Syklister: Krev deres plass i veien!

Nå som snøen har kommet er forholdene for oss som sykler i Oslo enda dårligere enn når veiene er bare. Til tross for at det blå-grønne byrådet har bedret vintervedlikehold av sykkelveier som et punkt i sin byrådserklæring (se s. 12 nederst), har vi så langt ikke sett noe til det. Venstre og Ola Elvestuen har vært sørgelig anonyme etter at de kom inn i byrådet. At planlegging og utbygging av nye sykkelveier og sykkelfelt tar tid, det må vi akseptere. Men bedret vintervedlikehold, det kunne vært satt i gang umiddelbart. Så har ikke skjedd.

Akkurat som under det blå-blå byrådet er ikke brøyting av sykkelfelt bare dårlig eller helt fraværende, man brøyter snø fra kjørefeltene inn i sykkelfeltene. Sykkelfeltene brukes som snødeponi og blir fullstendig ubrukelig. Det er uakseptabelt, og vi kommer ikke til å glemme det, Ola Elvestuen.

Der det ikke er sykkelfelt, men parkerte biler på begge sider av veien er forholdene enda dårligere. Dessverre er det denne type gater som dominerer i Oslo, også i store deler av det som er skiltet som sykkeltraséer (med Oslo-spesialiteten “sykkeltrasé ikke tilrettelagt for sykkel”). Det blir liggende snø mot fortauet, slik at bilene parkerer lenger ut i veien. Man får ikke brøytet helt inn til de parkerte bilene, slik at det blir liggende en brøytekant mellom de parkerte bilene og det som er igjen av kjørefeltet. Her skal også syklistene finne sin plass.

Når forholdene er slik de er i Oslo, så er mitt klare råd til syklister: Legg dere midt i kjørefeltet slik at bilene må foreta en ordentlig forbikjøring om de vil forbi. Ikke la dere presse inn mot kanten, hvor all snøen har samlet seg. Ha guts nok til ikke å bry dere særlig om utålmodige bilister som blir liggende bak. La de bare ligge der til det er mulig å kjøre forbi på ordenlig vis. Men vær for all del godt synlig. Hvis du ikke har en sykkeljakke i en veldig synlig farge, så bruk refleksvest også om dagen.

Om noen klager, så er dette et passende svar:

1. Syklister er kjørende og har like stor rett til å bruke kjørebanen som bilistene har.
2. Det er dere som kjører bil, ikke vi som sykler som krever en uforholdsmessig stor plass.
3. Klag til kommunen som ikke legger forholdene til rette for syklister, og dermed skaper konflikter mellom syklister og andre trafikanter, ikke til oss som bare innretter oss så godt som det er mulig under rådende forhold.
4. Stem på partier som vil legge til rette for syklister. Også alle andre trafikanter er tjent med at forholdene legges til rette slik at konflikter unngås.

Bruk også kommunens nettside for å rapportere problemer med veinettet: http://melding.samferdselsetaten.oslo.kommune.no/Innmelding.aspx Meld fra om manglende brøyting av sykkelfelt og sykkelveier, og skriv gjerne i kommentarfeltet at det er uakseptabelt at snø fra kjørefeltene brøytes inn i sykkelfeltet.

PS (føyd til etter publisering):

Dette var jeg ikke klar over før noen påpekte det i en kommentar på twitter: I Oslo kommunes “Serviceerklæring for brøyting og strøing av kommunale veier” kan vi lese følgende under overskriften “Sykkelveier”:

“Sykkelveier og sykkelfelt som er definert som hovedsykkelvei skal brøytes og strøs. Her kan du laste ned et kart som viser hovedsykkeltraseene, i pdf. De andre sykkelveiene/-feltene vil bli benyttet til snølagring”

Oslo kommunes serviceerklæring overfor vintersyklister er altså at sykkelveier og sykkelfelt skal brukes til snølagring. Det er en fullstendig uaksepteabel holdning overfor byens syklister. Hvis ansvarlig byråd, Venstres Ola Elvestuen, ikke gjør noe med dette har jeg mistet all tillit til ham!

 

Når et verk faller i det fri

Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. På et tidspunkt går verket over til å bli en del av vårt kulturelle felleseie som ingen lenger har noen enerett til.

Man kan diskutere hvor lenge opphavsretten bør vare. Det er i alle fall rimelig at den i alle fall varer i opphavsmannens levetid. Det var ingen rimelighet i at mens komponisten Igor Stravinskij på 1920-tallet slet økonomisk og til dels fikk til livets opphold ved å låne penger fra venner, penger som ingen av dem hadde noen tanker om at de noen gang skulle få tilbake, så tjente andre gode penger på å sette opp hans mest populære ballett, Ildfuglen. Etter datidens regler, i alle fall de russiske, var opphavsretten allerede utløpt. Jeg ser heller ikke noe urimelig i at Chuck Berry fortsatt får royalty når hans låter fra 1950-tallet spilles.

Jeg synes også det er rimelig at opphavsmannens arvinger i en viss tid etter dennes død kan nyte godt av de verk vedkommende etterlot seg. Det gjelder særlig når opphavsmannen dør ung, og kanskje ikke for alvor blir oppdaget før etter sin død. Den svenske forfatteren Stig Larsson  er eksempel på dette (uten at jeg her skal gå inn i konflikten mellom hans samboer og hans familie). Jo eldre opphavsmannen blir, desto mindre grunn er det til å sikre hans etterlatte. Den som trekker sitt siste sukk i en alder av 95 år har nok tjent godt på sine verk, om det er noe å tjene på dem, før sin død. Da vil vedkommende gjerne etterlate seg verdier som etterkommerne vil nyte godt av uansett. Men vi må ha praktikable regler, og kan ikke avgjøre vernetidens lengde ut fra en vurdering av om arvingene er verdig trengende eller ikke.

70 år er for lenge. Jeg tror de fleste som arbeider med opphavsrett, og som ikke enten selv tjener på eller representerer noen som tjener på den lange vernetiden, mener at 70 år etter opphavsmannens død er for lenge. Men slik er det hos oss. Minimumsforpliktelsen etter Bern-konvensjonen er 50-år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Det er mer enn langt nok etter min mening. Men det var 70 år i Tyskland. Da dette ble harmonisert i EU var det enklere å utvide til 70 år i alle EU-land fremfor å redusere vernetiden i Tyskland. Siden fulgte USA etter.

Continue reading Når et verk faller i det fri