Fra høsten vil jeg være advokat

Jeg had­de tenkt å ven­te litt med det­te til alt var avklart og over­gan­gen var litt mer nær fore­stå­en­de. Men når Uni­fo­rum og der­et­ter and­re medi­er har tatt tak i det­te er det greit å rede­gjø­re for det­te uten å få det fil­trert gjen­nom jour­na­lis­ter. Uan­sett: Fra høs­ten vil jeg etter all sann­syn­lig­het være advo­kat på hel­tid i Bing Hodne­land.

Det er en lang tra­di­sjon at uni­ver­si­tets­ju­ris­ter tar opp­drag ved siden av opp­ga­ve­ne ved uni­ver­si­te­tet. I et prak­sis­nært fag som jus er det vik­tig, etter min mening nød­ven­dig å gå ut i den prak­tis­ke juri­dis­ke vir­ke­lig­he­ten, akku­rat som medi­si­ne­re bør møte vir­ke­li­ge pasi­en­ter. Vi kan ikke nøye oss med bare å lese om jusen gjen­nom dom­mer og and­re skrif­ter. Vi må kjen­ne pro­ses­se­ne bak, enten det er stra­te­gis­ke, tak­tis­ke, kom­mer­si­el­le eller and­re vur­de­rin­ger. Kort sagt må vi få ut i ver­den og få litt “møkk” på fing­re­ne.

Uni­ver­si­te­tet er ikke akku­rat lønns­le­den­de. Dyk­ti­ge juris­ter er etter­trak­tet og kan stort sett vel­ge og vra­ke i spen­nen­de job­ber. Eks­ter­ne opp­drag kan fyl­le ut noe av gapet mel­lom uni­ver­si­tets­lønn og det man kan tje­ne and­re ste­der. Hvis det vik­tigs­te er å tje­ne mest mulig pen­ger begyn­ner man ikke å arbei­de på uni­ver­si­te­tet. Men at vi prio­ri­te­rer annet enn å tje­ne mest mulig betyr ikke det at inn­tekt er uten betyd­ning. Så mulig­he­te­ne til å ha noen inn­tek­ter på si er med når en uni­ver­si­tets­jobb vur­de­res mot and­re mulig­he­ter.

Insti­tutt for retts­in­for­ma­tikk, eller Sen­ter for retts­in­for­ma­tikk som det nå heter, har all­tid at en stor andel eks­tern­fi­nan­sier­te pro­sjek­ter. Det­te har gjort oss beviss­te når det gjel­der hva man som uni­ver­si­tets­in­sti­tutt kan påta seg, og hva man bør si nei til. Vi har bl.a. sagt nei til par­ter som er i en aktu­ell kon­flikt, til opp­drag hvor resul­ta­tet ikke kan offent­lig­gjø­res og insti­tut­tet kan selv­føl­ge­lig ikke påta seg å sit­te i vold­gift eller del­ta i and­re for­mer for tviste­løs­ning. Men som enkelt­per­soner kan vi kun­net gjø­re en del av det­te.

I 1999 etab­ler­te bl.a. min kol­le­ga Jon Bing og jeg sel­ska­pet Bing & Part­ners. Det ble sene­re end­ret til Bing & Co.  En vik­tig grunn var å ska­pe et kla­re­re skil­le mel­lom det som gjø­res gjen­nom uni­ver­si­te­tet, og det som gjø­res uten­om. Den gan­gen grep intern­re­vi­sjo­nen ved UiO inn. Davæ­ren­de intern­re­vi­sor lik­te det ikke. Det ble der­for en pro­sess mel­lom oss og uni­ver­si­tets­le­del­sen. Enden på den pro­ses­sen var at Uni­ver­si­tets­di­rek­tø­ren kon­klu­der­te med at det­te meget var meget ryd­dig og eksem­pel på hvor­dan slik virk­som­het bur­de orga­ni­se­res. Han så det hele som upro­ble­ma­tisk.

For oss gjor­de sel­skaps­dan­nel­sen det også enk­le­re å orga­ni­se­re et sam­ar­beid og å etab­le­re en infra­struk­tur uten­for UiO. Det er en del prak­tis­ke ting vi ikke har behøvd å ta hånd om selv, vi har kun­net hol­de alle møter med opp­drags­gi­ve­re uten­for UiO, osv.

