Opera uten musikk?

Stor­sla­gen rom­ope­ra” lyder en over­skrift i dagens utga­ve av Aften­pos­ten (fore­lø­pig kun på papir). Det er en anmel­del­se av et data­spill. Jeg er ikke så opp­tatt av data­spill, så sli­ke anmel­del­ser leser jeg van­lig­vis ikke. Men musikk inter­es­se­rer meg. Der­for les­te jeg den­ne for å se hva som kun­ne få et data­spill til å gjø­re seg for­tjent til å bli kalt en ope­ra. Det sto ikke ett ord om musikk i anmel­del­sen. Jeg måt­te lese den en gang til for å for­sik­re meg om at jeg had­de lest rett. Men fort­satt intet om musik­ken.

Det­te er menings­løst tøv. Det er musik­ken som gjør et dra­ma til en ope­ra. Så jeg la ut en kom­men­tar på Twit­ter om hvor jeg lur­te på hva slags tøv det­te var. Jeg fikk svar på til­ta­le. “Rom­ope­ra” eller “Space ope­ra” har ikke noe med musikk å gjø­re, sa en som anta­ge­lig­vis kjen­ner sjan­ge­ren bed­re enn hva jeg gjør. Star Wars” nev­nes som eksem­pel på en “rom­ope­ra”“Rom­ope­ra” kom­mer fra “såpe­ope­ra”, som hel­ler ikke har noe med ope­ra å gjø­re. En hev­det at ope­ra er et etab­lert begrep, også uten musikk. Både “såpe-” og “rom­ope­ra” skul­le angi­ve­lig dele man­ge kjenne­tegn på ope­ra, også uten musikk. Ope­ra skal være noe stor­slått, dra­ma­tisk og kon­flikt­fylt. “Rom­ope­ra” har slekt­skap med de mer dra­ma­tis­ke og pom­pø­se ope­ra­ene, og har plot- og karak­ter­mes­sig mye til fel­les med ope­ra. Musikk er tyde­lig­vis ikke nød­ven­dig for å gjø­re noe til en ope­ra.

Opp­ha­vet til beteg­nel­sen “space ope­ra” skal være en viss Wil­son Tuck­er, i føl­ge Wiki­pe­dia. Dype­re ned i kilde­ma­te­ria­let har jeg ikke gått. Til det er ikke saken vik­tig nok. Wil­son Tuck­er bruk­te uttryk­ket neg­a­tivt, for å sam­men­lig­ne dår­lig scien­ce fic­tion med såpe­ope­ra. Det er ingen enig­het om hva “space ope­ra” er, fort­satt i føl­ge Wiki­pe­dia. Men musikk er tyde­lig­vis ikke nød­ven­dig. Går vi så til “soap ope­ra” får vi vite hvor­for det asso­si­e­res med såpe, men ingen ting om hvor­for man fant på å kal­le det “ope­ra”. Musikk betyr ingen ting her hel­ler.

Uten å gå alt for dypt inn i det­te, så tyder for­his­to­ri­en og den­ne bru­ken av ordet “ope­ra” på at det er fun­net på og adop­tert av folk med lite kunn­skap om, men desto fler for­dom­mer mot ope­ra. Ope­ra er ikke nød­ven­dig­vis noe stor­sla­gent. Vel had­de gigan­to­ma­nen over alle gigan­to­ma­ner, Richard Wag­ner, sans for det stor­slåt­te. Dati­dens utga­ve av And­rew Lloyd Web­ber, Gia­como Meyerbe­er, had­de også sans for det stor­slag­ne. Ikke hørt om ham? Han domi­ner­te i en peri­ode full­sten­dig opera­sce­nen i Paris, og laget stor­slåt­te opp­set­nin­ger etter tidens smak. Men hel­ler ikke det har vist seg å ha sær­lig varig ver­di, og han spil­les kna­pt nok i dag.

I sin kom­mer­si­el­le stor­hets­tid var ope­ra kom­mer­si­ell og lett­bent under­hold­ning hvor popu­la­ri­tet var vik­ti­ge­re enn kunst­ne­risk kva­li­tet. Libret­tis­ter og kom­po­nis­ter skrev ope­ra­er på løpen­de bånd. Man kun­ne kan­skje si at dis­se ope­ra­ene var dati­dens såpe­se­ri­er. Men det var fort­satt musik­ken som gjor­de dem til ope­ra­er. De fles­te av dis­se ope­ra­ene ble glemt like fort som en epi­so­de i “Hotell Cæsar”. Av alle de ope­ra­er som er skre­vet er det anslags­vis ca 1% som spil­les i dag. Men det er ope­ra­er med sto­re kva­li­te­ter, både dra­ma­tisk og musi­kalsk.

