Når et verk faller i det fri

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. På et tids­punkt går ver­ket over til å bli en del av vårt kul­tu­rel­le fel­les­eie som ingen len­ger har noen ene­rett til.

Man kan dis­ku­te­re hvor len­ge opp­havs­ret­ten bør vare. Det er i alle fall rime­lig at den i alle fall varer i opp­havs­man­nens leve­tid. Det var ingen rime­lig­het i at mens kom­po­nis­ten Igor Stra­vinskij på 1920-tal­let slet øko­no­misk og til dels fikk til livets opp­hold ved å låne pen­ger fra ven­ner, pen­ger som ingen av dem had­de noen tan­ker om at de noen gang skul­le få til­ba­ke, så tjen­te and­re gode pen­ger på å set­te opp hans mest popu­læ­re bal­lett, Ild­fug­len. Etter dati­dens reg­ler, i alle fall de rus­sis­ke, var opp­havs­ret­ten alle­re­de utløpt. Jeg ser hel­ler ikke noe uri­me­lig i at Chuck Ber­ry fort­satt får royal­ty når hans låter fra 1950-tal­let spil­les.

Jeg synes også det er rime­lig at opp­havs­man­nens arvin­ger i en viss tid etter den­nes død kan nyte godt av de verk ved­kom­men­de etter­lot seg. Det gjel­der sær­lig når opp­havs­man­nen dør ung, og kan­skje ikke for alvor blir opp­da­get før etter sin død. Den svens­ke for­fat­te­ren Stig Lars­son  er eksem­pel på det­te (uten at jeg her skal gå inn i kon­flik­ten mel­lom hans sam­bo­er og hans fami­lie). Jo eld­re opp­havs­man­nen blir, desto mind­re grunn er det til å sik­re hans etter­lat­te. Den som trek­ker sitt sis­te sukk i en alder av 95 år har nok tjent godt på sine verk, om det er noe å tje­ne på dem, før sin død. Da vil ved­kom­men­de gjer­ne etter­late seg ver­di­er som etter­kom­mer­ne vil nyte godt av uan­sett. Men vi må ha prak­tikab­le reg­ler, og kan ikke avgjø­re verne­ti­dens leng­de ut fra en vur­de­ring av om arvin­ge­ne er ver­dig tren­gen­de eller ikke.

70 år er for len­ge. Jeg tror de fles­te som arbei­der med opp­havs­rett, og som ikke enten selv tje­ner på eller repre­sen­te­rer noen som tje­ner på den lan­ge verne­ti­den, mener at 70 år etter opp­havs­man­nens død er for len­ge. Men slik er det hos oss. Mini­mums­for­plik­tel­sen etter Bern-kon­ven­sjo­nen er 50-år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. Det er mer enn langt nok etter min mening. Men det var 70 år i Tysk­land. Da det­te ble har­mo­ni­sert i EU var det enk­le­re å utvi­de til 70 år i alle EU-land frem­for å redu­se­re verne­ti­den i Tysk­land. Siden fulg­te USA etter.

Siden verk fal­ler i det fri ved utlø­pet av opp­havs­man­nens døds­år, vil all­tid en rek­ke verk bli fri pr 1. janu­ar. 1. janu­ar 2012 ble alle verk av opp­havs­menn som døde i 1941 fri. Noen av dis­se er James Joyce, Karin Boye, Wir­gi­nia Woolf, Jel­ly Roll Mor­ton og Chris­ti­an Sin­ding. Rea­li­te­ten er nok at de fles­te verk er glemt før opp­havs­man­nen dør. Men noen lever vide­re, som James Joy­ces teks­ter.

Når opp­havs­man­nen dør går ret­tig­he­te­ne over til arvin­ge­ne. Det­te føl­ger van­li­ge arve­reg­ler. I de fles­te til­fel­ler vil det være opp­havs­man­nens barn og sene­re barne­barn som arver ret­tig­he­te­ne, men annet kan være bestemt i tes­ta­ment. Det irs­ke nasjo­nal­mu­se­et har tjent godt på et slikt tes­ta­ment. Geor­ge Bern­hard Shaw tes­ta­men­ter­te halv­par­ten (om jeg hus­ker rett) av det han etter­lot seg til Det irs­ke nasjo­nal­mu­se­et. Det kas­tet ikke så mye av seg. Men musi­ka­len My Fair Lady, basert på hans skue­spill Pyg­ma­lion, ble en kjempe­suk­sess. Det fikk ald­ri Geor­ge Ber­hard Shaw selv ald­ri opp­le­ve, for musi­ka­len had­de pre­miere i 1956, seks år etter Shaws død i 1950. Men da begyn­te Shaws tes­ta­men­ta­ris­ke gave å gene­re­re pen­ger, noe den vil fort­set­te å gjø­re til 1. janu­ar 2021.

