R.I.P Bert Jansch

Den engels­ke gitar­le­gen­den Bert Jansch døde av kreft natt til ons­dag 5. okto­ber, 67 år gam­mel. Der­med er et stort og vik­tig kapit­tel i den akkus­tis­ke gita­rens utvik­ling luk­ket.

Bert Jansch var født i Glas­gow i Skot­land. Han ble beskre­vet som en sky og inne­slut­tet ung­dom med et enormt gitar­ta­lent (og med godt drag på dame­ne, som var til­truk­ket av den­ne tau­se og mys­tis­ke per­sonen). Han var inspi­rert av ame­ri­kans­ke blues­gi­ta­ris­ter, men utvik­let en unik bri­tisk stil. Bert Jansch spil­te melo­disk og ryt­misk, men i liten grad akkor­der i van­lig for­stand.

Hans førs­te LP, med den enk­le tit­te­len “Bert Jansch” ble spilt inn på en Revox A77 på et kjøk­ken i 1965, er en klas­si­ker og et gans­ke etter­trak­tet sam­ler­ob­jekt. Hans ver­sjon av Davey Gra­hams “Angie” er et av spo­re­ne på den­ne pla­ten, og den har vir­ke­lig blitt en klas­si­ker. Den var svenne­prø­ven for fin­ger­spills­gi­ta­ris­ter (Mar­tin Cart­hy har sagt at Bert Jansch spil­te den helt feil, men slikt bryr vi oss ikke om). Hør på Bert Jansch førs­te pla­te, og  prøv å ten­ke deg til­ba­ke til musikk­sce­nen i 1965. Den var en revo­lu­sjon.

Ufor­ståe­lig nok eide i lan­ge peri­oder Bert Jansch ikke noen gitar selv. Han spil­te på instru­men­ter han fikk låne. Om jeg hus­ker rett, så ble hans debut­pla­te spilt inn på en lånt gitar — han had­de ikke noen selv. En gang skal han ha sendt et unskyl­den­de brev til en klubb eller kon­sert­ar­ran­gør, hvor han for­klar­te at han ikke had­de kom­met for­di han ikke had­de klart å få låne en gitar og han ikke had­de pen­ger til bus­sen.

Han var til det sis­te befri­en­de usnob­be­te når det gjaldt gita­rer.  Bert Jansch slet len­ge med alko­hol­pro­ble­mer, og kar­rie­ren lå i man­ge år nede. (Den ene gan­gen jeg hør­te ham på kon­sert had­de han druk­ket så mye at det ble en gans­ke blan­det for­nøy­el­se.) Etter at han had­de fått orden på den­ne delen av livet, og igjen had­de fått musier­kar­rie­ren på skin­ner, sa han omtrent det­te om hvor­for han all­tid spil­te Yama­ha-gita­rer (som er utmer­ke­de instru­men­ter): De fort­sat­te å sen­de meg gita­rer da jeg var down and out, hvem bryr seg om fancy tre­slag da?

Sam­men med John Ren­bourn, Jaqui McS­hee, Danny Thomp­son og Ter­ry Cox star­tet han grup­pen The Pen­tang­le, som spil­te en blan­ding av folk og jazz.

Bert Jansch nåd­de ald­ri ut til et vel­dig stort pub­li­kum. Han har var en “musi­ci­ans musi­ci­an”. Neil Young har kalt Bert Jansch for “The Jimi Hend­rix of accou­s­tic gui­tar”. Jim­my Page, fra Led Zep­pe­lin, har også vært vel­dig inspi­rert av Bert Jansch. Hør Bert Jansch’ inn­spil­ling av “Black­wa­te­ris­de” og sam­men­lign den­ne med Led Zep­pe­lins “Black Moun­tain Side”. Det er ikke vans­ke­lig å høre hvor Jim­my Page har hen­tet den fra.

Bert Jansch har betydd mye også for nors­ke musi­ke­re. Lille­bjørn Nil­sen kal­ler ham “en gam­mel venn og gitar­in­spi­ra­sjon”, og har spilt inn sin ver­sjon av “Angie”.  Han skri­ver om et møte med Bert Jansch her. Men jeg har inn­trykk av at det var Finn Kal­vik som kom ham aller nær­mest. Finn Kal­vik har i alle fall spilt inn Bert Jansch ver­sjon av “Rynar­di­ne” (som Finn Kal­vik har over­satt) og “The First Time Ever I Saw Your Face” (som instru­men­tal). Det kan godt hen­de han har spilt inn fle­re også, men det er de to jeg kom­mer på nå.

Man tar nep­pe mun­nen for full om man sier at alle som spil­ler akkus­tisk fin­ger­spills­gi­tar står i gjeld til Bert Jansch, enten de vet det selv eller ikke. Dagens musikk had­de ikke vært den sam­me uten ham.

Man­nen er borte. Hel­dig­vis har vi musik­ken. Les mer om Bert Jansch på Wiki­pe­dia.

Print Friendly, PDF & Email