Ope­ra kan være “Aida” i kjempe­opp­set­ning med leven­de ele­fan­ter, og det kan være kam­mer­spill som i “The Rape of Lucre­tia”. Noen gan­ger kan sce­nen ikke bli stor nok. And­re opp­set­nin­ger gjør seg best på en liten intim­sce­ne.

Plot- og karak­ter­mes­sig som ope­ra? Hvis det fin­nes vis­se plot og karak­te­rer som er typis­ke for ope­ra, kan noen da være så venn­li­ge å for­kla­re meg de plot­mes­si­ge fel­les­trek­ke­ne i “Figa­ros Bryl­lup”, “Don Gio­van­ni” og “Tristan og Isol­de”? Og hva er fel­les­trek­ke­ne mel­lom liber­tieren Don Gio­van­ni og den dydi­ge Mikae­la fra Car­men?‘ I såkal­te komis­ke ope­ra­er (som egent­lig ikke behø­ver å være komis­ke, Don Gio­van­ni er en “komisk ope­ra” som ikke er sær­lig komisk) fin­ner vi rik­tig­nok en del av arke­ty­pe­ne fra com­me­dia del arte tra­di­sjo­nen.  Men det har ope­ra til fel­les med tea­te­ret, og det gjel­der bare en del av reper­toa­ret. Varia­sjo­nen i plot og karak­te­rer er like stor i ope­ra som i annen dra­ma­tikk. Den som påstår noe annet avslø­rer bare mang­len­de kunn­skap.

Det er musik­ken og intet annet som gjør et dra­ma til en ope­ra. Å kal­le noe uten musikk for ope­ra er tøv. At idio­ti­en er utbredt gjør den ikke mind­re idio­tisk, ei hel­ler mer “rik­tig”.

Ope­ra” er bare et ord? Joda, man kan si at det bare er et ord og (mis)bruke det­te ordet som man vil. Akku­rat som “fot­ball” bare er et ord. Vi kan selv­føl­ge­lig kal­le alle for­mer for akti­vi­tet hvor flok­ker av men­nes­ker løper for­vir­ret rundt mot en eller annen form for mål for “fot­ball”, og vi kan si at jule­han­de­len er årets sto­re fot­ball­be­gi­ven­het. At det ikke er noen ball? Kan man ha ope­ra uten musikk må man kun­ne ha fot­ball uten ball også. Dess­uten er det vel uan­sett en norsk fot­ball­spe­sia­li­tet å være best uten ball? Når folk i USA kal­ler det de hol­der på med for fot­ball, er det åpen­bart mer enn godt nok at man bærer rundt på det man kjem­per om, man behø­ver ikke bru­ke bena til annet enn å for­flyt­te seg. Så jule­han­del bør være et klart eksem­pel på fot­ball. I alle fall er det ver­ken mer galt eller for­doms­fullt enn å kal­le dra­ma uten musikk for “ope­ra” bare for­di det er noe melo­dra­ma­tisk eller gigan­to­mant i styk­ke­ne.

Rom­ope­ra” er et nytt ord for meg, og jeg skal ald­ri ta det i bruk. Kan­skje kan jeg ha kom­met i ska­de for å bru­ke ordet “såpe­ope­ra” uten å set­te det i anfør­sels­tegn, men det skal ikke skje igjen. Såpe­se­rie pas­ser mye bed­re på sli­ke seri­er hvor musik­ken ikke er en del av dra­ma­et. Ope­ra er det ikke.

Det er sik­kert en tapt kamp. Uvi­ten­het og for­dom­mer har en stor defi­ni­sjons­makt blant folk flest — hvem nå det måt­te være. Den som vil sloss mot uvi­ten­het og for­dom­mer kjem­per en tung kamp. Men at en rela­tivt dan­net avis som Aften­pos­ten bru­ker ordet “rom­ope­ra” i en over­skrift på kul­tur­si­de­ne, det skuf­fer meg.

 

Print Friendly, PDF & Email