Sirkus Munch — en trist forestilling

Så har Oslo bysty­re druk­net Lamb­da. Det­te er poli­tisk sir­kus på sitt ver­ste. Det er fler­tall mot Lamb­da, men ikke fler­tall for noe.

AP vil ha Tøy­en. FrP sier de vil ha Nasjo­nal­gal­le­ri­et, men rea­li­te­ten er at de ikke vil ha noe. FrPs argu­men­ta­sjon drei­de seg om bruk av pen­ger. De argu­men­ter­te ikke for Nasjo­nal­gal­le­ri­et, men mot å bru­ke pen­ger på et nytt muse­um. Carl I Hagen har ald­ri vært opp­tatt av resul­ta­ter. Han er nar­cis­sis­tisk poli­ti­ker av ver­ste sort, som bare er opp­tatt av spil­let og at han selv kan stå i rampe­ly­set og kom­me på TV. Nå fikk han med seg AP, og fikk det som han vil­le.

Den som har skuf­fet mest er Liebe Rie­ber-Mohn. Jeg had­de tross alt viss­se for­vent­nin­ger til hen­ne, noe jeg ald­ri har hatt til FrP og Carl I Hagen.

At vi ikke er eni­ge i den­ne saken er greit nok. Men når hun for­sø­ker å gjø­re seg til en repre­sen­tant for fol­ket mot eli­ten, så blir det omtrent like dumt som da Carl I Hagen i sin tid for­søk­te å frem­stå som en slags anti-poli­ti­ker. Liebe Rie­ber-Mohn repre­sen­te­rer kob­lin­gen mel­lom poli­tisk og finan­si­ell eli­te og slett ikke noe fol­ke­lig mot noen eli­te.

I sitt avslut­nings­inn­legg frem­holdt hun at i sto­re saker var det vik­tig med kon­sen­sus, og at Høy­re sam­men med AP had­de et sær­lig ansvar for å ska­pe bred poli­tisk for­ank­ring. Jeg kan i utgangs­punk­tet være enig i det. Men hvis hun vir­ke­lig men­te det, da had­de hun ikke stemt for et for­slag som i dag skrin­leg­ger Bjør­vi­ka, og at man i ste­det skal utre­de to for­lag hvor­av ingen har fler­tall. Hvis hun had­de øns­ket en bred enig­het vil­le hun ha stemt for at saken utset­tes til det også fore­lig­ger en utred­ning av Tøy­en, og at man sene­re tref­fer et ende­lig valg mel­lom de to alter­na­ti­ve­ne Bjør­vi­ka og Tøy­en. Man ska­per ikke bred enig­het ved å tvin­ge fram et nytt mindre­tall­sfor­slag.

Oslo arbei­der­par­ti har pro­gram­fes­tet at det er bil­ligst å byg­ge Munch-muse­et på Tøy­en. Så da hol­der de seg vel til pro­gram­met. Selv er jeg en smu­le over­ras­ket over at de kan tro at kost­na­der er noe som kan ved­tas i et parti­pro­gram. Men jeg har ald­ri vært med­lem av et poli­tisk par­ti, og kan vel for lite om pro­gram­ar­beid.

FrPs alter­na­tiv med Naj­so­nal­gal­le­ri­et kan man glem­me. Uan­sett hva det måt­te være mulig å få til der, så vil man ikke kun­ne begyn­ne på noen ting før et nytt Nasjo­nal­mu­se­um står fer­dig og Nasjo­nal­gal­le­ri­et har flyt­tet ut av sine nåvæ­ren­de loka­ler. Det synes å være enda mind­re frem­drift i byg­gin­gen av nytt Nasjo­nal­mu­se­um enn av nytt Munch-muse­um. Med arbeids­plass ved Det juri­dis­ke fakul­tet har jeg sett på nært hold at det tar lang tid og kos­ter mye å reha­bi­li­te­re gam­le monu­men­ta­bygg. Og moder­ne, hen­sikts­mes­si­ge loka­ler blir det uan­sett ikke.

Liebe Rie­ber-Mohn har latt seg bru­ke av Carl I Hagen og FrP. Om hun med åpne øyne har gjort det­te i en iver etter å påfø­re byrå­det et neder­lag, så har hun null tro­ver­dig­het når hun snak­ker for bred poli­tisk for­ank­ring. Ser hun det ikke, da har hun ikke det som skal til for å fyl­le sin opp­ga­ve.

Hvis AP og Liebe Rie­ber-Mohn vir­ke­lig had­de vil­let få bredt poli­tisk grunn­lag, kun­ne de ha frem­met for­slag som vil­le ha skjø­vet Carl I Hagen og FrP ut over side­lin­jen, og man kun­ne fått en beslut­ning med to rea­lis­tis­ke alter­na­ti­ver før det har gått alt for lang tid.

FrP er den sto­re svi­ke­ren i den­ne saken. De har gjer­ne vil­let frem­hol­de Oslo som et utstil­lings­vin­du som viser at de en seriøs sam­ar­beids­part­ner. Den­ne saken viser med all mulig tyde­lig­het at de ikke er det, uten at det egent­lig er noe nytt. Man kan ikke sto­le på FrP. Den som har vært så uhel­dig at han eller hun har måt­tet ta Carl I Hagen i hån­den bør tel­le fing­re­ne etter­på. Det vil nep­pe være glemt om de bor­ger­li­ge vin­ner stor­tings­val­get i 2013.

Det kan sik­kert byg­ges et utmer­ket muse­ums­bygg på Tøy­en også. Jeg hører ikke til dem som mener at Tøy­en er for avsi­des. Tate Galle­ry i Lon­don, Loui­sia­na i Hel­sing­ør, van Gogh-muse­et i Amster­dam og The Metro­po­li­tan Muse­um of Art i New York er alle muse­er som lig­ger uten­for de områ­der som turis­ter van­lig­vis besø­ker. Men de trek­ker like­vel folk. Edvard Munch er stor nok til å få folk til å rei­se noen minut­ter med T-banen og til å få man­ge bus­ser til å leg­ge turen inn­om, om kuns­ten bare blir pre­sen­tert slik den for­tje­ner. Dagens Munch-muse­um er for lite og hol­der ikke mål, og da er det hel­ler ikke verdt å rei­se til. Et nytt muse­um vil trek­ke mye folk om det lig­ger på Tul­lin­løk­ka, Bjør­vi­ka eller Tøy­en.

Lamb­da har ald­ri vært min favo­ritt. Det var man­ge kan­di­ta­ter som var mer spen­nen­de. I lik­het med fle­re and­re vil­le jeg ha fore­truk­ket det som ble nr. 2.  Jeg argu­men­ter der­for ikke for Lamb­da i seg selv. Men jeg aksep­te­rer at vi ald­ri vil bli eni­ge i sli­ke spørs­mål, og at en jury og poli­ti­ker­ne har truf­fet et valg. Da er det på tide å gå frem­over, ikke i ring.

Oslo, Nor­ge og ver­den tren­ger et nytt Munch-muse­um, vi tren­ger ikke fle­re utset­tel­ser.

Print Friendly, PDF & Email