Dette er en alt for lang historie — i alle fall om vi holder oss til hvor lang tid det har tatt å få noen historie i det hele tatt. Og den har for så vidt blitt enda lenger ved at den av ulike grunner har blitt liggende hos meg uten å bli ferdigstilt og publisert.

Jeg har tidligere påpekt problemet med at det ikke finnes noe skilt i Norge som markerer opphør av sykkelfelt m.m.Før jeg skrev om det på denne bloggen, tok jeg det opp i et brev til Vegdirektoratet 23. august 2010. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang fikk svar på den henvendelsen.

Dette er et av mange forhold som gjør trafikkreglene for sykler veldig uklare. Jeg har pekt på at det er umulig å si sikkert om det f.eks. er sykkelfelt utenfor Ullevålsveien 15. Det har vært hevdet at skiltet med “Parkering forbudt” som er satt opp på husveggen skulle bety at det ikke er sykkelfelt, fordi dette skiltet betyr at det er lov å stanse. Og da kan det ikke være sykkelfelt hvor det er all stans forbudt. Men det er tøv. Det kan være lov å stanse utenfor sykkelfeltet. I Monolittveien, bak Frognerparken, er det ganske vanlig at biler parkerer i veien, utenfor sykkelfeltet.

Man kan mene mye om slik parkering. Men så vidt jeg kan forstå er den lovlig. Hadde det stått et skilt med parkering forbudt, ville det ha vært forbudt å parkere i kjørebanen, men fortsatt ville det være all stans forbudt i sykkelfeltet. Men nok om det.

Stortingsrepresentant Håkon Haugli (A) tok dette opp i et spørsmål til samferdselsminsiteren 4. november 2010, og jeg må vel vedgå at Håkon Haugli og jeg hadde diskutert dette spørsmålet før han tok det opp med samferdselsministeren. Departementet tar spørsmål fra Stortinget langt mer seriøst enn spørsmål fra publikum, så det tok ikke lang tid før Håkon Haugli fikk svar fra samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa. Svaret var imidlertid ganske intetsigende. Det er et “God dag, mann — økseskaft” svar.

Samferdselsministeren ga ingen begrunnelse ut over å vise til at spørsmålet var forelagt Vegdirektoratet, at de hadde vurdert spørsmålet og ikke funnet behov for slik skilting. Når man viser til at man har vurdert spørsmålet venter man at det foreligger en vurdering. Det kan være en utredning. Men som et slags minimum må det være et saksfremlegg og et vedtak. Siden jeg syntes svaret var dårlig og er meget uenig i Vegdirektoratets konklusjon, ba jeg om å få den vurderingen de viste til. Jeg har som nevnt tatt opp saken tidligere, men sendte 10. april forespørsel om å få denne vurderingen, med kopi til Samferdselsdepartementet. Samferdselsdepartementet skrev i brev til Vegdirektoratet at de ventet at direktoratet svarte på dette. Noe svar kom imidlertid ikke før jeg hadde purret på saken både overfor Vegdirektoratet og Samferdselsdeparementet, og Samferdselsdepartementet på bakgrunn av dette purret på Vegdirektoratet. 30. juni 2011 fikk jeg svar.

Svaret bekreftet det jeg hadde regnet med hele tiden: Vegdirektoratet hadde aldri vurdert dette spørsmålet seriøst, og på den måten bekreftet de for så vidt nok en gang at de ikke tar syklister seriøst. De skriver:

“Du etterlyser dokumentasjon på de vurderingene vi har gjort i saken. I den sammenheng kan vi opplyse at vi i forbindelse med behandlingen av saken har hatt en faglig diskusjon i seksjonen, uten at dette er blitt dokumentert i form av referat ei. Det er for øvrig heller ikke vanlig at vi dokumenterer de fortløpende faglige diskusjonene vi har i forbindelse med behandling av enkeltsaker.”