Arvin­ger kan for­val­te sin arv på høyst uli­ke måter. Noen gan­ger kan det nes­ten få preg av grav­plynd­ring, som når Ernst Hem­ming­ways arvin­ger ga ut en til da uut­gitt roman av Hem­ming­way man­ge år etter at han var død — en roman han selv ikke anså for å være god nok til å bli gitt ut. And­re gan­ger kan man nek­te alt og alle å utnyt­te ver­ket. Det­te har James Joy­ces barne­barn gjort. Der­for fei­rer James Joyce-inter­es­ser­te det­te i dis­se dager. Ende­lig er James Joy­ces ver­ker ute av hans barne­barns kon­troll.

Når et verk fal­ler i det fri fal­ler alle ret­tig­he­ter bort. Vi kan gjø­re hva vi vil med ver­ket. Hvem som helst kan lage film av Ulys­ses, bru­ke utdrag i san­ger, osv.

Vi har rik­tig­nok det såkal­te klas­si­ker­ver­net etter åvl § 48. Det kan ikke gjø­res til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten på en måte eller i en sam­men­heng som kren­ken­de for opp­havs­man­nen eller ver­ket. Det er det­te som gjø­re det mulig å for­by f.eks. bruk av Michel­age­los bil­der eller skulp­tu­rer i rekla­me for Levis buk­ser. Men det er også det­te som har vært hjem­me­len for å for­by Duke Elling­tons ver­sjo­ner av Edvard Grieg og Arne Dom­ne­rus inn­spil­ling av Ja vi els­ker. Går man til­ba­ke til debat­te­ne om Elling­tons Grieg-inn­spil­lin­ger på tid­lig 60-tall, sit­ter repre­sen­tan­ter for dati­dens etab­ler­te kul­tur­liv og snak­ker svært så ned­set­ten­de om slik “neg­er­mu­sikk” som Duke Elling­ton spil­ler. Jeg synes at sli­ke spor skrem­mer, og er skep­tisk til slik påbe­ro­pel­se av klas­si­ker­ver­net. Men jeg går ikke nær­me­re inn på det­te.

Et verk, eller en frem­fø­ring av et verk, kan være beskyt­tet av man­ge lag av ret­tig­he­ter. Det er der­for ikke sik­kert at alt er fritt, selv om det opp­rin­ne­li­ge ver­ket er fritt. En av fjor­årets lit­te­rære best­sel­le­re var den nye over­set­tel­sen av Bibe­len. Da ori­gi­na­len ble skre­vet had­de ingen tan­ker om noen opp­havs­rett. Og om de så had­de hatt, vil­le teks­ten ha falt i det fri for vel­dig man­ge år siden. Men den nye over­set­tel­sen er ver­net. Hvem som helst kan gå til­ba­ke til ori­gi­na­len, eller til ver­sjo­ner som er såpass gam­le at de har falt i det fri, og lage sin egen bibel­over­set­tel­se basert på det­te. Men de som har stått for den nye over­set­tel­sen har opp­havs­rett til sine over­set­tel­ser. Så hol­der vi oss til nors­ke over­set­tel­ser av James Joyce, så kan de godt være ver­net fort­satt.

Jeg har nevnt Geor­ge Bern­hard Shaw og My Fair Lady. Shaws skue­spill Pyg­ma­lion vil være fritt 1. janu­ar 2021, da det har gått 70 år etter utlø­pet av Shaws døds­år. Men musi­kal­ver­sjo­nen ble laget av Alan Jay (tekst) og Fre­de­rick Loewe (musikk), som døde i hen­holds­vis 1986 og 1988.  Vil må der­for ven­te til 2059 før musi­ka­len er fri.

