Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. På et tidspunkt går verket over til å bli en del av vårt kulturelle felleseie som ingen lenger har noen enerett til.
Man kan diskutere hvor lenge opphavsretten bør vare. Det er i alle fall rimelig at den i alle fall varer i opphavsmannens levetid. Det var ingen rimelighet i at mens komponisten Igor Stravinskij på 1920-tallet slet økonomisk og til dels fikk til livets opphold ved å låne penger fra venner, penger som ingen av dem hadde noen tanker om at de noen gang skulle få tilbake, så tjente andre gode penger på å sette opp hans mest populære ballett, Ildfuglen. Etter datidens regler, i alle fall de russiske, var opphavsretten allerede utløpt. Jeg ser heller ikke noe urimelig i at Chuck Berry fortsatt får royalty når hans låter fra 1950-tallet spilles.
Jeg synes også det er rimelig at opphavsmannens arvinger i en viss tid etter dennes død kan nyte godt av de verk vedkommende etterlot seg. Det gjelder særlig når opphavsmannen dør ung, og kanskje ikke for alvor blir oppdaget før etter sin død. Den svenske forfatteren Stig Larsson er eksempel på dette (uten at jeg her skal gå inn i konflikten mellom hans samboer og hans familie). Jo eldre opphavsmannen blir, desto mindre grunn er det til å sikre hans etterlatte. Den som trekker sitt siste sukk i en alder av 95 år har nok tjent godt på sine verk, om det er noe å tjene på dem, før sin død. Da vil vedkommende gjerne etterlate seg verdier som etterkommerne vil nyte godt av uansett. Men vi må ha praktikable regler, og kan ikke avgjøre vernetidens lengde ut fra en vurdering av om arvingene er verdig trengende eller ikke.
70 år er for lenge. Jeg tror de fleste som arbeider med opphavsrett, og som ikke enten selv tjener på eller representerer noen som tjener på den lange vernetiden, mener at 70 år etter opphavsmannens død er for lenge. Men slik er det hos oss. Minimumsforpliktelsen etter Bern-konvensjonen er 50-år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Det er mer enn langt nok etter min mening. Men det var 70 år i Tyskland. Da dette ble harmonisert i EU var det enklere å utvide til 70 år i alle EU-land fremfor å redusere vernetiden i Tyskland. Siden fulgte USA etter.
Siden verk faller i det fri ved utløpet av opphavsmannens dødsår, vil alltid en rekke verk bli fri pr 1. januar. 1. januar 2012 ble alle verk av opphavsmenn som døde i 1941 fri. Noen av disse er James Joyce, Karin Boye, Wirginia Woolf, Jelly Roll Morton og Christian Sinding. Realiteten er nok at de fleste verk er glemt før opphavsmannen dør. Men noen lever videre, som James Joyces tekster.
Når opphavsmannen dør går rettighetene over til arvingene. Dette følger vanlige arveregler. I de fleste tilfeller vil det være opphavsmannens barn og senere barnebarn som arver rettighetene, men annet kan være bestemt i testament. Det irske nasjonalmuseet har tjent godt på et slikt testament. George Bernhard Shaw testamenterte halvparten (om jeg husker rett) av det han etterlot seg til Det irske nasjonalmuseet. Det kastet ikke så mye av seg. Men musikalen My Fair Lady, basert på hans skuespill Pygmalion, ble en kjempesuksess. Det fikk aldri George Berhard Shaw selv aldri oppleve, for musikalen hadde premiere i 1956, seks år etter Shaws død i 1950. Men da begynte Shaws testamentariske gave å generere penger, noe den vil fortsette å gjøre til 1. januar 2021.
Arvinger kan forvalte sin arv på høyst ulike måter. Noen ganger kan det nesten få preg av gravplyndring, som når Ernst Hemmingways arvinger ga ut en til da uutgitt roman av Hemmingway mange år etter at han var død — en roman han selv ikke anså for å være god nok til å bli gitt ut. Andre ganger kan man nekte alt og alle å utnytte verket. Dette har James Joyces barnebarn gjort. Derfor feirer James Joyce-interesserte dette i disse dager. Endelig er James Joyces verker ute av hans barnebarns kontroll.
Når et verk faller i det fri faller alle rettigheter bort. Vi kan gjøre hva vi vil med verket. Hvem som helst kan lage film av Ulysses, bruke utdrag i sanger, osv.
Vi har riktignok det såkalte klassikervernet etter åvl § 48. Det kan ikke gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som krenkende for opphavsmannen eller verket. Det er dette som gjøre det mulig å forby f.eks. bruk av Michelagelos bilder eller skulpturer i reklame for Levis bukser. Men det er også dette som har vært hjemmelen for å forby Duke Ellingtons versjoner av Edvard Grieg og Arne Domnerus innspilling av Ja vi elsker. Går man tilbake til debattene om Ellingtons Grieg-innspillinger på tidlig 60-tall, sitter representanter for datidens etablerte kulturliv og snakker svært så nedsettende om slik “negermusikk” som Duke Ellington spiller. Jeg synes at slike spor skremmer, og er skeptisk til slik påberopelse av klassikervernet. Men jeg går ikke nærmere inn på dette.
