Bonytt har en artikkel om import av designmøbler fra bl.a. Storbritannia. Man kan i følge artikkelen kjøpe kopier av kjente designmøbler til en brøkdel av hva man i Norge må betale for originalen.

I følge artikkelen har designerne dårligere vern i Storbritannia enn hos oss. Jeg har ikke grunnlag for å vurdere om hvorvidt det stemmer. En lenke i artikkelen viser til at avsnitt i en Wikipedia-artikkel som uansett ikke er relevant.

En mulig forklaring er at denne type design i Storbritannia bare er vernet som design, og ikke som opphavsrettslig vernet verk. Det betyr i så fall at det bare er vernet i maksimalt 25 år, mens et opphavsrettslig vernet verk er vernet i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Brukskunst, herunder møbeldesign, er en vanskelig opphavsrettslig kategori, og jeg viser her til omtale av at Tripp Trapp-saken skal opp for Høyesterett. Saken gjelder nettopp opphavsrettslig vern for og ettergjøring av møbler.

Det er ingen internasjonal harmonisering av hva som skal til for at en frembringelse skal nyte godt av et opphavsrettslig vern. I Storbritannia anses mye for å være opphavsrettslig vernet som etter norsk standard ikke vil bli ansett for å være vernede verk, og kanskje anses annet for verk hos oss som ikke har slikt vern i Storbritannia.

Et annet eksempel på regler som kan føre til at noe er vernet i et land, men ikke i andre, er at vernetiden kan ha løpt ut i noen land, men ikke hos oss. Etter Bernkonvensjonen er konvensjonslandene forpliktet til å verne et åndsverk i 50 år etter utløpet av opphavsmannes dødsår. Norge følger er EU-regler, som innebærer at åndsverk er vernet i 70 år etter uløpet av opphavsmannens dødsår. Edvard Munchs bilder er vernet hos oss (fram til 1.1.2015), da det ennå ikke har gått 70 år siden han døde. Men i land som har 50 års vernetid er Edvard Munchs bilder ikke lenger vernet. Der kan man fritt trykke plakater og lage spin-off produkter med “Skrik” og andre kjente verk.

Vi kan også i Norge lage produkter som det kan være ulovlig å fremstille i andre land. I åvl § 18 er det en “lese- og sangbokbestemmelse”, som innebærer at vi kan  lage samleverk til bruk i gudstjeneste eller undervisning med verk av mindre omfang av et større antall opphavsmenn, forutsatt at det er gått minst fem år siden verkene ble utgitt. Det er en tvangslisensbestemmelse, så det må betales vederlag. Men det er ikke nødvendig å innhente samtykke. Om det skulle passe med et undervisningsopplegg, så kan man med hjemmel i denne bestemmelsen lage en “hit parade” med hitlåter som er eldre enn fem år. Kravet er bare at den skal være ment for gudtjenste eller undervisning, slik at den kan selges fritt så lenge den er laget for dette formålet. En slik bok vil neppe kunne importeres for salg i land hvor man ikke har tilsvarende bestemmelser, og derfor ikke kunne ha laget en slik bok uten å innhente samtykke fra opphavsmennene.

Hos oss har offentlige dokumenter ikke opphavsrettslig vern. Det følger av åvl § 9.  Det betyr at hvem som helst kan utgi f.eks. lovtekster. I Storbritannia er slike tekster vernet av opphavsretten. Vi kan i Norge utgi samlinger også av britiske lovtekster, fordi de ikke er vernet hos oss. Men de vil neppe fritt kunne importeres og selges i Storbritannia, uten at jeg har sjekket de britiske reglene på dette punktet.

Hvis det er tillatt for alle å produsere designmøbler etter britisk rett 25 år etter at designet ble registrert, er det problematisk å kalle dette piratproduksjon. Akkurat som det vil være problematisk å kalle norske utgivelser av lese- og sangbøker til undervisningsbruk for “piratutgivelser”.

Før vi gå litt inn i jusen i dette, må vi sortere ut en problemstilling. Uansett opphavsrettslig vern eller ikke, så kan man ikke bruke andres varemerke på sine produkter. En vinterjakke fra “Canada Goose” er ikke opphavsrettsbeskyttet. Men varemerket “Canada Goose” er beskyttet. Å selge eller importere piratprodukter med falske varemerker er ikke tillatt. Det meste av piratprodukter som selges, i alle fall om vi holder musikk- og film utenfor, krenker varemerke, ikke opphavsrett.

