For tiden forsøker jeg å gjenvinne verdifull plass i hyller og andre steder ved å bli kvitt papir. Å bli kvitt tidsskrifter er en del av dette prosjektet. Jeg vil ha tidsskrifter elektronisk, jeg vil ikke ha papir. Den trykte lovsamlingen har jeg ikke brukt på mange år. Jeg bruker Lovdata. Det begynner å bli en del år siden jeg sluttet å abonnere på Norsk Rettstidende. Jeg bruker Lovdata. I en overgangsperiode søkte jeg på Lovdata, men fant fram papirversjonen hvis jeg skulle lese dommen ordentlig. Men det tok ikke så lang tid før jeg uansett bare leste dommene på PC, så da var det ingen grunn til å fortsette å abonnere på en papirversjon hvor man får dommene noen måneder etter at de kom i Lovdata.

Nå har tiden kommet til andre tidsskrifter. Man kan abonnere på elektroniske versjoner av Universitetsforlagets juridiske tidsskrifter, og sikkert mange av deres andre tidsskrifter også. Men jeg ble litt overrasket da jeg konstaterte at det koster akkurat like mye å abonnere på tidsskriftet elektronisk som på papir. Faktisk er det på en måte dyrere, for som abonnent på deres papirtidsskrifter får man også tilgang til de elektroniske versjonene. Skal man ha enkelthefter blir det helt absurd. 250 kr skal Universitetsforlaget, gjennom Idunn.no ha hvis man skal laste ned et enkelthefte av Lov og Rett som pdf-fil, og det koster 100 kr pr artikkel. Bestiller man enkelthefter på papir, koster det 139 kr + porto. Det er altså dyrere å laste ned enkelthefter enn å få dem tilsendt på papir.

Jeg vet at det koster å produsere tidsskrifter og at kostnadene er langt mer enn trykkekostnadene. Det er også helt legitime at kommersielle virksomheter, som forlag er, vil tjene penger. Men det er åpenbart at det koster mindre å gi tilgang til lagrede filer enn å trykke og distribuere papir.

I Norge sitter e-bøker fast i en hengemyr. En del av den hengemyren er bokhandlerne. Bokhandlerne er, med god grunn, redde for at e-bøker skal føre til at de mister kunder. Bokhandlerne har en våt drøm om at vi skal oppsøke en bokhandel for å kjøpe en e-bok. Den drømmen tror ikke jeg på. Det er omtrent like realistisk som at vi går innom Platekompaniet når vi vil laste ned musikk via Musikkonline eller iTunes. Men den gjør at man ikke vil gi kunden del i den økonomiske gevinsten ved å levere elektronisk fremfor på papir. Forlagene vil ikke utfordre sitt forhandlernett, særlig ikke når de selv eier forhandlernettet.

Men tidsskrifter selges ikke gjennom bokhandlere. Man abonnerer og får de direkte fra forlaget. I dette markedet har de ikke noe forhandlernett å ta hensyn til. Likevel krever de like mye for å kunne laste ned artikler som for å få dem tilsendt på papir. Det er vanskelig å se noen rimelig grunn til det.

Nå er det slik at alle ansatte og studenter ved UiO har tilgang til disse tidsskriftene i elektronisk form uansett. Det å abonnere på tidsskriftene selv er kanskje bare en del av den papirfetisjismen jeg prøver å kvitte meg med. Kanskje det er like greit ikke å abonnere.