pub­li­se­rings­ka­na­ler anbe­fa­ler UiO at alle ansat­te pub­li­se­rer i tids­skrif­ter som gir all­menn­he­ten åpen til­gang til artikkelen,enten gjen­nom å være et Open Access tids­skrift eller gjen­nom å til­la­te insti­tu­sjo­nell arki­ve­ring med en etter­føl­gen­de til­gjenge­lig­gjø­ring.

    ——————————————————————

    Man kan se at UiO beve­ger seg i ret­nin­gen av å bestem­me over ansat­tes forsk­nings­re­sul­ta­ter i tråd med and­re arbeids­gi­ver

  • Olav, viss du had­de vore kon­se­kvent for aka­de­misk fri­dom, så vil­le du ha “tvin­ga” (les, pålagt dei å prø­ve i det mins­te) fors­ka­rar til å pub­li­se­re open access. Det­te for­di alle veit at fors­ka­ra­ne er “tvin­ga” til å pub­li­se­re i tra­di­sjo­nel­le tids­skrif­ter av kar­rie­reo­m­syn. Dei står IKKJE fritt til å pub­li­se­re “aka­de­misk fritt” til så man­ge rele­van­te lesa­rar som mog­leg når du har gitt frå deg dis­tri­bu­sjons­ret­ten til eit aka­de­misk for­lag. Du har hel­ler ikkje kom­men­tert mi tol­king av kva som bør mei­nast med “god skikk” i Lov om uni­ver­si­te­ter og
    høy­sko­ler (uni­ver­si­tets- og høy­skole­lo­ven). § 1–5. Fag­lig fri­het og ansvar (6) http://www.lovdata.no/all/tl-20050401–015-002.html#1–5 Eg mei­nar at så len­ge pub­li­se­ring strir mot C, U, S, i dei mer­to­ni­ans­ke CUDOS prin­sip­pa så kan slik pub­li­se­ring kna­pt kal­last aka­de­misk pub­li­se­ring når me veit at inter­nett no har nådd snart dei fat­ti­gas­te av dei fat­ti­ge i India, Afgha­ni­stan og Soma­lia, for ikkje å snak­ke om Aust-Euro­pea­rar og fat­ti­ge nord­menn som ikkje har råd til å dra vis­a­kor­tet for 35 dol­lar artik­ke­len. Sjå Mer­to­ni­an norms: http://en.wikipedia.org/wiki/Mertonian_norms for kva CUDOS går ut på.

  • Leif Long­va

    Det er trist å lese en slik ral­je­ren­de debatt­form. Litt mer
    nøk­tern­het i argu­men­ta­sjo­nen had­de vært en for­del.

     

    Fors­ker­ne for­val­ter offent­li­ge mid­ler. Det er ikke uri­me­lig
    om noen, i det offent­li­ges inter­es­se, stil­ler et kri­tisk spørs­mål til hvor­dan
    forsk­nings­ar­tik­le­ne pub­li­se­res. Det er hel­ler ikke uri­me­lig at noen stil­ler spørs­må­let,
    om fors­ker­ne fritt skal kun­ne gi bort de offent­lig finan­sier­te artik­le­ne til
    utgi­ve­re som de facto er mono­po­lis­ter, og som tje­ner mono­pol­pro­fitt på å sten­ge
    forsk­nings­ar­tik­le­ne inne og så sel­ge adgang.

     

    Det­te for­tje­ner en sak­lig debatt.

    Leif Long­va
    UB Tromsø

  • Ano­ny­mous

    Avle­ve­ring til arkiv inne­bæ­rer ikke nød­ven­dig­vis pub­li­se­ring.

    Jeg har ingen inn­ven­din­ger mot krav om at artik­ler gjø­res til­gjen­ge­lig i åpent UiO-akriv så sant det tids­skrift hvor artik­ke­len er pub­li­sert til­la­ter det­te. Til­la­ter tids­skrif­tet fors­ke­ren har valgt det­te, evene­u­elt etter en sperre­frist, så er det ingen grunn til å mot­set­te seg at artik­ke­len gjø­res til­gjen­ge­lig også på den måten. Men det er en prin­si­pi­ell gren­sen mel­lom det­te og å si at man bare får lov til å pub­li­se­re i tids­skrif­ter som til­la­ter det­te.

