Når et verk faller i det fri

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. På et tids­punkt går ver­ket over til å bli en del av vårt kul­tu­rel­le fel­les­eie som ingen len­ger har noen ene­rett til.

Man kan dis­ku­te­re hvor len­ge opp­havs­ret­ten bør vare. Det er i alle fall rime­lig at den i alle fall varer i opp­havs­man­nens leve­tid. Det var ingen rime­lig­het i at mens kom­po­nis­ten Igor Stra­vinskij på 1920-tal­let slet øko­no­misk og til dels fikk til livets opp­hold ved å låne pen­ger fra ven­ner, pen­ger som ingen av dem had­de noen tan­ker om at de noen gang skul­le få til­ba­ke, så tjen­te and­re gode pen­ger på å set­te opp hans mest popu­læ­re bal­lett, Ild­fug­len. Etter dati­dens reg­ler, i alle fall de rus­sis­ke, var opp­havs­ret­ten alle­re­de utløpt. Jeg ser hel­ler ikke noe uri­me­lig i at Chuck Ber­ry fort­satt får royal­ty når hans låter fra 1950-tal­let spilles.

Jeg synes også det er rime­lig at opp­havs­man­nens arvin­ger i en viss tid etter den­nes død kan nyte godt av de verk ved­kom­men­de etter­lot seg. Det gjel­der sær­lig når opp­havs­man­nen dør ung, og kan­skje ikke for alvor blir opp­da­get før etter sin død. Den svens­ke for­fat­te­ren Stig Lars­son  er eksem­pel på det­te (uten at jeg her skal gå inn i kon­flik­ten mel­lom hans sam­bo­er og hans fami­lie). Jo eld­re opp­havs­man­nen blir, desto mind­re grunn er det til å sik­re hans etter­lat­te. Den som trek­ker sitt sis­te sukk i en alder av 95 år har nok tjent godt på sine verk, om det er noe å tje­ne på dem, før sin død. Da vil ved­kom­men­de gjer­ne etter­late seg ver­di­er som etter­kom­mer­ne vil nyte godt av uan­sett. Men vi må ha prak­tikab­le reg­ler, og kan ikke avgjø­re verne­ti­dens leng­de ut fra en vur­de­ring av om arvin­ge­ne er ver­dig tren­gen­de eller ikke.

70 år er for len­ge. Jeg tror de fles­te som arbei­der med opp­havs­rett, og som ikke enten selv tje­ner på eller repre­sen­te­rer noen som tje­ner på den lan­ge verne­ti­den, mener at 70 år etter opp­havs­man­nens død er for len­ge. Men slik er det hos oss. Mini­mums­for­plik­tel­sen etter Bern-kon­ven­sjo­nen er 50-år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. Det er mer enn langt nok etter min mening. Men det var 70 år i Tysk­land. Da det­te ble har­mo­ni­sert i EU var det enk­le­re å utvi­de til 70 år i alle EU-land frem­for å redu­se­re verne­ti­den i Tysk­land. Siden fulg­te USA etter.

Con­ti­nue read­ing Når et verk fal­ler i det fri

Er produksjon og distribusjon av papir gratis, Universitetsforlaget?

For tiden for­sø­ker jeg å gjen­vin­ne ver­di­full plass i hyl­ler og and­re ste­der ved å bli kvitt papir. Å bli kvitt tids­skrif­ter er en del av det­te pro­sjek­tet. Jeg vil ha tids­skrif­ter elekt­ro­nisk, jeg vil ikke ha papir. Den tryk­te lov­sam­lin­gen har jeg ikke brukt på man­ge år. Jeg bru­ker Lov­data. Det begyn­ner å bli en del år siden jeg slut­tet å abon­ne­re på Norsk Retts­ti­den­de. Jeg bru­ker Lov­data. I en over­gangs­pe­riode søk­te jeg på Lov­data, men fant fram papir­ver­sjo­nen hvis jeg skul­le lese dom­men ordent­lig. Men det tok ikke så lang tid før jeg uan­sett bare les­te dom­me­ne på PC, så da var det ingen grunn til å fort­set­te å abon­ne­re på en papir­ver­sjon hvor man får dom­me­ne noen måne­der etter at de kom i Lovdata.

Nå har tiden kom­met til and­re tids­skrif­ter. Man kan abon­ne­re på elekt­ro­nis­ke ver­sjo­ner av Uni­ver­si­tets­for­la­gets juri­dis­ke tids­skrif­ter, og sik­kert man­ge av deres and­re tids­skrif­ter også. Men jeg ble litt over­ras­ket da jeg kon­sta­ter­te at det kos­ter akku­rat like mye å abon­ne­re på tids­skrif­tet elekt­ro­nisk som på papir. Fak­tisk er det på en måte dyre­re, for som abon­nent på deres papir­tids­skrif­ter får man også til­gang til de elekt­ro­nis­ke ver­sjo­ne­ne. Skal man ha enkelt­hef­ter blir det helt absurd. 250 kr skal Uni­ver­si­tets­for­la­get, gjen­nom Idunn.no ha hvis man skal las­te ned et enkelt­hef­te av Lov og Rett som pdf-fil, og det kos­ter 100 kr pr artik­kel. Bestil­ler man enkelt­hef­ter på papir, kos­ter det 139 kr + por­to. Det er alt­så dyre­re å las­te ned enkelt­hef­ter enn å få dem til­sendt på papir.

Con­ti­nue read­ing Er pro­duk­sjon og dis­tri­bu­sjon av papir gra­tis, Uni­ver­si­tets­for­la­get?

Opera uten musikk?

Stor­sla­gen rom­ope­ra” lyder en over­skrift i dagens utga­ve av Aften­pos­ten (fore­lø­pig kun på papir). Det er en anmel­del­se av et data­spill. Jeg er ikke så opp­tatt av data­spill, så sli­ke anmel­del­ser leser jeg van­lig­vis ikke. Men musikk inter­es­se­rer meg. Der­for les­te jeg den­ne for å se hva som kun­ne få et data­spill til å gjø­re seg for­tjent til å bli kalt en ope­ra. Det sto ikke ett ord om musikk i anmel­del­sen. Jeg måt­te lese den en gang til for å for­sik­re meg om at jeg had­de lest rett. Men fort­satt intet om musikken.

Det­te er menings­løst tøv. Det er musik­ken som gjør et dra­ma til en ope­ra. Så jeg la ut en kom­men­tar på Twit­ter om hvor jeg lur­te på hva slags tøv det­te var. Jeg fikk svar på til­ta­le. “Rom­ope­ra” eller “Space ope­ra” har ikke noe med musikk å gjø­re, sa en som anta­ge­lig­vis kjen­ner sjan­ge­ren bed­re enn hva jeg gjør. Star Wars” nev­nes som eksem­pel på en “rom­ope­ra”“Rom­ope­ra” kom­mer fra “såpe­ope­ra”, som hel­ler ikke har noe med ope­ra å gjø­re. En hev­det at ope­ra er et etab­lert begrep, også uten musikk. Både “såpe-” og “rom­ope­ra” skul­le angi­ve­lig dele man­ge kjenne­tegn på ope­ra, også uten musikk. Ope­ra skal være noe stor­slått, dra­ma­tisk og kon­flikt­fylt. “Rom­ope­ra” har slekt­skap med de mer dra­ma­tis­ke og pom­pø­se ope­ra­ene, og har plot- og karak­ter­mes­sig mye til fel­les med ope­ra. Musikk er tyde­lig­vis ikke nød­ven­dig for å gjø­re noe til en opera.

Con­ti­nue read­ing Ope­ra uten musikk?