Utøven­de kunst­ne­res pre­sta­sjo­ner har til nå vært ver­net i 50 år etter utlø­pet av det år frem­fø­rin­gen fant sted, even­tu­elt det år opp­tak av frem­fø­rin­gen ble offent­lig­gjort. Jus­si Bjør­ling spil­te inn O Hel­ga Natt i 1959. Fra 2010 var der­for hans inn­spil­ling fri og de to sis­te jule­ne har vi kun­net spil­le den­ne inn­spil­lin­gen uten å beta­le veder­lag til hans etter­lat­te. Men helt fri var den like­vel ikke. San­gen er opp­rin­ne­lig fransk, og er der kjent under de to tit­lene “Le Can­ti­que de Noël” (som jeg tror er den egent­lige tit­te­len) og “Minuit, Chré­ti­ens”. Musik­ken er kom­po­nert av Adolphe Adam, som ble født i 1803 og døde i 1856. Selv om den på svensk er mest kjent som “O hel­ga natt”, så er den egent­lig tit­te­len på svensk “Adams juls­ång”, etter kom­po­nis­ten. Om vi skul­le late som om dagens reg­lene har vært gjel­dende siden midt­en av 1800-tal­let (hvil­ket de ikke har), så vil­le musik­ken ha falt i det fri 1. janu­ar 1927. Men san­gen har også en tekst. Orig­nal­teks­ten er skre­vet av fransk­man­nen Pla­cide Cappeau de Roque­maure, som døde i 1877. Også den frans­ke teks­ten er fri for len­ge siden. Men Jus­si Bjør­ling sang den på svensk, og den svens­ke teks­ten er skre­vet av Augus­tin Kock, som døde i 1956. Så selv om alt annet er fritt, så er den svens­ke over­set­tel­sen ver­net til 1. janu­ar 2027.

Men selv om ver­ket ikke len­ger er opp­havs­retts­lig ver­net, kan det fort­satt være skjær i sjø­en. Leo­nar­do da Vin­cis Mona Lisa er ikke opp­havs­retts­lig ver­net. Men det betyr ikke at vi har noe krav på å kun­ne rig­ge oss til i Louv­re med repro­ka­me­ra for å avfo­to­gra­fe­re male­ri­et for å lage pla­ka­ter. Den som eier eksemp­la­ret kan nek­te and­re adgang, kan nek­te å stil­le det til dis­po­si­sjon for and­re, eller kan gi til­gang på den betin­gel­se at det ikke tas bil­der. Hvis James Joy­ces barne­barn sit­ter med brev, dag­bø­ker eller and­re manu­skrip­ter som ikke er offent­lig­gjort, så har ikke ver­den noe krav på å få til­gang til dis­se selv om de ikke len­ger er opp­havs­retts­lig ver­net. De kan nek­te å utle­ve­re dis­se eller å stil­le de til dis­po­si­sjon på and­re måter.

Når det gjel­der bil­der er selve repro­fo­to­gra­fe­rin­gen ver­net som foto­gra­fi. Det vil si at det er ver­net i 15 år etter utlø­pet av det år foto­gra­fen døde, men minst 50 år etter utlø­pet av det år bil­det ble tatt. Edvard Munch døde i 1944, så hans bil­der vil være fri fra 1. janu­ar 2015. Men om alt vi har er en foto­gra­fisk repro­duk­sjon vil repro­duk­sjo­nen i seg selv bare være fri der­som foto­gra­fen døde i 1999 eller tid­li­ge­re, og repro­bil­det er tatt i 1964 eller tid­li­ge­re, om vi tar utgangs­punkt i situa­sjo­nen pr 1- janu­ar 2015.

I føl­ge Aften­pos­ten vil direk­tø­ren på Munch-muse­et prø­ve å “merke­vare­be­skyt­te” bil­de­ne etter at opp­havs­ret­ten har løpt ut. Hva han egent­lig mener, er nok­så uklart. Men å for­len­ge beskyt­tel­sen av Edvard Muchs bil­der gjen­nom noen form for vare­merke­be­skyt­tel­se, det kan han nok glem­me. Kan­skje kan de var­merke­be­skyt­te sine spin-off pro­duk­ter, om de fin­ner på et egnet navn. Men Munchs kunst vil være fri fra 1. janu­ar 2015.

Print Friendly, PDF & Email