Munch og Bjørvika — et uverdig politisk spill

Oslos politikere er i ferd med å bygge et nytt monument: Et monument over sin egen uduglelighet. Verdenskunstneren Edvard Munch sendes ut på en ny ørkenvandring sammen med samlingen til Rolf Stenersen.

Saken handler ikke så mye om Lambda. Jeg har aldri vært begeistret for det bygget, og hadde gjerne sett at man hadde valgt et annet. Det handler om Edvard Munch, det handler om Oslo og det handler om Norge. Jeg aksepterer at juryen valgte noe annet enn det jeg ville ha foretrukket. Nå handler det om å komme videre og gi Edvard Munch det museum han fortjener.

Det kan godt hende at det kunne ha blitt bygget et utmerket Munch-museum på Tøyen. Men politikerne har prioritert parkeringsplasser og sirkus fremfor et ordentlig museum. Det gjorde også AP/SV, da de satt med byrådsmakten. De kunne sikkert ha bygget et flott Munch-museum. Men de gjorde det ikke.

Noen har i twitterdebatten rundt dette vist til at man må etablere bred politisk støtte for store saker, og at Høyre dermed har sviktet når de ikke har søkt allianse med AP i denne saken. Jeg forstår ikke grunnlaget for denne kritikken. Jeg har ikke inntrykk av at det var noe bredt politisk grunnlag i Oslo for å plassere Operaen i Bjørvika, før staten grep inn og overstyrte lokalpolitikerne i Oslo. (Kanskje er det noe slikt som må til for å sikre Edvard Munch også?). Og uansett ligger det i sakens natur at man i en koalisjon først og fremst allierer seg med sine koalisjonspartnere. I regjering vil AP langt heller komme til en enighet med SV og SP enn å bygge allianse med f.eks. Høyre i Stortinget. På samme måten allierte Høyre seg med FrP i Oslopolitikken. Man kunne gjerne være uenig i den politikken de sto for, men ikke kritisere dem for at byrådspartnerne søker å komme fram til noe de kan stå for i fellesskap.

De som har sviktet i denne saken er først og fremst det kulturfiendtlige FrP, anført av den politiske slimålen Carl I Hagen. Det er de som har løpt fra den avtalen som var inngått, og dermed har satt saken i spill på nytt. Det forteller det meste om hvor lite FrPs ord er verdt når Carl I Hagen understreket at det var den forrige bystyregruppen i FrP som hadde inngått avtalen, og at den nye FrP-gruppen ikke var bundet av avtaler som FrP tidligere hadde inngått.

Når FrP har sviktet er spørsmålet om i alle fall et tilstrekkelig antall politikere fra AP og/eller SV klarer å vise seg store nok til å si at Edvard Munch er viktigere enn det politiske spillet. De reelle alternativene er Lambda i Bjørvika eller ny ørkenvandring og mange års utsettelse av noe som burde vært gjort for lenge siden. Gitt de to alternativene er svaret lett: Det må bli Lambda i Bjørvika. At de siste utredningene viser at Lambda sannsynligvis også blir det rimeligste alternativet, gjør ikke valget vanskeligere.

Jeg er ikke så optimistisk. Libe Rieber-Mohn fremstår som eksponent for noe av det jeg liker aller minst i AP med sin retorikk om “kulturelite” og ved å gjøre det til en besynderlig øst/vest-konflikt. Jeg hadde faktisk ventet noe bedre fra henne, og at hun ikke hadde valgt å spille på FrPs banehalvdel. Det er idioti og billig retorikk for å fiske stemmer i grumset farvann når det å være interessert i kunst, kunen noe om kunst, være opptatt av at Norges største billedkunstner skal presenteres på den måten han fortjener,det å ha innsikt i arkitektur, det å være opptatt av at den fantastiske kunstgaven som Oslo har fått ikke skal vansmekte i dårlig egnede lokaler hvor arbeideken står i fare for å bli ødelagt, skal diskvalifisere en fordi man da tilhører en “elite”.

Bjørvika var et tafikkhelvete som folk holdt seg unna så sant de kunne. Ingen beveget seg frivillig ned i Bjørvika. Nå har man foretatt byutviklingsgrep som vil gjøre dette til en vital og spennende bydel. Operaen er flaggskipet. Men Deichman, boliger, mange nye arbeidsplasser og forhåpentligvis nytt Munch-museum vil være med på å gjøre dette til et tyngdepunkt i Oslo sentrum, og slik sett flytte tyngdepunktet i Oslo sentrum østover. Som Frogner-beboer er jeg ikke bare begeistret for at sentrum forsyves lenger bort fra min bydel. Men frigjør jeg meg fra det, så er det som skjer i Bjørvika veldig spennende.

Når store finansinstitusjoner og revisjonsselskaper flytter til Bjørvika og både Aftenposten og Dagbladet allerede har flyttet dit, at Oslo spektrum ligger der og Norges viktigste knutepunkt for kollektivtrafikk er der,  vil vi se en utvikling som har ringvirkninger langt ut over det egentlige Bjørvika. At viktige kulturinstitusjoner plasseres på noen av de fineste tomtene vil utgjøre selve indrefiléten. Bjørvika er flankert av Middelalderparken i Gamlebyen og Akershus festning. Også området rundt vil bli mer attraktivt. Vi har lenge sett at eiendomsmeglere skriver “Nær Aker brygge” når de annonserer boliger på Ruseløkka og Skillebekk. Vi vil ganske sikkert se at boliger på Tøyen, Grønland og i Gamlebyen vil bli annonsert med “Nær Bjørvika”.

For de som lever på minnene om den kalde krigen, og så gjerne vil opprettholde mytene om øst/vest-konflikter i Oslo, kan det se ut som om det er et problem når byutviklingsprosjekter på Oslos østkant virkelig lykkes. Det er visst ikke ordentlig “østkant” lenger når byutviklingen lykkes. I stedet for at det skjer utvikling på østkanten, kan det se ut som om vestkanten flytter østover, i alle fall inne i hodene til en del politikere.

Bjørvikautbyggingen, med Munch og Lambda, vil bety veldig mye også for Tøyen-området. Det er ikke langt fra Tøyen til Bjørvika. Avstanden fra dagens Munch-museum til Lambda-tomten er ikke stort lenger enn avstanden fra Stortinget til Operaen. Tar byplanleggerne til vettet og innser at Nylandsveien må tilrettelegges for fotgjengere og syklister, og ikke bare for biler, vil det være en flott forbindelse mellom Tøyen og Bjørvika, en forbindelse gjennom det som helt sikkert vil bli veldig attraktive boligområder, ved siden av parkområdet langs elven.

Selvfølgelig må man gjøre noe med den stygge parkeringsplassen på Tøyen. Den ligger der og minner oss om årtier med politiske forsømmelser. De naturhistoriske museene vil ikke trekke like mange turister som Munch-museet. Men gis de en hardt tiltrengt opprustning, da vil området Bjørvika, Gamlebyen, Grønland og Tøyen bli bydelen som har alt: Mye byhistorie, kulturinstitusjoner av internasjonalt format, veldig god kommunikasjon og en flott park med spennende museer. Hvis miraklenes tid ikke er forbi, kan det hende at man til og med klarer å få Tøyenbadet til å bli tett, slik at det også er et flott badeanlegg der.

Det eneste problemet vil være at bydelen ikke lenger vil være sliten nok til å kvalifisere som ordentlig østkant, slik at noen politikere må lete etter nye bastioner for å kunne opprettholde den kalde krigen i Oslo.