Exit FrP — og Siv Jensen?

Så har FrP kas­tet kor­te­ne og går ut av byrå­det i Oslo. Det er bra for Oslo. Det gjen­står å se hva slags byråd vi får.

Lamb­da ser ut til å gå duk­ken med byråds­ha­va­ri­et. Jeg grå­ter ikke vel­dig mye over det. Jeg synes Lamb­da frem­står som et kje­de­lig bygg som ikke er sær­lig mye mer spen­nen­de enn kon­tor­na­bo­ene i “Barco­de”. Edvard Munch for­tje­ner bed­re, uan­sett hvor muse­et måt­te bli lig­gen­de. Men jeg synes ikke det er uri­me­lig av Høy­re å kre­ve at FrP skal stå ved tid­li­ge­re inn­gåt­te avta­ler der­som byråds­sam­ar­bei­det skal fort­set­te.

Når spil­let rundt posi­sjo­ner har lagt seg, kom­mer medie­in­ter­es­sen til å for­svin­ne. Carl I Hagen kom­mer sik­kert til å gjø­re alt for å kom­me i rampe­ly­set fra sin posi­sjon som gruppe­le­der for FrP-kvar­tet­ten i bysty­ret. Men det blir nok mest hakk i pla­ta og gjen­tatt gnå­ling om det vi har hørt så mye før. Blant annet at han er så mis­for­nøyd med det som FrP har hatt ansva­ret for i åtte år.

FrPs leder, Siv Jen­sen, har det med å være fra­væ­ren­de når ting skjer. Når hun kom­mer hjem fra ferie­ne sine kla­ger hun over at media er slem­me mot FrP. Det par­ti­et som har vært tuf­tet på at de behers­ket media bed­re enn noen and­re, kla­rer nå ikke å få fram annet enn sut­ring over at alle er slem­me med dem. Man får ikke stem­mer eller makt av slikt.

Siv Jen­sen vil sva­re de and­re med å gå ut med hvem den over­g­reps­til­tal­te ord­fø­re­ren som ver­se­rer i media i ano­ny­mi­sert form, er. Det er åpen­bart at han ikke repre­sen­te­rer FrP, siden Siv Jen­sen så gjer­ne vil hen­ge ham ut. At er er slik at han ikke har erkjent for­hol­det, at det er et (mulig) offer man vil skjer­me og en del and­re hen­syn som gjør den­ne saken gans­ke ulik Hoks­rud-saken, hop­per Siv Jen­sen over. Nå skal and­re par­ti­er også trek­kes ned i FrPs søle.

Det er ikke så ofte jeg frem­he­ver VG i saker som den­ne. Men både tid­li­ge­re redak­tør Bernt Oluf­sen og nåvæ­ren­de redak­tør Tor­ry Peder­sen har skre­vet reflek­tert og for­nuf­tig om det­te — uten at jeg der­med er enig i alt de skri­ver.

Man har sik­kert man­ge pikan­te saker i and­re par­ti­er også. Kjønns­drif­ten er sik­kert gans­ke like­lig for­delt mel­lom par­ti­ene. Det er ikke enkel­te frem­skritts­parti­po­li­ti­ke­res for­søk på å gjø­re frem­skritt når de skri­der fram mot feil skritt som er FrPs pro­blem. Det er par­ti­ets hånd­te­ring av dis­se sake­ne.

Søvik­nes-saken er alle FrP-skan­da­lers mor, eller kan­skje skal man si far. Og la det være helt klart: Det­te var ikke bare en pri­vat­sak. Det skjer sik­kert mye på parti­ar­ran­ge­men­ter, både i FrP og and­re par­ti­er. Men at nest­le­der i moder­par­ti­et for­gri­per seg på en beru­set 16-åring når han gjes­ter ung­doms­par­ti­ets arran­ge­ment, det er langt for­bi det som kan unn­skyl­des. Her vis­te Ter­je Søvik­nes seg ikke vok­sen nok for den rol­len han had­de.

Like­vel: Det som for alvor gjor­de det til en parti­sak var FrPs hånd­te­ring av saken, hvor blant annet Siv Jen­sen lyver over­for det nors­ke folk i et for­søk på å dys­se det hele ned og dek­ke over Søvik­nes’ over­grep. Det var da det­te for alvor ble en parti­sak.

Det ble ikke bed­re av at Cathrin Rustø­en beskyld­te Chim Kjøl­ner for å ha vold­tatt hen­ne under et FPU-lands­møte i Lange­sund. Jeg vet ikke hva som skjed­de i det­te til­fel­let. Men det var liten vil­je til å ryd­de opp, og Chim Kjøl­ner kun­ne gjø­re come back.

