Jeg har tidligere ikke syklet særlig mye om vinteren — i alle fall ikke siden ungdomstiden (som ligger lenger tilbake i tid enn jeg liker å tenke på). Hjemmefra til kontoret tar det ca 20 minutter å gå, og 7 minutter på sykkel. Om vinteren har jeg stort sett foretrukket å gå. På mellomlange distanser har jeg kjørt bil. Og det å dra på sykkeltur bare for turens skyld har ikke fristet om vinteren, skjønt jeg har merket meg at noen gjør det også. Da jeg solgte bilen bestemte jeg meg også for å sykle mer også om vinteren. I tillegg til diverse småturer innebærer det først å fremst å sykle til og fra min ukentlige squash-time på Grorud. Det er ca 12,5 km hver vei. (Hvis noen lurer på hvorfor jeg drar til Grorud for å spille squash, så er forklaringen at jeg bodde i Groruddalen da vi startet å spille for snart 30 år siden, og min sqaush-partner bor der fortsatt. Så vi har holdt fast ved stedet.)
For å forberede meg til vintersesongen kjøpte jeg en egen sykkel for vinterbruk. Jeg benyttet sjansen da alle sportsbutikker skulle tømme lagrene for sykler før skisesongen, og kjøpte den på salg i høst. Jeg valgte en relativt rimelig off-road sykkel uten dempegaffel. Dempegaffelen er i følge ekspertisen særlig utsatt for skader som følge av den evindelige saltingen. Som kjent går hensynet til biltrafikken alltid foran miljø. Så for at bilene skal kunne kjøre litt fortere om vinteren ødelegger man gjerne drikkevann, dreper trær, samt ødelegger folks sko og sykler med salt. Litt må vi da ofre for at bilistene bilistene skal slippe å måtte avpasse farten etter forholdene! For å unngå noe av problemene som følge av salting droppet jeg ganske enkelt dempegaffel.