“Politikertopper har tjent hundretusener på gullkantet etterlønn” skriver VG, en sak som gjengis og følges opp av NRK Østlandssendingen. Det dreier som en lønn i tre måneder etter at man går av som heltidspolitiker i Oslo. Alle har krav på lønn i en “oppsigelsestid”. Selvfølgelig skal politikerne ha tilsvarende. Det er politikerhets å kritisere en slik ordning.

En politiker må være forberedt på å måtte gå på dagen, men skal likevel stå på i sin politikerjobb til siste dag på jobb. Når man går inn i en valgkamp er målet å bli valgt. Noen taper. En byråd, statsråd, stortingsrepresentant og andre skal være opptatt av å gjøre sin jobb til den dag de går av. Man skal ikke bruke denne tiden til å planlegge sitt liv etter politikken, søke andre jobber, osv. Det får man gjøre når man er ute av aktiv politikk.

Jeg synes ærlig talt at politikere godt kan ha en etterlønn i mer enn tre måneder. Det gjelder både rikspolitikere og lokale heltidspolitikere. Når man står der dagen etter at regjering eller byråd er kastet, eller man er vraket av velgerne, da skal man ikke stå på bar bakke. Den som har brukt all sin energi på å bli gjenvalgt og så blir vraket, må stake ut en ny kurs for livet sitt. Man skal ha en viss tid til å tenke seg om, finne ut hva man vil, hvilke muligheter man har, osv.

Slike ordninger skal selvsagt være slik at annen inntekt gir full avkorting i etterlønn. VG skriver bl.a. følgende:

“** Tidligere samferdselsbyråd Jøran Kallmyr mottar etterlønn for sin tid som byråd i tillegg til lønnen fra fulltidsjobb i Frp’s bystyregruppe.

** Kjell Veivåg (V), som var nestleder i Kultur- og utdanningskomiteen, jobber deltid for bystyregruppen ved siden av etterlønnen.”

Men dette er formulert slik at det gir et skjevt bilde. Annen inntekt kommer til fradrag. Det er ikke ofte jeg er enig med og forsvarer Jøran Kallmyr, men denne gangen gjør jeg det. Han sier til VG:

“- Jeg får et beløp på under 10 000 kroner i måneden i etterlønn fra jobben som byråd, sier Jøran Kallmyr.

Beløpet utgjør mellomlegget mellom lønnen nå og sin gamle lønn. Dermed tjener han like mye nå som før.

– Jeg ser ikke noe problem med det. Jeg har ikke søkt om å få etterlønn, og mottar det kun i to måneder.”

At man får etterlønn fratrukket det man får i en ny stilling er akkurat slik det skal være.

Jeg kan heller ikke bli opprørt av at en som har gått av som politiker først tar en god ferie, og etterpå begynner å planlegge sitt videre yrkesliv. Ei heller blir jeg moralsk forarget over at man utsetter pensjon i noen måneder for å nytte godt av etterlønn. Jeg ville antageligvis ha gjort noe tilsvarende selv.

Heltidspolitikere skal i størst mulig grad likestilles med andre i offentlig stilling. Det gjelder selv om de har et verv og ikke en stilling. Vi har sett alt for mange eksempler på at politikere har gikk seg selv særfordeler som andre ikke har. Dette har vært gullkantede pensjonsordninger, særskilte diettgodtgjørelser, særdeles romslige ordninger for betalt etterutdanning, osv. Slik fordeler som har vært begrunnet i den spesielle stillingen politikerne har, at de ikke har oppsigelsesvern, osv.

Slike ordninger bør avvikles. Politikere bør ha en ordentlig lønn mens de er aktive. Jeg mener at norske toppolitikere tjener for lite. Men uansett bør de få sin godtgjørelse mens de er aktive. De bør ikke få godtgjørelse i form av mer eller mindre skjulte frynser som pensjonsordninger med mer. Det er særdeles kritikkverdig når politikere mener at ordninger som får være gode nok for andre, ikke er gode nok for dem selv.

Men da må de også ha en form for økonomisk sikring som enhver annen arbeidstaker tar som en selvfølge. Etterlønn i en periode som tilsvarer en vanlige oppsigelsestid er et minimum. Som sagt mener jeg man kan ha en lenger periode, men med fullavkorting.