Vi har nep­pe tjent noe rent øko­no­misk på den­ne orga­ni­se­rin­gen. I alle fall for egen del kom­mer de fles­te eks­ter­ne opp­drag til meg direk­te. Even­tu­el­le eks­tra inn­tek­ter som kom­mer som en føl­get av å ha etab­lert sel­ska­pet var nok mind­re enn de kost­na­der det med­før­te å opp­rett­hol­de en egen orga­ni­sa­sjon. Men hoved­må­let var å ska­pe ryd­dig­het og orga­ni­se­re vår virk­som­het på en for oss mer hen­sikts­mes­sig måte, ikke å tje­ne mye mer pen­ger. Så det var greit nok.

Med virk­ning fra 1. janu­ar 2011 fusjo­ner­te Bing & Co med advo­kat­fir­ma­et Hodne­land, til sel­ska­pet Bing Hodne­land. Da jeg meld­te den­ne sel­skaps­end­rin­gen inn i regis­te­ret for bier­verv, var til­bake­mel­din­gen at det­te vil­le ikke Insti­tutt for pri­vat­rett og Det juri­dis­ke fakul­tet god­kjen­ne. Sam­ti­dig pågikk det en pro­sess med gjen­nom­gang av reg­le­ne for side­gjøre­mål. Det­te end­te med en inn­stram­ming, som bl.a. inne­bæ­rer at man ikke kan være part­ner i et advo­kat­fir­ma. Jeg skal kom­me til­ba­ke til det­te neden­for, for de som orker å lese mer. Men i alle fall:

Det­te ved­ta­ket gjor­de at jeg har blitt tvun­get til å ta et valg som jeg gjer­ne skul­le ha unn­gått. Men skal jeg noen gang gjø­re noe annet enn å være ved Uni­ver­si­te­tet, så er vel det­te sis­te mulig­het. Ved siden av å være ved uni­ver­si­te­tet er advoka­trol­len den av de typis­ke jurist­opp­ga­ver som all­tid har til­talt meg. Så da får jeg gi advo­ka­ten i meg en sjan­se. Der­for søker jeg perm­i­sjon for to år og vil fra høs­ten være advo­kat på hel­tid i Bing Hodne­land.

Når jeg først har tatt det­te val­get, ser jeg fram til å ta fatt. Man­ge av de som som i dag arbei­der innen­for “mine” områ­der hos i Bing Hodne­land er tid­li­ge­re viten­ska­pe­li­ge assis­ten­ter ved Insti­tutt for retts­in­for­ma­tikk. Det er per­soner jeg har kjent len­ge og som er meget dyk­ti­ge juris­ter. De utgjør et godt og spen­nen­de fag­mil­jø.

Om jeg i den­ne tiden kom­mer til å ha en til­knyt­ning til UiO avhen­ger av Det juri­dis­ke fakul­tet. Jeg kan godt ten­ke meg å ha noe under­vis­ning og vei­led­ning. Jeg liker å under­vi­se og jeg anser meg selv for å være gans­ke dyk­tig på det områ­det. Men det for­ut­set­ter at jeg kan ha en pro­fes­sor II-stil­ling (20%) ved Det juri­dis­ke fakul­tet. Til nå har man vært restrik­tiv, etter min mening for restrik­tiv, i sin bruk av sli­ke stil­lin­ger. Men skal fakul­te­tet kun­ne nyt­tig­gjø­re seg noe av min under­vis­nings­ka­pa­si­tet, så er det en for­ut­set­ning. Jeg er ikke inter­es­sert i å være time­læ­rer.

Jeg er uenig i den inn­stram­min­gen av reg­le­ne for side­gjøre­mål som Det juri­dis­ke fakul­tet har fast­satt. Men jeg bestri­der ikke fakul­te­tets rett til å fast­set­te sli­ke reg­ler, og fakul­te­tet må selv­sagt føl­ge sitt eget regel­verk.

Som nevnt er det nød­ven­dig for uni­ver­si­tets­ju­ris­ter å ha nær­kon­takt med det prak­tis­ke retts­liv. Det er også fakul­te­tet enig i, og ser det­te som ver­di­fullt. Det er også greit å fyl­le ut noe av lønns­ga­pet mel­lom uni­ver­si­tets­stil­lin­ger og and­re jurist­stil­lin­ger. For oss som har valgt å arbei­de ved uni­ver­si­te­tet har ikke det å tje­ne pen­ger første­prio­ri­tet. Men inn­tekt er selv­føl­ge­lig ikke uten betyd­ning. Jeg tror ikke jeg vil­le ha valgt UiO som arbeids­sted hvis det ikke had­de vært mulig­he­ter til noen sli­ke eks­tra­inn­tek­ter.