Et verk, eller en fremføring av et verk, kan være beskyttet av mange lag av rettigheter. Det er derfor ikke sikkert at alt er fritt, selv om det opprinnelige verket er fritt. En av fjorårets litterære bestsellere var den nye oversettelsen av Bibelen. Da originalen ble skrevet hadde ingen tanker om noen opphavsrett. Og om de så hadde hatt, ville teksten ha falt i det fri for veldig mange år siden. Men den nye oversettelsen er vernet. Hvem som helst kan gå tilbake til originalen, eller til versjoner som er såpass gamle at de har falt i det fri, og lage sin egen bibeloversettelse basert på dette. Men de som har stått for den nye oversettelsen har opphavsrett til sine oversettelser. Så holder vi oss til norske oversettelser av James Joyce, så kan de godt være vernet fortsatt.
Jeg har nevnt George Bernhard Shaw og My Fair Lady. Shaws skuespill Pygmalion vil være fritt 1. januar 2021, da det har gått 70 år etter utløpet av Shaws dødsår. Men musikalversjonen ble laget av Alan Jay (tekst) og Frederick Loewe (musikk), som døde i henholdsvis 1986 og 1988. Vil må derfor vente til 2059 før musikalen er fri.
Utøvende kunstneres prestasjoner har til nå vært vernet i 50 år etter utløpet av det år fremføringen fant sted, eventuelt det år opptak av fremføringen ble offentliggjort. Jussi Bjørling spilte inn O Helga Natt i 1959. Fra 2010 var derfor hans innspilling fri og de to siste julene har vi kunnet spille denne innspillingen uten å betale vederlag til hans etterlatte. Men helt fri var den likevel ikke. Sangen er opprinnelig fransk, og er der kjent under de to titlene “Le Cantique de Noël” (som jeg tror er den egentlige tittelen) og “Minuit, Chrétiens”. Musikken er komponert av Adolphe Adam, som ble født i 1803 og døde i 1856. Selv om den på svensk er mest kjent som “O helga natt”, så er den egentlig tittelen på svensk “Adams julsång”, etter komponisten. Om vi skulle late som om dagens reglene har vært gjeldende siden midten av 1800-tallet (hvilket de ikke har), så ville musikken ha falt i det fri 1. januar 1927. Men sangen har også en tekst. Orignalteksten er skrevet av franskmannen Placide Cappeau de Roquemaure, som døde i 1877. Også den franske teksten er fri for lenge siden. Men Jussi Bjørling sang den på svensk, og den svenske teksten er skrevet av Augustin Kock, som døde i 1956. Så selv om alt annet er fritt, så er den svenske oversettelsen vernet til 1. januar 2027.
Men selv om verket ikke lenger er opphavsrettslig vernet, kan det fortsatt være skjær i sjøen. Leonardo da Vincis Mona Lisa er ikke opphavsrettslig vernet. Men det betyr ikke at vi har noe krav på å kunne rigge oss til i Louvre med reprokamera for å avfotografere maleriet for å lage plakater. Den som eier eksemplaret kan nekte andre adgang, kan nekte å stille det til disposisjon for andre, eller kan gi tilgang på den betingelse at det ikke tas bilder. Hvis James Joyces barnebarn sitter med brev, dagbøker eller andre manuskripter som ikke er offentliggjort, så har ikke verden noe krav på å få tilgang til disse selv om de ikke lenger er opphavsrettslig vernet. De kan nekte å utlevere disse eller å stille de til disposisjon på andre måter.
Når det gjelder bilder er selve reprofotograferingen vernet som fotografi. Det vil si at det er vernet i 15 år etter utløpet av det år fotografen døde, men minst 50 år etter utløpet av det år bildet ble tatt. Edvard Munch døde i 1944, så hans bilder vil være fri fra 1. januar 2015. Men om alt vi har er en fotografisk reproduksjon vil reproduksjonen i seg selv bare være fri dersom fotografen døde i 1999 eller tidligere, og reprobildet er tatt i 1964 eller tidligere, om vi tar utgangspunkt i situasjonen pr 1- januar 2015.
I følge Aftenposten vil direktøren på Munch-museet prøve å “merkevarebeskytte” bildene etter at opphavsretten har løpt ut. Hva han egentlig mener, er nokså uklart. Men å forlenge beskyttelsen av Edvard Muchs bilder gjennom noen form for varemerkebeskyttelse, det kan han nok glemme. Kanskje kan de varmerkebeskytte sine spin-off produkter, om de finner på et egnet navn. Men Munchs kunst vil være fri fra 1. januar 2015.