Siden har det bal­let på seg. Også Birke­dal-saken ble en parti­sak ikke på grunn av det Birke­dal had­de gjort, men på grunn av par­ti­ets mang­len­de evne og vil­je til å ta tak i pro­ble­met før det var for sent. Når Hoks­rud-saken duk­ker opp har toget for lengts gått for å si at det­te er en pri­vat­sak. (Skjønt i Bård Hoks­ruds til­fel­le blir det vel mer rik­tig å si at bilen har kjørt enn at toget har gått.) Bård Hoks­rud er (eller var) ikke noen hvem som helst i FrP. Han har vært tid­li­ge­re leder av FPU, er stor­tings­re­pre­sen­tant og sen­tral­styre­med­lem. Hvis FrP had­de hånd­tert Søvik­nes-saken på en god måte, og siden tatt and­re sex-skan­da­ler i par­ti­et på alvor, da kun­ne man kan­skje ha sagt at Hoks­rud-saken var en pri­vat­sak.

Byråds­sam­ar­bei­det i Oslo skul­le være FrPs utstil­lings­vin­du og vise res­ten av lan­det at FrP var en seriøs sam­ar­beids­part­ner og at de kun­ne opp­tre ansvar­lig i posi­sjon. Det­te skul­le vise at FrP kun­ne være i stand til å regje­re. Nå har det hava­rert på at sam­ar­beids­part­ne­ren har stilt krav om at FrP ved­står seg tid­li­ge­re inn­gåt­te avta­ler. Det vil ikke FrP, og da ryker de ut. Og der­med for­svant også det som måt­te være igjen av mulig­he­ter for et regje­rings­sam­ar­beid.

Siv Jen­sen ble tid­li­ge­re kjørt fram som stats­mi­nis­ter­kan­di­dat. Men hun har gang på gang vist at hun ikke har det som skal til for å fyl­le den­ne rol­len. Det dum­mes­te, men ikke det enes­te, var da hun nok en gang ikled­de seg offer­drak­ten etter Utøya-masa­kren og men­te at det å knyt­te FrP til Anders Behring Brei­vik var like uhyr­lig som det ABB had­de gjort. Hun trakk det rik­tig­nok til­ba­ke. Men det var for sent. Jens Stol­ten­berg, som var hardt ram­met som stats­mi­nis­ter, parti­le­der og rent per­son­lig, sto fram som en stats­mann og leder av for­mat. Siv Jen­sen sto fram som en kyl­ling. Det­te inn­tryk­ket har hun bekref­tet i hånd­te­rin­gen av Hoks­rud-saken. Hun er en like dår­lig stats­mi­nis­ter­kan­di­dat som Carl I Hagen var ord­fø­rer­kan­di­dat i Oslo.

Med et elen­dig valg­re­sul­tat er det åpen­bart at Siv Jen­sens posi­sjon i par­ti­et ikke er spe­si­elt sterk. Det er først og fremst man­ge­len på alter­na­ti­ver som gjør at leder­disk­su­jo­nen ikke blus­ser opp for fullt. Nest­le­der Per Sand­berg er mer på vei ut av enn inn i poli­tik­ken. Per Arne Olsen var tid­li­ge­re ord­fø­rer i en byen hvor FrP gikk aller ster­kest til­ba­ke. Uan­sett om hans bolig­kjøp var lov­lig eller ei, så vit­ner det om så sterkt mang­len­de poli­tisk teft og døm­me­kraft at han i prak­sis er poli­tisk død. Sen­tral­styre­med­lem Bård Hoks­rud er ute.

Ter­je Søvik­nes er kan­skje den dyk­tigs­te poli­ti­ke­ren FrP har. Men han er ikke den som kan sty­re par­ti­et ut av sex-skan­da­le­nes slag­skyg­ge. Dess­uten har han mang­len­de støt­te i par­ti­et, noe val­get til sen­tral­sty­ret vis­te. En prag­ma­tisk poli­ti­ker som til og med kan gå inn for bom­pen­ger, har ikke noen sterk støt­te der.

Uan­sett når debat­ten måt­te kom­me, så er FrPs dår­li­ge resul­tat og dår­li­ge ledel­se ikke noe som vil inspi­re­re trop­pe­ne til sterk inn­sats mot val­get i 2013.

Leder­de­bat­ten i FrP må kom­me. Carl I Hagen har dum­met seg såpass mye ut i valg­kam­pen at han ikke len­ger vil kun­ne trek­ke i trå­de­ne, hel­ler ikke i kulis­se­ne. Siv Jen­sen vil ikke kun­ne hol­de debat­ten i sjakk. Når debat­ten kom­mer vil den bli stygg.

Kan­skje går FrP-epo­ken i norsk poli­tikk mot slut­ten.

 

Print Friendly, PDF & Email