Gratulerer Fabian Stang som årets Osloborger, og takk til dere som stemte på meg

Ikke uven­tet ble Fabi­an Stang årets Oslo­bor­ger 2011. Gra­tu­le­rer! Det er meget vel for­tjent.

At jeg selv skul­le kom­me til å bli nomi­nert til en slik heder var full­sten­dig over­ras­ken­de. Tan­ken had­de ald­ri strei­fet meg. Jeg fikk vite at jeg var kan­di­dat noen dager før det ble offent­lig­gjort. Men jeg fikk ikke vite hvem de and­re kan­di­da­te­ne var. Min førs­te tan­ke var at året Oslo­bor­ger måt­te bli Fabi­an Stang. Det enes­te usik­ker­hets­mo­men­tet var om kårin­gen var lagt opp slik at ord­fø­re­ren ikke kun­ne være kan­di­dat. Da jeg så lis­ten var jeg ikke i tvil: Det måt­te bli Fabi­an.

Jeg vet at Fabi­an vil si at han bare har gjort job­ben sin, og at han først og fremst er stolt over Oslos befolk­ning. Jeg har også hørt and­re si, mens kårin­gen var oppe til vote­ring, at Fabi­an bare har gjort job­ben sin. Men det er man­ge måter å fyl­le ord­fø­rer­job­ben på. Da ter­ro­ren ram­met Nor­ge treng­te vi noen som sto fram og vis­te vei. Sam­men med stats­mi­nis­ter Jens Stol­ten­berg sto Fabi­an Stang fram som den lede­ren vi treng­te i en tung og vans­ke­lig tid, en tid hvor man­ge av oss bare satt utslått og hand­lings­lam­met i en for­vir­ret sorg over det ufat­te­li­ge som had­de skjedd. Fabi­an, sam­men med Jens Stol­ten­berg, ledet oss gjen­nom stor­men og sor­gen. Sjel­den har det vært en så åpen­bar kan­di­dat til å bli årets Oslo­bor­ger som i 2011.

De øvri­ge seks nomi­ner­te har også gjort en flott inn­sats og var meget gode kan­di­da­ter. Jeg vil ikke gjø­re noe for­søk på å ran­ge­re dis­se. Jeg er stolt og ydmyk over å ha hav­net i fina­len sam­men med så flot­te men­nes­ker.

Om mitt eget kan­di­da­tur må jeg først gjen­ta at det kom full­sten­dig over­ras­ken­de. Det er kan­skje typisk norsk at jeg føl­te meg litt brydd. Det er let­te­re å ta imot kri­tikk enn ros. Men jeg er stolt og glad for nomi­na­sjo­nen.

Min per­son er egent­lig ikke så vik­tig. Men noen må ha fore­slått og stemt på meg. Jeg tak­ker alle dere som har gitt deres stem­me til meg. Jeg tol­ker det først og fremst som et tegn på at man­ge mener at det er vik­tig å ret­te søke­ly­set mot de dår­li­ge syk­kel­for­hol­de­ne i den­ne byen. At man­ge åpen­bart er opp­tatt av det­te, gle­der meg.

Selv har jeg skre­vet en del om for­hol­de­ne for syk­lis­ter i Oslo. Noen har lagt mer­ke til det­te, også medie­ne. Medie­ne fun­ge­rer slik at når de har fun­net en per­son, så har de en tendens til å spør­re de sam­me hver gang. Slik har jeg blitt en av de som medie­ne spør når de vil ha syns­punk­ter fra en syk­list i Oslo. Jeg har nok tenkt at det er gans­ke man­ge and­re de også kun­ne ha spurt. Men når jeg er opp­tatt av medie­ne skal ta opp det­te, da kan jeg ikke si nei når de kon­tak­ter meg.

Det er man­ge and­re som for­tje­ner vel så mye ros som meg for sin inn­sats for syk­lis­ter i Oslo. Jeg kan ikke nev­ne alle. Men jeg vil gjer­ne frem­heve gene­ral­sek­re­tæ­ren i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, Rune Gjøs, og lede­ren for Syk­lis­tens lands­for­nings avde­ling Oslo, Tor­stein Brem­set. De har nok lagt ned mye mer arbeid for Oslo­syk­lis­te­ne enn hva jeg har gjort.

Print Friendly, PDF & Email