Hvor mange sykler i Oslo?

I sin famø­se syk­kel­kom­men­tar “Syk­kel­f­an­to­me­ne ruler” skrev Erik Hol­lie blant annet:

 “Men hvor man­ge av oss er det egent­lig som syk­ler dag­lig? Det er fak­tisk ikke så man­ge som vi tror. I 1998 var det, iføl­ge Sta­tens veg­ve­sens “Nasjo­na­le syk­kel­stra­te­gi”, kun 6 pro­sent som syk­let her i byen. I fjor ble det enda fær­re, nem­lig bare 4 pro­sent. Og det er ikke mange!”

Under stikk­tit­te­len “Svært dyrt” fort­set­ter han: Con­ti­nue read­ing Hvor man­ge syk­ler i Oslo?

Sats på sykkel

Erik Hol­lie skrev 4. okto­ber en kom­men­tar i Aften­pos­ten som han kal­te “Syk­kel­f­an­to­me­ne ruler”. Det­te er mitt svar til Erik Hol­lie, som sto på trykk i Aften i dag, 6. okto­ber 2011. (Jeg benyt­ter sam­ti­dig aneld­nin­gen til å rekla­me­re for møte i Syk­lis­te­nes lands­for­ening Oslo 11. okt. kl. 17, hvor jeg skal inn­le­de om “Kan Oslo bli en syk­kel­by?”):

Erik Hol­lie blir pro­vo­sert av syk­lis­ter på for­tau­et. Så langt er vi eni­ge. Syk­lis­ter har ikke noe på for­tau­et å gjø­re, og spe­si­elt ikke når man syk­ler ned­over i god fart. Men der stop­per enigheten.

Der det leg­ges til ret­te for syk­ling, der syk­ler folk. På slut­ten av 70-tal­let var Køben­havn ikke bed­re som syk­kel­by enn and­re byer. De ved­tok en plan for å byg­ge ut et syk­kel­vei­nett. Omtrent sam­ti­dig ved­tok Oslo sin førs­te plan for et hoved­syk­kel­vei­nett. For­skjel­len er at i Køben­havn gikk man i gang med å rea­li­se­re pla­nen, og man utvik­let det vide­re etter hvert som det ble en suk­sess. I Oslo gjor­de man prak­tisk talt ikke noe. Resul­ta­tet er at Køben­havn sta­dig kåres som ver­dens bes­te syk­kel­by, men Oslo bare blir hen­gen­de len­ger og len­ger etter på en håp­løs jumboplass.

I Stock­holm var ande­len syk­lis­ter omtrent den sam­me som i Oslo i 1990. Da begyn­te man å gjø­re noe i Stock­holm, og ande­len syk­lis­ter ble for­dob­let på fem­ten år. Stock­holm har i dag ca 750 km syk­kel­vei, men sat­ser vide­re for­di det er for dårlig.

I Oslo sli­ter man med å få på plass et syk­kel­vei­nett på 180 km, basert på en i utgangs­punk­tet snart 35 år gam­mel plan. Det er bare de mest fan­den­i­volds­ke som våger seg ut i Oslo­tra­fik­ken på syk­kel når for­hol­de­ne er lagt så dår­lig til ret­te for syklister.

Det er mer enn nok av plass til syk­kel­vei­er i Oslo. Pro­ble­met er at alt til­gjen­ge­lig are­al er okku­pert av biler, ikke minst til par­ke­ring. Bile­ne tar alt for mye plass, både når de er i beve­gel­se og når de er par­kert. Oslo har vært styrt av fei­ge poli­ti­ke­re som har ryg­get for det mins­te tut fra bil­fol­ket, med det resul­tat at man til nå nes­te ikke har fått til noe.

Når det gjel­der Kongs­vei­en kan pro­ble­met løses enkelt og bil­lig. Steng Kongs­vei­en for biler mel­lom Sjø­manns­sko­len og Gam­le­byen, og reser­ver vei­en for syk­lis­ter. Det er ingen avkjø­rin­ger på den strek­nin­gen, så ingen har behov for å kjø­re bil der. Oven­for Sjø­manns­sko­len er det ikke et like stort pro­blem. Sten­ges vei­en for gjen­nom­kjø­ring vil bil­tra­fik­ken også på den­ne strek­nin­gen redu­se­res så mye at det vil være god plass til syk­lis­ter også der. Og Erik Hol­lie kan gå trygt på for­tau­et uten frykt for å bli påkjørt.

R.I.P Bert Jansch

Den engels­ke gitar­le­gen­den Bert Jansch døde av kreft natt til ons­dag 5. okto­ber, 67 år gam­mel. Der­med er et stort og vik­tig kapit­tel i den akkus­tis­ke gita­rens utvik­ling lukket.

Bert Jansch var født i Glas­gow i Skot­land. Han ble beskre­vet som en sky og inne­slut­tet ung­dom med et enormt gitar­ta­lent (og med godt drag på dame­ne, som var til­truk­ket av den­ne tau­se og mys­tis­ke per­sonen). Han var inspi­rert av ame­ri­kans­ke blues­gi­ta­ris­ter, men utvik­let en unik bri­tisk stil. Bert Jansch spil­te melo­disk og ryt­misk, men i liten grad akkor­der i van­lig forstand.

Hans førs­te LP, med den enk­le tit­te­len “Bert Jansch” ble spilt inn på en Revox A77 på et kjøk­ken i 1965, er en klas­si­ker og et gans­ke etter­trak­tet sam­ler­ob­jekt. Hans ver­sjon av Davey Gra­hams “Angie” er et av spo­re­ne på den­ne pla­ten, og den har vir­ke­lig blitt en klas­si­ker. Den var svenne­prø­ven for fin­ger­spills­gi­ta­ris­ter (Mar­tin Cart­hy har sagt at Bert Jansch spil­te den helt feil, men slikt bryr vi oss ikke om). Hør på Bert Jansch førs­te pla­te, og  prøv å ten­ke deg til­ba­ke til musikk­sce­nen i 1965. Den var en revolusjon.

Con­ti­nue read­ing R.I.P Bert Jansch