I åndsverkloven § 54 første ledd, bokstavene c og d er det forbud mot å importere eksemplar av åndsverk, opptak av utøvende kunstneres prestasjoner m.m. i hensikt å gjøre dem tilgjengelige for allmennheten, når de er fremstilt utenfor Norge under forhold som ville ha gjort tilsvarende produksjon ulovlig hos oss. Produktet er lovlig fremstilt i det landet for fremstillingen har skjedd, men det ville vært ulovlig å fremstille det hos oss — f.eks. fordi det ikke er opphavsrettslig vernt i produksjonslandet, men er det hos oss.

Denne bestemmelsen forbyr ikke import til privat bruk. Hvis jeg driver møbelhandel i Norge kan jeg ikke importere designmøbler fra Storbritannia for å selge dem hos oss, selv om de måtte være lovlig fremstilt og/eller omsatt i Storbritannia (ut fra artikkelen er mange av møblene produsert i østen). Men vil jeg ha Arne Jacobsens “Egget” hjemme i min stue, da forbyr ikke denne bestemmelsen  import til meg privat.

Min kollega Ole Andreas Rognstad er i artikkelen sitert  med at det å ha sagt at internettsalg av møbler kan innebære at møblene er gjort tilgjengelig for allmennheten i Norge, og at det dermed vil være ulovlig. Jeg har litt vanskelig med å følge ham her. § 54 forbyr innføring av eksemplar i den hensikt å gjøre de importerte eksemplarene tilgjengelig for allmennheten i Norge. Jeg kan ikke se at man gjør om de tilbys via internett. Man må vurdere innføringen av det enkelte møbel. Hvis jeg importerer møbler til min private bruk, så kan det ikke ha noen betydning om jeg har blitt kjent med tilbydere via internett eller f.eks. en annonse i et engelsk interiørtidsskrift.

Hvis noen fra Norge etablerer en tjeneste for å legge til rette for eksport av slike møbler til norske kunder, kan det hende at man kan slå ned på dette som et forsøk på omgåelse. Men det rettslige grunnlaget for dette vil være høyst diskutabelt. Men om noen i Storbritannia driver eksport av produkter som det er lov å selge i Storbritannia, så vil man ikke kunne stoppe det ved norsk lov — like lite som Storbritannia ville kunne ha stoppet norske utgivelser av britiske dommer.

I artikkelen vises det til et unntak for den som i god tro har kjøpt noe til privat bruk. Dette må sikte til åvl § 56 siste ledd. Hovedregelen i § 56 er at eksemplar som er ulovlig fremstilt, importert eller gjort tilgjengelig i Norge kan inndras, eventuelt kreves tilintetgjort. Fra dette gjelder et unntak for eksemplar ervervet i god tro til privat bruk. Men det forutsetter at importen i utgangspunktet var ulovlig, noe jeg mener den ikke vil være om jeg til privat bruk bestiller et møbel som er lovlig fremstilt i det land jeg importerer fra.

Jeg har innledningsvis nevnt saken om Tripp Trapp og Oliver. Skulle Stokke møbler og Peter Opsvik få medhold i Høyesterett, vil resultatet bety at alle eksmeplarer av Oliver er solgt ulovlig, og solgte eksemplarer vil etter denne bestemmelsen kunne inndras. Jeg skal ikke her gå inn i en ganske vanskelig diskusjon om faktisk og rettslig villfarelse, som kunne ha fått betydning her. Uansett utfall har jeg liten tro på at Stokke møbler vil gå så langt som til å hente Oliver-stoler ut fra folks kjøkkener.

Import av digitale ytelser via internett representerer nok en større utfordring enn møbler og andre designprodukter hvor varmerker ikke misbrukes. For noen år siden ble tjenesten allofmp3 kjent lovlig av en russisk domstol. De tilbød svært billig nedlasting av musikk. Uansett russisk rett, så er det ingen tvil om at tjenesten ville ha vært ulovlig i Norge. Men kan man dermed si at det er ulovlig for kunder i Norge å gjøre bruk av slike tjenester? Sannsynligvis ikke etter dagens rett. Men her står vi nok overfor betydelige utfordringer, utfordringer som jeg ikke går nærmere inn på i denne sammenhengen.