Man skal selv­sagt være bevisst hvil­ke opp­drag man kan si ja til, og hvil­ke man bør si nei til. For min del har jeg all­tid sagt nei til opp­drag som inne­bæ­rer å repre­sen­te­re en part. En advo­kat dri­ver i prak­sis mest med råd­gi­ving. Men når situa­sjo­nen og kli­en­ten kre­ver det, så skal advo­ka­ten gå i kri­gen for sin kli­ent. Da skal man iva­re­ta kli­en­tens inter­es­ser på en best mulig måte, ikke veie for og imot med en aka­de­misk dis­tan­se. Min vur­de­ring har vært og er at det­te lett kan kom­me i kon­flikt med den aka­de­mis­ke integri­te­ten. Også ellers må man selv­sagt vur­de­re muli­ge inter­esse­kon­flik­ter. For en uni­ver­si­tets­an­satt må all­tid uni­ver­si­te­tets inter­es­ser gå foran hvis det kan være kon­flikt mel­lom dis­se og et eks­ternt opp­drag. Til nå har det ikke vært noe pro­blem å hånd­te­re det­te. I et stør­re sel­skap kan nok risi­ko­en for inter­esse­kon­flikt være stør­re. Men den bør hel­ler ikke være uhånd­ter­bar, og i alle fall jeg har vært men­talt inn­stilt på å tre ut av advo­kat­fir­ma­et der­som det skul­le opp­stå en ulø­se­lig inter­esse­kon­flikt.

Jeg er ikke enig i at måten virk­som­he­ten er orga­ni­sert på skal være avgjø­ren­de. Man må se på hva man fak­tisk gjør og i hvil­ket omfang det skjer. Det kan godt være sel­ska­per som har en slik pro­fil at part­ner­skap eller annen fast til­knyt­ning vil være i bes­te fall pro­ble­ma­tisk. Jeg plei­er å nev­ne advo­kat­fir­ma­et Simon­sen som et eksem­pel. Simon­sen er et utmer­ket advo­kat­fir­ma. Men de er en så mar­kert repre­sen­tant for bl.a. film- og musikk­bran­sjen at det for en uni­ver­si­tets­an­satt opp­havs­retts­ju­rist ikke vil­le være mulig å opp­rett­hol­de nød­ven­dig dis­tan­se til dis­se inter­es­se­ne om man har en fast til­knyt­ning til sel­ska­pet. Arbei­der man på and­re retts­om­rå­der vil ikke Simon­sen repre­sen­te­re noe stør­re pro­blem enn and­re. Jeg ser ikke at Bing Hodne­land har noen til­sva­ren­de pro­fil som knyt­ter sel­ska­pet til bestem­te inter­es­ser på mine arbeids­om­rå­der.

I man­ge and­re land er det van­lig at juri­dis­ke pro­fes­so­rer også er part­ne­re i advo­kat­fir­ma­er. Jeg kan ikke hus­ke å ha sett noen eksemp­ler på at det har repre­sen­tert noe stort pro­blem.

Min vur­de­ring er at ufor­mel­le bin­din­ger gjen­nom en nært, men ikke for­ma­li­sert sam­ar­beid over tid, kan være vel så pro­ble­ma­tisk — enten det er til advo­kat­fir­ma­er eller and­re. Sli­ke for­bin­del­ser er lite syn­li­ge. Det er mer ryd­dig når det hele er åpent.

Det juri­dis­ke fakul­tet er ikke en like attrak­tivt arbeids­plass som det en gang var. Det mer­kes på rekrut­te­rin­gen. De dyk­tigs­te juris­te­ne går i stør­re grad and­re ste­der. Kan­skje søker de stil­ling som sti­pen­diat og tar en ph.d grad. Men så for­svin­ner de. Selv om en del gir uttrykk for at de kan ten­ke seg å kom­me til­ba­ke til fakul­te­tet etter noen år i advo­kat­bran­sjen, så gjør de det i prak­sis ikke.