    En anbe­fa­ling er også noe helt annet enn et pålegg. Og hel­ler ikke anbe­fa­lin­gen går len­ger enn til å anbe­fa­le det­te for fag­lig like­ver­di­ge pub­li­se­rings­ka­na­ler. Pro­ble­met opp­står først og fremst der det ikke er fag­lig like­ver­di­ge tids­skrif­ter, og selv­føl­ge­lig der­som noen mener å over­prø­ve fors­ke­rens vur­de­ring av hva som er eller ikke er like­ver­di­ge tids­skrif­ter.

    Jeg har ikke noen pro­ble­mer det som UiO her har fast­satt.

  • Ano­ny­mous

    Jeg synes også det er synd med en debatt­form hvor man blir til­lagt stand­punkt man ikke har, blir beskyldt for å lure uni­ver­si­te­te­ne trill rundt (og der­med også beskyl­der uni­ver­si­te­te­ne for å være used­van­lig lett­lur­te), bli sam­men­lig­net med de som mener at det ikke er noen sam­men­heng mel­lom klima­ut­slipp og glo­bal opp­var­ming, osv.

    Jeg ser ikke at så vel­dig mye er vun­net ved at man i ste­det må beta­le til det du kal­ler mono­po­lis­ter for å pub­li­se­re.

  • Jan Erik Frant­svag

    Det er mangt og meget som kun­ne vært kom­men­tert her, ikke nød­ven­dig­vis kri­ti­se­ren­de. Men jeg vil til­la­te meg å pro­te­ste­re mot at det ikke er “uvan­lig at man må beta­le 3–5.000 USD for å pub­li­sere i et OA-tids­skrift”. Jeg vil hev­de at det er uvan­lig — hvil­ket ikke betyr at det ikke er fore­kom­men­de — at man må beta­le mer enn USD 3000 for å pub­li­se­re i et OA-tids­skrift. Det alt vesent­ligs­te av kom­mer­si­ell OA-pub­li­se­ring ope­re­rer med pri­ser på mel­lom USD 1000 og USD 3000. Og man­ge tids­skrift — de ikke-kom­mer­si­el­le — har lave­re pri­ser, eller endog gra­tis å pub­li­se­re i. Det­te blir ikke mind­re sant om man tel­ler artik­ler hel­ler enn tids­skrif­ter eller utgi­ve­re.

    Og, atter en gang: De sto­re kom­mer­si­el­le OA-tids­skrif­te­ne har meka­nis­mer for å la for­fat­te­re fra fat­ti­ge land pub­li­se­re gra­tis.

    OA-ver­de­nen blir ikke pro­blem­fri med det­te, men pro­ble­me­ne er ikke så sto­re som det kan synes om man har feil­ak­ti­ge fak­ta til sin dis­po­si­sjon.

  • Leif Long­va

    Jo, for da kan man få inn en reell pris­kon­kur­ran­se mel­lom de som er på mar­ke­det. Det har man ikke, og får man ikke til, gjen­nom abon­ne­ments­mo­del­len. Else­vier & co kan dik­te­re pri­sen, og biblio­te­ke­ne må bare pun­ge ut.

  • Ano­ny­mous

    Jeg tar til etter­ret­ning at pri­se­ne for pub­li­se­ring tyde­lig­vis må ha blitt redu­sert siden sist jeg så på det­te. Det er bra.

    Jeg vil ikke gå len­ger inn i det­te enn å gjen­ta at jeg ald­ri har hatt noe imot OA. Det jeg er mot­stan­der av er at vi skal påleg­ges å pub­li­se­re i bestem­te tids­skrif­ter.

  • Jeg vil ikke gå len­ger inn i det­te enn å gjen­ta at jeg ald­ri har hatt
    noe imot OA. Det jeg er mot­stan­der av er at vi skal påleg­ges å pub­li­se­re
    i bestem­te tids­skrif­ter.”

    Du har enno ikkje svart på min kri­tikk gjen­nom hei­le dis­ku­sjo­nen om Univ. og høg­skole­lo­ven 1–5 (6): “aka­de­misk fri­dom” og “god skikk”. Dei to ele­men­ta var mine to hovud­po­en­ger, og dei er jo ditt spe­sial­felt, og her unn­går du kon­se­kvent å sva­re. Had­de det vore ei eksa­mens­opp­gå­ve i jus så vil­le du ha stry­ke med glans.

  • Ano­ny­mous

    Jeg er ikke oppe til eksa­men og står helt fritt m.h.t hva jeg vel­ger å sva­re på og hvil­ke dis­ku­sjo­ner jeg vil gå inn i.

  • Ja, det har vel alle skjønt 🙂

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Mørke skyer på Open access-himmelen()