3D-printing?

Den rela­tivt kor­te IT-his­to­ri­en er full av hype­de løs­nin­ger og tek­no­logi­pro­fe­ter som vil over­ta ver­den når bare tek­no­lo­gi­en bli vide­re utvik­let. Yrkes­grup­per, blant annet oss juris­ter, skul­le kun­ne bli erstat­tet av “eks­pert­sys­te­mer”. Vi skul­le bolt­re oss i “vir­tu­al rea­li­ty” hvor body-suits med sen­so­rer og sti­mu­la­to­rer skul­le erstat­te men­nes­ke­lig kon­takt. Pen­ger skul­le for­svin­ne og ban­ke­ne bli unød­ven­di­ge når bare tek­no­lo­gi­en ble litt bed­re. Og nå skal vi visst kun­ne pro­du­se­re alt vi tren­ger hjem­me på en “3D-prin­ter”.

Typisk nok frem­stil­les det som et IT-spørs­mål, og media for­tel­ler begeist­ret om en eller annen 16-åring som har laget et eller annet, som når en 16 åring kla­rer å “prin­te” en dom­mer­fløy­te i plast på sin hjem­me­lag­de “prin­ter”. Man får til og med lyd i den! Han har også laget en stygg plas­tikk­gnom som skal være “pynt”. Noen and­re har laget et syk­kel­kje­de. Og tenk, syk­kel­kje­det hen­ger sam­men! Men kan man syk­le med det? Er det noe vi kan være sik­re på, så er det at det som en 16-åring kan lage hjem­me ikke er “høy­tek­no­lo­gi”.

Con­ti­nue read­ing 3D-prin­ting?