Min vur­de­ring er at den­ne inn­stram­min­gen er ytter­li­ge­re et skritt i gal ret­ning, og at det vil gjø­re rekrut­te­rings­si­tua­sjo­nen enda vans­ke­li­ge­re. Reg­le­ne åpner for å gjø­re unn­tak for sti­pen­dia­ter og post doc. Man kan begrun­ne unn­ta­ket med at det­te gjel­der mid­ler­ti­di­ge stil­lin­ger. Men det gjør ikke en vide­re kar­rie­re ved uni­ver­si­te­tet mer attrak­tiv hvis det betyr at man må avvik­le det for­hol­det man had­de til f.eks. et advo­kat­fir­ma i sti­pen­diat­pe­rioden.

Noe av det som all­tid har til­talt meg ved uni­ver­si­te­tet er den aka­de­mis­ke fri­he­ten: Mulig­he­ten til å for­føl­ge fag­li­ge pro­blem­stil­lin­ger som man selv mener er inter­es­san­te, uav­hen­gig av om and­re måt­te dele ens inter­es­se og begeist­ring. Ver­den går frem­over ved at noen våger å sto­le på egne tan­ker og vur­de­rin­ger, og gå mot strøm­men.  Det hele har vært basert på en til­lit til oss som arbei­der i sys­te­met.

Det er i dis­se dager 30 år siden jeg ble ansatt i min førs­te stil­ling ved UiO, som vit.ass. ved Insti­tutt for retts­in­for­ma­tikk. Mye har end­ret seg siden den gang. Noe til det bed­re. Jeg er blant de som liker at resul­ta­ter i stør­re grad til­leg­ges vekt ved res­sur­for­de­ling enn hva som var til­fel­let før. Tid­li­ge­re var det slik at det man had­de fått, f.eks. av stil­lin­ger, kun­ne man behol­de nær­mest til evig tid. De vel­etab­ler­te had­de fler­tall i alle beslut­ten­de orga­ner og (mis)brukte i stor utstrek­ning den posi­sjo­nen til å til­gode­se seg selv. Den som vil­le ta opp nye spørs­mål had­de dår­li­ge vil­kår, i alle fall etter at den jev­ne veks­ten gjen­nom 60- og 70-tal­let stop­pet opp. Man kan mene mye om hvor­dan resul­tat­fi­nan­sie­ring er gjen­nom­ført. Det er mye å være kri­tisk til, men den dis­ku­sjo­nen går jeg ikke inn i her. Vekt­leg­ging av resul­ta­ter gir mer dyna­mikk i sys­te­met.

Men mye har gått til det ver­re. Vi har sett en sta­dig til­ta­gen­de byrå­kra­ti­se­ring. Vi må skri­ve fle­re søk­na­der og rap­por­ter, og det er langt mer som skal kon­trol­le­res og “kva­li­tets­sik­res”. “Kva­li­tets­sik­ring” betyr stort sett at vi må rap­por­te­re til noen byrå­kra­ter, som på en eller annen måte skal kon­trol­le­re oss. Det skal til og med sit­te byrå­kra­ter å over­prø­ve rap­por­te­rin­gen av pub­li­ka­sjo­ner. Noen har til og med fun­net på noe så idio­tisk som at om man skul­le glem­me å skri­ve på en pub­li­ka­sjon at man er ansatt ved UiO, så blir den ikke god­kjent i telle­kant­sys­te­met. Jeg har lurt på hvor mye res­sur­ser som går med til å etter­tel­le regist­rer­te pub­li­ka­sjo­ner, men har ikke sett noen over­sikt.

Lis­ten kun­ne ha blitt lang, men jeg skal ikke kom­me med man­ge eksemp­ler. Byrå­kra­ti­se­ring og “kva­li­tets­sik­ring” gjør at det blir sta­dig fler byrå­kra­ter i for­hold til antall viten­ska­pe­lig ansat­te. Admi­ni­stra­sjo­nen har end­ret seg fra å være et støtte­ap­pa­rat for forsk­ning og under­vis­ning, til å bli sty­ren­de og kon­trol­le­ren­de. Det betyr også at vi som er i viten­ska­pe­li­ge stil­lin­ger må gjø­re sta­dig mer av opp­ga­ver som i alle fall jeg ikke liker, slik at det blir mind­re tid igjen til det som gjør uni­ver­si­te­tet inter­es­sant.  Vide­re sig­na­li­se­rer det sta­dig mind­re til­lit til oss som arbei­der i sys­te­met. Det nye regi­met for side­gjøre­mål, med gene­rell inn­stram­ming, rap­por­te­ring og krav om god­kjen­ning er ytter­li­ge­re en omdrei­ning på den­ne skru­en.

Print Friendly, PDF & Email