Jeg tviler ikke på at man også i Vegdirektoratet til tider har faglige diskusjoner i lunsjpauser, rundt kaffeautomaten, osv. Men det er ikke slik man avgjør spørsmål av stor betydning for syklister, og det er heller ikke slik man svarer i Stortinget. Noen har snakket sammen. Vi vet ikke hvem. Vi vet heller ikke hva de snakket om eller hva slags faglig grunnlag de kunne basere sin “vurdering” på. “Vurderingen” er ikke dokumentert, så hva Vegdirektoratet måtte mene om saken vil måtte avhenge av hvem som til enhver tid måtte befinne seg rundt kaffeautomaten når akkurat dette spørsmålet blir “vurdert”. Uten dokumentasjon og begrunnelse kan jo ikke folk i Vegdirektoratet vite hva slags “vurderinger” som har vært foretatt tidligere, og hva man den gang mente om saken.

Konklusjonen er soleklar: Vegdirektoratet har aldri seriøst vurdert dette spørsmålet. Jeg vil påstå at de sender statsråden i Stortinget med en løgn når de påstår at dette har vært vurdert. Det er mer sannsynlig at det aldri har falt dem inn at det kunne være noen grunn til å varsle syklister. I svaret til Stortinget sier samferdselsministeren, med henvisning til Vegdirektoratet blant annet:

” En direkte sammenligning av sykkelfelt og kollektivfelt er vanskelig, fordi sykkelfeltets avslutning innebærer noe annet i forhold til den øvrige trafikken enn når et kollektivfelt avsluttes. Et kollektivfelt ligger som regel til høyre, og må derfor avsluttes i god tid før kryss, slik at annen trafikk som har til hensikt å svinge av mot høyre skal kunne kjøre i høyrefeltet frem mot krysset. Sykkelfelt vil derimot aldri kunne brukes av andre trafikanter enn syklister på denne måten, på grunn av den smale utformingen. Kollektivfelt oppheves av vegkryss og av vegvisningsskilt som viser annen bruk av feltet, og da skal ikke eget skilt som viser opphevelse av kollektivfelt anvendes. “

Vi som sykler i Oslo vet at dette ikke er sant. Vi ser ofte at sykkelfelt opphører foran veikryss for å gi plass til en ekstra kjørefil. Hvis folkene i Vegdirektoratet ikke har fått med seg det, da følger de svært så dårlig med på det området de har ansvaret for. Men Vegdirektoratet tar ikke syklister på alvor, det er det som er det reelle problemet.

Om uskiltet opphør av sykkelfelt sier de følgende:

“Avslutning av sykkelfelt markeres ved at den langsgående oppmerkingen opphører. I likhet med alle andre trafikanter må syklistene forholde seg til vegoppmerkingen, og Vegdirektoratet har derfor vurdert det som unødvendig å anvende skilt i tillegg for å angi avslutningen på sykkelfelt.”

Slik svarer bare noen som anser sykkel som leketøy og syklister som forstyrrelser i trafikken. De mener åpenbart at det ikke er nødvendig for syklister å bli varslet om endringer i trafikkreguleringen før endringer er der. For en syklist er det, sett med Vegdirektoratets øyne, ikke nødvendig å forberede seg på endringer i reguleringen. De skal komme som en overraskelse. Kanskje tror de det blir mer spennende og morsomt når syklisten jevnlig får seg noen overraskelser.

I svaret til meg skriver Vegdirektoratet:

“Vi har selvsagt forståelse for at det kan være vanskelig å være syklist i visse situasjoner. I ditt brev datert 9. september 2010 belyser du problemstillingen rundt opphør av sykkelfelt ved hjelp av noen bilder. Situasjonene som vises på bildene er etter vår vurdering et resultat av dårlig vedlikehold, det vil si at problemet ikke ville bli løst ved hjelp av innføring av et nytt skilt.”

I dette brevet, som bl.a. inneholder følge som er sitat fra blogginnlegget “Manglende skilt for opphør av sykkelveg m.m.”, og som Vegdirektoratet først fant det for godt å svare på 30. juni 2011, skrev jeg bl.a. følgende:

“Jeg regner meg selv som en rimelig oppegående person med en del erfaring i å ferdes i bytrafikk på sykkel, og for så vidt også med bil. Og jeg har erfaring fra å sykle i land hvor man har en annen holdning, og faktisk merker på en tydelig måte. De ærede byråkrater må gjerne mene at jeg er sløv og dum hvis jeg ikke synes at merkingen gir et tydelig budskap. Men jeg vil da insistere på at det er mange som er både sløvere og dummere enn meg, som definitivt ikke vil oppfatte myndighetens tydelige budskap.

Man skal altså markere sykkelfelt med stiplet linje. Det at denne linjen opphører er det i følge samferdselsbyråkratene et klart budskap om at sykkelfeltet opphører.

Jeg skulle gjerne hatt et svar fra disse byråkratene om hva slags klart budskap vi får her, ved Ullevålsveien 16.  Det står et skilt der, som klart og tydelig sier at her skal det være sykkelfelt. Og ser man godt etter så har det nom også vært en skillelinje. I følge våre byråkrater får vi samtidig et klart budskap om at sykkelfeltet opphører, for det er ikke noen skillelinje. Men hvor langt etter skiltet opphører egentlig sykkelfeltet her? Umiddelbart etter skiltet? Et passende antall meter, hva nå det måtte være, fra skiltet? Det er praktiske konsekvenser bl.a. for hvor det er lov å stoppe med bil.

Hadde sykkelfeltet blitt avsluttet med et skilt, hadde det ikke vært mye tvil, i alle fall ikke mer tvil enn det er i en gate som er skiltet med “parkering forbudt” der den starter.

Det er også en liten rest av et sykkelsymbol der. Men jeg har aldri sett disse sykkelsymbolene annet enn ved begynnelsen av sykkelfelt. Men det uansett uten betydning for spørsmålet om opphør av sykkelveier. Uansett kunne det vært interessant å høre byråkratenes oppfatning om hvorvidt det er eller ikke er sykkelfelt utenfor Ullevålsveien 16, og hva som gjør dette budskapet klart.

Jeg kan gi våre byråkrater et annet eksempel. Under den feilparkerte bilen opphører skillelinjen. Jeg vil gjerne vite hvordan det gir meg som syklist et klart budskap om at det ikke lenger er sykkelfelt noen ti-talls meter. Gjør man som man bør gjøre, å feste blikket et godt stykke fremme, så vil man se et nytt skilt som sier at det er sykkelfelt. Så i den grad man oppfatter noe budskap er, så er det at sykkelfeltet fortsetter bortenfor den feilparkerte bilen.

Som jusprofessor har jeg en viss trening i å lese regelverk, selv om trafikkregulering ikke er av de områder jeg vanligvis arbeider med. Jeg våger den påstand at det her ikke bare er den konkrete merkingen, men også regelverket som er uklart.”

Så lenge uklarheten skyldes dårlig vedlikehold er det tydeligvis greit for byråkratene i Vegdirektoratet. For meg som trafikant er en uklarhet en uklarhet, uansett hva som måtte være årsaken. Og det skal ikke være uklarhet når det gjelder trafikkregulering. Dessuten er det de sier feil. Problemet som det siste av de to bilene viser er ikke dårlig vedlikehold, det er dårlig regulering som blir enda verre ved at den er dårlig merket.

Dette er enkelt og greit en totalt useriøs og fullstendig uakseptabel saksbehandling — i den grad det kan kalles saksbehandling i det hele tatt. Det kunne i og for seg vært interessant å vite hva Riksrevisjonen mener om slik “saksbehandling”. Det er ikke overraskende at vi ser mye dårlig håndverk i regelutformingen som Vegdirektoratet har ansvaret for, og at den preges av useriøse vurderinger når det er på denne måten man “vurderer” behov for skilt og annen trafikkregulering.

Også Samferdselsdepartementets behandling står til stryk når de sender statsråden i Stortinget med et slikt svar, uten å bry seg med å etterspørre hva slags vurdering Vegdirektoratet har foretatt. Selvfølgelig er det statsråden som har ansvaret, selv om hun er henvist til å stole på sitt embetsverk.